Jeg har aldri opplevd lignende

[Anonym bruker]

Det er klin umulig å kommunisere med samboer. Vi har prøvd parterapi, prøvd å bli bedre på kommunikasjon. Men det er fremdeles umulig. Jeg har prøvd å snakke på flere forskjellige tidspunkt for dagen. Prøvd å skrive. Prøvd å la han få prate. Stilt spørsmål. ALT. Har aldri opplevd dette før. Han føler seg ikke forstått. Han går i forsvar osv. Midt i samtalen bare går han i sinne. Jeg sitter igjen og forstår ingenting.  Skal jeg bare gi opp? Gå fra han? 

Anonymkode: d3bc3...475

[Anonym bruker]

Min tidligere samboer var sånn. Jeg klarte ikke mer og gjorde det slutt.

Anonymkode: c1a7f...179

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Min tidligere samboer var sånn. Jeg klarte ikke mer og gjorde det slutt.

Anonymkode: c1a7f...179

Trist. Men forståelig

Anonymkode: d3bc3...475

[Anonym bruker]

Kan det ha hendt noe han ikke forteller?

Er han deprimert?

Anonymkode: ebd14...be7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Kan det ha hendt noe han ikke forteller?

Er han deprimert?

Anonymkode: ebd14...be7

Han er deprimert ja. Men han vet ikke hvorfor. Hi

Anonymkode: d3bc3...475

[Anonym bruker]

Har dessverre ingen gode råd, da min var tilsnakkendes utenfor diskusjonene slik at vi fikk snakket gjennom prosess, men jeg kjenner meg igjen i at han kunne gå midt i en diskusjon. Diskuterte vi noe kunne han komme med en lang monolog om hva han mente og deretter gikk han. Når jeg etterlyste taletid slik at jeg fikk si min mening fikk jeg til svar at det bare trakk ut en diskusjon han var ferdig med... Han fikk tilslutt med på at en slik holdning var urimelig i alle fall nok til at det er mulig for meg å si noe i diskusjonene også. Utfordringen her var rett og slett at han ikke klarte/eller ville se andres perspektiv eller forstå viktigheten av å høre på andre han var uenig med (han oppførte seg lik overfor kamerater også). Vil tro at om mannen din er deprimert har han også sunket ned i et perspektiv og fokus der han bare ser seg selv. Det er ikke alltid opplagte grunner til at man er deprimert. Det kan være totalen av alt slik at man f.eks. ikke lenger tåler arbeidspresset på jobb som man før ikke plages med. Verden er jo nå ganske annerledes. Det kan også være kjemisk ubalanse etc. Selv om han selv vet hvorfor han er deprimert bør han prøve å komme i gang med behandling og sammen med behandler legge en plan for hvordan han kan bli bedre. Første stopp er vel fastlegen som kan ta blodprøver og henvise videre. 

Anonymkode: 30365...dc1

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (52 minutter siden):

Har dessverre ingen gode råd, da min var tilsnakkendes utenfor diskusjonene slik at vi fikk snakket gjennom prosess, men jeg kjenner meg igjen i at han kunne gå midt i en diskusjon. Diskuterte vi noe kunne han komme med en lang monolog om hva han mente og deretter gikk han. Når jeg etterlyste taletid slik at jeg fikk si min mening fikk jeg til svar at det bare trakk ut en diskusjon han var ferdig med... Han fikk tilslutt med på at en slik holdning var urimelig i alle fall nok til at det er mulig for meg å si noe i diskusjonene også. Utfordringen her var rett og slett at han ikke klarte/eller ville se andres perspektiv eller forstå viktigheten av å høre på andre han var uenig med (han oppførte seg lik overfor kamerater også). Vil tro at om mannen din er deprimert har han også sunket ned i et perspektiv og fokus der han bare ser seg selv. Det er ikke alltid opplagte grunner til at man er deprimert. Det kan være totalen av alt slik at man f.eks. ikke lenger tåler arbeidspresset på jobb som man før ikke plages med. Verden er jo nå ganske annerledes. Det kan også være kjemisk ubalanse etc. Selv om han selv vet hvorfor han er deprimert bør han prøve å komme i gang med behandling og sammen med behandler legge en plan for hvordan han kan bli bedre. Første stopp er vel fastlegen som kan ta blodprøver og henvise videre. 

Anonymkode: 30365...dc1

Men hvordan gikk det med dere?  Klarte dere å finne ut av det?  Jeg er usikker på om dette kan fungere lengre... pga barna. Han ser bare seg selv. Han mener at barna må endre seg før han kan endre seg. Han blir deprimert pga barna ikke respekterer han. Jeg sier at vi må være voksen. Vi må ta ansvaret for at barna skal ha det bra. Vi må forstå barna, nå inn til de osb. Mannen min mener barna må skjerpe seg først 

Anonymkode: d3bc3...475

[Anonym bruker]

Tør jeg spørre hva det er du prøver å prate med han om? For hadde jeg hatt en partner som kom i tide og utide for å anklage meg eller hakke på meg, så hadde nok jeg også reist meg i sinne og gått. 

Anonymkode: 19d37...b06

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Men hvordan gikk det med dere?  Klarte dere å finne ut av det?  Jeg er usikker på om dette kan fungere lengre... pga barna. Han ser bare seg selv. Han mener at barna må endre seg før han kan endre seg. Han blir deprimert pga barna ikke respekterer han. Jeg sier at vi må være voksen. Vi må ta ansvaret for at barna skal ha det bra. Vi må forstå barna, nå inn til de osb. Mannen min mener barna må skjerpe seg først 

Anonymkode: d3bc3...475

Jeg hadde gått for lenge siden når innstillingen er sånn.

Men nå har jeg vokst opp med en psykisk syk pappa og jeg ville aldri orket å ha en psykisk syk mann eller latt barna mine oppleve det samme som meg. 

Anonymkode: bed67...ddd

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Tør jeg spørre hva det er du prøver å prate med han om? For hadde jeg hatt en partner som kom i tide og utide for å anklage meg eller hakke på meg, så hadde nok jeg også reist meg i sinne og gått. 

Anonymkode: 19d37...b06

Jeg liker ikke at mannen er stygg mot gutten min. Derfor. Syns ikke det er hakking. 

Anonymkode: d3bc3...475

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (42 minutter siden):

Jeg liker ikke at mannen er stygg mot gutten min. Derfor. Syns ikke det er hakking. 

Anonymkode: d3bc3...475

Men herregud da menneske, hvis han er stygg mot gutten din, så må du jo verne ungen og gå.

Anonymkode: 75ec7...795

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (34 minutter siden):

Jeg liker ikke at mannen er stygg mot gutten min. Derfor. Syns ikke det er hakking. 

Anonymkode: d3bc3...475

Det skjønner jeg at du ikke liker. Men, hvis det er det alle samtalene går på. At du forteller han at du ikke liker måten han behandler sønnen din, så hjelper det lite at du ikke mener det er hakking. Han oppfatter det nok slik. 

Slik jeg ser det så har du to valg. Enten pakker du og barnet ditt og drar (jeg antar det er kun ditt barn), eller så må du endre din kommunikasjonsform så du kommer til bunns i hva som er årsaken til at han er slem med barnet ditt og på den måten får det til å stoppe. Men, det hjelper fint lite at du er anklagende og beskyldende. Da går han nok atter en gang i forsvarsposisjon og ender med å forlate i sinne igjen. 

I tillegg så bør du kanskje se på din tilnærming til gutten din. Aksepterer du en oppførsel som kanskje ikke er forenlig med normal oppførsel? At du er for snill? Og at han da må være den strenge? Nå vet ikke jeg hva han gjør som er slemt mot barnet, og jeg mener det er viktig å presisere at ingen har lov å være slem med ett barn. Men, å irettesette negativ oppførsel er ikke slemt. 

Driver han med fysisk eller psykisk vold av barnet ditt er det forøvrig kun ett som gjelder. Da pakker du og drar asap. 

Anonymkode: 19d37...b06

[Anonym bruker]

Det er vel du som har skrevet gjentatte tråder om denne mannen, Hi?

Hva skal til for at du skal ta ansvar for barna dine og beskytte dem? Det at du lar din eldste leve med en slik stefar er omsorgssvikt fra din side.

Gå før mannen din (og du, fordi du ikke beskytter gutten din) ødelegger gutten totalt! Greier du ikke å gå fra ham selv, da er det din plikt som mor å søke hjelp hos noen som kan hjelpe deg til å komme deg ut av dette forholdet! Kontakt krisesenter, lege, barnevern - flere kan hjelpe deg. Men uansett er det DITT ansvar å beskytte eget barn!

Anonymkode: bfb5c...665

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 timer siden):

Han er deprimert ja. Men han vet ikke hvorfor. Hi

Anonymkode: d3bc3...475

Ikke rart han ikke føler seg forstått. Han blir tydeligvis ikke forstått.

Depresjon er en sykdom. Den kan være utløst eller knyttet til noe bestemt (eksogen depresjon/ depresjon som reaksjon), men vil hos mange oppstå uten forvarsel eller åpenbar grunn (endogen depresjon/ genetisk).

Det store flertallet vil bli friske igjen.

 

Anonymkode: c292f...e37

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Men hvordan gikk det med dere?  Klarte dere å finne ut av det?  Jeg er usikker på om dette kan fungere lengre... pga barna. Han ser bare seg selv. Han mener at barna må endre seg før han kan endre seg. Han blir deprimert pga barna ikke respekterer han. Jeg sier at vi må være voksen. Vi må ta ansvaret for at barna skal ha det bra. Vi må forstå barna, nå inn til de osb. Mannen min mener barna må skjerpe seg først 

Anonymkode: d3bc3...475

Depresjon er en sykdom i følelsene og tankene. Han ser verden og familien gjennom sorte brilleglass, og leter sikkert etter en knagg å henge de vonde følelsene sine på for å få dem til å bli forståelig for seg selv. Du kan ikke nå gjennom med rasjonelle argumenter akkurat nå.

Hva med å stille krav om at flytter ut for en periode og søker seg inn i behandling?

 

 

Anonymkode: c292f...e37

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (51 minutter siden):

Depresjon er en sykdom i følelsene og tankene. Han ser verden og familien gjennom sorte brilleglass, og leter sikkert etter en knagg å henge de vonde følelsene sine på for å få dem til å bli forståelig for seg selv. Du kan ikke nå gjennom med rasjonelle argumenter akkurat nå.

Hva med å stille krav om at flytter ut for en periode og søker seg inn i behandling?

 

 

Anonymkode: c292f...e37

Han vil ikke det. Og dessuten har vi ikke råd til det.

Anonymkode: d3bc3...475

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Ikke rart han ikke føler seg forstått. Han blir tydeligvis ikke forstått.

Depresjon er en sykdom. Den kan være utløst eller knyttet til noe bestemt (eksogen depresjon/ depresjon som reaksjon), men vil hos mange oppstå uten forvarsel eller åpenbar grunn (endogen depresjon/ genetisk).

Det store flertallet vil bli friske igjen.

 

Anonymkode: c292f...e37

Hvordan klare å forstå da? Skal jeg droppe å forstå han? 

Anonymkode: d3bc3...475

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (19 minutter siden):

Han vil ikke det. Og dessuten har vi ikke råd til det.

Anonymkode: d3bc3...475

Han vil ikke - når skal du forstå det?

Du må forholde deg til virkeligheten. Han vil ikke gjøre noe mer for å skaffe seg hjelp.

Han plager ditt eldste barn og du har tillatt ham å skade barnet ditt altfor lenge. Nå må du kvitte deg med ham og begynne å ta ansvar for barnet ditt - det gjør du ikke når du blir i dette forholdet som du stadig klager over!

Nå må du handle!

Anonymkode: bfb5c...665

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (11 minutter siden):

Han vil ikke det. Og dessuten har vi ikke råd til det.

Anonymkode: d3bc3...475

Ja jøss, drit i ungen, han/hun vil nok takke deg for det en dag.

Anonymkode: 75ec7...795

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (13 minutter siden):

Han vil ikke - når skal du forstå det?

Du må forholde deg til virkeligheten. Han vil ikke gjøre noe mer for å skaffe seg hjelp.

Han plager ditt eldste barn og du har tillatt ham å skade barnet ditt altfor lenge. Nå må du kvitte deg med ham og begynne å ta ansvar for barnet ditt - det gjør du ikke når du blir i dette forholdet som du stadig klager over!

Nå må du handle!

Anonymkode: bfb5c...665

Jo. Han skaffer seg hjelp! Han går til psykolog en gang i uken.

Anonymkode: d3bc3...475

[Anonym bruker]

Se her ja. En mann som er dust mot barnet ditt, som er deprimert og som ikke evner å kommunisere? Bortkasta oksygen å ha ham vandrende rundt på jorda.

Anonymkode: 8bd43...fc4

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Se her ja. En mann som er dust mot barnet ditt, som er deprimert og som ikke evner å kommunisere? Bortkasta oksygen å ha ham vandrende rundt på jorda.

Anonymkode: 8bd43...fc4

Ja. Helt enig. Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Fordi jeg eier størst andel i huset vi bor i. Jeg har heller ikke inntekt. Jeg vil bare dø.

Anonymkode: d3bc3...475

[Banderas]

Anonym bruker skrev (5 timer siden):

Men hvordan gikk det med dere?  Klarte dere å finne ut av det?  Jeg er usikker på om dette kan fungere lengre... pga barna. Han ser bare seg selv. Han mener at barna må endre seg før han kan endre seg. Han blir deprimert pga barna ikke respekterer han. Jeg sier at vi må være voksen. Vi må ta ansvaret for at barna skal ha det bra. Vi må forstå barna, nå inn til de osb. Mannen min mener barna må skjerpe seg først 

Anonymkode: d3bc3...475

Og med det burde han bli eksmann. Eller kommer barna dine i andre rekke?

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (19 minutter siden):

Jo. Han skaffer seg hjelp! Han går til psykolog en gang i uken.

Anonymkode: d3bc3...475

Javel, supert, fint, greit...

Likevel gjenstår det du har visst veldig lenge nå, HI, og det er at han skader barnet ditt.

Flott om han nå søker hjelp for sin egen del, men du har ikke lenger råd til å bo sammen med ham. Dere kan ikke bo sammen, for han ødelegger sønnen din! Dette har pågått altfor lenge nå!

Du skriver at du ønsker å dø. Og vet du, det er ikke unormalt at pårørende/partner til en som er langvarig psykisk syk/deprimert også blir deprimert.

Du eier størst andel av huset. Det er flott, HI, for da har du litt større muligheter.

Jeg har skrevet mye av dette til deg tidligere, men kanskje du nå er så utkjørt at det må gjøres enda mer oversiktlig. Du sier du ikke vet hva du skal gjøre. Er du villig til å gjøre det som skal til nå for å redde deg selv og barna dine?

I så fall:

1. Ring til Krisesenteret og fortell at du MÅ ha hjelp for å komme deg ut av dette forholdet, at du ikke har greid det selv, at mannen ikke vil flytte, at du ikke lenger kan bo sammen med ham, at du nå er så utslitt mentalt selv at du ikke takler dette lenger. De kan hjelpe deg videre, hjelpe deg til å komme i kontakt med andre som kan hjelpe deg og støtte deg i prosessen. Og om nødvendig kan de også tilby deg og ungene dine et sted å bo den stunden dere trenger det.

2. Bestill deg en legetime og fortell hvordan du faktisk har det hjemme, at du nå er blitt så fortvilt selv at du ikke greier mer, men at du må ha hjel, at du ikke ser noen vei ut av det og føler du vil dø.

3. Ring Nav mandag morgen og be om et møte med saksbehandler på sosialkontoret. Vær ærlig, si at du må vekk fra denne mannen før du blir helt ødelagt selv, og at du ikke lenger kan bo med ham fordi det ødelegger barnet ditt. Spør om dine muligheter og rettigheter og be om tips mtp. å få jobb. Om ikke annet vil du ha rett på sosialstønad en periode. Du vil vel kanskje også ha rett på overgangsstønad pga. minste barnet? Uansett, ring og avtal et møte, og pass på å gjøre det tydelig at dette haster veldig!

4. Ring banken din mandag og be om et møte ansikt til ansikt med en der som du kan snakke med for å få oversikt over dine muligheter til å beholde huset eller noe annet som kan være lurt for deg å gjøre økonomisk.

5. Snakk med familie eller venner eller tidligere kolleger eller en annen du føler du står nær eller som ser deg. Fortell at du sliter og at du trenger hjelp til å komme deg ut av forholdet, at du nå er så nedbrutt at du innser at du både for din egen del og barnas del må komme deg raskt ut av forholdet.

 

Jeg har vært ganske krass i mine tidligere svar til deg, nettopp fordi dette har pågått så lenge som det har, HI. Men det å leve med en partner som er som din og som i tillegg er såpass syk, det er skadelig for deg. Ditt eldste barn utsettes for psykisk vold av stefar! Det finnes forskning som viser at barn som "bare" er vitne til vold (fysisk eller psykisk) mot andre i familien, selv blir nesten like skadet av det. Da sier det seg selv at du også blir skadet like mye av å se barnet ditt bli påført psykisk vold av stefar.

Det er normalt å føle seg handlingslammet som du gjør nå, HI. Det er ikke noe skam i det. Men det gjør det dessto viktigere for deg å søke hjelp, slik jeg har skissert over. For det ER hjelp å få. Du trenger IKKE stå i prosessen alene! Det finnes folk og fagpersoner som kan og vil hjelpe deg når du forteller at du nå trenger hjelp til å komme deg ut av dette voldelige og skadelige forholdet. Du må bare gjøre én ting, HI - du må si fra om at du trenger den hjelpen, slik at de får mulighet til å hjelpe deg! Og så må du være villig til å gjøre din del videre når du får hjelp.

Det er ingen svakhet i å be om hjelp - tvert om viser du ved å be om hjelp innsikt og handlekraft og at du nå tar ansvar. Selv om det kanskje kan føles kaldt ut, så er mannen ikke ditt ansvar. Du kan ikke lenger hjelpe ham eller ta ansvar for ham. Nå må du be om hjelp slik at du selv og barna dine ikke blir varig skadet. Du er den eneste barna dine har nå. Du er viktig!

Husk også at det ikke er noe svakt eller flaut om du gråter når du ber om hjelp og forklarer situasjonen. Det er bare en naturlig reaksjon på en uutholdelig livssituasjon som du og barna dine har levd altfor lenge med.

Vær så snill, Hi - ring Krisesenteret i helgen og snakk med dem. Og så ringer du de andre på listen over på mandag. Og så oppdaterer du her i tråden, så vil du ha flere som bryr seg.

Anonymkode: bfb5c...665

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (38 minutter siden):

Javel, supert, fint, greit...

Likevel gjenstår det du har visst veldig lenge nå, HI, og det er at han skader barnet ditt.

Flott om han nå søker hjelp for sin egen del, men du har ikke lenger råd til å bo sammen med ham. Dere kan ikke bo sammen, for han ødelegger sønnen din! Dette har pågått altfor lenge nå!

Du skriver at du ønsker å dø. Og vet du, det er ikke unormalt at pårørende/partner til en som er langvarig psykisk syk/deprimert også blir deprimert.

Du eier størst andel av huset. Det er flott, HI, for da har du litt større muligheter.

Jeg har skrevet mye av dette til deg tidligere, men kanskje du nå er så utkjørt at det må gjøres enda mer oversiktlig. Du sier du ikke vet hva du skal gjøre. Er du villig til å gjøre det som skal til nå for å redde deg selv og barna dine?

I så fall:

1. Ring til Krisesenteret og fortell at du MÅ ha hjelp for å komme deg ut av dette forholdet, at du ikke har greid det selv, at mannen ikke vil flytte, at du ikke lenger kan bo sammen med ham, at du nå er så utslitt mentalt selv at du ikke takler dette lenger. De kan hjelpe deg videre, hjelpe deg til å komme i kontakt med andre som kan hjelpe deg og støtte deg i prosessen. Og om nødvendig kan de også tilby deg og ungene dine et sted å bo den stunden dere trenger det.

2. Bestill deg en legetime og fortell hvordan du faktisk har det hjemme, at du nå er blitt så fortvilt selv at du ikke greier mer, men at du må ha hjel, at du ikke ser noen vei ut av det og føler du vil dø.

3. Ring Nav mandag morgen og be om et møte med saksbehandler på sosialkontoret. Vær ærlig, si at du må vekk fra denne mannen før du blir helt ødelagt selv, og at du ikke lenger kan bo med ham fordi det ødelegger barnet ditt. Spør om dine muligheter og rettigheter og be om tips mtp. å få jobb. Om ikke annet vil du ha rett på sosialstønad en periode. Du vil vel kanskje også ha rett på overgangsstønad pga. minste barnet? Uansett, ring og avtal et møte, og pass på å gjøre det tydelig at dette haster veldig!

4. Ring banken din mandag og be om et møte ansikt til ansikt med en der som du kan snakke med for å få oversikt over dine muligheter til å beholde huset eller noe annet som kan være lurt for deg å gjøre økonomisk.

5. Snakk med familie eller venner eller tidligere kolleger eller en annen du føler du står nær eller som ser deg. Fortell at du sliter og at du trenger hjelp til å komme deg ut av forholdet, at du nå er så nedbrutt at du innser at du både for din egen del og barnas del må komme deg raskt ut av forholdet.

 

Jeg har vært ganske krass i mine tidligere svar til deg, nettopp fordi dette har pågått så lenge som det har, HI. Men det å leve med en partner som er som din og som i tillegg er såpass syk, det er skadelig for deg. Ditt eldste barn utsettes for psykisk vold av stefar! Det finnes forskning som viser at barn som "bare" er vitne til vold (fysisk eller psykisk) mot andre i familien, selv blir nesten like skadet av det. Da sier det seg selv at du også blir skadet like mye av å se barnet ditt bli påført psykisk vold av stefar.

Det er normalt å føle seg handlingslammet som du gjør nå, HI. Det er ikke noe skam i det. Men det gjør det dessto viktigere for deg å søke hjelp, slik jeg har skissert over. For det ER hjelp å få. Du trenger IKKE stå i prosessen alene! Det finnes folk og fagpersoner som kan og vil hjelpe deg når du forteller at du nå trenger hjelp til å komme deg ut av dette voldelige og skadelige forholdet. Du må bare gjøre én ting, HI - du må si fra om at du trenger den hjelpen, slik at de får mulighet til å hjelpe deg! Og så må du være villig til å gjøre din del videre når du får hjelp.

Det er ingen svakhet i å be om hjelp - tvert om viser du ved å be om hjelp innsikt og handlekraft og at du nå tar ansvar. Selv om det kanskje kan føles kaldt ut, så er mannen ikke ditt ansvar. Du kan ikke lenger hjelpe ham eller ta ansvar for ham. Nå må du be om hjelp slik at du selv og barna dine ikke blir varig skadet. Du er den eneste barna dine har nå. Du er viktig!

Husk også at det ikke er noe svakt eller flaut om du gråter når du ber om hjelp og forklarer situasjonen. Det er bare en naturlig reaksjon på en uutholdelig livssituasjon som du og barna dine har levd altfor lenge med.

Vær så snill, Hi - ring Krisesenteret i helgen og snakk med dem. Og så ringer du de andre på listen over på mandag. Og så oppdaterer du her i tråden, så vil du ha flere som bryr seg.

Anonymkode: bfb5c...665

Andre i tråden skriver at det er jeg som ikke forstår mannen. Mens du skriver voldsomme meldinger. 

Anonymkode: d3bc3...475