Vil gi oss en siste sjanse men er redd for

[Anonym bruker]

10 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Du misforstår fullstendig. Det JEG trenger å bearbeide i parterapi er at hans sinneproblem har ødelagt forholdet mitt til han. Han har håndtert sinneproblemet, men ikke konsekvensene det har for mitt forhold til ham.

 

Om vi skal prøve å fikse vårt forhold så MÅ den problematikken opp i parterapi. Da er jeg redd for at familievernkontoret, i likhet med dere, vil tro at dette er et pågående problem og tenke at mannen bør ha begrenset kontakt med barna. DET ER DET IKKE.

 

Det som ER et pågående problem er at JEG er redd for å ødelegge jobben han har gjort med seg selv ved å stille krav til han om samhandling og samarbeid med MEG. 
 

Det er et problem vi ikke kan jobbe oss gjennom uten å ta opp hvordan situasjonen var for noen år siden. Og da er vi tilbake til min opprinnelige bekymring.

Anonymkode: 03fa1...708

Og likevel sier du selv at han fremdeles overreagerer innimellom. Du sier at dette skaper problemer hos deg, fordi det minner deg om hvordan han var. Tror du virkelig ikke at barna også da minnes om hvordan han var tidligere? De husker, trolig bedre enn deg også, selv om de ikke viser det.

Hvis du sier til fvk det du sier her vil nok ikke barnevernet bli koblet inn. Men det krever jo også at både du og mannen er ærlige med dem OG viser vilje til å fortsette å jobbe med både forholdet, og din mann med sitt sinne (siden det fremdeles er episoder).

Hva er alternativet ditt - å gå uten terapi, som du selv sier? Da overlater du helt bevisst barna dine alene med en mann som du vet fremdeles "overreagerer" innimellom, og du aner ikke hvordan han vil reagere på det å ha ansvar for barna alene, ergo blir det gambling med barnas trygghet. Du har egentlig ikke så mye annet valg enn å gå i terapi og være ærlig med dem. Da kan dere gjerne redde forholdet også, og han kan ta tak i det som sitter igjen av sine problemer. Vær tydelig og ærlig, terapeutene har erfaring med dysfunksjonelle par og familier og melder ikke til bv uten god grunn til mistanke om behov for det.

Anonymkode: 8d0ea...e99

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Dette er hva jeg mente med at du setter han foran dine barn. 

Hadde du brydd deg mer om ungene her, (og for den saks skyld også vist et fnugg av tillit til din mann), så hadde du latt HAN ta dette ansvaret selv. Da kunne ting falt til ro. 

Men du gjør ikke det. Du blander deg så mye inn i hans velferd at du ender opp med å kontrollere og styre hele familien, og det er ikke nødvendigvis til det beste for mannen en gang. Og i hvert fall ikke for ungene! 

Anonymkode: 0e35e...5fc

Men skjønner du ikke at det er dette mønsteret jeg ønsker å bryte? Det er derfor jeg mener at noe må gjøres?

 

Og kom for faen ikke her og si at jeg ikke bryr meg om barna mine. Det er frykten for at de skulle oppleve skadelige ting som har gjort at jeg ubevisst har lagt meg til denne strategien. Jeg ser jo at den ikke er god, og at noe må endres for å bryte mønsteret.

Anonymkode: 03fa1...708

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Og likevel sier du selv at han fremdeles overreagerer innimellom. Du sier at dette skaper problemer hos deg, fordi det minner deg om hvordan han var. Tror du virkelig ikke at barna også da minnes om hvordan han var tidligere? De husker, trolig bedre enn deg også, selv om de ikke viser det.

Hvis du sier til fvk det du sier her vil nok ikke barnevernet bli koblet inn. Men det krever jo også at både du og mannen er ærlige med dem OG viser vilje til å fortsette å jobbe med både forholdet, og din mann med sitt sinne (siden det fremdeles er episoder).

Hva er alternativet ditt - å gå uten terapi, som du selv sier? Da overlater du helt bevisst barna dine alene med en mann som du vet fremdeles "overreagerer" innimellom, og du aner ikke hvordan han vil reagere på det å ha ansvar for barna alene, ergo blir det gambling med barnas trygghet. Du har egentlig ikke så mye annet valg enn å gå i terapi og være ærlig med dem. Da kan dere gjerne redde forholdet også, og han kan ta tak i det som sitter igjen av sine problemer. Vær tydelig og ærlig, terapeutene har erfaring med dysfunksjonelle par og familier og melder ikke til bv uten god grunn til mistanke om behov for det.

Anonymkode: 8d0ea...e99

Det skjer innimellom At han kjefter for mye og for hardt ja, men det er ikke hent som før. Grunnen til at jeg tenker at å gå uten terapi er et alternativ, at jeg ser at jeg er så mye bedre uten han. Altså at jeg vil kunne kompensere bedre for det alene og at de slik vil få den beste versjonen av begge foreldrene. 

 

Det du skriver er grunnen til at jeg ikke har gått. Jeg har tenkt at om det snur igjen må jeg være her for å beskytte dem.

Anonymkode: 03fa1...708

[Anonym bruker]

11 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men skjønner du ikke at det er dette mønsteret jeg ønsker å bryte? Det er derfor jeg mener at noe må gjøres?

 

Og kom for faen ikke her og si at jeg ikke bryr meg om barna mine. Det er frykten for at de skulle oppleve skadelige ting som har gjort at jeg ubevisst har lagt meg til denne strategien. Jeg ser jo at den ikke er god, og at noe må endres for å bryte mønsteret.

Anonymkode: 03fa1...708

Og eneste måten å ev. endre det på er å være 100 % åpen og ærlig i terapi!

Selv om det med terapi skulle gå mot brudd så trenger du å ha terapijournaler i ryggen hvis det viser seg at mannen din ikke takler å være alenepappa.

Du lever i et fryktbasert forhold nå hvor din adferd styres av frykt. Selv om du tror barna dine ikke føler på den frykten, så gjør det trolig det. Og den frykten forsterkes hver gang han tråkker over streken igjen.

Dine barn fortjener at du/dere er ærlige i terapi. Hvis du/dere ikke er det, og du bare går fra ham, da risikerer du at barna dine blir alene med en far som blir mer skadelig for dem igjen.

Skal du bryte mønsteret MÅ du være ærlig i terapi!

Anonymkode: 8d0ea...e99

[Anonym bruker]

11 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det skjer innimellom At han kjefter for mye og for hardt ja, men det er ikke hent som før. Grunnen til at jeg tenker at å gå uten terapi er et alternativ, at jeg ser at jeg er så mye bedre uten han. Altså at jeg vil kunne kompensere bedre for det alene og at de slik vil få den beste versjonen av begge foreldrene. 

 

Det du skriver er grunnen til at jeg ikke har gått. Jeg har tenkt at om det snur igjen må jeg være her for å beskytte dem.

Anonymkode: 03fa1...708

Ergo er forholdet ditt fryktbasert.

Og eneste måten du virkelig kan sikre at du beskytter ungene dine er om du er 100 % ærlig med terapeuter og støtteapparat.

 

Anonymkode: 8d0ea...e99

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ergo er forholdet ditt fryktbasert.

Og eneste måten du virkelig kan sikre at du beskytter ungene dine er om du er 100 % ærlig med terapeuter og støtteapparat.

 

Anonymkode: 8d0ea...e99

Og du mener min frykt for at mitt behov for å bearbeide fortiden skal koste dem forholdet til faren er ubegrunnet?

Anonymkode: 03fa1...708

[Anonym bruker]

14 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Og du mener min frykt for at mitt behov for å bearbeide fortiden skal koste dem forholdet til faren er ubegrunnet?

Anonymkode: 03fa1...708

Ja, den mener jeg er ubegrunnet hvis det stemmer at mannen har jobbet så mye med sinnet sitt som det du påstår han har.

Men jeg tror at han også må gjøres oppmerksom på at han ikke er "ferdig" med å jobbe med seg selv, siden han fremdeles overreagerer innimellom. Men dette kan gjøres innen ekteskapet hvis dere to viser at dere tar tak i forholdet og det som ikke fungerer fremdeles.

Det at han/dere tidligere faktisk har tatt tak i hans sinnemestringsproblemer taler til deres fordel. Det tenker jeg det også kan gjøre selv om han innimellom overreagerer i dag - hvis han og dere viser at dere fortsatt er villige til å jobbe med sinneproblemet og forholdet deres. Og eneste måten å vise det på er ved å være 100 % ærlig i parterapien! Det er slik du best kan beskytte barna dine videre også!

Det er flott at du fremdeles vil jobbe for at familien og forholdet skal bli bedre, for det viser vilje til endring. Lykke til i parterapien!

Får du ikke med mannen din i parterapi, da ville jeg gått til familievernkontoret alene, for da ville jeg blitt bekymret for hva som skjer med barna hvis du går fra mannen og han blir alene med dem, for hvordan han da vil fungere, det kan du ikke vite, så da trenger du råd om hvordan du best kan sikre det. Jeg håper mannen din blir med deg i parterapien!

Anonymkode: 8d0ea...e99

[Anonym bruker]

23 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men skjønner du ikke at det er dette mønsteret jeg ønsker å bryte? Det er derfor jeg mener at noe må gjøres?

 

Og kom for faen ikke her og si at jeg ikke bryr meg om barna mine. Det er frykten for at de skulle oppleve skadelige ting som har gjort at jeg ubevisst har lagt meg til denne strategien. Jeg ser jo at den ikke er god, og at noe må endres for å bryte mønsteret.

Anonymkode: 03fa1...708

Jeg har aldri sagt at du ikke bryr deg om barna dine. Jeg har sagt at du gjør det på en måte, som faktisk går ut over barna. Det holder ikke å tenke, ønske eller drømme at noen skal ha det bra, man må også tørre å gjøre noe for at dette skal skje, og tørre å be om hjelp når man ikke klarer det.

Krisesenteret er det stedet hvor de har best kompetanse på slike ting. De jobber med slike saker døgnet rundt.

Jeg er nokså sikker på at om du henvender deg til de, så kan fortelle deg hvordan du går frem, fra A til Å, for å nøste opp i denne situasjonen på mest mulig hensiktsmessig måte, både for deg og dine barn. 

Dette er en situasjon som i aller høyeste grad handler om vold, og det at du er mer opptatt av at mannen skal få sjansen til å få utbytte av terapien, enn av å se hvordan dette går ut over barna, tyder på at du er preget av denne volden, du også.

Det ville ikke forundret meg om du var den som måtte fikse de voksnes problemer eller dekke over de voksnes feil, da du var liten, siden dette er måten du gjør det på per i dag. Og om det stemmer, så er krisesenteret rette sted. Det er ikke barns oppgave å dekke over for de voksne. 

Anonymkode: 0e35e...5fc

[Anonym bruker]

29 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Skal du bryte mønsteret MÅ du være ærlig i terapi!

Anonymkode: 8d0ea...e99

Enig.

Graden av ærlighet er det beste målet for om man er på rett spor. Man bare opprettholder gamle mønstre om man lyver og dekker over ting. 

Anonymkode: 0e35e...5fc

[Anonym bruker]

På 17.5.2020 den 9.00, Anonym bruker skrev:

 

Det som skjer i denne tråden er også det jeg er redd for. En tror at helheten er en annen enn den er. Mannen klarte å ta tak i sine egne møsntre, ved hjelp av pykolog ble ting mye, mye bedre og han fungerer virkelig som far. Men så innimellom overreagerer han og jeg blir minnet om hvordan det var og hvor redd jeg var for at han skulle miste kontrollen helt.

Jeg er definitivt en bedre forelder uten han, for jeg trekker meg fortsatt tilbake fra han og barna fordi stemningen er bedre om jeg ikke blander meg.

Du lærer ungene til å trippe rundt på tå og lage «god stemning» så ikke far skal miste kontrollen.

Du er en drittmamma, og jeg håper barnevernet blir varslet og gjør alt de kan for barna.

Anonymkode: 4fb17...b3f

[Anonym bruker]

På 17.5.2020 den 9.56, Anonym bruker skrev:

Det JEG trenger å bearbeide i parterapi er at hans sinneproblem har ødelagt forholdet mitt til han. Han har håndtert sinneproblemet, men ikke konsekvensene det har for mitt forhold til ham.

Men merkelig nok tror du at BARNAS forhold til ham er uskadet og at de har full tillit og føler seg trygge... sinneproblemene har skadet hans relasjoner til ALLE i familien, men barna har ikke makt til å gå fra ham! De er gislene deres i dette sjuke spillet! 

Anonymkode: 4fb17...b3f

[Anonym bruker]

Alle dere som mener at hi bare må gå fra mannen for å redde barna. I disse tider hvor det nærmest er automatikk i 50/50 barnefordeling, og far like gjerne kan være den som får hovedomsorgen, så ser jeg ikke hvordan hun hjelper barna ved å forlate mannen. Når det først kommer til et brudd vil alle hennes anklager bli bortforklart med bitterhet pga bruddet og ikke hørt. Det er jo utallige eksempler på dette. Fars rettigheter til samvær står meget sterkt og det skal mange og klare beviser til for å nå igjennom med noe som helst.

Etter mitt syn er det beste du kan gjøre akkurat det du gar tenkt å gjøre. Start med parterapi og ta det derfra. Dere blir ikke meldt til bv om far viser selvinnsikt og vilje til forandring. Om dere blir meldt kan det være en fordel for deg da du har de bevisene du trenger. Og faren kommer ikke til å miste barna det skal ekstremt mye til 

Anonymkode: fbd12...69f

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

I disse tider hvor det nærmest er automatikk i 50/50 barnefordeling, og far like gjerne kan være den som får hovedomsorgen, så ser jeg ikke hvordan hun hjelper barna ved å forlate mannen.

Det er derfor hun bør oppsøke krisesenter. De vet hvordan man bør gå frem når det er snakk om vold. 

Anonymkode: 0e35e...5fc