Misforståelser - den sterkestes rett?

[Anonym bruker]

Har en tid observere litt spillet rundt misforståelser. Synes det er dumt å få bekreftet om at det er den med størst selvtillit som de fleste antar har rett. Ofte ser jeg at det er den som er mest ydmyk, som kan mest og som har prøvd å legge til rette for at det ikke skal bli misforståelser som får skylden. Mens den som egentlig misforstod eller forklarte seg dårlig aldri får noe ansvar fordi denne sterkt peker på andre og ikke er ydmyk i det hele tatt. Personen er ofte helt sikker i sin sak og tar denne feil er det andre sin skyld. En ting er at slike personer finnes og kommunisere og manipulerer slik. Det jeg synes er kjedeligst er at andre sluker det rått, når de ved små undersøkelser raskt kunne sett at det motsatte var riktig. Det er som om mange automatisk tror den som går sterkt ut og som alltid fremstiller seg som feilfri er nettopp dette. Når da de som får skylden slutter/trekker seg/forsvinner fra gjengen og der kommer nye til er det heller ingen som reagerer med at ting fortsetter helt likt selv om den ene parten nå er byttet ut. 
Flere som har observert det samme?

Anonymkode: 454b8...973

[Anonym bruker]

Hvis folk trekker seg fra uttalelsene/påstandene sine regner jeg med at de har innsett at de har tatt feil. 

Hvis to andre personer er uenige om noe lar jeg stort sett dem løse konflikten selv, også om det betyr at den ene trekker seg unna.

Anonymkode: d19a6...547

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (28 minutter siden):

Har en tid observere litt spillet rundt misforståelser. Synes det er dumt å få bekreftet om at det er den med størst selvtillit som de fleste antar har rett. Ofte ser jeg at det er den som er mest ydmyk, som kan mest og som har prøvd å legge til rette for at det ikke skal bli misforståelser som får skylden. Mens den som egentlig misforstod eller forklarte seg dårlig aldri får noe ansvar fordi denne sterkt peker på andre og ikke er ydmyk i det hele tatt. Personen er ofte helt sikker i sin sak og tar denne feil er det andre sin skyld. En ting er at slike personer finnes og kommunisere og manipulerer slik. Det jeg synes er kjedeligst er at andre sluker det rått, når de ved små undersøkelser raskt kunne sett at det motsatte var riktig. Det er som om mange automatisk tror den som går sterkt ut og som alltid fremstiller seg som feilfri er nettopp dette. Når da de som får skylden slutter/trekker seg/forsvinner fra gjengen og der kommer nye til er det heller ingen som reagerer med at ting fortsetter helt likt selv om den ene parten nå er byttet ut. 
Flere som har observert det samme?

Anonymkode: 454b8...973

Absolutt. Og dessverre. Den som roper høyest og har høyest «sosial status» vinner som regel. Etter min mening er det tilskuerne som må ta skylda for det. Vi er som en saueflokk som blendes og vil «tilhøre» det samme som disse med spisse albuer. 

Anonymkode: 02a0e...cb2

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (36 minutter siden):

Hvis folk trekker seg fra uttalelsene/påstandene sine regner jeg med at de har innsett at de har tatt feil. 

Hvis to andre personer er uenige om noe lar jeg stort sett dem løse konflikten selv, også om det betyr at den ene trekker seg unna.

Anonymkode: d19a6...547

Nå mener jeg ikke å trekke påstandene sine. Et eksempel: Noen skulle organisere noe sammen, det er ganske kompleks med mange involverte. Det er to stykker som har det overordnede ansvaret. En leveranse har ikke gått som den skulle. Det er overraskende og ingen som vet hvorfor. En av de ansvarlige (A) sier den skal undersøke, nøste opp med de andre involverte og se hva som gikk galt. Høre med sine kontakter og sjekke i egen gruppe. (Det er antatt at feilen ligger utenfor, men det er dumt å gå hardt ut om feilen er i egen gruppe). Den andre (B) mener helt bestemt å ha full kontroll med sin gruppe og vil ikke undersøke noe B er overbevist om at feilen ikke ligger der. Det viser seg ved nøsting at informasjon som B er ansvarlig for ikke har kommet videre. B svarer at det har den. Den har sagt dette muntlig til A sin gruppe og det er dermed A som har ansvaret mener B. Det finnes ingenting skriftlig. Ettersom B var så skråsikker på at feilen ikke lå i vedkommendes gruppe antar alle at dette er formidlet til A sin gruppe og at A har skylden/ansvaret tiltross for at A sin gruppe nekter for å fått slik info og peker på at all annen info er skriftlig og at det ikke finnes noe skriftlig om dette.    

Anonymkode: 454b8...973

[Anonym bruker]

Jeg har motsatt erfaring, men jeg omgås nesten bare akademikere, og skråsikre mennesker blir sjelden sett på som tillitsvekkende. Godt mulig dette kan variere mellom ulike miljøer. 

Anonymkode: aed0f...c97

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Nå mener jeg ikke å trekke påstandene sine. Et eksempel: Noen skulle organisere noe sammen, det er ganske kompleks med mange involverte. Det er to stykker som har det overordnede ansvaret. En leveranse har ikke gått som den skulle. Det er overraskende og ingen som vet hvorfor. En av de ansvarlige (A) sier den skal undersøke, nøste opp med de andre involverte og se hva som gikk galt. Høre med sine kontakter og sjekke i egen gruppe. (Det er antatt at feilen ligger utenfor, men det er dumt å gå hardt ut om feilen er i egen gruppe). Den andre (B) mener helt bestemt å ha full kontroll med sin gruppe og vil ikke undersøke noe B er overbevist om at feilen ikke ligger der. Det viser seg ved nøsting at informasjon som B er ansvarlig for ikke har kommet videre. B svarer at det har den. Den har sagt dette muntlig til A sin gruppe og det er dermed A som har ansvaret mener B. Det finnes ingenting skriftlig. Ettersom B var så skråsikker på at feilen ikke lå i vedkommendes gruppe antar alle at dette er formidlet til A sin gruppe og at A har skylden/ansvaret tiltross for at A sin gruppe nekter for å fått slik info og peker på at all annen info er skriftlig og at det ikke finnes noe skriftlig om dette.    

Anonymkode: 454b8...973

Her er det ord mot ord. Utenforstående har ikke noen støtte grunn til å tro på den ene enn den andre. Hvis B er sikker i sin sak og A er usikker ville jeg regnet med at B hadde rett, men hovedsaken var at defikset det, ikke hvem som glemte det først.

Anonymkode: d19a6...547

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (16 minutter siden):

Jeg har motsatt erfaring, men jeg omgås nesten bare akademikere, og skråsikre mennesker blir sjelden sett på som tillitsvekkende. Godt mulig dette kan variere mellom ulike miljøer. 

Anonymkode: aed0f...c97

Jeg har også vært mye med akademikere (i jobbsammenheng), og min erfaring er motsatt  av din. Men taktikken var noe mer utspekulert.... Det var «gutteklubben grei» som styrte bak fasaden.

Anonymkode: 02a0e...cb2

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Her er det ord mot ord. Utenforstående har ikke noen støtte grunn til å tro på den ene enn den andre. Hvis B er sikker i sin sak og A er usikker ville jeg regnet med at B hadde rett, men hovedsaken var at defikset det, ikke hvem som glemte det først.

Anonymkode: d19a6...547

Poenget er ikke denne ene saken, men at det er et mønster. I ord mot ord, slik som her, er det ofte personer som B som blir trodd. I noen tilfeller er det snakk om feil som får konsekvens (trekk i bonus, trekk i ansvar, offentlig beklagelse osv.) og det er storsett aldri personer som B som får konsekvensene. I noen miljøer velger folk gang på gang å tro på B. Dette tiltross for at hvem som er A varierer. De lukker liksom øynene for mønsteret og at B aldri har noen bevis for å ha rett. De baserer alt på at de for lenge siden har bestemt seg for at B gjør ting riktig. Jeg synes dette er interessant, spesielt siden jeg ser det samme mønsteret mange plasser der plassene ellers er ganske forskjellig. Du bekrefter jo også dette. Hvis noen virker sikker, stoler man på denne fremfor den som vil undersøke før den inkluderer. Ofte er A en person som er involvert, som følger opp og vet dermed kompleksiteten i ale prosessene og at det er mulig med feil i alle ledd. A vet at ansatte i sin egen gruppe (som alle andre kan gjøre feil) og når man ikke kan konkludere med hva feilen er er det mer naturlig å undersøke først. 

Anonymkode: 454b8...973

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Jeg har også vært mye med akademikere (i jobbsammenheng), og min erfaring er motsatt  av din. Men taktikken var noe mer utspekulert.... Det var «gutteklubben grei» som styrte bak fasaden.

Anonymkode: 02a0e...cb2

Ja, jeg er enig i at noen eldre, mannlige akademikere kan være slik, men har inntrykk av at dette er i endring. Der jeg jobber (universitet) er de fleste i stand til å se nyanser og å innse at en sak har flere sider. Jeg oppfatter mer moderne akademikere som smidigere, og som folk som vet at de ikke nødvendigvis eier sannheten 

Anonymkode: aed0f...c97

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Ja, jeg er enig i at noen eldre, mannlige akademikere kan være slik, men har inntrykk av at dette er i endring. Der jeg jobber (universitet) er de fleste i stand til å se nyanser og å innse at en sak har flere sider. Jeg oppfatter mer moderne akademikere som smidigere, og som folk som vet at de ikke nødvendigvis eier sannheten 

Anonymkode: aed0f...c97

Det håper jeg du har rett i - forøvrig var det ikke veldig gamle gubber jeg jobbet med, men et ganske ungt og «fresht» miljø, og et relativt nytt fagområde. 

Anonymkode: 02a0e...cb2

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Det håper jeg du har rett i - forøvrig var det ikke veldig gamle gubber jeg jobbet med, men et ganske ungt og «fresht» miljø, og et relativt nytt fagområde. 

Anonymkode: 02a0e...cb2

Flere av stedene jeg har sett dette er miljøer der man kan jobbe seg opp igjennom organisasjonen. Det er store organisasjoner med mange lederstillinger med høy status. De er relativt unge (i alle fall ikke gamle menn) og har god utdannelse. De som tiltrekkes slike miljø har gjerne allerede spisse albuer og stor tro på seg selv som den neste store lederen. Later gjerne ikke som om de er skråsikker. De tror oppriktig at de gjør det meste riktig og at det er andre sin feil om noe går galt. I disse miljøene er nok gjerne mange av de andre der like med lik bakgrunn og utdannelse og dermed tror man gjerne mer på de person man er lik selv. 

Anonymkode: 454b8...973

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (9 minutter siden):

Det håper jeg du har rett i - forøvrig var det ikke veldig gamle gubber jeg jobbet med, men et ganske ungt og «fresht» miljø, og et relativt nytt fagområde. 

Anonymkode: 02a0e...cb2

Det er sikkert ulikt innen ulike akademiske miljø også. Hos oss blir skråsikre nesten litt uglesett, da de i mange tilfeller må ha gått glipp av noe (med unntak for 2+2-tilfeller). Enkelte av de gamle emeritius-gubbene som har fått dyrke sin egen karriere og sitt ego mens mor tok seg av alt hjemme tror jeg er i ferd med å dø ut. Vitenskapen er også mer plastisk enn den var oppfattet som tidligere. Men de gode, gamle professorene som har selvtillit nok til å innse at også de har noe å lære av studentene sine, og som har et hav av erfaring å øse av, er gull. Jo høyere kompetanse og kunnskap, jo mer ydmyk. Sikkert både fordi den ydmyke er mer åpen for læring, og fordi man blir ydmyk av å innse at man aldri er utlært (relatert til Dunning-Kruger)

Anonymkode: aed0f...c97

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 minutter siden):

Flere av stedene jeg har sett dette er miljøer der man kan jobbe seg opp igjennom organisasjonen. Det er store organisasjoner med mange lederstillinger med høy status. De er relativt unge (i alle fall ikke gamle menn) og har god utdannelse. De som tiltrekkes slike miljø har gjerne allerede spisse albuer og stor tro på seg selv som den neste store lederen. Later gjerne ikke som om de er skråsikker. De tror oppriktig at de gjør det meste riktig og at det er andre sin feil om noe går galt. I disse miljøene er nok gjerne mange av de andre der like med lik bakgrunn og utdannelse og dermed tror man gjerne mer på de person man er lik selv. 

Anonymkode: 454b8...973

Akkurat - spesielt setningen «Later gjerne ikke som om de er skråsikker».... De er uuttalt samlet og deres ydmykhet er kun fasade. Noen ganger lurer jeg på om folk faktisk ikke ser det. Nå vet jeg at vi ihvertfall er to som ser det samme.... 😅

Anonymkode: 02a0e...cb2

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (16 minutter siden):

Poenget er ikke denne ene saken, men at det er et mønster. I ord mot ord, slik som her, er det ofte personer som B som blir trodd. I noen tilfeller er det snakk om feil som får konsekvens (trekk i bonus, trekk i ansvar, offentlig beklagelse osv.) og det er storsett aldri personer som B som får konsekvensene. I noen miljøer velger folk gang på gang å tro på B. Dette tiltross for at hvem som er A varierer. De lukker liksom øynene for mønsteret og at B aldri har noen bevis for å ha rett. De baserer alt på at de for lenge siden har bestemt seg for at B gjør ting riktig. Jeg synes dette er interessant, spesielt siden jeg ser det samme mønsteret mange plasser der plassene ellers er ganske forskjellig. Du bekrefter jo også dette. Hvis noen virker sikker, stoler man på denne fremfor den som vil undersøke før den inkluderer. Ofte er A en person som er involvert, som følger opp og vet dermed kompleksiteten i ale prosessene og at det er mulig med feil i alle ledd. A vet at ansatte i sin egen gruppe (som alle andre kan gjøre feil) og når man ikke kan konkludere med hva feilen er er det mer naturlig å undersøke først. 

Anonymkode: 454b8...973

Jeg er enig i at den som virker sikrest ofte blir trodd hvis man ikke har noe annet å gå etter. Det synes jeg er helt naturlig.

Anonymkode: d19a6...547

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

Det er sikkert ulikt innen ulike akademiske miljø også. Hos oss blir skråsikre nesten litt uglesett, da de i mange tilfeller må ha gått glipp av noe (med unntak for 2+2-tilfeller). Enkelte av de gamle emeritius-gubbene som har fått dyrke sin egen karriere og sitt ego mens mor tok seg av alt hjemme tror jeg er i ferd med å dø ut. Vitenskapen er også mer plastisk enn den var oppfattet som tidligere. Men de gode, gamle professorene som har selvtillit nok til å innse at også de har noe å lære av studentene sine, og som har et hav av erfaring å øse av, er gull. Jo høyere kompetanse og kunnskap, jo mer ydmyk. Sikkert både fordi den ydmyke er mer åpen for læring, og fordi man blir ydmyk av å innse at man aldri er utlært (relatert til Dunning-Kruger)

Anonymkode: aed0f...c97

De åpenbart skråsikre blir uglesett i dette miljøet, ja - nettopp fordi de da ikke spiller det «rette» spillet i TILLEGG. Da må de selvsagt sables ned. 

Anonymkode: 02a0e...cb2

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

De åpenbart skråsikre blir uglesett i dette miljøet, ja - nettopp fordi de da ikke spiller det «rette» spillet i TILLEGG. Da må de selvsagt sables ned. 

Anonymkode: 02a0e...cb2

Det kommer vell an på hva de er skråsikkre på? Om de er skråsikkre på en votenskaplig teori blir det noe litt annet enn om de er sikkre på at døra var åpen da de kom.

Anonymkode: d19a6...547

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 minutter siden):

Jeg er enig i at den som virker sikrest ofte blir trodd hvis man ikke har noe annet å gå etter. Det synes jeg er helt naturlig.

Anonymkode: d19a6...547

Jeg synes ofte man har annet å gå etter. Om noen diskuterer hovedstaden i Sverige så velger man gjerne å tro på den som er sikrest. Men jeg synes det er rart at man velger det samme i komplekse og uoversiktlige problemstillinger. Som i eksempelet det det er rapportert inn en feil som ingen vet hvor er. For meg ville det være mer naturlig å lytte til en med kjennskap til problemstillingen og som hadde undersøkt enn en som skråsikkert hevder å ikke ha gjort feil før man har oversikt.  

Anonymkode: 454b8...973

[Anonym bruker]

Tomme tønner skrangler mest, det er ett uttrykk jeg har sett mye av i mange situasjoner. Menn i en viss alder er overrepresentert når det gjelder å bastant påstå noe og i tillegg være til tider aggressiv når de møter motstand. 
 

I en ideell verden burde mange vært korrigert på oppførsel, dessverre blir det litt som med tenåringer, du må velge kampene dine. 

Anonymkode: 0ab9a...d9b

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (20 minutter siden):

Jeg synes ofte man har annet å gå etter. Om noen diskuterer hovedstaden i Sverige så velger man gjerne å tro på den som er sikrest. Men jeg synes det er rart at man velger det samme i komplekse og uoversiktlige problemstillinger. Som i eksempelet det det er rapportert inn en feil som ingen vet hvor er. For meg ville det være mer naturlig å lytte til en med kjennskap til problemstillingen og som hadde undersøkt enn en som skråsikkert hevder å ikke ha gjort feil før man har oversikt.  

Anonymkode: 454b8...973

Problemet i det eksempelet var at det var to personer som var sikkre. Hvorfor skulle jeg tro på B hvis hun ikke holdt på sitt og hvorfor skulle jeg bry meg i det heletatt?

Anonymkode: d19a6...547

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (31 minutter siden):

De åpenbart skråsikre blir uglesett i dette miljøet, ja - nettopp fordi de da ikke spiller det «rette» spillet i TILLEGG. Da må de selvsagt sables ned. 

Anonymkode: 02a0e...cb2

Det handler ikke om å sables ned, men om at man i mange tilfeller mangler tilstrekkelig vidsyn om man er skråsikker (igjen, ikke i 2+2-tilfeller).

I enkelte tilfeller tror jeg de skråsikre «vinner» fordi de andre ikke gidder å ta kampen siden de ser at argumentasjon er fånyttes så lenge motparten mangler bakgrunnskunnskap eller har for lave kognitive evner til å forstå.

Anonymkode: aed0f...c97

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (31 minutter siden):

Det kommer vell an på hva de er skråsikkre på? Om de er skråsikkre på en votenskaplig teori blir det noe litt annet enn om de er sikkre på at døra var åpen da de kom.

Anonymkode: d19a6...547

Det er ikke kronidioter jeg snakker om - det er oppegående folk. 

Anonymkode: 02a0e...cb2

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (18 minutter siden):

Det er ikke kronidioter jeg snakker om - det er oppegående folk. 

Anonymkode: 02a0e...cb2

Eksempelet her var to personer som ikke er enige om hvorvidt en beskjed har blitt gitt eller ikke. En av dem husker feil eller lyver.  Det kan skje både kronidioter og inteligente mennesker.

Jeg vil tro smarte mennesker har litt lettere for å gkennomskue en løgn enn dumme. De ser lettere logiske brister.

Anonymkode: d19a6...547

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (27 minutter siden):

Det handler ikke om å sables ned, men om at man i mange tilfeller mangler tilstrekkelig vidsyn om man er skråsikker (igjen, ikke i 2+2-tilfeller).

I enkelte tilfeller tror jeg de skråsikre «vinner» fordi de andre ikke gidder å ta kampen siden de ser at argumentasjon er fånyttes så lenge motparten mangler bakgrunnskunnskap eller har for lave kognitive evner til å forstå.

Anonymkode: aed0f...c97

Det tror jeg er riktig når det gjelder en diskusjon der og da, men jeg tror ikke de da i ettertid vil si at den skråsikkre hadde rett.

Anonymkode: d19a6...547

[Anonym bruker]

Jeg tror problemstillingen du tar opp er interessant, HI. Og jeg tror det er et komplekst spill, om jeg kan kalle det det. Eller, jeg tror det er noe som spilles ut forskjellig i ulike miljøer, og at det kan ha ulike årsaker.

I arbeidslivet er det etter min erfaring ofte en svak ledelse som ligger bak, ledere som er konfliktskye og velger å overse ting som burde vært tatt tak i. På den måten føler enkelte at det er aksept for deres uakseptable oppførsel, manipulering, anvarsfraskrivelse, baktaling osv. I slike tilfeller er det som regel den som roper høyest som blir hørt, selv når det som da ropes ut kanskje ikke egentlig henger på greip - men nært nok til at de andre er villige til å akseptere det, for å slippe mer bråk. De som aksepterer er ofte også konfliktskye, noen føler seg ikke sterke nok til å påpeke det alle egentlig ser (at kongen går uten klær), andre føler de har for mye å miste ved å vise at de går mot den som snakker høyest. For den som er skråsikker og ofte urimelig, den har ofte noe makt, enten den er formell eller den er uformell pga. svak ledelse. Og så er det de som ser at nettopp pga. den makten den personen har innad i organisasjonen så har de selv mye å vinne på å holde kjeft og/eller støtte den som roper høyest, men som ikke har rett. Mange med lenger erfaring tåler jo heller ikke å få påpekt at de gjør feil, at de har misforstått, at deres meninger ikke alltid er rett - og det får ofte frem negative eller stygge sider ved slike.

Det blir et spill, etter min mening, fordi det er så mye som påvirker hvordan dette utspilles, spesielt i arbeidslivet. Flere personers personligheter, lederes funksjon eller mangel på funksjon, hvor lenge ulike kolleger har jobbet der, hvor mye de ulike har å miste eller vinne på å holde med den som de ofte vet tar feil, arbeidsmiljøet generelt.

Jeg har sett dette spillet både i privat og offentlig arbeidsliv. Jeg har mange ganger lurt på hvor mye arbeidslivet, både privat og offentlig, taper fordi svake ledere aksepterer slikt. For det fører unektelig til store tap. Ikke bare risikerer man å tape penger, men mer alvorlig er kompetansetapet som stadig oppleves, mangel på kontinuitet, og alle de feil som blir gjort fordi hverken ledelse eller kolleger tør stå opp i slike tilfeller. Fremdeles er det dessverre slik at varslere oftere blir skviset ut av et arbeidssted enn de som gjør de faktiske feilene, selv der lovbrudd begås er det ofte varslerne som taper på det. Og de taper dobbelt og trippelt, ofte går det utover dennes helse fordi den da gjerne blir skviset ut i arbeidsmiljøet, de slutter gjerne i jobben, men samtidig risikerer de at nye arbeidsgivere ikke vil ha dem hvis de hører at personen på forrige jobb var "en varsler".

Og det skumle er at ukulturen ofte brer seg videre, fordi flere og flere som deltar i spillet vil ha mer og mer å tape eller vinne på å ikke fortsette spillet. Da er det langt mer hensiktsmessig for dem selv personlig å velge side, uansett hvor feil den siden egentlig har. I HIs eksempel så ser man også en annen ting, at de som ikke roper så høyt, de er ofte de som tar ansvar, og fordi disse tar ansvar så ble i HIs tilfelle feilen avdekket, ting ble ryddet opp i. Og siden det da ofte er den som ikke roper så høyt som ofte også rydder opp, så slipper de andre å gjøre noe mer med det (noe de kanskje hadde måttet hvis f.eks. feilen gikk på sikkerhet). I andre tilfeller greier ofte den som roper høyest også å manipulere utfallet, slik at den tar på seg æren for å ha ryddet opp, selv om den selv var årsak til feilen og heller ikke gjorde noe for å rette på den eller ta ansvar for den. Og det blir godtatt av alle rundt, oftest fordi det er enklest for dem selv personlig å ikke gå mot den personen. På den måten forsterkes det negative arbeidsmiljøet ytterligere, og ledelsen står ofte bare og ser på. I de tilfellene hvor det er leder som selv er den som roper høyest, der forsterkes dette ofte mange ganger mer.

De som forsøker å påpeke det som skjer og ønsker å rette opp i det, de blir ofte møtt med hersketeknikk og latterliggjøring.

Anonymkode: 54ec6...4f9

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Absolutt. Og dessverre. Den som roper høyest og har høyest «sosial status» vinner som regel. Etter min mening er det tilskuerne som må ta skylda for det. Vi er som en saueflokk som blendes og vil «tilhøre» det samme som disse med spisse albuer. 

Anonymkode: 02a0e...cb2

Kjenner meg igjen på jobb. Vi har en dame ganske høyt opp i systemet, selv om hun ikke er sjefen. Hun er fullstendig talentløs innenfor det samme feltet som jeg er utdannet innen, og hver gang man hører henne snakke i faglige diskusjoner, er det til å le av. Likevel blir hennes mening tatt i betraktning, det blir diskutert og hun vinner frem over 50 prosent av gangene. Så går prosjektet til helvete fordi hun tok feil... Hun er en slik - brautende og påståelig. 

Anonymkode: c911a...969