Jump to content
Anonym bruker

Diskusjon med voksent barn (20) ender alltid i konflikt

Recommended Posts

Anonym bruker

Jeg snakker mye med barna mine, deler ting fra bøker (fag) jeg leser og gir informasjon om helse som jeg tror kan være nyttig. Krever aldri at de skal være enige men ønsker bare å dele informasjon om interessante ting som er helse- og samfunnsrelatert. Jeg har vitenskapelig utdannelse men føler at det er så mange begrensinger innen vitenskapen og mener fast og bestemt at man kan også finne svar utenfor den vitenskapelige boksen - dersom man ønsker det.

I går nevnte jeg for min sønn informasjon angående det å puste ordentlig, komplikasjoner ift søvnapné, høyt blodtrykk og at mange mennesker puster dårlig /hyperventilerer uten å være klar over det selv. Mange mennesker går på medisiner da det dessverre er det eneste legene kommer med som en løsning på dette problemet. Men høyt blodtrykk og søvnapné er jo ikke sykdommer i seg selv, men symptomer på et eller annet som ikke fungerer i kroppen.

Min sønn går i forsvar med en gang og tror jeg angriper vitenskapen og mener at jeg tror jeg har løsningen på alle helseproblemer via helt banale, enkle ting. Hadde det vært så enkelt, så hadde vel vitenskapen funnet ut av det, mener han. Han tror at jeg motarbeider han og hans fremtidige yrke (innen legemiddelindustrien) og at jeg prøver å angripe hans verdier. Jeg ønsker jo absolutt ikke å gjøre det, men jeg synes de temaene jeg leser om (som er i forhold til mitt eget yrke) er utrolig interessante og jeg kommer aldri med svada som ikke har hold i virkeligheten i det hele tatt. Jeg tror på vitenskapen, jeg tror på legehjelp og medisiner - men jeg tror også at man ikke skal kjøpe alt blindt og bare tro på det, fordi en lege sier det.

Uansett, hver bidige gang ender vi i konflikt og han kommer med påstander om meg som han setter helt på spissen, akkurat som om han virkelig føler at jeg er ute etter han. Jeg skjønner ikke hvorfor vi har kommet dit, vi har alltid hatt et godt forhold, og jeg har alltid vært åpen for en diskusjon selv om vi ikke kan bli enige. Det er ikke et mål for meg å prakke på han min "tro" men det er interessante temaer å diskutere.

Nå merker jeg at jeg begynner å unngå diskusjoner (da får jeg også kjeft, fordi jeg unnlater å gå inn i diskusjon med han, trekker meg unna og er "feig").

Han har et relativt svakt forhold til sin far, og det har alltid bare vært meg. Er det en form for sent foreldreopprør, med meg, siden han aldri ville ha turt å ta en slik diskusjon med faren sin? Jeg vet ikke, merker bare at jeg blir lei meg, irritert og sliten.

Jeg har prøvd å forklare han at jeg bare snakker om disse tingene som et samtaleemne, ikke for å bevise at jeg har rett eller han har feil. Jeg tror ærlig talt at ingen bør sette en grense på hva som er rett og feil, i hvert fall ikke for andre. Men å være informert og legge skylappene til siden en gang i blant er godt for alle. 

Men hvorfor føler han så sterkt at jeg er "ute etter" han? Som om jeg er en trussel. 

Anonymkode: 7bdbd...f6f

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

Anonym bruker

Mistenker at du belærer og kommer med råd når ingen ber om det. Kutt ut. 

Anonymkode: aef43...f4f

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Mistenker at du belærer og kommer med råd når ingen ber om det. Kutt ut. 

Anonymkode: aef43...f4f

Jeg gjør faktisk ikke det, men jeg skjønner at det kan være inntrykket du får. Jeg snakker om ting jeg synes er interessante (så klart har jeg sikkert kommet med råd om ting og tang til han gjennom årene, men dette er noe helt annet). Jeg nevner det jeg har lest og hva jeg tenker om det (f.eks, det med pusteteknikk og helsegevinst) men det har jo ikke noe med han som person å gjøre. 

Ja, jeg tror jeg kan virke kontrollerende til tider - men jeg er helt åpen om det, og prøver så godt jeg kan å lytte til barna mine, høre og se deres reaksjoner for det de er og ikke bare blindt stå på mitt. Jeg prøver jo å oppdra dem til å bli tenkende og selvstendige - ikke til å bare følge massen. Mulig jeg kan være slitsom der, men jeg er så absolutt ikke på dem dag ut og dag inn om hvordan de burde oppføre seg og hva de burde gjøre. Så absolutt ikke. Jeg kan virke kontrollerende fordi jeg har vært nødt til å ha hatt kontroll på livet, med eneansvar for tre barn og litt stram økonomi. Jeg skulle gjerne har vært mer avslappet, men det gir seg nok litt etter litt når barna blir større.

Så dette er IKKE råd jeg gir, jeg snakker om ting. Men reaksjonen hans er veldig offensiv. Jeg lurer på hvor det kommer fra, og hvordan jeg skal takle det.

Anonymkode: 7bdbd...f6f

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Jeg gjør faktisk ikke det, men jeg skjønner at det kan være inntrykket du får. Jeg snakker om ting jeg synes er interessante (så klart har jeg sikkert kommet med råd om ting og tang til han gjennom årene, men dette er noe helt annet). Jeg nevner det jeg har lest og hva jeg tenker om det (f.eks, det med pusteteknikk og helsegevinst) men det har jo ikke noe med han som person å gjøre. 

Ja, jeg tror jeg kan virke kontrollerende til tider - men jeg er helt åpen om det, og prøver så godt jeg kan å lytte til barna mine, høre og se deres reaksjoner for det de er og ikke bare blindt stå på mitt. Jeg prøver jo å oppdra dem til å bli tenkende og selvstendige - ikke til å bare følge massen. Mulig jeg kan være slitsom der, men jeg er så absolutt ikke på dem dag ut og dag inn om hvordan de burde oppføre seg og hva de burde gjøre. Så absolutt ikke. Jeg kan virke kontrollerende fordi jeg har vært nødt til å ha hatt kontroll på livet, med eneansvar for tre barn og litt stram økonomi. Jeg skulle gjerne har vært mer avslappet, men det gir seg nok litt etter litt når barna blir større.

Så dette er IKKE råd jeg gir, jeg snakker om ting. Men reaksjonen hans er veldig offensiv. Jeg lurer på hvor det kommer fra, og hvordan jeg skal takle det.

Anonymkode: 7bdbd...f6f

PS. Kontrollerende i forhold til at jeg har noen sterke meninger om ting og tang, og at jeg har hatt stålkontroll på økonomien de siste årene for at alt skal kunne gå rundt. Jeg kontrollerer ikke dem, men ja, jeg følger opp tett og vet hvor de er. Og jeg er her for dem whenever, dersom de skulle trenge det.

Anonymkode: 7bdbd...f6f

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker

Du skriver du snakker om ting som interesserer deg, du er slitsom og kan være kontrollerende. Det er der det kommer fra og det er ting du bør jobbe med. 

Anonymkode: aef43...f4f

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker

Se dine lange avhandlinger her. Du er NON ganske slitsom og ‘på’ hele tiden og nå er gutten voksen nok til å sette grenser for seg selv. 

Anonymkode: 114c6...fca

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Mr. Freeze

Du virker utrolig slitsom, og jeg skjønner godt at sønnen din går i forsvar når du ringer ham for å fortelle hvorfor det han lærer på skolen er feil. Du virker overhodet ikke som om du er åpen for diskusjon - du sitter nok på fasiten i alle diskusjoner, og hvis du tar feil er det uansett den andre som er urimelig.

Jeg foreslår at du tar ti store skritt bakover og slutter å ta kontakt med folk for å fortelle dem om løsninger du har funnet på internett.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
1 time siden, Anonym bruker skrev:

Jeg snakker mye med barna mine, deler ting fra bøker (fag) jeg leser og gir informasjon om helse som jeg tror kan være nyttig. Krever aldri at de skal være enige men ønsker bare å dele informasjon om interessante ting som er helse- og samfunnsrelatert. Jeg har vitenskapelig utdannelse men føler at det er så mange begrensinger innen vitenskapen og mener fast og bestemt at man kan også finne svar utenfor den vitenskapelige boksen - dersom man ønsker det.

I går nevnte jeg for min sønn informasjon angående det å puste ordentlig, komplikasjoner ift søvnapné, høyt blodtrykk og at mange mennesker puster dårlig /hyperventilerer uten å være klar over det selv. Mange mennesker går på medisiner da det dessverre er det eneste legene kommer med som en løsning på dette problemet. Men høyt blodtrykk og søvnapné er jo ikke sykdommer i seg selv, men symptomer på et eller annet som ikke fungerer i kroppen.

Min sønn går i forsvar med en gang og tror jeg angriper vitenskapen og mener at jeg tror jeg har løsningen på alle helseproblemer via helt banale, enkle ting. Hadde det vært så enkelt, så hadde vel vitenskapen funnet ut av det, mener han. Han tror at jeg motarbeider han og hans fremtidige yrke (innen legemiddelindustrien) og at jeg prøver å angripe hans verdier. Jeg ønsker jo absolutt ikke å gjøre det, men jeg synes de temaene jeg leser om (som er i forhold til mitt eget yrke) er utrolig interessante og jeg kommer aldri med svada som ikke har hold i virkeligheten i det hele tatt. Jeg tror på vitenskapen, jeg tror på legehjelp og medisiner - men jeg tror også at man ikke skal kjøpe alt blindt og bare tro på det, fordi en lege sier det.

Uansett, hver bidige gang ender vi i konflikt og han kommer med påstander om meg som han setter helt på spissen, akkurat som om han virkelig føler at jeg er ute etter han. Jeg skjønner ikke hvorfor vi har kommet dit, vi har alltid hatt et godt forhold, og jeg har alltid vært åpen for en diskusjon selv om vi ikke kan bli enige. Det er ikke et mål for meg å prakke på han min "tro" men det er interessante temaer å diskutere.

Nå merker jeg at jeg begynner å unngå diskusjoner (da får jeg også kjeft, fordi jeg unnlater å gå inn i diskusjon med han, trekker meg unna og er "feig").

Han har et relativt svakt forhold til sin far, og det har alltid bare vært meg. Er det en form for sent foreldreopprør, med meg, siden han aldri ville ha turt å ta en slik diskusjon med faren sin? Jeg vet ikke, merker bare at jeg blir lei meg, irritert og sliten.

Jeg har prøvd å forklare han at jeg bare snakker om disse tingene som et samtaleemne, ikke for å bevise at jeg har rett eller han har feil. Jeg tror ærlig talt at ingen bør sette en grense på hva som er rett og feil, i hvert fall ikke for andre. Men å være informert og legge skylappene til siden en gang i blant er godt for alle. 

Men hvorfor føler han så sterkt at jeg er "ute etter" han? Som om jeg er en trussel. 

Anonymkode: 7bdbd...f6f

Nå kjenner ikke jeg deg, og dette er jo første gang jeg "hører" deg, men det er jo mer enn nok til at jeg får lyst til å komme unna... du høres ekstremt slitsom ut, bedreviter som vil tre DIN o STORE kunnskap på de stakkarne som ikke har sett lyset ditt enda. Du ER jo ute etter han og hans fag!? Du VET jo bedre, og vil opplyse. Du er jo bare nødt til å gi deg med dette før dere mister kontakten helt! Første trinn er vel at dine skylapper og ørepropper må ut og at du må innse at den sannhet ikke er sannheten for alle... 

Anonymkode: 0972d...3f4

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker

Ærlig talt, du høres kjempeslitsom ut. Hadde aldri orket å være sammen med deg, og skjønner sønnen din godt. 

Anonymkode: 35e98...75e

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker

Som mor bør du bruke ca 90% av tiden til å lytte på det han synes er interessant og begrense deg kraftig i ditt ønske om å diskutere "fag" med barnet ditt hvis han ikke har spurt direkte.

Anonymkode: c7f6f...a9c

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker

Herregud som jeg forsøker å unngå folk som deg. Dere er så drit slitsomme. Kan dere ikke bare slappe av og snakke om normale ting. Du er mora hans ikke veilederen eller læreren hans. Du minner om mora til Leonard i Big bang teori. 

Anonymkode: 84fb3...16b

Share this post


Link to post
Share on other sites
Frida_22
Posted (edited)

Han har nok vært uenig med deg lenge og bare "jattet med" for å være grei, men er dritt lei av kvasivitenskapen du vil forelese for han. Tipper han er igang med en tung realfaglig utdannelse, og da tror jeg du skal ligge lavt i terrenget med "faglige" artikler fra Helsemagasinet vitenskap og fornuft hvis du fortsatt vil ha et godt forhold til sønnen din!

Edited by Frida_22

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker

Det som slo meg da jeg leste innlegget ditt, var at du virker slitsom. Jeg ser av svarene at flere har samme formening. Hvorfor diskuterer du så mye fag med din sønn? Har du ikke kollegaer å drøfte med? La hjemmet deres være fritt for faglige diskusjoner, (eller leksjoner, som jeg egentlig tror du driver med), med mindre din sønn tar initiativet til det. Snakk om vanlige dagligdagse ting i stedet for. 

Anonymkode: 0c4a6...cd5

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Anonym bruker

Jeg jobbet tidligere med en som deg - vi hadde fest på kontoret når hun sluttet. 

Anonymkode: a8130...dfc

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker

Uff, du høres ut som én av kollegene mine. Hun "deler av sin kunnskap" om både stort og smått. Gjerne innen faget vårt også, men vi vektlegger totalt ulike ting i grunnsynet vårt. Hun er også alternativ og mener kreft forårsakes av at kroppen mangler et stoff (husker ikke hva hun kalte det) og at kreft kureres best med løvetann. Jeg blir helt matt og kan absolutt ikke diskutere med henne. Hun er mest opptatt av å formidle sitt syn (som er det riktige , selvfølgelig) og lytter sjeldent til andre. Hun hører, men lytter ikke og responderer ikke. Snakker kun om sitt syn og sine teorier. 

Min leder derimot, kan jeg diskutere fag med. Vi har mer likt grunnsyn og sparer ofte for å finne gode løsninger. Mamma kan jeg også diskutere fag med, vi er jevnbyrdige i en diskusjon. Hun har mer erfaring enn meg, jeg har mer teoretisk kunnskap enn henne. Alltid interessante diskusjoner. 

Anonymkode: 94cf5...9a5

Share this post


Link to post
Share on other sites
Brillefanten

Prøv å lytte mer enn du snakker i omtrent en uke. Så kan du se om det fremdeles blir konflikter...

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg snakker mye med barna mine, deler ting fra bøker (fag) jeg leser og gir informasjon om helse som jeg tror kan være nyttig. Krever aldri at de skal være enige men ønsker bare å dele informasjon om interessante ting som er helse- og samfunnsrelatert. Jeg har vitenskapelig utdannelse men føler at det er så mange begrensinger innen vitenskapen og mener fast og bestemt at man kan også finne svar utenfor den vitenskapelige boksen - dersom man ønsker det.

I går nevnte jeg for min sønn informasjon angående det å puste ordentlig, komplikasjoner ift søvnapné, høyt blodtrykk og at mange mennesker puster dårlig /hyperventilerer uten å være klar over det selv. Mange mennesker går på medisiner da det dessverre er det eneste legene kommer med som en løsning på dette problemet. Men høyt blodtrykk og søvnapné er jo ikke sykdommer i seg selv, men symptomer på et eller annet som ikke fungerer i kroppen.

Min sønn går i forsvar med en gang og tror jeg angriper vitenskapen og mener at jeg tror jeg har løsningen på alle helseproblemer via helt banale, enkle ting. Hadde det vært så enkelt, så hadde vel vitenskapen funnet ut av det, mener han. Han tror at jeg motarbeider han og hans fremtidige yrke (innen legemiddelindustrien) og at jeg prøver å angripe hans verdier. Jeg ønsker jo absolutt ikke å gjøre det, men jeg synes de temaene jeg leser om (som er i forhold til mitt eget yrke) er utrolig interessante og jeg kommer aldri med svada som ikke har hold i virkeligheten i det hele tatt. Jeg tror på vitenskapen, jeg tror på legehjelp og medisiner - men jeg tror også at man ikke skal kjøpe alt blindt og bare tro på det, fordi en lege sier det.

Uansett, hver bidige gang ender vi i konflikt og han kommer med påstander om meg som han setter helt på spissen, akkurat som om han virkelig føler at jeg er ute etter han. Jeg skjønner ikke hvorfor vi har kommet dit, vi har alltid hatt et godt forhold, og jeg har alltid vært åpen for en diskusjon selv om vi ikke kan bli enige. Det er ikke et mål for meg å prakke på han min "tro" men det er interessante temaer å diskutere.

Nå merker jeg at jeg begynner å unngå diskusjoner (da får jeg også kjeft, fordi jeg unnlater å gå inn i diskusjon med han, trekker meg unna og er "feig").

Han har et relativt svakt forhold til sin far, og det har alltid bare vært meg. Er det en form for sent foreldreopprør, med meg, siden han aldri ville ha turt å ta en slik diskusjon med faren sin? Jeg vet ikke, merker bare at jeg blir lei meg, irritert og sliten.

Jeg har prøvd å forklare han at jeg bare snakker om disse tingene som et samtaleemne, ikke for å bevise at jeg har rett eller han har feil. Jeg tror ærlig talt at ingen bør sette en grense på hva som er rett og feil, i hvert fall ikke for andre. Men å være informert og legge skylappene til siden en gang i blant er godt for alle. 

Men hvorfor føler han så sterkt at jeg er "ute etter" han? Som om jeg er en trussel. 

Anonymkode: 7bdbd...f6f

Du høres VELDIG belærende ut. VELDIG! Jeg orket ikke lese alt. Allerede i første og andre setning fikk jeg nok. 

Anonymkode: fc77a...dd5

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker

Om du som menneske er i nærheten av hva innlegget her er, så skjønner jeg at sønnen din godt. Dette blir slitsomt... 

Prøv å lytte mer enn du prater og blærer, og se om ting endrer seg. 

Du sier sønnen din også blir sur når du er "feig" og trekker deg helt unna, men det finnes en middelvei altså. Lytt, og fortell gjerne at du har lest ditt og datt, si at du synes det var en interessant teori, uten å legge ut i det vide og det brede om hvorfor det er riktig. 

Anonymkode: 7716a...cdc

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker

Må du snakke med han om de tingene? Hvorfor i så fall? Tenk litt over dette.

om du ikke holder opp kan du risikere at han bryter kontakten med deg. Jeg har ingen kontakt med min mor, som er litt som du beskriver deg selv

Anonymkode: 0a6f8...b57

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker

Min veileder sa noe lurt i starten av min karriere, og som jeg har prøvd å følge siden: ikke gi råd til mennesker som ikke har bedt om råd.

Uønskede råd, uansett hvor velment det er, vil enten bli ignorert eller provosere den andre.

Hadde noen kommer med info om pusteteknikker til meg hadde jeg blitt i stuss altså. Hvordan angår det meg? Synes du jeg puster "feil"? Tror du jeg har problemer relatert til pusten? Hva skal jeg bruke denne infoen til?? 

Anonymkode: 7e0a4...395

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker

Du snakker mye med barna dine, sier du? Eller snakker du mye TIL dem? Jeg er lærer og min mor er psykolog og jobber med barn med problematikk som er kjent for oss i skolen. Hun og jeg har mange interessante samtaler om det, samtaler hvor vi utveksler erfaring og tanker som vi har fra det som ofte er to sider av samme problematikk. Det er lærerikt for oss begge. Men om min mor hadde drevet og ringt meg for å fortelle om at nå hadde hun leste ditten og datten om et eller annet så nå hadde hun løsningen på hvordan jeg skulle løse problemer med akkurat det ...  ja. da hadde jeg nok blitt minst like avvisende (og oppgitt og lei) som din sønn. Hadde vi der i mot hatt en gjensidig samtale om problematikken og hun hadde fortalt at hun hadde lest på en mer "Hva tenker du om dette? Er det noe her som er verdt å tenke over"-måte, hadde alt vært helt annerledes.

Folk som tror de sitter på sannheten i tilfeller hvor det enten ikke er noen eller kanskje det er flere sannheter er utrolig slitsomme. Der er monologer også, i de aller fleste tilfeller. Nei, snakke MED sønnen din, ikke TIL.

Anonymkode: e3ff1...827

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker

"Jeg leste noe interessant her om dagen, om .... Og ..... Hva tenker du om det?"

 

Går an å legge frem ting av interesse uten å komme med sitt eget syn på det i samme slengen. Kan jo være en mildere inngangsport til samtale.

Anonymkode: 0686a...f1c

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker

HI

Ja, nå har jeg fått mange, mange tilbakemeldinger fra dere, og jeg har tenkt grundig over alt som er skrevet, hvordan jeg fremstilte saken, hvordan det ble oppfattet - og hvordan jeg snakker med barna mine om saker og ting.

Jeg belærer ikke, til det er jeg for forsiktig av natur. Jeg pusher ikke meningene mine på andre, jeg respekterer at andre har andre meninger enn meg og jeg anser det som normalt. Jeg tror så absolutt ikke at jeg vet bedre, men jeg er veldig nysgjerrig på saker og ting, og jeg tror jeg aldri kan få lært nok. Men altså, jeg leser ikke i blader og pseudovitenskap - jeg får informasjon via bøker og metoder som har vitenskapelig hold. Jeg har tross alt jeg også en vitenskapelig utdannelse og er kildekritisk.

Men uansett, spørsmålet mitt var et helt annet enn det jeg fikk svar på, og jeg fikk litt bakoversveis av reaksjonene (men kan forstå hvor det kom fra). Jeg ønsket egentlig å vite hvordan jeg skulle gå frem for å unngå at hver eneste diskusjon med sønnen min ender i en slags krangel eller misforståelse - uavhengig av emne. Jeg føler at vi nemlig har kommet i en ond sirkel, der alt blir tolket feil fra første ord og at vi bare misforstår hverandre, men at vi egentlig er enige - litt som om man ikke hører hva den andre sier, men man reagerer ut i fra noe man tror den andre sier, iblandet mye følelser.

Takk for svar, selv om de var noe krasse og ubehagelige. Jeg har ganske god tro på at jeg ikke er av typen som maser min pseudokunnskap nedover andre og hvor folk skygger unna fordi jeg er en bedreviter. Men man vet jo aldri.

Anonymkode: 7bdbd...f6f

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker

Greia er at du er for omstendelig, du bruker for mye tid, for mange ord, på å formidle det du har lest og er enig i. Folk blir lei av sånt...

Om du bruker like mange ord når du prater med sønnen din så blir han rett og slett lei.

Anonymkode: 7716a...cdc

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

HI

Ja, nå har jeg fått mange, mange tilbakemeldinger fra dere, og jeg har tenkt grundig over alt som er skrevet, hvordan jeg fremstilte saken, hvordan det ble oppfattet - og hvordan jeg snakker med barna mine om saker og ting.

Jeg belærer ikke, til det er jeg for forsiktig av natur. Jeg pusher ikke meningene mine på andre, jeg respekterer at andre har andre meninger enn meg og jeg anser det som normalt. Jeg tror så absolutt ikke at jeg vet bedre, men jeg er veldig nysgjerrig på saker og ting, og jeg tror jeg aldri kan få lært nok. Men altså, jeg leser ikke i blader og pseudovitenskap - jeg får informasjon via bøker og metoder som har vitenskapelig hold. Jeg har tross alt jeg også en vitenskapelig utdannelse og er kildekritisk.

Men uansett, spørsmålet mitt var et helt annet enn det jeg fikk svar på, og jeg fikk litt bakoversveis av reaksjonene (men kan forstå hvor det kom fra). Jeg ønsket egentlig å vite hvordan jeg skulle gå frem for å unngå at hver eneste diskusjon med sønnen min ender i en slags krangel eller misforståelse - uavhengig av emne. Jeg føler at vi nemlig har kommet i en ond sirkel, der alt blir tolket feil fra første ord og at vi bare misforstår hverandre, men at vi egentlig er enige - litt som om man ikke hører hva den andre sier, men man reagerer ut i fra noe man tror den andre sier, iblandet mye følelser.

Takk for svar, selv om de var noe krasse og ubehagelige. Jeg har ganske god tro på at jeg ikke er av typen som maser min pseudokunnskap nedover andre og hvor folk skygger unna fordi jeg er en bedreviter. Men man vet jo aldri.

Anonymkode: 7bdbd...f6f

Du er mor. Han har vokst opp med at du er sjefen og vet best. Han må frgjøre seg fra det og du må innse at han faktisk ikke er så iteressert i hva du har lest. Slutt å dnakke då mye. Hør på ham. Spør ham om studiene, studentlivet og hva han vil ha til middag. Ikke nevn noe om hva du selv har lest før han eventuelt spør og selv da mør du datte deg i korthet og bruke mer tid på å lytte til hans respons enn å prate selv.

Anonymkode: c7f6f...a9c

Share this post


Link to post
Share on other sites

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...