skal jeg få et siste barn eller ikke?

[Anonym bruker]

Hvorfor skriver så mange at man aldri angrer på barna man får? Er det en slags taus sammensvergelse kvinner imellom? Når jeg har snakket med venner og bekjente så er nettopp anger særlig utbredt. Noen har gått så langt at de ønsket å bli utsatt for en ulykke og lagt inn på sykehuset for en to-fire ukers «ferie» mens det sto på som verst da barna var små. Noen har skilt seg, andre har mistet seg selv. Men på mammaforum er det ingen som angrer noen gang. Jeg angret på sistemann. Vi hadde det så fint og ut kom kolikkungen fra H og alt ble snudd opp ned. Legg på sykehusinnleggelser og bekymringer, pluss egen psykisk helse kjørt ned i grøfta. Jeg elsket barnet mitt, men angret dypt og inderlig. 

Anonymkode: 1f6c3...b32

[Anonym bruker]

Dytter.

Anonymkode: af602...bf7

[Anonym bruker]

Vi gikk for nummer 3 da yngste var 5 (han kom når da mellomste var 6). Han er 7 år nå og jeg må si at selv om jeg selvsagt elsker han over alt på jord så ødela han hele familiedynamikken. Det er fint nå, men det har vært 7 ekstremt slitsomme år

Anonymkode: e289b...c25

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Vi gikk for nummer 3 da yngste var 5 (han kom når da mellomste var 6). Han er 7 år nå og jeg må si at selv om jeg selvsagt elsker han over alt på jord så ødela han hele familiedynamikken. Det er fint nå, men det har vært 7 ekstremt slitsomme år

Anonymkode: e289b...c25

Hva var det som gjorde at familiedynamikken ble ødelagt? Jeg har to skolebarn med tre års aldersforskjell. De er veldig ulike og ikke så gode venner. De er omtrent som to enebarn. Leker ikke sammen, spiller ikke spill sammen, finner ikke på noe sammen. Snakker litt med hverandre og herjer litt med hverandre noen ganger. Også krangler de en del. Ulempen med å få en liten nå er at den lille kommer til å kreve helt andre ting enn de store av meg og det blir aldri tid til hvile. Den lille er våken om natten og står grytidlig opp om morningen, mens de store er oppe nesten like lenge som oss voksne. I tillegg blir det mer utfordrende å dra på ski eller gjøre andre aktiviteter på de store barna sine premisser. Mye negativt, men jeg har jo likevel ganske lyst på et barn til....

Anonymkode: af602...bf7

[Anonym bruker]

23 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hvorfor skriver så mange at man aldri angrer på barna man får? Er det en slags taus sammensvergelse kvinner imellom? Når jeg har snakket med venner og bekjente så er nettopp anger særlig utbredt. Noen har gått så langt at de ønsket å bli utsatt for en ulykke og lagt inn på sykehuset for en to-fire ukers «ferie» mens det sto på som verst da barna var små. Noen har skilt seg, andre har mistet seg selv. Men på mammaforum er det ingen som angrer noen gang. Jeg angret på sistemann. Vi hadde det så fint og ut kom kolikkungen fra H og alt ble snudd opp ned. Legg på sykehusinnleggelser og bekymringer, pluss egen psykisk helse kjørt ned i grøfta. Jeg elsket barnet mitt, men angret dypt og inderlig. 

Anonymkode: 1f6c3...b32

Så herlig at folk er ærlige. 

Jeg angrer også. Livet ble snudd opp ned, og det har tært på psyke, relasjoner, økonomi, frihet, ALT. 

Fikk et barn med mange utfordringer. 

Så ja, jeg angrer også. 

 

Anonymkode: a271f...480

[Anonym bruker]

Når du har det så bra Hi. Kan du ikke skaffe deg en hund? Hvorfor må det være et barn til? Skjønner meg ikke på de som lager barn når de har det bra. Bare reis og kos dere når den tid kommer. Følg opp de barna du har. Du er 40 år snart. Du kan få barn med utfordringer. Man vet aldri. 

Anonymkode: 0aba7...8d9

[Anonym bruker]

20 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hva var det som gjorde at familiedynamikken ble ødelagt? Jeg har to skolebarn med tre års aldersforskjell. De er veldig ulike og ikke så gode venner. De er omtrent som to enebarn. Leker ikke sammen, spiller ikke spill sammen, finner ikke på noe sammen. Snakker litt med hverandre og herjer litt med hverandre noen ganger. Også krangler de en del. Ulempen med å få en liten nå er at den lille kommer til å kreve helt andre ting enn de store av meg og det blir aldri tid til hvile. Den lille er våken om natten og står grytidlig opp om morningen, mens de store er oppe nesten like lenge som oss voksne. I tillegg blir det mer utfordrende å dra på ski eller gjøre andre aktiviteter på de store barna sine premisser. Mye negativt, men jeg har jo likevel ganske lyst på et barn til....

Anonymkode: af602...bf7

De to eldste var som dine. 6 og 9 år når minsten kom. De har aldri lekt sammen, aldri vært "gode søsken", de er to vidt forskjellige personligheter og det er så ekstremt at de faktisk aldri noensinne har hatt "glede" av hverandre sånn søsken gjerne skal. Det har gått seg liiiitt til nå, men eldste har flytta til pappaen sin så de sees sjelden. Nå er de 13 og 16. 

Da yngste kom slet han med melkeallergi og ditto hyling. Han sov ikke på natta, bare skreik. Når han omsider sovna i 6 tida måtte jeg opp med de to andre. Han våkna når de dro på skolen og sovna omtrent igjen når de kom tilbake. Han slet med halsbetennelser og ørebetennelse fra han var 3 mnd gammel, og iløpet av 9 mnd hadde han fått antibiotika 11 ganger pga det, så han ble operert når han var halvannet (mandler og dren)
Pga all grining og hyling var det fort gjort å gi etter for han, som skapte problemer senere (det var jo vår egen feil) Når han var 6 år bestemte jeg meg for å gi han melatonin for å sove, for han sov omtrent fra 23 til 5 og jeg holdt på å gå av skaftet!

Nå derimot, er det litt enklere

Anonymkode: e289b...c25

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

De to eldste var som dine. 6 og 9 år når minsten kom. De har aldri lekt sammen, aldri vært "gode søsken", de er to vidt forskjellige personligheter og det er så ekstremt at de faktisk aldri noensinne har hatt "glede" av hverandre sånn søsken gjerne skal. Det har gått seg liiiitt til nå, men eldste har flytta til pappaen sin så de sees sjelden. Nå er de 13 og 16. 

Da yngste kom slet han med melkeallergi og ditto hyling. Han sov ikke på natta, bare skreik. Når han omsider sovna i 6 tida måtte jeg opp med de to andre. Han våkna når de dro på skolen og sovna omtrent igjen når de kom tilbake. Han slet med halsbetennelser og ørebetennelse fra han var 3 mnd gammel, og iløpet av 9 mnd hadde han fått antibiotika 11 ganger pga det, så han ble operert når han var halvannet (mandler og dren)
Pga all grining og hyling var det fort gjort å gi etter for han, som skapte problemer senere (det var jo vår egen feil) Når han var 6 år bestemte jeg meg for å gi han melatonin for å sove, for han sov omtrent fra 23 til 5 og jeg holdt på å gå av skaftet!

Nå derimot, er det litt enklere

Anonymkode: e289b...c25

Takk for svar!

Anonymkode: af602...bf7

[Anonym bruker]

43 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Når du har det så bra Hi. Kan du ikke skaffe deg en hund? Hvorfor må det være et barn til? Skjønner meg ikke på de som lager barn når de har det bra. Bare reis og kos dere når den tid kommer. Følg opp de barna du har. Du er 40 år snart. Du kan få barn med utfordringer. Man vet aldri. 

Anonymkode: 0aba7...8d9

Først og fremst takk for svar alle sammen. Jeg setter stor pris på tilbakemeldingene, og erfaringene fra dere. Jeg også er litt der at jeg tenker at man selvsagt er glad i barna sine, men at et barn kan velte lasset eller at man kan angre på å ha fått en til tror jeg så gjerne!

Det er ikke suget etter babyfasen som er driveren, det er mer tanken på hva skal jeg bruke tiden på hvor jeg er mer frigjort, og ikke så "oppspist" fordi ungene begynner å bli så store som driver meg. Jeg har vurdert om jeg skal vie meg mer til jobb, frivillig organisasjon etc, men kommet frem til at det rett og slett ikke er nok mening i det for meg. Derfor vurderer mannen og jeg nå et siste barn, for vi ser hvor glade vi er i de to vi har og hvor mye kjærlighet og mening det ligger i å oppdra barn sammen. 

Uansett hva vi velger, blir det er iallfall IKKE hund!!! Jeg liker ikke siklete, hårete dyr, som aldri utvikler seg forbi et "tørke opp drit" fase, så hund er IKKE et alternativ

Tar gjerne mot flere anekdoter og synspunkter, veldig interessant å lese hva dere tenker 

 

Anonymkode: 37923...673

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Først og fremst takk for svar alle sammen. Jeg setter stor pris på tilbakemeldingene, og erfaringene fra dere. Jeg også er litt der at jeg tenker at man selvsagt er glad i barna sine, men at et barn kan velte lasset eller at man kan angre på å ha fått en til tror jeg så gjerne!

Det er ikke suget etter babyfasen som er driveren, det er mer tanken på hva skal jeg bruke tiden på hvor jeg er mer frigjort, og ikke så "oppspist" fordi ungene begynner å bli så store som driver meg. Jeg har vurdert om jeg skal vie meg mer til jobb, frivillig organisasjon etc, men kommet frem til at det rett og slett ikke er nok mening i det for meg. Derfor vurderer mannen og jeg nå et siste barn, for vi ser hvor glade vi er i de to vi har og hvor mye kjærlighet og mening det ligger i å oppdra barn sammen. 

Uansett hva vi velger, blir det er iallfall IKKE hund!!! Jeg liker ikke siklete, hårete dyr, som aldri utvikler seg forbi et "tørke opp drit" fase, så hund er IKKE et alternativ

Tar gjerne mot flere anekdoter og synspunkter, veldig interessant å lese hva dere tenker 

 

Anonymkode: 37923...673

Ha, ha! Jeg forstår godt at du ikke vil ha en siklende hund som du må plukke opp driten etter.😂 Selv er jeg i tillegg allergisk, så det er ikke aktuelt her. Jeg vurderer også et tredje barn, og her er det heller ikke babyfasen som driver meg. Det er å få et nytt menneske inn i familien, utvide den nære familien og gi barna et søsken. Jeg trives absolutt best med barn fra fire år og oppover. Med ett barn til vil jeg ha en å gjøre kjekke aktiviteter med som kino, svømming og sykling i noen år til. Men, det kan jo rett og slett bli for mye også slik at gledene forsvinner i slitet.

Anonymkode: af602...bf7

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Takk for svar!

Anonymkode: af602...bf7

En ting til: Hvordan er forholdet mellom de eldste barna og yngste? Har de en bedre relasjon til yngste enn de har seg i mellom?

Anonymkode: af602...bf7

[Anonym bruker]

Dytter.

Anonymkode: af602...bf7

[Anonym bruker]

I vennegjengen her ble det plutselig populært å få barn nummer tre. Fire av familiene kjørte på, jeg og mannen var de eneste igjen med to barn. Men nå er par år etter at unge nr 3 ble født, er tre av de fire parene gått fra hverandre. To av dem innrømmer at de aldri burde fått siste barnet. 

Anonymkode: ee981...8c2

[Anonym bruker]

14 minutter siden, Anonym bruker skrev:

I vennegjengen her ble det plutselig populært å få barn nummer tre. Fire av familiene kjørte på, jeg og mannen var de eneste igjen med to barn. Men nå er par år etter at unge nr 3 ble født, er tre av de fire parene gått fra hverandre. To av dem innrømmer at de aldri burde fått siste barnet. 

Anonymkode: ee981...8c2

Det har jeg også sett (har ikke opplevd det helt nær innpå, så jeg vet ikke annet enn det jeg ser). Det er gjerne når man tenker - ubevisst, muligens - at barnet skal fylle livet med mening, litt som hi tenker. Man må finne mening i seg selv og det/de barna man har, den partnere man har, den hverdagen man har. Det er for mye for et barn å skulle være hobbyen til foreldrene fordi de ikke har nok annet.

Anonymkode: cbb29...40a

[Anonym bruker]

Jeg tenker at det er naturlig å begynne å vurdere et siste barn når tiden holder på å renne ut. Tror dette er ekstremt vanlig for damer rundt 40. Dersom det ikke er et dyptliggende og brennende ønske, og man har barn fra før, så tror jeg det er fint å la 40 årsdagen passere og så vil kanskje barnebehovet dabbe av mens man nyter 40-årene med vin på terrassen og litt større fantastiske barn som man har god tid til ❤️

Anonymkode: fa8ee...35c