Diskusjon med voksent barn (20) ender alltid i konflikt

[Mr. Freeze]

10 minutter siden, Anonym bruker skrev:

HI

Ja, nå har jeg fått mange, mange tilbakemeldinger fra dere, og jeg har tenkt grundig over alt som er skrevet, hvordan jeg fremstilte saken, hvordan det ble oppfattet - og hvordan jeg snakker med barna mine om saker og ting.

Jeg belærer ikke, til det er jeg for forsiktig av natur. Jeg pusher ikke meningene mine på andre, jeg respekterer at andre har andre meninger enn meg og jeg anser det som normalt. Jeg tror så absolutt ikke at jeg vet bedre, men jeg er veldig nysgjerrig på saker og ting, og jeg tror jeg aldri kan få lært nok. Men altså, jeg leser ikke i blader og pseudovitenskap - jeg får informasjon via bøker og metoder som har vitenskapelig hold. Jeg har tross alt jeg også en vitenskapelig utdannelse og er kildekritisk.

Men uansett, spørsmålet mitt var et helt annet enn det jeg fikk svar på, og jeg fikk litt bakoversveis av reaksjonene (men kan forstå hvor det kom fra). Jeg ønsket egentlig å vite hvordan jeg skulle gå frem for å unngå at hver eneste diskusjon med sønnen min ender i en slags krangel eller misforståelse - uavhengig av emne. Jeg føler at vi nemlig har kommet i en ond sirkel, der alt blir tolket feil fra første ord og at vi bare misforstår hverandre, men at vi egentlig er enige - litt som om man ikke hører hva den andre sier, men man reagerer ut i fra noe man tror den andre sier, iblandet mye følelser.

Takk for svar, selv om de var noe krasse og ubehagelige. Jeg har ganske god tro på at jeg ikke er av typen som maser min pseudokunnskap nedover andre og hvor folk skygger unna fordi jeg er en bedreviter. Men man vet jo aldri.

Anonymkode: 7bdbd...f6f

Du har fortsatt rett og alle vi andre tar feil, altså.

Du har fått mange svar på hvordan du kan unngå konflikt. Slutt å tre din fasit (den eneste fasiten?) nedover ørene på ungene dine, så blir det ikke konflikt. Det spiller ingen rolle om informasjonen kommer fra sosialnytt.no eller en publisert forskningsartikkel, det er uansett utrolig slitsomt å snakke med noen som alltid har rett og gjør alt riktig. At du har vitenskapelig utdannelse gjør det nesten enda verre - for da har du jo i hvert fall rett.

Mitt råd er fortsatt å ta ti store skritt bakover. Det kan hende du får deg en overraskelse.

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Du er mor. Han har vokst opp med at du er sjefen og vet best. Han må frgjøre seg fra det og du må innse at han faktisk ikke er så iteressert i hva du har lest. Slutt å dnakke då mye. Hør på ham. Spør ham om studiene, studentlivet og hva han vil ha til middag. Ikke nevn noe om hva du selv har lest før han eventuelt spør og selv da mør du datte deg i korthet og bruke mer tid på å lytte til hans respons enn å prate selv.

Anonymkode: c7f6f...a9c

Hi Ja, der tenker jeg du er inne på noe. Han trenger å frigjøre seg fra meg og det forstår jeg. Vi har veldig mange ulike meninger om ting; han liker Trump, jeg kan ikke fordra Trump, han er mot å ta i mot flyktninger, jeg synes vi bør hjelpe, han er for strengere straffer, jeg ønsker mere rehabilitering osv.

Jeg tror vi er ganske like som personer, men det virker som om han motsetter seg meg for nettopp å ikke være lik meg. 

Dere har rett i at jeg bør være mer interessert i han og hans liv, og ikke forvente at han skal gi meg samme respons. Vi er tross alt ikke partnere, men forelder og barn. Jeg har innsett mye i løpet av denne lille diskusjonen her på dib og jeg ønsker mest av alt at vi skal ha et greit forhold. Hvis han føler at jeg prakker på han mine holdninger så vil han reagere med motstand. Automatisk. 

Saken er at jeg føler meg alene og uten noen jeg kan snakke med (annet enn venninner, men de er alle i parforhold). Så jeg griper kanskje fatt i han før han er der hele tiden.

På tide å la han vokse opp og ta noen grep for meg selv. 

 

Anonymkode: 7bdbd...f6f

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Mr. Freeze skrev:

Du har fortsatt rett og alle vi andre tar feil, altså.

Du har fått mange svar på hvordan du kan unngå konflikt. Slutt å tre din fasit (den eneste fasiten?) nedover ørene på ungene dine, så blir det ikke konflikt. Det spiller ingen rolle om informasjonen kommer fra sosialnytt.no eller en publisert forskningsartikkel, det er uansett utrolig slitsomt å snakke med noen som alltid har rett og gjør alt riktig. At du har vitenskapelig utdannelse gjør det nesten enda verre - for da har du jo i hvert fall rett.

Mitt råd er fortsatt å ta ti store skritt bakover. Det kan hende du får deg en overraskelse.

Hi

Nei, det er ikke sånn at jeg mener jeg har rett, men nå er det faktisk også umulig for meg å få fram hele meg og hvordan jeg er, i et lite innlegg her på Dib. Du skjønner sikkert også at det er fort gjort å feiltolke og å dra slutninger om meg som ikke er nødvendigvis helt sanne.

Men jeg tar det til meg og skjønner at ansvaret ligger hos meg, da det er jeg som reagerer på dette. 

Så kanskje ja, er det på tide å ta disse skrittene tilbake og se saken fra en annen side. Slik at ting kan bli bedre. For meg, men spesielt for han.

Anonymkode: 7bdbd...f6f

[Anonym bruker]

26 minutter siden, Anonym bruker skrev:

HI

Ja, nå har jeg fått mange, mange tilbakemeldinger fra dere, og jeg har tenkt grundig over alt som er skrevet, hvordan jeg fremstilte saken, hvordan det ble oppfattet - og hvordan jeg snakker med barna mine om saker og ting.

Jeg belærer ikke, til det er jeg for forsiktig av natur. Jeg pusher ikke meningene mine på andre, jeg respekterer at andre har andre meninger enn meg og jeg anser det som normalt. Jeg tror så absolutt ikke at jeg vet bedre, men jeg er veldig nysgjerrig på saker og ting, og jeg tror jeg aldri kan få lært nok. Men altså, jeg leser ikke i blader og pseudovitenskap - jeg får informasjon via bøker og metoder som har vitenskapelig hold. Jeg har tross alt jeg også en vitenskapelig utdannelse og er kildekritisk.

Men uansett, spørsmålet mitt var et helt annet enn det jeg fikk svar på, og jeg fikk litt bakoversveis av reaksjonene (men kan forstå hvor det kom fra). Jeg ønsket egentlig å vite hvordan jeg skulle gå frem for å unngå at hver eneste diskusjon med sønnen min ender i en slags krangel eller misforståelse - uavhengig av emne. Jeg føler at vi nemlig har kommet i en ond sirkel, der alt blir tolket feil fra første ord og at vi bare misforstår hverandre, men at vi egentlig er enige - litt som om man ikke hører hva den andre sier, men man reagerer ut i fra noe man tror den andre sier, iblandet mye følelser.

Takk for svar, selv om de var noe krasse og ubehagelige. Jeg har ganske god tro på at jeg ikke er av typen som maser min pseudokunnskap nedover andre og hvor folk skygger unna fordi jeg er en bedreviter. Men man vet jo aldri.

Anonymkode: 7bdbd...f6f

Jeg tenker at dere kanskje kan roe ned diskusjonene en stund og heller snakke om mer ‘ufarlige’ emner. Du er nok ganske mye mer dominerende enn du tror og han viser stort behov for å løsrive seg og finne sin egen stemme. 

Ta noen skritt tilbake og ro ned på fagpraten, la heller han styre samtalen. 

Basert på innleggene dine her så bruker du svært mange ord for å få frem meningen din, det kan man bli sliten av. 

Anonymkode: 114c6...fca

[Gjest]

Kanskje du skal snakke om litt andre ting med ungene. Prøv med humor. 

[Anonym bruker]

De fleste vil nok dessverre synes at denne typen «samtaler» blir belærende, kjedelige og ensformige over tid. Det spørs om du bør forsøke å finne en likesinnet for denne typen konversasjon. 

Har du tenkt på om du er inne på et feil spor i forhold til samvær og samtaler med ungdommene?

Finn lettere og mer dagligdagse tema, spe på med litt humør, la ungdommen styre samtalen oftere enn deg. 

Lykke til.

Anonymkode: aba4c...30c

[Anonym bruker]

11 timer siden, Anonym bruker skrev:

HI

Ja, nå har jeg fått mange, mange tilbakemeldinger fra dere, og jeg har tenkt grundig over alt som er skrevet, hvordan jeg fremstilte saken, hvordan det ble oppfattet - og hvordan jeg snakker med barna mine om saker og ting.

Jeg belærer ikke, til det er jeg for forsiktig av natur. Jeg pusher ikke meningene mine på andre, jeg respekterer at andre har andre meninger enn meg og jeg anser det som normalt. Jeg tror så absolutt ikke at jeg vet bedre, men jeg er veldig nysgjerrig på saker og ting, og jeg tror jeg aldri kan få lært nok. Men altså, jeg leser ikke i blader og pseudovitenskap - jeg får informasjon via bøker og metoder som har vitenskapelig hold. Jeg har tross alt jeg også en vitenskapelig utdannelse og er kildekritisk.

Men uansett, spørsmålet mitt var et helt annet enn det jeg fikk svar på, og jeg fikk litt bakoversveis av reaksjonene (men kan forstå hvor det kom fra). Jeg ønsket egentlig å vite hvordan jeg skulle gå frem for å unngå at hver eneste diskusjon med sønnen min ender i en slags krangel eller misforståelse - uavhengig av emne. Jeg føler at vi nemlig har kommet i en ond sirkel, der alt blir tolket feil fra første ord og at vi bare misforstår hverandre, men at vi egentlig er enige - litt som om man ikke hører hva den andre sier, men man reagerer ut i fra noe man tror den andre sier, iblandet mye følelser.

Takk for svar, selv om de var noe krasse og ubehagelige. Jeg har ganske god tro på at jeg ikke er av typen som maser min pseudokunnskap nedover andre og hvor folk skygger unna fordi jeg er en bedreviter. Men man vet jo aldri.

Anonymkode: 7bdbd...f6f

Det var ei her som nevnte at du minnet veldig om moren til Leonard og jeg må si meg enig.

Det virker som du har et kaldt, dominerende og en unormal relasjon med sønnen din. Du snakker TIL han, ikke med han og som oftest om ting som han kanskje har nada interesse for å diskutere med deg. Du har ikke et nurturing forhold til sønnen din, men belærende. Du snakker ikke om normale ting med sønnen din, men ting man snakker om med kollegaer på jobbplassen eller skolen. Når dette blir påpekt mener du bastant at alle andre tar feil og at det ikke er sånn og det ikke er deg. Det er jo det! Du bare ser det ikke selv. Tenker du må jobbe litt med deg selv.

Anonymkode: db68f...f6a

[Mr. Freeze]

12 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hi

Nei, det er ikke sånn at jeg mener jeg har rett, men nå er det faktisk også umulig for meg å få fram hele meg og hvordan jeg er, i et lite innlegg her på Dib. Du skjønner sikkert også at det er fort gjort å feiltolke og å dra slutninger om meg som ikke er nødvendigvis helt sanne.

Men jeg tar det til meg og skjønner at ansvaret ligger hos meg, da det er jeg som reagerer på dette. 

Så kanskje ja, er det på tide å ta disse skrittene tilbake og se saken fra en annen side. Slik at ting kan bli bedre. For meg, men spesielt for han.

Anonymkode: 7bdbd...f6f

"Nå er det faktisk...", "Du skjønner sikkert...". Rimelig nedlatende måte å skrive til folk på.

[casandra1980]

På 4.7.2020 den 13.14, Anonym bruker skrev:

Jeg snakker mye med barna mine, deler ting fra bøker (fag) jeg leser og gir informasjon om helse som jeg tror kan være nyttig. Krever aldri at de skal være enige men ønsker bare å dele informasjon om interessante ting som er helse- og samfunnsrelatert. Jeg har vitenskapelig utdannelse men føler at det er så mange begrensinger innen vitenskapen og mener fast og bestemt at man kan også finne svar utenfor den vitenskapelige boksen - dersom man ønsker det.

I går nevnte jeg for min sønn informasjon angående det å puste ordentlig, komplikasjoner ift søvnapné, høyt blodtrykk og at mange mennesker puster dårlig /hyperventilerer uten å være klar over det selv. Mange mennesker går på medisiner da det dessverre er det eneste legene kommer med som en løsning på dette problemet. Men høyt blodtrykk og søvnapné er jo ikke sykdommer i seg selv, men symptomer på et eller annet som ikke fungerer i kroppen.

Min sønn går i forsvar med en gang og tror jeg angriper vitenskapen og mener at jeg tror jeg har løsningen på alle helseproblemer via helt banale, enkle ting. Hadde det vært så enkelt, så hadde vel vitenskapen funnet ut av det, mener han. Han tror at jeg motarbeider han og hans fremtidige yrke (innen legemiddelindustrien) og at jeg prøver å angripe hans verdier. Jeg ønsker jo absolutt ikke å gjøre det, men jeg synes de temaene jeg leser om (som er i forhold til mitt eget yrke) er utrolig interessante og jeg kommer aldri med svada som ikke har hold i virkeligheten i det hele tatt. Jeg tror på vitenskapen, jeg tror på legehjelp og medisiner - men jeg tror også at man ikke skal kjøpe alt blindt og bare tro på det, fordi en lege sier det.

Uansett, hver bidige gang ender vi i konflikt og han kommer med påstander om meg som han setter helt på spissen, akkurat som om han virkelig føler at jeg er ute etter han. Jeg skjønner ikke hvorfor vi har kommet dit, vi har alltid hatt et godt forhold, og jeg har alltid vært åpen for en diskusjon selv om vi ikke kan bli enige. Det er ikke et mål for meg å prakke på han min "tro" men det er interessante temaer å diskutere.

Nå merker jeg at jeg begynner å unngå diskusjoner (da får jeg også kjeft, fordi jeg unnlater å gå inn i diskusjon med han, trekker meg unna og er "feig").

Han har et relativt svakt forhold til sin far, og det har alltid bare vært meg. Er det en form for sent foreldreopprør, med meg, siden han aldri ville ha turt å ta en slik diskusjon med faren sin? Jeg vet ikke, merker bare at jeg blir lei meg, irritert og sliten.

Jeg har prøvd å forklare han at jeg bare snakker om disse tingene som et samtaleemne, ikke for å bevise at jeg har rett eller han har feil. Jeg tror ærlig talt at ingen bør sette en grense på hva som er rett og feil, i hvert fall ikke for andre. Men å være informert og legge skylappene til siden en gang i blant er godt for alle. 

Men hvorfor føler han så sterkt at jeg er "ute etter" han? Som om jeg er en trussel. 

Anonymkode: 7bdbd...f6f

Kjenner meg igjen , sønnen min på 19 ble veldig tverr så fort han fylte 18. Fra å være pliktoppfyllende , svare meg ordentlig og generelt være snill å grei , så ble han oppfarende og sur kverulant. 

  
Jeg har konkludert med at han kanskje hadde den typiske «pubertetskrisa» litt sent. Skikkelig foreldreopprør. 
Nå som jeg har trukket meg litt unna og gitt ham litt mer space så føler jeg at vi er på rett gli igjen. 
La han komme til deg  

[Anonym bruker]

På 4.7.2020 den 14.24, Anonym bruker skrev:

Nå kjenner ikke jeg deg, og dette er jo første gang jeg "hører" deg, men det er jo mer enn nok til at jeg får lyst til å komme unna... du høres ekstremt slitsom ut, bedreviter som vil tre DIN o STORE kunnskap på de stakkarne som ikke har sett lyset ditt enda. Du ER jo ute etter han og hans fag!? Du VET jo bedre, og vil opplyse. Du er jo bare nødt til å gi deg med dette før dere mister kontakten helt! Første trinn er vel at dine skylapper og ørepropper må ut og at du må innse at den sannhet ikke er sannheten for alle... 

Anonymkode: 0972d...3f4

Det er da virkelig ikke noe galt i at hun liker å diskutere dette. Det som er problematisk er at hun fortsetter når sønnen åpenbart ikke er interessert.

Anonymkode: 91aad...ee3