Er du knyttet til tingene dine?

[Anonym bruker]

Leser i VG om en forferdelig brann i noen rekkehus i fjor, hvor folk har mistet alt de eier og hvor traumatisk det oppleves for alle. Jeg har ikke vært i den situasjonen selv, så jeg skal ikke komme med for bastante uttalelser, men jeg tror ikke jeg ville reagert på samme måte. Jeg er ikke knyttet til hjemmet mitt eller tingene mine. Så lenge jeg har de menneskene og dyrene jeg er glad i, så har jeg det godt. 
 

Selvfølgelig kan det føles vemodig å miste smykkene til bestemor, men likevel.. det er bare en ting som jeg også skal dø fra. Minnene om bestemor har jeg i hjertet mitt. Hjemmet mitt er bare tak over hodet. 

Anonymkode: 5444b...6da

[Anonym bruker]

Det eneste jeg virkelig vet at jeg hadde slitt med å miste for alltid er en liten eske med minner fra barnet som døde bare få uker gammelt. De andre barna har skapt egne minner som jeg bærer med meg, men for det barnet som ikke rakk å skape så mange minner er de fysiske minnene ekstra viktige. 
 

Men ellers har jeg tenkt som deg, med forbehold om at jeg ikke har vært i situasjonen og ikke vet sikkert hvordan jeg ville reagert. 

Anonymkode: 3c444...fa7

[Anonym bruker]

Ja, jeg er nok ganske knyttet til en del. På en måte litt rart, for jeg er den i familien med minst ting og tang. Litt semi-minimalist egentlig. Men de tingene jeg har er favoritter, hvis du skjønner. Bildet som er malt av datteren, kjolen jeg arvet fra mamma, syskrinet som farfar snekret, serviset jeg arvet etter tante da hun gikk bort, kniven etter onkel, sparkebuksen som både mannen og sønnen er foreviget i på ettårsbildene som jeg håper ett barnebarn også skal vandre rundt i en dag. Så det ville vært veldig tungt. Umulig å erstatte. 

Anonymkode: d9cc3...bff

[Elizabeth]

Er veldig knyttet til vinylsamlingen min. Er vel det kjæreste jeg eier. Pluss en del andre småting som er uerstattelige. Affeksjonsverdi... 

[Pobie]

Jeg er ikke sånn spesielt knyttet til tingene mine, utenom det med sentimental verdi, men jeg kan likevel se at å miste alt i en brann kan oppleves traumatisk. Det er noe annet å miste alt i en brann som tar hele hjemmet enn å velge selv å hive alt på søppelhaugen. Det går jo på trygghetsfølelsen i eget hjem og tap av kontroll. 

[Anonym bruker]

Det er ikke alle de store og verdifulle tingene, men de små, udefinerbare. Jeg sitter jo ikke og ser på gamle bilder, og alt småtteriet etter familiemedlemmer som har blitt borte hver dag, men det ville ha vært en egen sorg å miste det. Ellers har jeg hatt noen ryddesjauer og kastet gammelt skrot, mange ganger, og angret på småting jeg har kastet, fordi jeg ikke visste hvor verdifulle de var for meg før etterpå.... 

Tenker kanskje etter en brann at man kan føle at litt av «historien» sin blir borte... 

Anonymkode: c9c4b...0ed

[Anonym bruker]

Heller aldri opplevd det, og håper jeg slipper det. Men bunaden min ville det vært trist å miste da det var min farmor som sydde den, er veldig glad i den. Ellers så er det jo fotoalbum, men en del av de bildene ligger på nett, bortsett fra når det var kameraruller, de bildene ville blitt borte og det hadde vært trist. 

Anonymkode: 78a2a...661

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Leser i VG om en forferdelig brann i noen rekkehus i fjor, hvor folk har mistet alt de eier og hvor traumatisk det oppleves for alle. Jeg har ikke vært i den situasjonen selv, så jeg skal ikke komme med for bastante uttalelser, men jeg tror ikke jeg ville reagert på samme måte. Jeg er ikke knyttet til hjemmet mitt eller tingene mine. Så lenge jeg har de menneskene og dyrene jeg er glad i, så har jeg det godt. 
 

Selvfølgelig kan det føles vemodig å miste smykkene til bestemor, men likevel.. det er bare en ting som jeg også skal dø fra. Minnene om bestemor har jeg i hjertet mitt. Hjemmet mitt er bare tak over hodet. 

Anonymkode: 5444b...6da

Vi er veldig knyttet til både hus og ting. Ville vært grusomt å miste alt, selvsagt. Alle .inner fra barna var små, alt de har laget. Bamsene deres ville de ha savnet sårt. Ting pappa, som er død nå har laget til oss. Det er jo hjemmet vårt, livet vårt samlet innen 4 vegger. For meg er det rart å ikke være knyttet til det. 

Anonymkode: e0bcf...3f9

[Anonym bruker]

Huset vårt brant når jeg var 11. ganske traumatisk, heldigvis reddet naboen oss ut midt på natta. Hadde det ikke vært for han hadde vi alle vært døde.

Utover det er det ikke ikeabordet eller klær man «mister». Det er fotoalbum, bilder, filmer fra vi var små, bilder av besteforeldre som er døde, ting barna har laget, ting som bestefar hadde tatt med seg fra alle reisene sine på sjøen, arvesmykker osv.

Altså minner blir utradert. Du har liksom ingen fortid , den et brent opp. Tar meg i å lete etter skisseblokken min med de første kulltegningene mine enda😅 Helt til moren minner meg på at det gikk i brannen.

I tillegg. Vet du hvor mye jobb det er for en familie å skaffe seg nye ting/klær/møbler/bankkort osv, osv etter en Brann?(eller andre tragiske hendelser)  du har kanskje brukt 20 år på å opparbeide deg det du har og trenger. Over natten er alt borte. I tillegg skal man prøve å huske alt man eier til forsikringsselskapet, en nesten umulig oppgave . 
 

Tar bilder hvert 2-3 år jeg for å ha i tilfelle.

Du blir også litt småskrullete. I huset vårt får ingen lade mobiler/pads/ pc.. de fleste ledninger trekkes ut hver kveld...

Anonymkode: 095d4...5b7

[Anonym bruker]

Er veldig knyttet til bunaden etter farmor (hun har brodert og montert den selv. er fra 1938), duker som mamma har brodert (mamma er død) og endel andre uerstattelig arvegods. Brenner det opp vil jeg aldri få det tilbake🥲 

Anonymkode: fca4a...a5d

[Anonym bruker]

Ja jeg er knyttet til en del ting jeg eier. Noe har sentimental verdi pga arv etter nær familie. Jeg er såpass knyttet til disse tingene at jeg er redd tingene ikke vil bli beholdt av mine arvinger. Noen nyere ting har også verdi for meg.

Anonymkode: a385c...8b6

[Anonym bruker]

Vi er en kreativ familie og har mye hjemmelagde ting i huset som ville vært trist å miste (f.eks. strikkeplagg, heklede tepper, malerier, utskjærte stoler osv.), men vanlige klær, smykker og møbler ville jeg nok ikke brydd meg så mye om.

Anonymkode: d45ec...58f

[Anonym bruker]

Er svært lite jeg er knyttet til. Og jeg hadde ikke synes det hadde vært traumatisk å miste det. Men jeg har full forståelse for at andre har et annet forhold til tingene sine. 

Og uansett så er det jo ikke gøy å miste alt i brann, da er det jo en stor jobb som venter etterpå. Og var man i huset da brannen startet, kan man jo få en stor frykt for brann.

Anonymkode: b5215...114

[Anonym bruker]

Det å miste foto album med bilder av da barna var små, må være fryktelig vondt

Anonymkode: a385c...8b6

[Anonym bruker]

Nei tydeligvis ikke. Har byttet ut alt omtrent etter samlivsbrudd. Bilder er lagret i nettsky og hjemmelaget ting er koselig å lage mer av. Noen ting er selvfølgelig litt trist å miste, men minnene lever inni meg. Jeg er slik laget at jeg rister skuffelse fort av meg.

Men jeg hadde blitt traumatiske over tap av kontroll og usikkerhet rundt det.

Anonymkode: e75d6...9dc

[Anonym bruker]

Merkelig hvordan folk tror det er tingene som er det viktige her. Det er som når en autist ser en sosial situasjon og så fester blikket helt andre steder enn hva vi andre gjør, og ikke får med seg essensen. 

Anonymkode: f5493...37a

[Anonym bruker]

En del ting er jeg svært knyttet til, ja. Det viløe nok vært værre å miste huset og alt i det enn foreldrene mine. De er gamle og kommer nok til å dø om noen år uansett. Det er på en måte naturlig.

Anonymkode: 8d813...3aa

[HeiteH]

Anonym bruker skrev (19 minutter siden):

En del ting er jeg svært knyttet til, ja. Det viløe nok vært værre å miste huset og alt i det enn foreldrene mine. De er gamle og kommer nok til å dø om noen år uansett. Det er på en måte naturlig.

Anonymkode: 8d813...3aa

Jøss 😳

[HeiteH]

Ja, jeg må innrømme at jeg er knyttet til tingene våre. Smykker, bilder, porselen, bunader- ting man ikke får erstattet fullt ut. Ville syntes det var veldig vondt å miste alt.

[Anonym bruker]

HeiteH skrev (3 minutter siden):

Jøss 😳

Alternativet til å miste foreldrene sine er å dø før dem. Jeg foretrekker at generasjonene dør i riktig rekkefølge.

Anonymkode: 8d813...3aa

[ma(G)ma med to små :)]

Det ville ha vært helt grusomt, faktisk!🙉

Vi har knapt kjøpt et eneste møbel nytt. Det aller aller meste er arvet eller gjenbruk, og det er jo ting som har en historie eller er gamle designskatter. Og for ikke å snakke om kunsten, bestemors finservise, de håndvevde dukene, sølvtøyet fra mannens oldeforeldre m.m🥺 Fotografier, bunader, julepynten som kommer fram år etter år, dåpskjolen som går i arv, brudekjolen min...

 

Hjemmet vårt er for meg dokumentasjonen på våre liv og våre røtter, og det vil aldri kunne gjenskapes.

Hvis vi hadde mistet alt og vært nødt til å skaffe alt på nytt ville jeg ha følt at jeg bodde i en møbelkatalog🙁

[HeiteH]

Anonym bruker skrev (30 minutter siden):

Alternativet til å miste foreldrene sine er å dø før dem. Jeg foretrekker at generasjonene dør i riktig rekkefølge.

Anonymkode: 8d813...3aa

Du skrev at det var verre å miste huset enn foreldrene dine siden de skal dø om noen år likevel. Det er ikke det samme som å "foretrekke at generasjonen dør i rett rekkefølge". 

[Anonym bruker]

Jeg er ekstremt knyttet til tingene mine. Alt fra babyklær som har blitt for små, barnetegninger, perlegreier barna har laget, julekort, dåpskort, bryllupskort. Jeg tar vare på så og si alt. Har noen gamle kinobilletter jeg liker å se på. Dette er jo minner. Familien min. Livet mitt. Ikke så rart man blir knyttet til tingene sine. 

Jeg mistet yndlingsjakka mi da jeg var i en ulykke. Den måtte kastes. For meg var dette trist, men ikke så stort at jeg tok helt av. Livet er jo viktigere. 

Anonymkode: 8fd8a...4f8

[Anonym bruker]

HeiteH skrev (1 time siden):

Du skrev at det var verre å miste huset enn foreldrene dine siden de skal dø om noen år likevel. Det er ikke det samme som å "foretrekke at generasjonen dør i rett rekkefølge". 

Jeg vil jo ikke miste hverken hus eller foreldre med det første, men ettersom foreldrene mine er gamle, over 80, belager jeg meg på at de kommer til å dø om ikke så veldig mange år. Det er livets gang. Jeg kommer til å sørge, men det er noe jeg regner med å komme gjennom som en normal hendelse i livet, på samme måte som da besteforeldrene mine døde.

Om vi skulle miste huset og alt som er i det, vil sporene etter veldig mange mennesker bli borte. Historien til menneskene som har levd lever videre i tingene de har etterlatt seg. Å miste huset ville fått betydning for barna mine, barnebarna og oldebarna. De ville miste muligheten til å bli kjent med familiehistorien slik jeg har blitt.

Bare for å nevne noen eksempler. Vi har brevvekslinger som beskriver dagliglivet på 1800-tallet, sølvtøy som ble laget til familien på 1700-tallet, alle papirene som måtte til da min oldemor tok førerkort som den første i sin by, snippkjolen til mannen som hele bygda spleiset utdannelse i Danmark på, et smykke med en veldig spesiel kjærlighetshistorie knyttet til osv.

Anonymkode: 8d813...3aa

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (20 minutter siden):

Jeg vil jo ikke miste hverken hus eller foreldre med det første, men ettersom foreldrene mine er gamle, over 80, belager jeg meg på at de kommer til å dø om ikke så veldig mange år. Det er livets gang. Jeg kommer til å sørge, men det er noe jeg regner med å komme gjennom som en normal hendelse i livet, på samme måte som da besteforeldrene mine døde.

Om vi skulle miste huset og alt som er i det, vil sporene etter veldig mange mennesker bli borte. Historien til menneskene som har levd lever videre i tingene de har etterlatt seg. Å miste huset ville fått betydning for barna mine, barnebarna og oldebarna. De ville miste muligheten til å bli kjent med familiehistorien slik jeg har blitt.

Bare for å nevne noen eksempler. Vi har brevvekslinger som beskriver dagliglivet på 1800-tallet, sølvtøy som ble laget til familien på 1700-tallet, alle papirene som måtte til da min oldemor tok førerkort som den første i sin by, snippkjolen til mannen som hele bygda spleiset utdannelse i Danmark på, et smykke med en veldig spesiel kjærlighetshistorie knyttet til osv.

Anonymkode: 8d813...3aa

Jeg hadde uansett syns det var tyngre å miste mamma og pappa! 

Anonymkode: 3c444...fa7