Hvilken periode var tøffest for deg. Spedbarn, storbarn eller ungdommer?

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Så trist innstilling.

Anonymkode: 85fb3...2ff

Herregud da, slutt å shame folk fordi de er ærlige om følelsen rundt hva de opplever. 
 

Vi kan vel alle, hvis ikke vi legger vrangsiden til, sette oss inn i kaoset det er å løpe etter en liten tass, samtidig som man skal være til stede for de større. Av og til strekker det bare ikke til å være en person og det kan oppleves som slitsomt, uten at det er noe trist ved det. Jeg opplevde selv at minste, som nettopp hadde lært seg gleden med å løpe, tok en krumspring midt i fotballkampen til eldste, hvor jeg da var nødt til å løpe etter og gikk glipp av at eldste skåret sitt første mål. Det var ikke mitt beste foreldreøyeblikk akkurat. 

Anonymkode: 93db3...30c

[Anonym bruker]

Helt klart tenårene. Eldste slet så ille psykisk, at i 6 mnd, så var jeg livredd for at hun skulle ta livet sitt, og alt sto på hodet i den perioden, da kjempet jeg min livs kamp, på å få gjort alt for at hun skulle få det bedre. Og veldig sakte, ble det gradvis bedre. Men det krevde veldig mye, og nå selv 6 år etter, er vi ikke 100% i mål, selv om hun er mye bedre. Og andre har en autisme diagnose, og tourettes syndrom, og jeg ser jo at jo eldre han blir, jo vanskeligere blir alt. Det sosiale, venner, bare det å være i en gruppe på over 5 personer, det å møte noen man ikke kjenner osv. Så er så mange bekymringer. 

Og jeg synes det å være mentalt sliten, fordi du alltid bekymrer deg, er mer slitsomt, enn å være fysisk sliten. Så jeg savner tiden da de var små, og det ikke var bekymringer.

Jeg er og 100% alene med barna, og har virkelig savnet noen å dele bekymringene med.

Anonymkode: e4fc5...d30

[☆☆☆]

Den perfekte mor, påan igjen skrev (2 timer siden):

Er det bare min opplevelse av hva som har vært mest slitsomt du synes er trist, eller er det generelt at de fleste opplever at noen epoker er mer slitsomme enn andre som er trist? 

Det må være både trist og slitsomt å ikke evne å sette seg inn i at andre opplever ting annerledes enn deg selv, spesielt på dette området som du nok tilhører minoriteten av.

Mammapolitiet synes alt som ikkje indikerar 100% dedikasjon til morsrolla 100% av tida er trist. Det er berre å gi opp!

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Helt klart tenårene. Eldste slet så ille psykisk, at i 6 mnd, så var jeg livredd for at hun skulle ta livet sitt, og alt sto på hodet i den perioden, da kjempet jeg min livs kamp, på å få gjort alt for at hun skulle få det bedre. Og veldig sakte, ble det gradvis bedre. Men det krevde veldig mye, og nå selv 6 år etter, er vi ikke 100% i mål, selv om hun er mye bedre. Og andre har en autisme diagnose, og tourettes syndrom, og jeg ser jo at jo eldre han blir, jo vanskeligere blir alt. Det sosiale, venner, bare det å være i en gruppe på over 5 personer, det å møte noen man ikke kjenner osv. Så er så mange bekymringer. 

Og jeg synes det å være mentalt sliten, fordi du alltid bekymrer deg, er mer slitsomt, enn å være fysisk sliten. Så jeg savner tiden da de var små, og det ikke var bekymringer.

Jeg er og 100% alene med barna, og har virkelig savnet noen å dele bekymringene med.

Anonymkode: e4fc5...d30

❤️ Jeg vet hvordan det er når du er redd de skal ta livet sitt, vi sliter med selvskading og selvmordstanker med ene ungdommen her. Det er skikkelig tøft. Må være ufattelig tungt å stå i det alene, vi er to og kan avlaste hverandre når den ene er på randen. Jeg fatter egentlig ikke hvordan du har klart det alene. All respekt fra meg. 

Anonymkode: 93db3...30c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

❤️ Jeg vet hvordan det er når du er redd de skal ta livet sitt, vi sliter med selvskading og selvmordstanker med ene ungdommen her. Det er skikkelig tøft. Må være ufattelig tungt å stå i det alene, vi er to og kan avlaste hverandre når den ene er på randen. Jeg fatter egentlig ikke hvordan du har klart det alene. All respekt fra meg. 

Anonymkode: 93db3...30c

Det var utrolig tøft, men man må jo bare klare det. Man gjør jo virkelig alt man kan for barna sine. Håper virkelig alt går bra for barnet deres. 

Anonymkode: e4fc5...d30

[Anonym bruker]

Alle tre på ulike måter. Babytida: slitsom fordi man fratas søvn og merkelig fordi jeg ble rusa av ammingen (skikkelig tåkelagt av hormoner.) Men det er jo en kort periode.

Barnehageårene: morsomme, og jeg er flink med den aldersgruppa, opplevde lite konflikt - men i det praktiske var jeg innmari sliten. Holde rede på alle vottene, bilbarnesetene, matpakkene, bukser med tiss i og dresser med gjørme på, sørge for at maten aldri ble en time for sein, for da gikk de amok av lavt blodsukker...

Og så var det skoleåra. Den ene sønnen min var et reint mareritt som pre-teen. Sånn 9-13 år, da var han kranglete, utholdende og meget verbal, men fortsatt uten tilstrekkelig abstraksjonsevne eller impulskontroll. Og i ferd med å bli så stor at noen av hans spontane utbrudd lagde skade på møbler osv. Han hadde heller ikke noen som helst formening om hvor nøkler, telefoner sko, sykler og skolesekker var, og om han kunne klokka så skjulte han det jammen godt!

Som tenåring var han kjempesnill og nokså passiv. Jeg har 3 barn, alle er ganske store nå, og siden de ikke har hatt alvorlige tenåringsproblemer (spisevegring, rus, kriminalitet el lign.) så har det vært nokså lett de siste par årene. Men den ene tenåringen var alvorlig syk i en periode, ble tvangsinnlagt og diverse, så da gikk det en kule hett her. 

Alle er friske nå, og alle har fått litt mer rede på seg selv og eiendelene sine, så nå er det roligere. Men jeg savner fireåringene, da. Det er en sjarmerende alder tross alt!

Anonymkode: edc81...11e

[Anonym bruker]

Voksne barn som oppfører seg helt ræva.

Anonymkode: d56d5...ef4

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 timer siden):

Så trist innstilling.

Anonymkode: 85fb3...2ff

Hva med meg, som syns alle stadier var et slit? 

Eller så du bare et nick du ville jekke ned...?

Anonymkode: edc81...11e

[Anonym bruker]

2-3-årsalderen pga bleieslutt, trass og kombinasjon med 100% jobb og hverdag gjorde at jeg var sliten i denne tiden (to tette gutter). Men så ser jeg tilbake på bilder, og innser at jeg savner tiden der gulvet var dekket av togbaner og duplo, barne-TV og lesing på senga, og blir veeeldig vemodig med tanke på at denne tiden aldri kommer igjen. Ungdomstiden er fin den, lettvint når de er så selvgående og klarer seg bra på alle måter, men jammen har hver sin alder sin sjarm😭😭

Anonymkode: 0ea2f...8eb

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (47 minutter siden):

Hva med meg, som syns alle stadier var et slit? 

Eller så du bare et nick du ville jekke ned...?

Anonymkode: edc81...11e

Lært å lese?

Anonymkode: 85fb3...2ff

[mamma til adhd gutt<3]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

2-3-årsalderen pga bleieslutt, trass og kombinasjon med 100% jobb og hverdag gjorde at jeg var sliten i denne tiden (to tette gutter). Men så ser jeg tilbake på bilder, og innser at jeg savner tiden der gulvet var dekket av togbaner og duplo, barne-TV og lesing på senga, og blir veeeldig vemodig med tanke på at denne tiden aldri kommer igjen. Ungdomstiden er fin den, lettvint når de er så selvgående og klarer seg bra på alle måter, men jammen har hver sin alder sin sjarm😭😭

Anonymkode: 0ea2f...8eb

Ikke sant… husker jeg hatet hver eneste dag jeg var i permisjon med eldste. Det vil si; jeg var så engstelig og hatet å være alene med babyen på dagtid. Når jeg ser på bilder fra den tiden nå så ser jeg alle de flotte stedene vi var på tur og hvor sprek jeg var. Jeg måtte ha noe å gjøre så gikk lange turer hver dag😊

[*Miss Marple*]

Det var ikke slitsomt i og for seg, men den travleste tiden var 1-2 års alder. Med aktive barn som kun hadde en innstilling, full fart forover, så ble det flere kalde kaffekopper enn varme en periode. 

[Anonym bruker]

*Miss Marple* skrev (1 time siden):

Det var ikke slitsomt i og for seg, men den travleste tiden var 1-2 års alder. Med aktive barn som kun hadde en innstilling, full fart forover, så ble det flere kalde kaffekopper enn varme en periode. 

Haha. Den kjenner jeg igjen. Kald kaffe gikk det mye i. 😂😂😂

Anonymkode: bb9be...d9a

[Anonym bruker]

Spedbarn. Men jeg var alenemamma til en kolikkbaby itellegg til at jeg hadde fødselsdepresjon. Hadde heller ikke morsfølese for han i de 3 første månedene og det gjorde ting enda vanskeligere. 

Anonymkode: 82c92...f46

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 timer siden):

Min mor vil si det samme… ungdomstiden var helt jævelig sa hun .. Hun har aldri hatt så mye bekymringer og søvnløse netter som da. Det har vært alt fra rus, psykisk sykdom , krangling osv…Eneste trøsten er at det «ble folk av oss og».. 😅

Og husk at du «vil få dem tilbake» . Du gjør allerede en formidabel jobb. Det at moren min hadde det jævelig i den tiden vet jeg er fordi hun brydde seg så utrolig mye. Tok meg den frihet å lese gjennom linjene 😅❤️
 

Stå på, så vil det komme bedre tider.❤️

Anonymkode: 38834...66c

I dag trengte jeg svaret ditt❤️.

Ene «barnet» på 18 år sliter meg fullstendig ut. Det er sjelden noe annet enn kritikk å hente. Hun har strøket i flere fag på skolen. Hun har vært mye ute og festet, uten å rekke bussen hjem. Hun har vært på utredning hos BUP. Korona har ikke akkurat hjulpet til. Håpet til oss foreldre er at både hun og vi skal komme helskinnet gjennom det hele.

Ungdomstiden er definitivt verst.

Anonymkode: 88c22...a73