Har du noen råd i min situasjon? Forhold/familie

[Anonym bruker]

Bær over med meg hvis jeg ikke får frem poengene helt. Jeg har hatt en veldig veldig streng oppvekst, i tillegg har foreldrene mine ledet meg til å ta de avgjørelsene de ønsket for meg. De har kun gjort det pga de ønsket det beste for meg. Så jeg klandrer de ikke.

Jeg har nå fått flere barn med samboer. Samboer er til tider veldig sur og egentlig veldig frekk mot de rundt seg. Dette har familien min også merket, det blir hodebry for alle. Men samboer er selvsagt også flink og snill. Foreldrene mine spør og graver om hvordan vi har det hjemme og de mener samboer bør flytte ut. De forteller hvor fælt de har det pga hvordan samboer/far oppfører seg. Jeg føler meg VELDIG PRESSET fra alle kanter. Jeg kan slutte å betro meg til familien min, men jeg har ingen andre! Jeg trenger noen å prate med. I tillegg så forteller barna hvordan det går også... så familien får vite uansett. Men løser alt seg hvis samboer flytter? Vi får hjelp av familievernkontoret. Har endret seg litt til det bedre i hjemmet her. Det er uansett mye lettere å sitte på utsiden å fortelle hva som er best for andre. Jeg ser ikke løsningen. Jeg er glad i samboer. Håper at han endrer seg enda mer. Jeg er i grunn desperat etter å få litt hjelp så derfor spør jeg her om noen har noen råd

Anonymkode: 7f626...a9e

[Gjest]

Du får sette ned foten til foreldrene dine og si at valget er tatt og at de ikke har noe med å snakke skit om barnas far. 
Og så får du følge den regelen selv. Ikke snakk skit du heller. Betro deg til terapeuten, eller en venn/venninne som er glad i dere begge to. 
 

[Gjest]

Du kan også godt sette ned foten overfor mannen. Man bør ha meget gode grunner dersom man er sur og frekk mot alle rundt seg, og det bør en voksen mann forstå.

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Pashla skrev:

Du får sette ned foten til foreldrene dine og si at valget er tatt og at de ikke har noe med å snakke skit om barnas far. 
Og så får du følge den regelen selv. Ikke snakk skit du heller. Betro deg til terapeuten, eller en venn/venninne som er glad i dere begge to. 
 

Det er ikke snakk om å "snakke skit", det har til tider vært omsorgssvikt fra far sin side. Mine foreldre er bekymret. Og ja, jeg har satt foten ned til samboer. 

Problemet er at jeg har ingen venn eller vennine jeg kan betro meg til. Og jeg har heller aldri barnevakt sånn at jeg får mulighet til å prate fritt om ting. 

Anonymkode: 7f626...a9e

[Anonym bruker]

Du kan ikke bruke familien din som familieterapeuter. De vil alltid ta din side og blir mer og mer imot partneren din, det blir så feil som det kan få blitt.

Du kan be om noen samtaler på familievernkontoret alene, da skal du få samtaler med en annen person en terapeuten som jobber med dere som par. Eller du kan snakke med fastlegen din og kanskje få henvisning til et lavterskeltilbud i kommunen din, psykiatrisk sykepleier e.l.

Anonymkode: 117c0...614

[Anonym bruker]

Hvis det faktisk er snakk om omsorgssvikt og håpløs oppførsel som du beskriver, er jeg tilbøyelig til å mene at foreldrene dine har rett. Men jeg er helt enig med de over her, du kan ikke bruke familien din som terapeuter. Det blir veldig feil, og de er ikke objektive. Du bør absolutt snakke med fvk alene (eller en ekte terapeut) sånn at du får luftet tankene dine. Kan det tenkes at du er blendet av samboer og i ikke vil innse realitetene?

Anonymkode: d8fd5...605

[Gjest]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Det er ikke snakk om å "snakke skit", det har til tider vært omsorgssvikt fra far sin side. Mine foreldre er bekymret. Og ja, jeg har satt foten ned til samboer. 

Problemet er at jeg har ingen venn eller vennine jeg kan betro meg til. Og jeg har heller aldri barnevakt sånn at jeg får mulighet til å prate fritt om ting. 

Anonymkode: 7f626...a9e

Vurderer du samlivsbrudd selv da? For det er jo blant de ting du kan ta opp når du snakker med FVK.

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hvis det faktisk er snakk om omsorgssvikt og håpløs oppførsel som du beskriver, er jeg tilbøyelig til å mene at foreldrene dine har rett. Men jeg er helt enig med de over her, du kan ikke bruke familien din som terapeuter. Det blir veldig feil, og de er ikke objektive. Du bør absolutt snakke med fvk alene (eller en ekte terapeut) sånn at du får luftet tankene dine. Kan det tenkes at du er blendet av samboer og i ikke vil innse realitetene?

Anonymkode: d8fd5...605

Jeg er delvis enig jeg også. Men det har blitt bedre. Jeg bruker de ikke som terapeuter. Er de som spør og graver om hvordan det går. Jeg klarer ikke å lyge. De ser det på meg, hvis det er noe. Og som sagt barna forteller ting. Kan være at barna legger litt på også for å få sympati og godteri... 

Anonymkode: 7f626...a9e

[Anonym bruker]

2 timer siden, Pashla skrev:

Vurderer du samlivsbrudd selv da? For det er jo blant de ting du kan ta opp når du snakker med FVK.

Ja, så klart hvis det må til så. Men det har blitt bedre. Jeg kan prøve å få en time der alene en gang. Men det er utrolig vanskelig når jeg ikke får barnevakt. Har heller ikke nettverk.

Jeg føler meg så utrolig presset fra alle rundt meg! Jeg er så sliten. Er mye alene med alle ungene. Jeg føler meg veldig kvelt på en måte. Ser ikke løsninger

Anonymkode: 7f626...a9e

[Anonym bruker]

Kan du gi eksempler på hva han gjør/har gjort?

Anonymkode: bf24f...6f1

[Gjest]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ja, så klart hvis det må til så. Men det har blitt bedre. Jeg kan prøve å få en time der alene en gang. Men det er utrolig vanskelig når jeg ikke får barnevakt. Har heller ikke nettverk.

Jeg føler meg så utrolig presset fra alle rundt meg! Jeg er så sliten. Er mye alene med alle ungene. Jeg føler meg veldig kvelt på en måte. Ser ikke løsninger

Anonymkode: 7f626...a9e

Men dersom familien din bekymrer seg så innmari, kan de ikke passe ungene en time her og der da? Og mannen, klarer han ikke være alene med dem overhodet? 

Endret 8. juli 2020 av Pashla

[Anonym bruker]

12 minutter siden, Pashla skrev:

Men dersom familien din bekymrer seg så innmari, kan de ikke passe ungene en time her og der da? Og mannen, klarer han ikke være alene med dem overhodet? 

De hjelper oss allerede mye. De er så slitne. Jeg føler at jeg ødelegger livene deres.

Alle er på jobb på dagtid. Men jeg kan bare ta med meg de yngste, det går nok bra.

Anonymkode: 7f626...a9e

[Anonym bruker]

Hi, jeg blir bekymret for deg.

Jeg får en følelse av at du er så vant med å leve med personer som kontrollerer deg at du kanskje ikke ser hvor ille det er hjemme hos dere?

Dine foreldre mente nok godt, men du forteller selv at du lot deg kontrollere veldig av dem i oppvekst og i valg du har tatt.

Det kan gjøre at noen også velger partner som ligner det man er vant med. Jeg tror du lever med psykisk vold. Du er tydeligvis vant med å leve med det, du forteller at mannen din ikke bare er sur, men også direkte frekk. Det går under psykisk vold når det pågår. I tillegg sier du at han har begått omsorgssvikt mot barna deres. Det, sammen med hvordan han er mot de rundt seg, betyr også at dine barn lever med psykisk vold.

Du sier at omsorgssvikten og hans væremåte er blitt "litt bedre". Men helt ærlig, Hi, er "litt bedre" nok til at du kan forsvare å ha unger boende i dette full tid?

Du sier selv at du er så sliten, at du er mye alene.

Klassisk for menn som driver med kontroll og manipulasjon er å isolere den de bor med. Måten de gjør det på kan variere veldig. Du er isolert, bortsett fra din kontakt med dine foreldre. Og han vet nok at du ikke ønsker å la deg styre av dine foreldre, så han føler nok at de ikke er en trussel mot forholdet.

Jeg tror du er så sliten ikke bare fordi du er mye alene, men rett og slett fordi du lever i et psykisk voldelig forhold som tapper deg totalt for krefter, både kroppslig og mentalt. Du viser også flere tegn på at du er vant med å leve med slik vold, du bagatelliserer både det han har gjort og gjør, du vil ikke fortelle noen detaljer om det. Du sier til og med at det kan være at ungene dine, når de forteller dine foreldre hvordan de har det hjemme, overdriver "for å få godteri". Du tror egentlig ikke på akkurat det selv, HI, det er jeg sikker på. Men det er en forklaring for å bagatellisere det barna dine og du lever med. Barn som lever med vold og omsorgssvikt bruker tvert imot ofte å underdrive hva de utsettes for, fordi de også er glade i sine foreldre. Så det er langt større sjanse for at dine barn underdriver hva de utsettes for når de snakker med dine foreldre, enn at de overdriver. Og likevel er dine foreldre så bekymret for deg og dem.

Helt ærlig - er det nok at mannen er blitt "litt bedre" enn han var? Er det nok til å forsvare å la det ødelegge både deg og ungene dine?

Ei i min noenlunde nære familie hadde opplevd noe av samme oppvekst som det du har gjort. Hun ville komme seg bort, traff en mann som virket som drømmemannen. Det viste seg snart at han var det stikk motsatte. De hadde ikke en gang barn sammen, men likevel fortsatte hun i forholdet, der hun ble utsatt for massiv psykisk vold og isolasjon. Etter mange år kom hun seg til slutt unna ham, men da hadde han også bikket over i fysisk vold og hun var redd for å bli drept. Men det begynte og holdt seg som "bare" psykisk vold i flere år, med noen bedre perioder innimellom når han ble redd for at hun skulle gå fra ham eller at familien fikk for nært forhold til henne igjen. Flere år etter dette igjen, etter at hun hadde vært i et nytt forhold med et par år med en virkelig god og snill mann, da fortalte hun at en av de største tabbene hun har gjort var å ikke innrømme hvor ille hun faktisk hadde det med den første mannen. Hun fortalte at årsaken til at hun ikke innrømmet det og ikke forlot ham i stor grad var av stolthet, hun ønsket ikke at hennes familie skulle ha rett, hun taklet ikke at de skulle kunne si "hva var det vi sa". Hun sa at hun skulle ønske hun hadde greid å svelge sin egen stolthet og bare innrømme det som var de stygge fakta, at hun levde i et voldelig forhold uten fremtid. Og at det forholdet ikke hadde noe med hennes familie å gjøre, ikke noe med deres trøblete fortid å gjøre. Hun sa at hun skulle ønske hun greide å skille det som hadde vært dårlige mekanismer i familien fra det som også var kun kjærlighet til henne - at de ønsket henne det beste og forsøkte å hjelpe henne ut av et forhold som var svært ødeleggende for henne. Måten du skriver på og argumenterer minner meg skremmende mye om hvordan hun snakket den gangen hun var i det voldelige forholdet.

Om du kjenner deg igjen, HI - ikke la misplassert stolthet overfor dine foreldre hindre deg fra å ta imot hjelp av dem, lytte til det som trolig er gode råd. De ser du har det tøft og vondt, de ser at hverken du eller ungene har godt av å bo med denne mannen, og de ønsker å hjelpe deg til å bli fri, slik at du og ungene skal få det godt.

 

Anonymkode: 40932...be4

[Anonym bruker]

Hvis far bedriver omsorgssvikt så bør jo du og barna komme dere bort fort som f....

Omsorgssvikt innebærer en vedvarende manglende evne eller vilje hos omsorgspersonene til å møte barnets grunnleggende fysiske, emosjonelle, psykiske og/eller medisinske behov. Omsorgssvikt vil si at far påfører barnet fysisk eller psykisk skade eller forsømmer det så alvorlig at barnets helse og utvikling er i fare. 
 

Når både du og og barna forteller besteforeldrene at de ikke har det bra hjemme, at far påfører barna skade i en eller annen form osv så er det jo ikke noe rart at besteforeldrene reagerer! Det er ikke «hodebry» det da er snakk om!

 

Anonymkode: 6d696...b3a

[Anonym bruker]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Det er ikke snakk om å "snakke skit", det har til tider vært omsorgssvikt fra far sin side. Mine foreldre er bekymret. Og ja, jeg har satt foten ned til samboer. 

Problemet er at jeg har ingen venn eller vennine jeg kan betro meg til. Og jeg har heller aldri barnevakt sånn at jeg får mulighet til å prate fritt om ting. 

Anonymkode: 7f626...a9e

Du kan jo ikke forvente at du skal betro deg til foreldrene dine om  at barnebarna deres blir utsatt for omsorgssvikt, og at de ikke skal si noe om det. Da må du få opp øynene dine for hvorfor de er bekymret og mener han bør flytte.Kan du si med hånden på hjertet at barna overhodet ikke utsettes for omsorgssvikt lenger?

Anonymkode: 999f5...35e

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

De hjelper oss allerede mye. De er så slitne. Jeg føler at jeg ødelegger livene deres.

Alle er på jobb på dagtid. Men jeg kan bare ta med meg de yngste, det går nok bra.

Anonymkode: 7f626...a9e

Du kan jo ikke ta med deg barna om du skal ha en samtale med terapeut, barn skal ikke overhøre slikt prat. 

Jeg håper ikke du snakker over hodet på dem om vanskeligheter så de overhører det? Barn skal overhodet ikke være deltagende i voksne konflikter altså. 

Anonymkode: 117c0...614

[Gjest]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

De hjelper oss allerede mye. De er så slitne. Jeg føler at jeg ødelegger livene deres.

Alle er på jobb på dagtid. Men jeg kan bare ta med meg de yngste, det går nok bra.

Anonymkode: 7f626...a9e

Igjen, kan ikke mannen din være alene med dem en eneste time?

[Gjest]

46 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Du kan jo ikke forvente at du skal betro deg til foreldrene dine om  at barnebarna deres blir utsatt for omsorgssvikt, og at de ikke skal si noe om det. Da må du få opp øynene dine for hvorfor de er bekymret og mener han bør flytte.Kan du si med hånden på hjertet at barna overhodet ikke utsettes for omsorgssvikt lenger?

Anonymkode: 999f5...35e

Hun er jo til stede selv og gir den nødvendige omsorgen. Du ser jo i tråden at mor er der konstant.

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Du kan jo ikke ta med deg barna om du skal ha en samtale med terapeut, barn skal ikke overhøre slikt prat. 

Jeg håper ikke du snakker over hodet på dem om vanskeligheter så de overhører det? Barn skal overhodet ikke være deltagende i voksne konflikter altså. 

Anonymkode: 117c0...614

Det er helt sant. Er snakk om babyer. De andre går på skole/bhg. Det betyr at jeg må vente til høsten med å få meg en time. Hi

Anonymkode: 7f626...a9e

[Anonym bruker]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Du kan jo ikke forvente at du skal betro deg til foreldrene dine om  at barnebarna deres blir utsatt for omsorgssvikt, og at de ikke skal si noe om det. Da må du få opp øynene dine for hvorfor de er bekymret og mener han bør flytte.Kan du si med hånden på hjertet at barna overhodet ikke utsettes for omsorgssvikt lenger?

Anonymkode: 999f5...35e

Jeg kan ikke si med hånden på hjertet at det ikke utsettes omsorgssvikt. Men det er utrolig vanskelig å skille det..

Seinest i dag syns jeg at far er altfor sur ovenfor barna. Han tar initiativ til å legge barna, det er flott. Men han er så kjeftete på de. Sier at barnet på 1 år trasser han. Jeg gir beskjed til far at han ikke må være så hard mot barna. Han sier til meg at han må få lov å oppdra barna! Han må få lov å gi beskjed... så da blir jeg usikker...

Det er klart de blir bekymret ja, jeg bør bare prøve å ikke være ærlig med de. Prøve å finne ut av dette selv.

Anonymkode: 7f626...a9e

[Anonym bruker]

3 timer siden, Pashla skrev:

Igjen, kan ikke mannen din være alene med dem en eneste time?

Han er på jobb på dagtid. Hvis du mener i sommer så sier han at han ikke klarer å passe alle alene. Og det blir mer enn 1 time. Blir kjøring frem og tilbake..vente på timen osv. Jeg får bare vente til høsten. 

Anonymkode: 7f626...a9e

[Anonym bruker]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hvis far bedriver omsorgssvikt så bør jo du og barna komme dere bort fort som f....

Omsorgssvikt innebærer en vedvarende manglende evne eller vilje hos omsorgspersonene til å møte barnets grunnleggende fysiske, emosjonelle, psykiske og/eller medisinske behov. Omsorgssvikt vil si at far påfører barnet fysisk eller psykisk skade eller forsømmer det så alvorlig at barnets helse og utvikling er i fare. 
 

Når både du og og barna forteller besteforeldrene at de ikke har det bra hjemme, at far påfører barna skade i en eller annen form osv så er det jo ikke noe rart at besteforeldrene reagerer! Det er ikke «hodebry» det da er snakk om!

 

Anonymkode: 6d696...b3a

Nei, er ikke hodebry. Men det er blitt mye bedre. Nå er han bare veldig sur til tider.

Anonymkode: 7f626...a9e

[Anonym bruker]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hi, jeg blir bekymret for deg.

Jeg får en følelse av at du er så vant med å leve med personer som kontrollerer deg at du kanskje ikke ser hvor ille det er hjemme hos dere?

Dine foreldre mente nok godt, men du forteller selv at du lot deg kontrollere veldig av dem i oppvekst og i valg du har tatt.

Det kan gjøre at noen også velger partner som ligner det man er vant med. Jeg tror du lever med psykisk vold. Du er tydeligvis vant med å leve med det, du forteller at mannen din ikke bare er sur, men også direkte frekk. Det går under psykisk vold når det pågår. I tillegg sier du at han har begått omsorgssvikt mot barna deres. Det, sammen med hvordan han er mot de rundt seg, betyr også at dine barn lever med psykisk vold.

Du sier at omsorgssvikten og hans væremåte er blitt "litt bedre". Men helt ærlig, Hi, er "litt bedre" nok til at du kan forsvare å ha unger boende i dette full tid?

Du sier selv at du er så sliten, at du er mye alene.

Klassisk for menn som driver med kontroll og manipulasjon er å isolere den de bor med. Måten de gjør det på kan variere veldig. Du er isolert, bortsett fra din kontakt med dine foreldre. Og han vet nok at du ikke ønsker å la deg styre av dine foreldre, så han føler nok at de ikke er en trussel mot forholdet.

Jeg tror du er så sliten ikke bare fordi du er mye alene, men rett og slett fordi du lever i et psykisk voldelig forhold som tapper deg totalt for krefter, både kroppslig og mentalt. Du viser også flere tegn på at du er vant med å leve med slik vold, du bagatelliserer både det han har gjort og gjør, du vil ikke fortelle noen detaljer om det. Du sier til og med at det kan være at ungene dine, når de forteller dine foreldre hvordan de har det hjemme, overdriver "for å få godteri". Du tror egentlig ikke på akkurat det selv, HI, det er jeg sikker på. Men det er en forklaring for å bagatellisere det barna dine og du lever med. Barn som lever med vold og omsorgssvikt bruker tvert imot ofte å underdrive hva de utsettes for, fordi de også er glade i sine foreldre. Så det er langt større sjanse for at dine barn underdriver hva de utsettes for når de snakker med dine foreldre, enn at de overdriver. Og likevel er dine foreldre så bekymret for deg og dem.

Helt ærlig - er det nok at mannen er blitt "litt bedre" enn han var? Er det nok til å forsvare å la det ødelegge både deg og ungene dine?

Ei i min noenlunde nære familie hadde opplevd noe av samme oppvekst som det du har gjort. Hun ville komme seg bort, traff en mann som virket som drømmemannen. Det viste seg snart at han var det stikk motsatte. De hadde ikke en gang barn sammen, men likevel fortsatte hun i forholdet, der hun ble utsatt for massiv psykisk vold og isolasjon. Etter mange år kom hun seg til slutt unna ham, men da hadde han også bikket over i fysisk vold og hun var redd for å bli drept. Men det begynte og holdt seg som "bare" psykisk vold i flere år, med noen bedre perioder innimellom når han ble redd for at hun skulle gå fra ham eller at familien fikk for nært forhold til henne igjen. Flere år etter dette igjen, etter at hun hadde vært i et nytt forhold med et par år med en virkelig god og snill mann, da fortalte hun at en av de største tabbene hun har gjort var å ikke innrømme hvor ille hun faktisk hadde det med den første mannen. Hun fortalte at årsaken til at hun ikke innrømmet det og ikke forlot ham i stor grad var av stolthet, hun ønsket ikke at hennes familie skulle ha rett, hun taklet ikke at de skulle kunne si "hva var det vi sa". Hun sa at hun skulle ønske hun hadde greid å svelge sin egen stolthet og bare innrømme det som var de stygge fakta, at hun levde i et voldelig forhold uten fremtid. Og at det forholdet ikke hadde noe med hennes familie å gjøre, ikke noe med deres trøblete fortid å gjøre. Hun sa at hun skulle ønske hun greide å skille det som hadde vært dårlige mekanismer i familien fra det som også var kun kjærlighet til henne - at de ønsket henne det beste og forsøkte å hjelpe henne ut av et forhold som var svært ødeleggende for henne. Måten du skriver på og argumenterer minner meg skremmende mye om hvordan hun snakket den gangen hun var i det voldelige forholdet.

Om du kjenner deg igjen, HI - ikke la misplassert stolthet overfor dine foreldre hindre deg fra å ta imot hjelp av dem, lytte til det som trolig er gode råd. De ser du har det tøft og vondt, de ser at hverken du eller ungene har godt av å bo med denne mannen, og de ønsker å hjelpe deg til å bli fri, slik at du og ungene skal få det godt.

 

Anonymkode: 40932...be4

Tusen takk for svar ❤ Du har mange gode poeng! Jeg er ikke stolt. Men klarer ikke å ta valg. Jeg blir hele tiden usikker..på hva som er greit og ikke. Jeg får skylden.... 

Anonymkode: 7f626...a9e

[Anonym bruker]

Men om dere behøver foreldreveiledning og du ikke har noen som kan ta barna mens du er på familievernkontoret, da er det naturlig å vurdere barnevernet altså. 

Anonymkode: b0dd1...733

[Anonym bruker]

12 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men om dere behøver foreldreveiledning og du ikke har noen som kan ta barna mens du er på familievernkontoret, da er det naturlig å vurdere barnevernet altså. 

Anonymkode: b0dd1...733

Vi har vært der også. De sa at vi levde i vold, men ikke grov nok til at "jeg kunne bestemme selv". Vi får ikke noen som helst avlastning heller... jeg er rådvill!  Føler jeg blottla meg til ingen nytte...

Anonymkode: 7f626...a9e