Jeg har skrevet dette til min psykolog

[Anonym bruker]

Hva mener dere dette sier om meg som person? Er jeg bare et grusomt menneske? 

Tilleggsopplysninger er at jeg har aldri hatt noen som bryr seg om meg, jeg har vært utsatt for utallige seksuelle overgrep og jeg har alltid følt meg utrygg. 

Anonymkode: aa423...fd0

[Anonym bruker]

Jeg klarer også fint å være uten sønnen min uten å føle på savn eller bekymre meg for han. Jeg stoler bare på at han har det bra i barnehagen eller familie jeg stoler på. Jeg har dessuten ikke «tid» til å tenke så mye på han om dagen, spesielt når jeg er på jobb. Det betyr ikke at jeg ikke elsker han, og det betyr heller ikke at du ikke elsker dine barn. Jeg synes det høres ut som du elsker barna dine!

Anonymkode: 43524...9b5

[HeiteH]

Du har opplevd mye vondt og har måttet stenge av følelser som en overlevelsesmekanisme. Det er naturlig. Du elsker nok barna dine, det tror jeg all den tid du er så urolig for at noe skulle skje dem. Det er ganske vanlig å håndtere fint å være borte fra barna sine en dag eller tre.

Lykke til i behandling!

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 minutter siden):

Jeg klarer også fint å være uten sønnen min uten å føle på savn eller bekymre meg for han. Jeg stoler bare på at han har det bra i barnehagen eller familie jeg stoler på. Jeg har dessuten ikke «tid» til å tenke så mye på han om dagen, spesielt når jeg er på jobb. Det betyr ikke at jeg ikke elsker han, og det betyr heller ikke at du ikke elsker dine barn. Jeg synes det høres ut som du elsker barna dine!

Anonymkode: 43524...9b5

Så godt å høre dette ❤️

Mne jeg har heller ikke noe særlig følelser på avslutninger og sånne ting. 

Jeg får inntrykk av at alle mammaer gråter på alle sånne ting, og for å være helt ærlig så kjeder jeg meg bare. Noe må jo være galt med meg.. 

Hi

Anonymkode: aa423...fd0

[Anonym bruker]

HeiteH skrev (3 minutter siden):

Du har opplevd mye vondt og har måttet stenge av følelser som en overlevelsesmekanisme. Det er naturlig. Du elsker nok barna dine, det tror jeg all den tid du er så urolig for at noe skulle skje dem. Det er ganske vanlig å håndtere fint å være borte fra barna sine en dag eller tre.

Lykke til i behandling!

Ja, jeg har opplevd mye, men det er ikke før etter jeg fikk barn at jeg følte på hvor unormal jeg er. I forhold til det jeg ser på sosiale medier. 

Om barna reiser bort til tante i 2 uker så nå jeg si at jeg ikke tenker på dem noe særlig. Annet enn hvor redd jeg er det skal skje dem noe fryktelig. Men det opptar liksom ikke hverdagen min. 

Det opptar mer drømmene mine enn det jeg tenker på dem når jeg er våken. 

Men jeg klarer ikke kjenne på denne intense kjærligheten som ser alle mammaer snakke om. 

Og veldig ofte så tenker jeg at jeg nok ikke elsker barna mine likeye som andre elsker sine barn.

Jeg sliter veldig med kjærlighet, og jeg prøver alltid å finne denne kjærligheten som jeg ser andre mammaer ha. Jeg gråter ikke når de ikke er hos meg, selv om barna gjør det. Jeg gråter ikke når de gjør spesielle ting, jeg gråter ikke av ting de gjør på skolen eller i barnehagen. Noe er jo galt med meg. 

Jeg er uendelig stolt over å være mammaen deres, men hver dag så tenker jeg de burde ha en mamma som bryr seg mer. 

Anonymkode: aa423...fd0

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (11 minutter siden):

Så godt å høre dette ❤️

Mne jeg har heller ikke noe særlig følelser på avslutninger og sånne ting. 

Jeg får inntrykk av at alle mammaer gråter på alle sånne ting, og for å være helt ærlig så kjeder jeg meg bare. Noe må jo være galt med meg.. 

Hi

Anonymkode: aa423...fd0

Jeg blir heller ikke rørt på avslutninger og sånt. Jeg mistenker at en del sånne reaksjoner handler litt om å vise seg frem for andre voksne. (Men ikke alltid eller hos alle, selvfølgelig.) Jeg er ikke i tvil om at jeg elsker barna mine, selv om jeg ikke blir rørt på juleavslutningen. Hvordan har du det med nærhet? Klarer du å kose med barna dine, være nær dem, føle på glede i deres nærhet? Det kan være vanskelig hvis man ikke har opplevd slik nærhet selv. Uansett - psykolog er en god start. Man går ikke igjennom sånt som du beskriver uten skader, men jeg tror sikkert du kan få det bedre.

Anonymkode: beee6...175

[Anonym bruker]

Og du - ikke fokusér på at du ikke er god nok for ungene dine. Det er bare en forlengelse av følelsen du sikkert sitter med om at du ikke er verdt å elske, ikke er bra nok, osv. Det er lov å kjenne seg utilstrekkelig i blant. Det beste du kan gjøre, både for deg og for ungene, er å ta prosessen din på alvor. Tillat deg å kjenne på følelsene til den lille jenta du har inni deg. (Been there, det er jævlig ubehagelig). Men det er det terapien er for, den skal være et rom der det kan handle bare om deg. Og det hjelper. Det gjør bare vondt før det blir bedre.

Anonymkode: beee6...175

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Jeg blir heller ikke rørt på avslutninger og sånt. Jeg mistenker at en del sånne reaksjoner handler litt om å vise seg frem for andre voksne. (Men ikke alltid eller hos alle, selvfølgelig.) Jeg er ikke i tvil om at jeg elsker barna mine, selv om jeg ikke blir rørt på juleavslutningen. Hvordan har du det med nærhet? Klarer du å kose med barna dine, være nær dem, føle på glede i deres nærhet? Det kan være vanskelig hvis man ikke har opplevd slik nærhet selv. Uansett - psykolog er en god start. Man går ikke igjennom sånt som du beskriver uten skader, men jeg tror sikkert du kan få det bedre.

Anonymkode: beee6...175

Jeg elsker å være nær barna. Kose med de, snakke med de om hverdagen deres, bare være nær de gir meg så mye. Vi ligger gjerne i armkroken til hverandre på natta. 

Jeg blir så glad når de forteller meg om fine ting i livet deres. Jeg har ikke opplevd noe særlig av det selv, men når barna forteller om ting så blir jeg glad. 

Men jeg er bare bekymra for at jeg ikke blir så glad som jeg føler jeg burde. Jeg føler jeg ikke elsker på den måten som er normalt. 

Jeg har fks aldri vært med en mann jeg er forelska i. Jeg trodde det tidligere i år, men han seksuelt misbrukte venninna mi og da brydde jeg meg ikke mer om han. Om jeg var forelska så burde jeg vel følt mer? 

Jeg aner virkelig ingenting om dette. 

Jeg ville bare elske noen så mye at det gjør vondt, men det skjer ikke. Ikke barna mine, ikke en mann. 

Nå har jeg aldri følt at jeg kan ligge ved siden av en mann, men jeg ligger gjerne tett inntil barna mine. Så tett som mulig med dem. 

Jeg aner virkelig ikke hva som er normalt. Jeg har aldri opplevd det. 

Hi

Anonymkode: aa423...fd0

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 minutter siden):

Ja, jeg har opplevd mye, men det er ikke før etter jeg fikk barn at jeg følte på hvor unormal jeg er. I forhold til det jeg ser på sosiale medier. 

Om barna reiser bort til tante i 2 uker så nå jeg si at jeg ikke tenker på dem noe særlig. Annet enn hvor redd jeg er det skal skje dem noe fryktelig. Men det opptar liksom ikke hverdagen min. 

Det opptar mer drømmene mine enn det jeg tenker på dem når jeg er våken. 

Men jeg klarer ikke kjenne på denne intense kjærligheten som ser alle mammaer snakke om. 

Og veldig ofte så tenker jeg at jeg nok ikke elsker barna mine likeye som andre elsker sine barn.

Jeg sliter veldig med kjærlighet, og jeg prøver alltid å finne denne kjærligheten som jeg ser andre mammaer ha. Jeg gråter ikke når de ikke er hos meg, selv om barna gjør det. Jeg gråter ikke når de gjør spesielle ting, jeg gråter ikke av ting de gjør på skolen eller i barnehagen. Noe er jo galt med meg. 

Jeg er uendelig stolt over å være mammaen deres, men hver dag så tenker jeg de burde ha en mamma som bryr seg mer. 

Anonymkode: aa423...fd0

Du kan fint elske borna dine uten å gråte av alt mogleg rart. Eg gjer heller ikkje det!! Eg gret ikkje på skuelavslutningar, eller jau, eg gret av rørande songar, eller alle slags songar sunge av vanlege folk. Men ikkje av ting mine born gjer. Eg er uendeleg glad i dei og stolt av dei. Men eg brukar ikkje kjærliken min til dei som eit slags trofé, som eg mistenker desse mødrene du snakkar om for å gjere. 

Eg hadde nok tenkt på dei om dei reiste vekk i 2 veker, men eg ville ikkje gråte meg i seng for å seie det slik. Så lenge eg veit dei har det bra og at dei kjem heimatt. 

Ikkje høyr på desse andre mødrene, ikke bruk sosiale media som mal for deg sjølv. Ingen kan leve opp til summen av alt som er perfekt der. Det høyrest ut som du er veldig glad i ungane dine, men er usikker på kva eit normalt følelsesregister er, og det kjem nok av at du sjølv ikkje fekk ein normal mal påå slikt då du var lita. Mi mor er ei trygg og god dame, fantastisk på alle måtar. Det er ikkje ofte eg har høyrt ho har sagt at ho er glad i meg. Men eg absolutt aldri vore i tvil om det!! På den måten har eg lært å vere trygg på mine eigne kjensler. Når du ikkje har lært slikt som barn blir du usikker som vaksen. Det er ikkje din feil!!! Det er ikkje noko gale med deg, tvert imot, det er ein heilt normal reaksjon på omsorgsmangel i barndommen. 

Men eg synst det høyrest ut som du klarar deg bra. Og veldig bra du kjem i behandling. Så kanskje ein dag klarar du å sleppe opp litt slik at du sjølv kjenner den kjærleiken du har til borna dine. For eg er heilt sikker på at den er der sjølv om du kanskje (ubevisst sjølvsagt, for å beskytte deg sjølv mot den risikoen det er å føle) nektar deg sjølv å kjenne på den. Og eg er sikker på at borna dine merkar den😊

Anonymkode: 03ef0...98c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 minutter siden):

Og du - ikke fokusér på at du ikke er god nok for ungene dine. Det er bare en forlengelse av følelsen du sikkert sitter med om at du ikke er verdt å elske, ikke er bra nok, osv. Det er lov å kjenne seg utilstrekkelig i blant. Det beste du kan gjøre, både for deg og for ungene, er å ta prosessen din på alvor. Tillat deg å kjenne på følelsene til den lille jenta du har inni deg. (Been there, det er jævlig ubehagelig). Men det er det terapien er for, den skal være et rom der det kan handle bare om deg. Og det hjelper. Det gjør bare vondt før det blir bedre.

Anonymkode: beee6...175

Jeg skal definitivt ta alt på alvor. Jeg skal inn i langtids behandling i april og jeg håper det gir meg nye svar. Og det tror jeg det vil gjøre. 

Jeg har vært igjennom ekstremt mange korttidsopphold som ikke har hjulpet så jeg tror og Håper denne behandlingen vil hjelpe. 

Tusen takk for fint svar❤️

Anonymkode: aa423...fd0

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Jeg elsker å være nær barna. Kose med de, snakke med de om hverdagen deres, bare være nær de gir meg så mye. Vi ligger gjerne i armkroken til hverandre på natta. 

Jeg blir så glad når de forteller meg om fine ting i livet deres. Jeg har ikke opplevd noe særlig av det selv, men når barna forteller om ting så blir jeg glad. 

Men jeg er bare bekymra for at jeg ikke blir så glad som jeg føler jeg burde. Jeg føler jeg ikke elsker på den måten som er normalt. 

Jeg har fks aldri vært med en mann jeg er forelska i. Jeg trodde det tidligere i år, men han seksuelt misbrukte venninna mi og da brydde jeg meg ikke mer om han. Om jeg var forelska så burde jeg vel følt mer? 

Jeg aner virkelig ingenting om dette. 

Jeg ville bare elske noen så mye at det gjør vondt, men det skjer ikke. Ikke barna mine, ikke en mann. 

Nå har jeg aldri følt at jeg kan ligge ved siden av en mann, men jeg ligger gjerne tett inntil barna mine. Så tett som mulig med dem. 

Jeg aner virkelig ikke hva som er normalt. Jeg har aldri opplevd det. 

Hi

Anonymkode: aa423...fd0

Dette gjer meg berre endå meir overbevist om at du elskar borna dine, og det at du slutta å vere forelska i han mannen syner berre eit sunt instinkt om å ikkje vere glad i drittsekkar. Og du var jo forelska, før du fekk vite dette. Om han ikkje hadde misbrukt veninna di hadde du kanskje framleis vore forelska? 

Anonymkode: 03ef0...98c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Du kan fint elske borna dine uten å gråte av alt mogleg rart. Eg gjer heller ikkje det!! Eg gret ikkje på skuelavslutningar, eller jau, eg gret av rørande songar, eller alle slags songar sunge av vanlege folk. Men ikkje av ting mine born gjer. Eg er uendeleg glad i dei og stolt av dei. Men eg brukar ikkje kjærliken min til dei som eit slags trofé, som eg mistenker desse mødrene du snakkar om for å gjere. 

Eg hadde nok tenkt på dei om dei reiste vekk i 2 veker, men eg ville ikkje gråte meg i seng for å seie det slik. Så lenge eg veit dei har det bra og at dei kjem heimatt. 

Ikkje høyr på desse andre mødrene, ikke bruk sosiale media som mal for deg sjølv. Ingen kan leve opp til summen av alt som er perfekt der. Det høyrest ut som du er veldig glad i ungane dine, men er usikker på kva eit normalt følelsesregister er, og det kjem nok av at du sjølv ikkje fekk ein normal mal påå slikt då du var lita. Mi mor er ei trygg og god dame, fantastisk på alle måtar. Det er ikkje ofte eg har høyrt ho har sagt at ho er glad i meg. Men eg absolutt aldri vore i tvil om det!! På den måten har eg lært å vere trygg på mine eigne kjensler. Når du ikkje har lært slikt som barn blir du usikker som vaksen. Det er ikkje din feil!!! Det er ikkje noko gale med deg, tvert imot, det er ein heilt normal reaksjon på omsorgsmangel i barndommen. 

Men eg synst det høyrest ut som du klarar deg bra. Og veldig bra du kjem i behandling. Så kanskje ein dag klarar du å sleppe opp litt slik at du sjølv kjenner den kjærleiken du har til borna dine. For eg er heilt sikker på at den er der sjølv om du kanskje (ubevisst sjølvsagt, for å beskytte deg sjølv mot den risikoen det er å føle) nektar deg sjølv å kjenne på den. Og eg er sikker på at borna dine merkar den😊

Anonymkode: 03ef0...98c

Herlighet, tusen takk for dette svaret ❤️ Du viser til alt jeg sliter med og forklarer det så bra. 

Jeg hadde dessverre nesten aldri noen som viste meg kjærlighet. Jeg hadde pappaen min. Han var fantastisk, men jeg så han nesten aldri. Da jeg var 10år fikk jeg lov å flytte til han. Den eneste som noensinne gav meg kjærlighet. 6mnd etter jeg flytta dit fant jeg han død i senga. Og jeg trodde alltid det var min feil at han døde. At jeg ble for mye for han. Og der slutta også kjærligheten for meg. Etter det klarte jeg ikke føle kjærlighet for noen. 

Barna mine er det beste som har skjedd meg, men jeg føler fortsatt ikke at jeg føler nok kjærlighet for dem. 

Anonymkode: aa423...fd0

[Anonym bruker]

 

Anonym bruker skrev (12 minutter siden):

Jeg elsker å være nær barna. Kose med de, snakke med de om hverdagen deres, bare være nær de gir meg så mye. Vi ligger gjerne i armkroken til hverandre på natta. 

Jeg blir så glad når de forteller meg om fine ting i livet deres. Jeg har ikke opplevd noe særlig av det selv, men når barna forteller om ting så blir jeg glad. 

Men jeg er bare bekymra for at jeg ikke blir så glad som jeg føler jeg burde. Jeg føler jeg ikke elsker på den måten som er normalt. 

Jeg har fks aldri vært med en mann jeg er forelska i. Jeg trodde det tidligere i år, men han seksuelt misbrukte venninna mi og da brydde jeg meg ikke mer om han. Om jeg var forelska så burde jeg vel følt mer? 

Jeg aner virkelig ingenting om dette. 

Jeg ville bare elske noen så mye at det gjør vondt, men det skjer ikke. Ikke barna mine, ikke en mann. 

Nå har jeg aldri følt at jeg kan ligge ved siden av en mann, men jeg ligger gjerne tett inntil barna mine. Så tett som mulig med dem. 

Jeg aner virkelig ikke hva som er normalt. Jeg har aldri opplevd det. 

Hi

Anonymkode: aa423...fd0

Det du forteller om barna dine høres fint og normalt ut. Det er kjærlighet. Forelskelse og intimitet med menn kan være vanskelig når man har opplevd det du har opplevd. Men med barna dine høres det ut som du har noe veldig fint. Det er en stor ting i livet. Når du stiller spørsmål ved om du er en god nok mor - kan det være at det er den dårlige selvfølelsen som snakker? Kan det være at det bare er en måte å straffe deg selv på? At du har opplevd det du har gjort OG likevel klarer å vise barna dine nærhet og kjærlighet - det er godt gjort! Det er ikke alle som klarer det. Da er det nok noe som er helt og friskt i deg likevel. Lykke til, jeg heier på deg.

Anonymkode: beee6...175

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

 

Det du forteller om barna dine høres fint og normalt ut. Det er kjærlighet. Forelskelse og intimitet med menn kan være vanskelig når man har opplevd det du har opplevd. Men med barna dine høres det ut som du har noe veldig fint. Det er en stor ting i livet. Når du stiller spørsmål ved om du er en god nok mor - kan det være at det er den dårlige selvfølelsen som snakker? Kan det være at det bare er en måte å straffe deg selv på? At du har opplevd det du har gjort OG likevel klarer å vise barna dine nærhet og kjærlighet - det er godt gjort! Det er ikke alle som klarer det. Da er det nok noe som er helt og friskt i deg likevel. Lykke til, jeg heier på deg.

Anonymkode: beee6...175

Takk for dette svaret ❤️ 

Kanskje jeg bare er usikker. Usikker på om det jeg føler er nok kjærlighet. Jeg føler jeg ikke elsker dem nok fordi jeg ikke føler det folk i sosiale medier føler. De gråter så fort ungene har vært borte én time, og savner barna så fort de har reist. Jeg føler det ikke sånn. Når barna er borte så vet jeg de har det bra og gråter ikke fordi de er borte. Jeg gråter ikke når de er på skolen og i barnehagen. 

Jeg vet jo alltid at de har det bra, ellers hadde jeg ikke sendt dem. 

Jeg bare føler at det er noe galt med meg som ikke gråter eller føler sånne ting. 

Jeg aner virkelig ikke hvordan man skal føle. Jeg føler meg bare så dum som ikke sitter å gråter av alt de gjør på avslutninger og sånne ting. 

Jeg ser andre som gråter så fort barna har vært borte i én time og jeg alt jeg tenker er, slapp av. Og jeg føler meg så dritt som ikke gråter.

Anonymkode: aa423...fd0

[Anonym bruker]

Det du beskriver, det er kjærlighet❤️ 
Det finnes ingen fasit på kjærlighet, og er det en ting sosiale medier ikke er representativt for, så er det virkeligheten. 
Det å savne barna med en gang de reiser bort, eller gråte på avslutning er ikke det samme som en sterkere kjærlighet. Noen er lettrørte, andre tenker kanskje at «shit, vi kom oss gjennom alle de tøffe årene-se på oss nå» og feller en tåre, andre gråter fordi de ser andre gjør det.

Jeg har aldri felt en tåre på avslutning, selv når alle andre gjør det. Jeg bruker ikke engang å felle en tåre i begravelse. 
For min del handler det om at jeg har vært gjennom en del. 
 

Du er garantert en fantastisk mamma, som føler helt rett❤️

Anonymkode: d03c3...e04

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Det du beskriver, det er kjærlighet❤️ 
Det finnes ingen fasit på kjærlighet, og er det en ting sosiale medier ikke er representativt for, så er det virkeligheten. 
Det å savne barna med en gang de reiser bort, eller gråte på avslutning er ikke det samme som en sterkere kjærlighet. Noen er lettrørte, andre tenker kanskje at «shit, vi kom oss gjennom alle de tøffe årene-se på oss nå» og feller en tåre, andre gråter fordi de ser andre gjør det.

Jeg har aldri felt en tåre på avslutning, selv når alle andre gjør det. Jeg bruker ikke engang å felle en tåre i begravelse. 
For min del handler det om at jeg har vært gjennom en del. 
 

Du er garantert en fantastisk mamma, som føler helt rett❤️

Anonymkode: d03c3...e04

Åh, jeg blir så glad når jeg leser dette. Du viser meg at det er andre måter å elske på ❤️ Tusen tusen takk ❤️

Haha, og nå har jeg tårer i øynene og gråter. Det var det jeg mente tidligere. Hvorfor gråter jeg av sånne ting, men ikke virkelige ting i livet mitt? 

Anonymkode: aa423...fd0

[Anonym bruker]

Det du forteller om den mannen, det synes jeg også er en sunn reaksjon, som en over her sa. Den mannen du var forelsket i, det var en mann som ikke hadde vist sider ved seg selv som tilsa at han kunne voldta din venninne. Om du hadde visst da du møtte ham at han hadde voldtatt henne, eller kom til å gjøre det, da hadde du aldri blitt forelsket i ham. Så når du fikk vite det han gjorde, da innså du at den mannen ikke lenger var han du var forelsket i. Da kan følelsene slås raskt av. Det er mer sunt enn annet. Om den samme mannen istedenfor hadde vært den gode mannen du først trodde han var, og så hadde han sagt at han ikke lenger hadde følelser for deg, da tror jeg du kanskje hadde fått det vanskeligere etterpå, for da var han fremdeles den du trodde (bortsett fra at han da ikke hadde rette følelser).

Ang. barna dine - alt du skriver viser at du elsker dem

Du har opplevd mye som kan forklare at du ikke stoler på dine egne følelser, også det at du ikke har hatt noen som har vært deg virkelig nær i oppveksten, bortsett fra din far før han døde. Det at du fant ham død var jo også et traume for deg, men din skyld var det aldri! Kanskje det kan hjelpe å se at den kjærligheten som var mellom din far og deg, den ligner på den kjærligheten du har for barna dine - at du på en måte fremdeles har med deg din fars kjærlighet i dag. Selv om dere fikk så kort tid sammen så viste han deg hvordan kjærlighet mellom foreldre og barn skal være. Du har opplevd det, og du har tatt det med deg til barna dine.

Hva annen kjærlighet angår, og det å beskrive egne følelser, der tenker jeg at ting sikkert blir litt mer klart for deg når du får hjelp. Men en ting er sikkert, den kjærligheten som "flashes" i sosiale medier, det er som regel bare glansbilder. Eller i beste fall øyeblikksbilder av kjærligheten. Det er ikke slik bestandig for noen. Heller ikke slik det fremstilles på film. Og en annen ting - kjærlighet kommer i mange former og grader og uttrykk. Dyp kjærlighet kan det veldig gjerne være uten at man roper høyt om det eller forkynner det for hele verden.

Jeg tror du finner ut av ting og forstår deg selv bedre og hvordan du føler kjærlighet når du får den hjelpen du skal få fremover

Og det du har skrevet til psykologen din, det tenker jeg er fint som et utgangspunkt for en god samtale med han eller henne!

Lykke til videre

Anonymkode: b10bb...635

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (48 minutter siden):

Det du forteller om den mannen, det synes jeg også er en sunn reaksjon, som en over her sa. Den mannen du var forelsket i, det var en mann som ikke hadde vist sider ved seg selv som tilsa at han kunne voldta din venninne. Om du hadde visst da du møtte ham at han hadde voldtatt henne, eller kom til å gjøre det, da hadde du aldri blitt forelsket i ham. Så når du fikk vite det han gjorde, da innså du at den mannen ikke lenger var han du var forelsket i. Da kan følelsene slås raskt av. Det er mer sunt enn annet. Om den samme mannen istedenfor hadde vært den gode mannen du først trodde han var, og så hadde han sagt at han ikke lenger hadde følelser for deg, da tror jeg du kanskje hadde fått det vanskeligere etterpå, for da var han fremdeles den du trodde (bortsett fra at han da ikke hadde rette følelser).

Ang. barna dine - alt du skriver viser at du elsker dem

Du har opplevd mye som kan forklare at du ikke stoler på dine egne følelser, også det at du ikke har hatt noen som har vært deg virkelig nær i oppveksten, bortsett fra din far før han døde. Det at du fant ham død var jo også et traume for deg, men din skyld var det aldri! Kanskje det kan hjelpe å se at den kjærligheten som var mellom din far og deg, den ligner på den kjærligheten du har for barna dine - at du på en måte fremdeles har med deg din fars kjærlighet i dag. Selv om dere fikk så kort tid sammen så viste han deg hvordan kjærlighet mellom foreldre og barn skal være. Du har opplevd det, og du har tatt det med deg til barna dine.

Hva annen kjærlighet angår, og det å beskrive egne følelser, der tenker jeg at ting sikkert blir litt mer klart for deg når du får hjelp. Men en ting er sikkert, den kjærligheten som "flashes" i sosiale medier, det er som regel bare glansbilder. Eller i beste fall øyeblikksbilder av kjærligheten. Det er ikke slik bestandig for noen. Heller ikke slik det fremstilles på film. Og en annen ting - kjærlighet kommer i mange former og grader og uttrykk. Dyp kjærlighet kan det veldig gjerne være uten at man roper høyt om det eller forkynner det for hele verden.

Jeg tror du finner ut av ting og forstår deg selv bedre og hvordan du føler kjærlighet når du får den hjelpen du skal få fremover

Og det du har skrevet til psykologen din, det tenker jeg er fint som et utgangspunkt for en god samtale med han eller henne!

Lykke til videre

Anonymkode: b10bb...635

Jeg er helt overveldet over svarene jeg får. Jeg var sikker på at jeg skulle få svar som at ingen fortalte meg hva slags ekkel person jeg var. 

Dette var det beste svaret, og jeg er deg evig takknemlig ❤️ Du gavmeg virkelig tro på at jeg ikke er en dårlig person. 

Det har dere alle gjort. Dere har ikke bare fått meg til å føle meg bedre, dere har fått alle som sitter med samme tanker der ute til å føle seg bedre. Tusen takk dere ❤️

Jeg har siden pappa døde tenkt at jeg var så unormal. Jeg trodde alltid at jeg var grunnen til at han døde. Han hadde det helt fint til jeg flytta inn. Og jeg måtte finne han død i senga 6mnd etter. Han var min eneste trygghet i livet. Og det føltes ut som jeg tok livet av han ved å flytte til han

Jeg var aldri trygg før jeg kom til han. Min mor var ikke snill. Hun gjorde mye jeg ikke vil si her. Men og endelig få flytte til mitt eneste trygge punkt, pappa, var som om jeg kom til himmelen. Endelig var jeg trygg. Så finner jeg han død i senga 6mnd senere. Det var det verste jeg har opplevd. 

Jeg husker jeg og broren min var på rommet hans. Han var blå og jeg sa til broren min at det ser ut som han er død og vi burde ringe noen. Politi og ambulanse kom fort. Vi måtte sitte ute. Så plutselig kommer ambulansearbeideren ut og rister på hodet. Som 11åring så visste jeg hva det betydde. Pappa var borte. Min eneste trygghet var borte. Jeg har aldri vært meg selv siden det. 

Anonymkode: aa423...fd0

[Anonym bruker]

Jeg er en skikkelig hønemor som kan gråte av de rareste ting. Men i løpet av mine tyve år som mor har jeg aldri grått av savn når barna har vært på skolen, i barnehagen eller på overnatting. 

Jeg gleder meg til å se dem når jeg har vært bortreist, men har ingen problemer med å kose meg på tur alene. 

Jeg er ingen fagperson og skal være forsiktig med å mene noe som helst, men for meg så virker det som du elsker barna dine høyt, men pga dine opplevelser så våger du ikke å stole på at det er nok. Men det må du vite, at du er den beste mammaen de kan ha. Du er deres trygghet, du følger de opp, du koser med dem og du viser at de er elsket. 

Det er helt forferdelig å lese at du har opplevd så mye vondt og jeg er så imponert over hvor sterk og modig du er som tar tak og tar i mot behandling. 

All verdens lykke til, du fortjener alt det beste❤️

Anonymkode: 7ce29...2ec

[Anonym bruker]

Jeg har samme historie som deg. Jeg er snart ferdig med behandling etter nesten 3 år. 
Jeg føler det samme som deg. Men jeg har lært meg at jeg faktisk elsker barna mine. Men jeg elsker dem på en annen måte enn vennene mine. Jeg er ikke en kos og klem person. Jeg liker ikke å kose med eller klemme på barna. Bare å skrive det gjør meg kvalm. Det var jo sånn det startet. 
 

Jeg har hele livet avfeid alle følelser med å tenke at de viser svakhet. Det skal jeg IKKE vise på noen måte. Så jeg undertrykker alle andre følelser enn glede.
 

Jeg har aldri vært skikkelig forelsket. Jeg tror jeg er forelsket, så har vi sex, så hater jeg han. Hodet vil nyte sex, kroppen opplever det som overgrep. Kroppen vinner alltid. Jeg har innsett at jeg nok blir alene resten av livet, og det er helt greit. Jeg trenger ikke være forelsket eller elske. Jeg trenger bare å leve her og nå i stedet for å leve i fortiden, og jeg vil unngå alt som minner meg om fortiden, inkludert sex 

Anonymkode: 83839...8f4

[Anonym bruker]

Du høres egentlig helt normal ut, bare litt selvopptatt og fokusert på egne følelser. Det er ikke nødvendig å føle så voldsomt mye hele tiden. Ya deg godt av ungene dine, gjør jobben din og oppfør deg bra mot en partner når du har en. Du trenger ikke gjøre det mer inviklet enn det.

Anonymkode: 913fa...7d8

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke du gir oss hele historien her. Jeg har lest litt andre ting som jeg er ganske sikker på at du har lagt ut, da bakgrunnen er den samme. 
Jeg synes du bør slutte å fokusere så mye på deg selv og hva du føler og tenker hele veien. Sett barna i fokus og ta valg som er til det beste for dem, uavhengig av hva du føler.

Anonymkode: 1b7ea...6f3

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (9 timer siden):

Ja, jeg har opplevd mye, men det er ikke før etter jeg fikk barn at jeg følte på hvor unormal jeg er. I forhold til det jeg ser på sosiale medier. 

Om barna reiser bort til tante i 2 uker så nå jeg si at jeg ikke tenker på dem noe særlig. Annet enn hvor redd jeg er det skal skje dem noe fryktelig. Men det opptar liksom ikke hverdagen min. 

Det opptar mer drømmene mine enn det jeg tenker på dem når jeg er våken. 

Men jeg klarer ikke kjenne på denne intense kjærligheten som ser alle mammaer snakke om. 

Og veldig ofte så tenker jeg at jeg nok ikke elsker barna mine likeye som andre elsker sine barn.

Jeg sliter veldig med kjærlighet, og jeg prøver alltid å finne denne kjærligheten som jeg ser andre mammaer ha. Jeg gråter ikke når de ikke er hos meg, selv om barna gjør det. Jeg gråter ikke når de gjør spesielle ting, jeg gråter ikke av ting de gjør på skolen eller i barnehagen. Noe er jo galt med meg. 

Jeg er uendelig stolt over å være mammaen deres, men hver dag så tenker jeg de burde ha en mamma som bryr seg mer. 

Anonymkode: aa423...fd0

Trenger du å nigrine for å være en god mor? 

Du er en god mor som ER på avslutninger. 

Du er en god mor som lar barna være hos tante 2 uker. 

Du er en gis mor som reflekterer over dette. 

Du er en god mamma som ikke EIER barna dine. De skal jo løsrive seg, så at de får lov til å være hos tante feks er bare sunt.

Alle har godt av å lufte seg/snakke med noen. Kan jo ikke skade å snakke om det du føler og tenker? Det er jo DET en god mamma er. 

Jeg tenker at det barn trenger er at du ER der. At de kan lene seg intil  deg i sofaen. Se de i øynene når de snakker med deg. Legg vekk telefonen når de tar kontakt. Gå en tur sammen. 

Man må ikke bli så fryktelig rørt og grine for hver ting. ❤️

Jeg skjønner hva du mener.. Jeg er ekstremt følsom, jeg griner på avslutninger. Men når barna er på ferie er det bare digg. Jeg er glad i dem for det. Jeg føler at jeg ikke trenger å ihjel elske dem. 

Kanskje snakke med noen om hvorfor du er så redd for at noe skal skje dem? Alle har en viss uro og er redd for at noe skal skje barna våre. Men kanskje du tenker for mye på dette.? ❤️

Anonymkode: 26a39...065

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (9 timer siden):

Jeg blir heller ikke rørt på avslutninger og sånt. Jeg mistenker at en del sånne reaksjoner handler litt om å vise seg frem for andre voksne. (Men ikke alltid eller hos alle, selvfølgelig.) Jeg er ikke i tvil om at jeg elsker barna mine, selv om jeg ikke blir rørt på juleavslutningen. Hvordan har du det med nærhet? Klarer du å kose med barna dine, være nær dem, føle på glede i deres nærhet? Det kan være vanskelig hvis man ikke har opplevd slik nærhet selv. Uansett - psykolog er en god start. Man går ikke igjennom sånt som du beskriver uten skader, men jeg tror sikkert du kan få det bedre.

Anonymkode: beee6...175

Jeg har ALDRI sett noen overreagerer på avslutninger. 😂Eller gjøre seg til. 

Anonymkode: 26a39...065

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 timer siden):

Jeg er helt overveldet over svarene jeg får. Jeg var sikker på at jeg skulle få svar som at ingen fortalte meg hva slags ekkel person jeg var. 

Dette var det beste svaret, og jeg er deg evig takknemlig ❤️ Du gavmeg virkelig tro på at jeg ikke er en dårlig person. 

Det har dere alle gjort. Dere har ikke bare fått meg til å føle meg bedre, dere har fått alle som sitter med samme tanker der ute til å føle seg bedre. Tusen takk dere ❤️

Jeg har siden pappa døde tenkt at jeg var så unormal. Jeg trodde alltid at jeg var grunnen til at han døde. Han hadde det helt fint til jeg flytta inn. Og jeg måtte finne han død i senga 6mnd etter. Han var min eneste trygghet i livet. Og det føltes ut som jeg tok livet av han ved å flytte til han

Jeg var aldri trygg før jeg kom til han. Min mor var ikke snill. Hun gjorde mye jeg ikke vil si her. Men og endelig få flytte til mitt eneste trygge punkt, pappa, var som om jeg kom til himmelen. Endelig var jeg trygg. Så finner jeg han død i senga 6mnd senere. Det var det verste jeg har opplevd. 

Jeg husker jeg og broren min var på rommet hans. Han var blå og jeg sa til broren min at det ser ut som han er død og vi burde ringe noen. Politi og ambulanse kom fort. Vi måtte sitte ute. Så plutselig kommer ambulansearbeideren ut og rister på hodet. Som 11åring så visste jeg hva det betydde. Pappa var borte. Min eneste trygghet var borte. Jeg har aldri vært meg selv siden det. 

Anonymkode: aa423...fd0

Åh kjære deg. ❤️At han gikk bort har ingenting med deg å gjøre! ❤️Har opplevd traume, og tatt på meg skyld selv, som hos deg og meg egentlig er helt høl i huet! Har du snakket med traumepsykolog? Jeg gikk 8 ganger til traumepsykolog, jeg ble kvitt mareritt og skyldfølelse omtrent på flekken! Han gjorde underverker. Han forklarte mye om hvordan hjernen vår fungerer. Hvorfor vi tenker det vi gjør. Gikk til psykolog før han, men der var det ikke fremgang. Jeg ville tenkt at en traumepsykolog burde hjelpe. 

Anonymkode: 26a39...065