Mobbet du på skolen ?

[Anonym bruker]

 Angrer du? 

Anonymkode: f6be7...e32

[Anonym bruker]

Jeg BLE mobbet på skolen. Min erfaring er at mobbere flest ikke angrer. Men det finnes selvfølgelig unntak.

Anonymkode: 9e8ea...1f7

[Anonym bruker]

Nei. Så vidt meg bekjent gjorde jeg ikke det. Og jeg sier så vidt meg bekjent, fordi jeg har sett og hørt om mange tilfeller hvor en part har opplevd seg mobbet mens den som er utpekt som mobber overhodet ikke har samme oppfattelse av situasjonen. 
jeg har til og med hørt om historier hvor to parter har opplevd å bli mobbet av hverandre (altså A følte seg mobbet av B, og B følte seg mobbet av A), og hvor ingen av dem selv tenkte at de selv mobbet noen. 
 

Det er et komplekst tema som har mange sider og påvirkes av den enkeltes bagasje. 

Anonymkode: 28da8...0d5

[Anonym bruker]

Ja, det gjorde jeg, men da forstod jeg ikke at det var mobbing jeg drev med. På den tiden var det andre ting vi lærte om mobbing. Først som voksen lærte jeg at mobbing er mer enn å dytte og si stygge ord, at utfrysing, herskerteknikk ol. er like ille. Og da det gikk opp for meg, ble jeg oppriktig lei meg og flau over egen oppførsel. Kanskje jeg burde visst bedre, men jeg trodde faktisk ikke jeg gjorde noe galt, at det var min rett å ikke ville leke med den jenta jeg synes var så barnslig og irriterende. Nå skjønner jeg jo at måten jeg avviste henne på, kom med stikk på ol. ikke er greit.

Anonymkode: 11a9b...f71

[Anonym bruker]

Tja.. på barneskolen hadde vi en gutt i klassen som ble mobbet av mange av guttene og noen av jentene. Jeg mobbet han ikke, men jeg gjorde ingenting for å stoppe det, og tok heller ikke initiativ til å snakke med han eller være hyggelig med han. Noe som jo også er ganske ille. Jeg ble litt mobbet selv, så jeg var redd for å bli enda mer utsatt om jeg forsvarte denne gutten. 

Anonymkode: 6aa01...f03

[Anonym bruker]

Ja, jeg vil si at jeg har mobbet flere. Men jeg forsto ikke at det var mobbing der og da. Vi var helt grusomme, hvert fall i ungdomsalderen. Det var aldri fysisk, men stygge ord, blikk, hvisking, utfrysing, utestenging, satte ut rykter, latter bak ryggen på folk og åpenlyst, vi lagde helt grusomme sanger vi synge høyt for å latterliggjøre, pekte og lagre grimaser. Personene tok jo tydelig avstand, men ingen sa oss noen gang i mot. Det var ingen hemninger. I ettertid vil jeg også si at jeg var deltakende i mobbing da jeg var enda yngre ved å ikke gripe inn i ulike situasjoner, men jeg er sikker på at enkelte ved skolen følte seg veldig utenfor og utfryst. 

Jeg angrer ja. Jeg skulle virkelig ønske at jeg ikke har vært en så stygg person, og jeg får helt vondt i meg av å tenke på hvor jævlig noen kan ha hatt det på grunn av oss. Jeg har ingen forklaring på hvorfor heller eller hvordan det oppstod. Jeg er også glad for at jeg også hadde venninner som ba meg om å dempe meg, sa fra om at det der ikke er greit, osv. Der og da syns jeg de var så teite, men det gjorde at vi stoppet opp litt. Jeg skriver vi fordi vi var jo gjerne flere om dette, men jeg var absolutt medvirkende i stor grad. 

Men det var aldri noen voksne som huket tak i oss og faktisk sa fra om at dette var mobbing. Ingen som sa at den oppførselen ikke var greit. Det var så jævlig at vi fikk forbud fra skolen om å i det hele tatt nærme oss enkelte elever, men det var aldri f.eks møte mellom meg og de andre det gjaldt, ingen kalte inn noen foreldre eller lignende. Jeg er sikker på at hvis det hadde blitt kjørt full oppvask, så hadde vi sikkert blitt snurt og fremdeles tenkt at vi ikke gjorde noe galt, men vi ville hvert fall stoppet! Det håper jeg virkelig har endret seg siden den gang (20 år siden). 

På en annen side har faktisk jeg blitt kontaktet av en person som har beklaget mobbing mot meg. Men jeg kan aldri huske at denne personen har gjort eller sagt noe til meg. Svarte bare at det går helt fint det fordi jeg kan ikke huske noe sånt. Jeg kan enda ikke forstå hvordan jeg har blitt mobbet for det har jeg virkelig ikke opplevelsen av, hadde aldri noe spesielt med denne personen å gjøre. 

Anonymkode: 70c9a...ce2

[Anonym bruker]

Jeg ble mobbet, det var ganske kollektivt - og når jeg møter dem i dag mimrer de med meg om hvor kjekt vi hadde det. Det kalles selektiv hukommelse.

Så jeg tør ikke si at jeg ikke mobbet noen selv. Jeg kan ha gjort og sagt ting som jeg har glemt. Og det kan hende noen oppfattet min reserverthet som ekskluderende når den egentlig var et resultat av at jeg ikke stolte på noen.

Når jeg på videregående ble «populær» kan min plutselige utadvendthet og måten jeg grep mulighetene til å bli sett og hørt med begge hender ha ført til at noen jeg ikke var oppmerksom på følte seg ekskludert av meg. 

Anonymkode: 08b88...06a

[Superdolly]

Nei, jeg ble mobbet av ei jente som var et år eldre enn meg. Hun var nabo, heldigvis ikke av de nærmeste men likevel. Hun kjørte veldig hardt på å slenge stygge og nedsettende kommentarer om kroppen min. Jeg var tynn som en spiker, på grensen til undervektig, og sent utviklet. Hun som gikk i spissen for kommentarene var svært overvektig, og i voksen alder har jeg tenkt at dette var et forsøk på å hevde seg selv og få troen på seg selv ved å trykke ned noen andre (meg). Hun fikk med seg noen andre, men heldigvis ikke spesielt mange. 

Jeg forsøkte å si fra om dette, men fikk alltid beskjed om at det var synd på henne som var så tykk og derfor måtte jeg bare tåle litt erting.

Jentene i klassen jeg gikk i var hyggelige. Jeg sto aldri spesielt høyt på rangstigen, men det var ikke snakk om mobbing. Jeg hadde også nære og gode venner i klassen, så jeg var ikke veldig utsatt. 

På grunn av mobbingen fra nabojenta ble jeg veldig oppmerksom på de som sto litt utenfor, og jeg allierte meg alltid med de som sto nederst på rangstigen og etablerte vennskap der. 

[Anonym bruker]

Jeg kunne sverget på at jeg aldri har mobbet noen, helt til jeg fikk vite at en av de som gikk i klassen min i 9 år aldri setter sin fot i hjembygden igjen pga mobbing hele skoletiden.

Jeg opplevde aldri at han ble plaget eller ertet, men han var rett og slett en person jeg ikke la merke til og jeg har nok vært med på å få han til å føle seg utenfor og fryst ut av det jeg anså som et godt klassemiljø.

Vi har snakket om dette på klassefester i ettertid, og de fleste av oss har samme oppfatning som meg. Det var ingenting i veien med han, og han ble ikke plaget, men veldig få av oss har noen minner om at han ble inkludert på fritiden osv. 

Det er kjempevondt å tenke på, og jeg snakker mye med barna mine om å inkludere. Det holder liksom ikke bare å ikke plage noen. 

Anonymkode: c44b7...c2a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (33 minutter siden):

Ja, jeg vil si at jeg har mobbet flere. Men jeg forsto ikke at det var mobbing der og da. Vi var helt grusomme, hvert fall i ungdomsalderen. Det var aldri fysisk, men stygge ord, blikk, hvisking, utfrysing, utestenging, satte ut rykter, latter bak ryggen på folk og åpenlyst, vi lagde helt grusomme sanger vi synge høyt for å latterliggjøre, pekte og lagre grimaser. Personene tok jo tydelig avstand, men ingen sa oss noen gang i mot. Det var ingen hemninger. I ettertid vil jeg også si at jeg var deltakende i mobbing da jeg var enda yngre ved å ikke gripe inn i ulike situasjoner, men jeg er sikker på at enkelte ved skolen følte seg veldig utenfor og utfryst. 

Jeg angrer ja. Jeg skulle virkelig ønske at jeg ikke har vært en så stygg person, og jeg får helt vondt i meg av å tenke på hvor jævlig noen kan ha hatt det på grunn av oss. Jeg har ingen forklaring på hvorfor heller eller hvordan det oppstod. Jeg er også glad for at jeg også hadde venninner som ba meg om å dempe meg, sa fra om at det der ikke er greit, osv. Der og da syns jeg de var så teite, men det gjorde at vi stoppet opp litt. Jeg skriver vi fordi vi var jo gjerne flere om dette, men jeg var absolutt medvirkende i stor grad. 

Men det var aldri noen voksne som huket tak i oss og faktisk sa fra om at dette var mobbing. Ingen som sa at den oppførselen ikke var greit. Det var så jævlig at vi fikk forbud fra skolen om å i det hele tatt nærme oss enkelte elever, men det var aldri f.eks møte mellom meg og de andre det gjaldt, ingen kalte inn noen foreldre eller lignende. Jeg er sikker på at hvis det hadde blitt kjørt full oppvask, så hadde vi sikkert blitt snurt og fremdeles tenkt at vi ikke gjorde noe galt, men vi ville hvert fall stoppet! Det håper jeg virkelig har endret seg siden den gang (20 år siden). 

På en annen side har faktisk jeg blitt kontaktet av en person som har beklaget mobbing mot meg. Men jeg kan aldri huske at denne personen har gjort eller sagt noe til meg. Svarte bare at det går helt fint det fordi jeg kan ikke huske noe sånt. Jeg kan enda ikke forstå hvordan jeg har blitt mobbet for det har jeg virkelig ikke opplevelsen av, hadde aldri noe spesielt med denne personen å gjøre. 

Anonymkode: 70c9a...ce2

Hva har du gjort i ettertid for å gkøre godt igjen alt det grusome du gjorde?

Anonymkode: 4e3b5...3aa

[Anonym bruker]

Jeg har ikke mobbet noen. Men opplevde på ungdomsskolen å bli beskyldt for det. Jeg hadde visst vært lederen, og to venninner hadde visst vært med på det. Vi forstod ingenting da vi ble innkalt til møte med læreren og henne. Hun sa ingenting på møtet, alt ble fortalt via læreren.

Dette var ei jente som ikke hadde venner. Vi hadde også gått i klassen hennes på barneskolen og da var hun litt mer inkludert. Men på ungdomsskolen så havnet hun liksom bare utenfor. Derfor tok vi tre venninnene kontakt med henne og prøvde inkludere henne i gjengen vår, få henne mer med på ting som skjedde osv. Hun virket glad for det, lyste opp og så ut til å ha det mye bedre, helt til en stund senere plutselig det her møtet ble holdt, og vi ble utpekt som mobbere.

Vi fikk aldri noen forklaring på hva vi egentlig hadde gjort galt, bare at vi hadde mobbet og vært slemme mot henne. Så da var det slutten på å ha henne som venn, og hun havnet tilbake i hjørnet sitt uten venner. Vi fikk mer eller mindre beskjed om å holde oss unna henne. Og da turte vi ikke annet, og mistet jo litt lysten på å prøve også da etter slik behandling. 

Vi har senere tenkt på denne saken, og mistanken vår er at det var foreldrene hennes som forårsaket dette. De var litt sånne sære, bodde isolert langt uti skogen. Og møtet kom rett etter vi hadde snakket om å besøke henne, hun ville ha oss med hjem, og vi fikk først ja  og så ble det brått avlyst den dagen det skulle skjedd. Så noe mystisk der. Men den følelsen av å bli utpekt som lederen av en mobbegruppe når vi bare prøvde få en ny venn og få henne inkludert, den var skikkelig vond. Følte meg mobbet selv på en måte. 

Jeg greier ikke forestille meg hvor vondt hun hadde det. Og tror hun hadde det enda verre hjemme dessverre, men det så ingen da.

 

Anonymkode: 35af0...4e7

[Anonym bruker]

2 hours ago, Anonym bruker said:

 Angrer du? 

Anonymkode: f6be7...e32

Jeg ble litt mobbet og mobbet litt, men var ikke sånn kjempe alvor verken for meg eller de jeg mobbet, var mer tulling egentlig, men noen blir jo lettere lei seg enn andre

Anonymkode: fc4ae...762

[Anonym bruker]

Jeg trodde det. Jeg var sleivkjefta og direkte. Jeg gikk ikke bevisst etter noen men kasta om meg med dritt. Tok kontakt med hun jeg trodde jeg hadde mobbet på FB for mange år siden. Vet hun ble mobbet stygt og hun slet psykisk. Ble gledelig overrasket av svaret. Jeg hadde ikke mobbet, derimot følte hun seg tryggere ovenfor de som faktisk mobbet henne fordi jeg tok gjerne de et tak når jeg følte for det. Vi var aldri venner og jeg hadde sleiva til henne også men jeg hadde sleiva til alle. Nå er vi faktisk blitt venner og kan ta en kaffe innimellom. 
Jeg har vokst av meg behovet for å ta folk. Jeg har dritten i meg da, men lært at det holder å tenke det. 

Anonymkode: c2156...b48

[Anonym bruker]

Tror nok mange føler seg mobbet. Jeg følte meg mobbet, men tror mye av det kom av at jeg er sykt dårlig med folk og litt paranoid. Tror alltid det verste, og tror alle vil meg ondt. Jeg var rar og det ble vanskelig å beholde et vennskap. Sliter med det enda.

 

Anonymkode: 6d2f7...b74

[Anonym bruker]

Huff ja, det gjorde jeg. Jeg var skikkelig fæl mot spesielt ei jente i klassen, og jeg har bedt henne om unnskyldning i senere tid. Vi var mange som var slemme mot henne, stakkars. Får vondt av å tenke på det nå. Hun klarte seg HELDIGVIS veldig bra. Er i dag en fantastisk dame, hadde såvidt litt kontakt med henne noen år etter vgs (vi var venner på vgs). 
 

Jeg ble også i perioder mobbet på barneskolen, så jeg visste jo hvor fælt det var å være den som ble behandlet slik. Jeg tror det var en slags måte å føle seg ovenpå, når jeg endelig fikk være med å mobbe i stedet for å bli mobbet. Men gud så fælt. Barn kan være så grusomme mot hverandre. 

Anonymkode: a682c...0c4

[Anonym bruker]

Jeg ble mobbet, men skulle tøffe meg en gang, vi stod mange i en ring, og jeg sa noe veldig lite gjennomtenkt og sårende om en gutt i klassen (ungdomsskole ) , han kom selvfølgelig gående og hørte hva jeg sa, og de øynene glemmer jeg aldri. Vi skværet opp med en gang, og jeg har bevisst aldri snakket dårlig om noen bak deres rygg (eller sagt noe stygt til noen) etterpå. Fy jeg følte meg ussel, med god grunn

Anonymkode: 9a11a...a98

[Anonym bruker]

Jeg var nok med på å fryse ut ei jente dessverre. Problemet her låg nok at moren hennes ikke var helt god. Hun gikk i klassen våres og i dag ville hun nok blitt satt i en spesial-klasse for hun slet med å lære og med sosiale relasjoner, hun sa nesten aldri noe, men fulgt etter en av jentegruppene i hvert friminutt. Det endte med at vi ble lei og alle forsøkte å stikke av når det ringte ut.

Ei av jentene forsøkte å inkludere henne og sminke henne en gang, men da hadde moren til hun som ble holdt utenfor ringt til foreldrene til de andre jenten og skjelt de ut etter noter. Det var mange slike eksempel på at dersom man forsøkte å inkludere så fikk foreldrene til de jentene telefon fra moren hennes. Det toppet seg på ungdomskolen når man så gjerne ville være kul selv og hun kom bort og begynte å snakke om gårsdagens barne-TV, det var jo ingen som så på barne-TV lenger. 

Jeg stusser i dag på at myndighetene ikke tok tak i dette. Hun var jo for det meste bare tilstede i klassen, ingen lærere forventet at hun kunne få til noe, jeg tror ikke hun kunne mye når hun gikk ut av ungdomskolen. 

Anonymkode: 3dc42...3bf

[Anonym bruker]

Nei, jeg BLE mobbet ☹

Anonymkode: 4bc98...990

[Anonym bruker]

Jeg kjenner en som opplevde noe tilsvarende som 4e7 beskriver (altså hun ble mobbet og det ble kalt inn til et slikt møte der de som mobbet ikke forstod noen ting. De bar jo bare venner....)  Hun det gjaldt ble mobbet/lekt med og de som gjorde det forstod ikke hva som var gale. De hadde det jo bare gøy. Det som skjedde var at disse jentene var veldig opptatt av å lage skjult kamera situasjoner (uten kamera) som de synes var fryktelig morsomt. Det gitt ut på å skremme denne jenta slik at hun skvatt/ble redd, sette ut rykter om henne slik at hun intetanende kom i konflikt med andre (for det var så morsomt når hun ble skjelt ut uten å vite hvorfor), hun fikk eldre ungdommer etter seg som truet henne med juling fordi "venninnene" fortalte dem at hun hadde gjort noe hun ikke hadde gjort, de kunne si på butikken at de så at hun nasket slik at vekterne kom og forhørte denne, mens de stod bak hjørnet og lo seg ihjel, de kunne legg ting i veien for henne slik at hun falt eller ble kliss våt, holde henne igjen slik at hun fortvilet måtte løpe etter bussen, de kunne si at hun hadde vunnet i lotteriet på samfunnshuset og da hun gikk opp for å hente premien gapskrattet de for hvor flau hun ble da hun fikk vite at hun ikke hadde vunnet foran hele forsamlingen for tenk at hun trodde at hun vant ("tror du virkelig at DU kan vinne"), de kunne ødelegge lunsjen hennes ved å ta på ting som ikke kunne spises eller var råtten slik at hun måtte gå hele skoledagen uten mat for det var så morsomt når hun tygget i den ekle maten før hun oppdaget det, osv. Det var gjerne flere episoder hver dag, De synes jo dette var uskyldig moro, men jenta kunne aldri stole på noen. Hun ble rett og slett brukt som underholdning/en leke. Hun hadde ingen andre venner så det ble til at hun var med dem likevel for å ikke sitte ensom på rommet, men det ødela mye av selvfølelsen og  selvtilliten hennes og selv i voksen alder må hun jobbe med å stole på andre. Spør du disse jentene forstår de ikke hva de gjorde, de kunne jo se slike programmer på TV og det var jo bare helt uskyldig lek..... 

Anonymkode: 20454...ccf

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 minutter siden):

Jeg kjenner en som opplevde noe tilsvarende som 4e7 beskriver (altså hun ble mobbet og det ble kalt inn til et slikt møte der de som mobbet ikke forstod noen ting. De bar jo bare venner....)  Hun det gjaldt ble mobbet/lekt med og de som gjorde det forstod ikke hva som var gale. De hadde det jo bare gøy. Det som skjedde var at disse jentene var veldig opptatt av å lage skjult kamera situasjoner (uten kamera) som de synes var fryktelig morsomt. Det gitt ut på å skremme denne jenta slik at hun skvatt/ble redd, sette ut rykter om henne slik at hun intetanende kom i konflikt med andre (for det var så morsomt når hun ble skjelt ut uten å vite hvorfor), hun fikk eldre ungdommer etter seg som truet henne med juling fordi "venninnene" fortalte dem at hun hadde gjort noe hun ikke hadde gjort, de kunne si på butikken at de så at hun nasket slik at vekterne kom og forhørte denne, mens de stod bak hjørnet og lo seg ihjel, de kunne legg ting i veien for henne slik at hun falt eller ble kliss våt, holde henne igjen slik at hun fortvilet måtte løpe etter bussen, de kunne si at hun hadde vunnet i lotteriet på samfunnshuset og da hun gikk opp for å hente premien gapskrattet de for hvor flau hun ble da hun fikk vite at hun ikke hadde vunnet foran hele forsamlingen for tenk at hun trodde at hun vant ("tror du virkelig at DU kan vinne"), de kunne ødelegge lunsjen hennes ved å ta på ting som ikke kunne spises eller var råtten slik at hun måtte gå hele skoledagen uten mat for det var så morsomt når hun tygget i den ekle maten før hun oppdaget det, osv. Det var gjerne flere episoder hver dag, De synes jo dette var uskyldig moro, men jenta kunne aldri stole på noen. Hun ble rett og slett brukt som underholdning/en leke. Hun hadde ingen andre venner så det ble til at hun var med dem likevel for å ikke sitte ensom på rommet, men det ødela mye av selvfølelsen og  selvtilliten hennes og selv i voksen alder må hun jobbe med å stole på andre. Spør du disse jentene forstår de ikke hva de gjorde, de kunne jo se slike programmer på TV og det var jo bare helt uskyldig lek..... 

Anonymkode: 20454...ccf

Men dette er jo GROV mobbing, slikt hadde en jo skjønt var feil, hvertfall etter at en hadde blitt voksen. Vi gjorde ikke noe som skulle tilsi mobbing, hun bare ble en del av gjengen som lekte sammen. De hadde jo heller ingen konkrete ting å komme med når de tok opp mobbingen, bare at vi visstnok hadde gjort det. Fikk aldri et eneste eksempel på noe som ble oppfattet som mobbing. 

Anonymkode: 35af0...4e7

[Anonym bruker]

Nei. Har aldri mobbet. Eller fryst ut noen. Det var typisk at jeg skulle hjelpe de som ble mobbet og gikk alene. 

Barnet mitt blir mobbe. Av bestevenninnen som ikke tåler at jenta mi er bedre likt. Helt forferdelig hva jenter allerede i 1.klasse kan si og gjøre. 😔

Anonymkode: 77885...2cc

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (9 timer siden):

Jeg kjenner en som opplevde noe tilsvarende som 4e7 beskriver (altså hun ble mobbet og det ble kalt inn til et slikt møte der de som mobbet ikke forstod noen ting. De bar jo bare venner....)  Hun det gjaldt ble mobbet/lekt med og de som gjorde det forstod ikke hva som var gale. De hadde det jo bare gøy. Det som skjedde var at disse jentene var veldig opptatt av å lage skjult kamera situasjoner (uten kamera) som de synes var fryktelig morsomt. Det gitt ut på å skremme denne jenta slik at hun skvatt/ble redd, sette ut rykter om henne slik at hun intetanende kom i konflikt med andre (for det var så morsomt når hun ble skjelt ut uten å vite hvorfor), hun fikk eldre ungdommer etter seg som truet henne med juling fordi "venninnene" fortalte dem at hun hadde gjort noe hun ikke hadde gjort, de kunne si på butikken at de så at hun nasket slik at vekterne kom og forhørte denne, mens de stod bak hjørnet og lo seg ihjel, de kunne legg ting i veien for henne slik at hun falt eller ble kliss våt, holde henne igjen slik at hun fortvilet måtte løpe etter bussen, de kunne si at hun hadde vunnet i lotteriet på samfunnshuset og da hun gikk opp for å hente premien gapskrattet de for hvor flau hun ble da hun fikk vite at hun ikke hadde vunnet foran hele forsamlingen for tenk at hun trodde at hun vant ("tror du virkelig at DU kan vinne"), de kunne ødelegge lunsjen hennes ved å ta på ting som ikke kunne spises eller var råtten slik at hun måtte gå hele skoledagen uten mat for det var så morsomt når hun tygget i den ekle maten før hun oppdaget det, osv. Det var gjerne flere episoder hver dag, De synes jo dette var uskyldig moro, men jenta kunne aldri stole på noen. Hun ble rett og slett brukt som underholdning/en leke. Hun hadde ingen andre venner så det ble til at hun var med dem likevel for å ikke sitte ensom på rommet, men det ødela mye av selvfølelsen og  selvtilliten hennes og selv i voksen alder må hun jobbe med å stole på andre. Spør du disse jentene forstår de ikke hva de gjorde, de kunne jo se slike programmer på TV og det var jo bare helt uskyldig lek..... 

Anonymkode: 20454...ccf

For noen ufyselige unger!!!!  Grov mobbing og ødelagt liv! Blir helt kvalm! 

Anonymkode: 77885...2cc

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (12 timer siden):

Jeg kunne sverget på at jeg aldri har mobbet noen, helt til jeg fikk vite at en av de som gikk i klassen min i 9 år aldri setter sin fot i hjembygden igjen pga mobbing hele skoletiden.

Jeg opplevde aldri at han ble plaget eller ertet, men han var rett og slett en person jeg ikke la merke til og jeg har nok vært med på å få han til å føle seg utenfor og fryst ut av det jeg anså som et godt klassemiljø.

Vi har snakket om dette på klassefester i ettertid, og de fleste av oss har samme oppfatning som meg. Det var ingenting i veien med han, og han ble ikke plaget, men veldig få av oss har noen minner om at han ble inkludert på fritiden osv. 

Det er kjempevondt å tenke på, og jeg snakker mye med barna mine om å inkludere. Det holder liksom ikke bare å ikke plage noen. 

Anonymkode: c44b7...c2a

Takk 😊viktig å lære barna sine å inkludere. ❤️

Anonymkode: 77885...2cc

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (12 timer siden):

Ja, jeg vil si at jeg har mobbet flere. Men jeg forsto ikke at det var mobbing der og da. Vi var helt grusomme, hvert fall i ungdomsalderen. Det var aldri fysisk, men stygge ord, blikk, hvisking, utfrysing, utestenging, satte ut rykter, latter bak ryggen på folk og åpenlyst, vi lagde helt grusomme sanger vi synge høyt for å latterliggjøre, pekte og lagre grimaser. Personene tok jo tydelig avstand, men ingen sa oss noen gang i mot. Det var ingen hemninger. I ettertid vil jeg også si at jeg var deltakende i mobbing da jeg var enda yngre ved å ikke gripe inn i ulike situasjoner, men jeg er sikker på at enkelte ved skolen følte seg veldig utenfor og utfryst. 

Jeg angrer ja. Jeg skulle virkelig ønske at jeg ikke har vært en så stygg person, og jeg får helt vondt i meg av å tenke på hvor jævlig noen kan ha hatt det på grunn av oss. Jeg har ingen forklaring på hvorfor heller eller hvordan det oppstod. Jeg er også glad for at jeg også hadde venninner som ba meg om å dempe meg, sa fra om at det der ikke er greit, osv. Der og da syns jeg de var så teite, men det gjorde at vi stoppet opp litt. Jeg skriver vi fordi vi var jo gjerne flere om dette, men jeg var absolutt medvirkende i stor grad. 

Men det var aldri noen voksne som huket tak i oss og faktisk sa fra om at dette var mobbing. Ingen som sa at den oppførselen ikke var greit. Det var så jævlig at vi fikk forbud fra skolen om å i det hele tatt nærme oss enkelte elever, men det var aldri f.eks møte mellom meg og de andre det gjaldt, ingen kalte inn noen foreldre eller lignende. Jeg er sikker på at hvis det hadde blitt kjørt full oppvask, så hadde vi sikkert blitt snurt og fremdeles tenkt at vi ikke gjorde noe galt, men vi ville hvert fall stoppet! Det håper jeg virkelig har endret seg siden den gang (20 år siden). 

På en annen side har faktisk jeg blitt kontaktet av en person som har beklaget mobbing mot meg. Men jeg kan aldri huske at denne personen har gjort eller sagt noe til meg. Svarte bare at det går helt fint det fordi jeg kan ikke huske noe sånt. Jeg kan enda ikke forstå hvordan jeg har blitt mobbet for det har jeg virkelig ikke opplevelsen av, hadde aldri noe spesielt med denne personen å gjøre. 

Anonymkode: 70c9a...ce2

Jeg klarer ikke å skjønne at du/dere ikke forsto at dette var mobbing. Psykisk mobbing er like ille eller verre enn fysisk mobbing. Håper du lærer barna dine at blikking og utestenging er mobbing også. 

Anonymkode: 77885...2cc

[Anonym bruker]

Aldri mobbet, men ble mobbet. Det første skoleåret hadde jeg et par venner. De neste hadde jeg ingen. Jeg var bok litt rar og lukket som person. Jeg hadde adhd (på den tiden hadde ikke jenter det, og det het noe så grusomt som mbd) jeg hadde ptsd grunnet overgrep, så jeg var nok den merkelige. Dessuten var familien min kristne, og de lekte ikke med kristne barn. Med årene så ble jeg kanskje ikke mobbet så mye, men jeg ble bare utestengt. Det gjør ikke mindre vondt. Da jeg var 16 ble det overtakelsessak hos barnevernet, og jeg skaffet meg advokat for å stoppe det. Advokaten innhentet alt mulig av informasjon fra skole og sosiallærer på ungdomsskolen. Der var det referat fra hva andre elever har sagt om hvorfor de ikke ønsker å ha meg i vennekretsen sin, og svarene var blant de jeg husker «hun er overfladisk» (de hadde ikke snakket et ord med meg på 7-8 år), «hun er kristen» (og det gjorde meg visst umulig å være venn med), «hun passer ikke inn med våre interesser» og «vi kan bare være sammen med de som er over 7 på pen-skalaen»... 

Etterhvert på ungdomsskolen ble lærerne med på mobbingen. Da jeg skulle søke videregående, så søkte jeg den som jeg regnet med de fleste ville droppe å søke på. Da kalte læreren mamma og meg inn til møte og sa at jeg MÅTTE søke på skolen som var nærmest. Mamma forklarte hvorfor jeg søkte på en lenger unna, og læreren bare lo og sa «man må tåle litt her i livet». 
Så da ble det til sammen 11 år uten en eneste venn fordi jeg var litt annerledes. 
 

De aller fleste som mobbet meg mener at de ikke gjorde det forresten. De bare hang ikke med meg av gode årsaker.

I dag trives jeg best alene. Liker ikke ha folk rundt meg. Jeg er hele tiden på vakt så jeg ikke skal virke overfladisk eller si noe galt eller gjøre noe som ikke blir akseptert når jeg er p sosiale arenaer, Jeg er vel litt skadet av det hele

Anonymkode: 9f1e1...3d9