Vil gi oss en siste sjanse men er redd for

[Anonym bruker]

At familiekontoret skal misforstå og melde mannen til barnevernet. Det som gjør at jeg føler meg ferdig er hans kommunikasjonsevner og sinnemestring, så det MÅ opp i eventuell parterapi. Det har vært noen episoder med barna som er over streken, disse er også mye av grunnen til at jeg sliter med å være kjæresten hans.

Likevel er han en fin pappa, og barnas beste er ikke å se ham mindre enn de kan.

 

Noen med råd eller erfaring?

Anonymkode: 03fa1...708

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Noen med råd eller erfaring?

Anonymkode: 03fa1...708

Har erfaring som barn i en slik familie, ja.

Når en forelder er syk, eller utagerer, så er det den andre forelderens ansvar å ta ungene ut av situasjonen, ikke å jatte med den andre forelderen og kalle den andre forelderen for «ellers en fin pappa/mamma».

Har brutt kontakten med begge, men kjenner helt klart mest sinne mot den forelderen som ikke tok ansvar, fordi h*n var konfliktsky og feig. Det gikk sterkt ut over oss. 

Anonymkode: 0e35e...5fc

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Har erfaring som barn i en slik familie, ja.

Når en forelder er syk, eller utagerer, så er det den andre forelderens ansvar å ta ungene ut av situasjonen, ikke å jatte med den andre forelderen og kalle den andre forelderen for «ellers en fin pappa/mamma».

Har brutt kontakten med begge, men kjenner helt klart mest sinne mot den forelderen som ikke tok ansvar, fordi h*n var konfliktsky og feig. Det gikk sterkt ut over oss. 

Anonymkode: 0e35e...5fc

Samme her. Det er den tafatte faren min jeg har lite kontakt med i dga. At han ikke "redda" meg fra mamma i barndommen, er et svik for meg. Mamma og jeg er bestevenner i dag. 

Anonymkode: b42b2...20f

[Anonym bruker]

11 minutter siden, Anonym bruker skrev:

og barnas beste er ikke å se ham mindre enn de kan.

Jo, det kan det absolutt være!

Barnas beste er i utgangspunktet å ha mest mulig kontakt med begge foreldrene, men det gjelder så klart bare i de tilfellene foreldrene fungerer godt som foreldre. Med en gang de ikke gjør det, er det i barnas interesse å bli tatt bort fra den/de forelderen/-e som ikke fungerer.

Det er også en del foreldre som fungerer radikalt bedre som foreldre når de ikke lever sammen med den andre forelderen. Dette med å holde sammen for ungenes skyld, er feilslått tankegang. I en god del tilfeller krever barnevernet at foreldrene flytter fra hverandre, ellers blir ungene tatt bort fra situasjonen. 

Anonymkode: 0e35e...5fc

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Samme her. Det er den tafatte faren min jeg har lite kontakt med i dga. At han ikke "redda" meg fra mamma i barndommen, er et svik for meg. Mamma og jeg er bestevenner i dag. 

Anonymkode: b42b2...20f

Ja, jeg har det i stor grad også sånn.

Som barn var jeg mest redd for den «slemme» forelderen. Etter hvert som jeg ble eldre, skiftet sympatien fullstendig. Da var det plutselig den «snille» forelderen jeg ble sint på.

Den «snille» forelderen forstår enda ikke hvorfor jeg er mest sint på h*n og ikke på den «slemme» forelderen. 

Anonymkode: 0e35e...5fc

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Jo, det kan det absolutt være!

Barnas beste er i utgangspunktet å ha mest mulig kontakt med begge foreldrene, men det gjelder så klart bare i de tilfellene foreldrene fungerer godt som foreldre. Med en gang de ikke gjør det, er det i barnas interesse å bli tatt bort fra den/de forelderen/-e som ikke fungerer.

Det er også en del foreldre som fungerer radikalt bedre som foreldre når de ikke lever sammen med den andre forelderen. Dette med å holde sammen for ungenes skyld, er feilslått tankegang. I en god del tilfeller krever barnevernet at foreldrene flytter fra hverandre, ellers blir ungene tatt bort fra situasjonen. 

Anonymkode: 0e35e...5fc

For noen år siden vurderte jeg å gå for barnas skuld, men også den gangen konkluderte jeg med at skaden ville bli større om jeg gjorde det.

Det som skjer i denne tråden er også det jeg er redd for. En tror at helheten er en annen enn den er. Mannen klarte å ta tak i sine egne møsntre, ved hjelp av pykolog ble ting mye, mye bedre og han fungerer virkelig som far. Men så innimellom overreagerer han og jeg blir minnet om hvordan det var og hvor redd jeg var for at han skulle miste kontrollen helt.

Jeg er definitivt en bedre forelder uten han, for jeg trekker meg fortsatt tilbake fra han og barna fordi stemningen er bedre om jeg ikke blander meg.

Jeg tror barna har glemt hvordan han var før, men jeg har ikke. 

Anonymkode: 03fa1...708

[Anonym bruker]

Og jeg har alltid sagt i fra når han overreagerer og kjefter for hardt altså. 

Anonymkode: 03fa1...708

[mamma til adhd gutt<3]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

For noen år siden vurderte jeg å gå for barnas skuld, men også den gangen konkluderte jeg med at skaden ville bli større om jeg gjorde det.

Det som skjer i denne tråden er også det jeg er redd for. En tror at helheten er en annen enn den er. Mannen klarte å ta tak i sine egne møsntre, ved hjelp av pykolog ble ting mye, mye bedre og han fungerer virkelig som far. Men så innimellom overreagerer han og jeg blir minnet om hvordan det var og hvor redd jeg var for at han skulle miste kontrollen helt.

Jeg er definitivt en bedre forelder uten han, for jeg trekker meg fortsatt tilbake fra han og barna fordi stemningen er bedre om jeg ikke blander meg.

Jeg tror barna har glemt hvordan han var før, men jeg har ikke. 

Anonymkode: 03fa1...708

Er det virkelig verdt å være med en mann man er redd for at skal miste kontrollen? Kan man noen gang slappe av da? . Selv om mannen stort sett er grei så er fortsatt ikke det godt nok altså. 

[Anonym bruker]

2 minutter siden, mamma til adhd gutt<3 skrev:

Er det virkelig verdt å være med en mann man er redd for at skal miste kontrollen? Kan man noen gang slappe av da? . Selv om mannen stort sett er grei så er fortsatt ikke det godt nok altså. 

Jeg er ikke redd for det lenger, men jeg forrakter han nok en del for at han satte meg (og barna) i den situasjonen da jeg fryktet det.

Han taklet ikke flere småbarn, nå er de eldre og de tre har en fin dynamikk. Det har jeg og barna også. Oss fire sammen er liksom litt vanskeligere. Tidligere erfaringer gjør at jeg «setter meg i baksetet» og blir et slags vedheng mer enn en del av «foreldreteamet».

Jeg tror barna trenger ham så mye som mulig,  men de trenger også meg mer enn jeg er nå.

Anonymkode: 03fa1...708

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg tror barna har glemt hvordan han var før, men jeg har ikke. 

Anonymkode: 03fa1...708

Og jeg tror du undervurderer hvor mye barn husker, og overvurderer hvor mye barn tør si fra. 

Barn er 100% avhengig av sine foreldre. 

Du har nå tvunget de til et samliv med en far som mister kontrollen. De er nødt til å oppføre seg best mulig i håp om å slippe at han mister kontrollen. De kan ikke velge å forlate denne faren. Du kan.

Så kutt ut å vurdere barnas adferd ut fra tanken om at hvis de var redde så ville de sagt det. Det ville de nokså sikkert ikke. Tvert i mot, jo bedre ungene oppfører seg, jo større traumer kan man anta at de er utsatt for. 

Anonymkode: 0e35e...5fc

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Tidligere erfaringer gjør at jeg «setter meg i baksetet» og blir et slags vedheng mer enn en del av «foreldreteamet».

Ja, dette er akkurat som jeg, og sikkert flere av oss, husker den dynamikken. 

Det er dette som er å være konfliktsky og passiv. Det er svært usunt for barn, særlig de barna som har en annen forelder som utagerer.  

Anonymkode: 0e35e...5fc

[mamma til adhd gutt<3]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er ikke redd for det lenger, men jeg forrakter han nok en del for at han satte meg (og barna) i den situasjonen da jeg fryktet det.

Han taklet ikke flere småbarn, nå er de eldre og de tre har en fin dynamikk. Det har jeg og barna også. Oss fire sammen er liksom litt vanskeligere. Tidligere erfaringer gjør at jeg «setter meg i baksetet» og blir et slags vedheng mer enn en del av «foreldreteamet».

Jeg tror barna trenger ham så mye som mulig,  men de trenger også meg mer enn jeg er nå.

Anonymkode: 03fa1...708

Det barna trenger er trygge og kjærlige foreldre . Dere trenger jo helt klart hjelp. For min del hadde jeg ikke levd med en sånn mann. Det er godt mulig dere er bedre foreldre for barna deres hver for dere 

[Anonym bruker]

Synes du skal ta kontakt med krisesenteret. De er de med best kompetanse på dette området. 

Anonymkode: 0e35e...5fc

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Og jeg tror du undervurderer hvor mye barn husker, og overvurderer hvor mye barn tør si fra. 

Barn er 100% avhengig av sine foreldre. 

Du har nå tvunget de til et samliv med en far som mister kontrollen. De er nødt til å oppføre seg best mulig i håp om å slippe at han mister kontrollen. De kan ikke velge å forlate denne faren. Du kan.

Så kutt ut å vurdere barnas adferd ut fra tanken om at hvis de var redde så ville de sagt det. Det ville de nokså sikkert ikke. Tvert i mot, jo bedre ungene oppfører seg, jo større traumer kan man anta at de er utsatt for. 

Anonymkode: 0e35e...5fc

Som sagt; denne situasjonen er flere år siden. De opplever han ikke sånn i dag. Jeg har aldri tenkt at «de ville sagt i fra om det plaget dem», jeg vet at det plaget dem men mannen tok tak i problemet og det ble bedre.

De oppfører seg ikke «best mulig» på noen som helst måte. De er helt vanlige barn som tester grenser og noen ganger oppfører seg fint, andre ganger dårlig. Tro meg, jeg har observert dem nøye for å se etter tegn på at de lar frykt for hans reaksjoner styre hvordan de oppfører seg.

 

Jeg ser jo hvordan dere reagerer i denne tråden, så jeg tror ikke jeg kan koble inn familiekontoret til annet enn megling. Det er mulig jeg må gå fra han uten å prøve fordi barna Risikerer å miste ham om vi gjennomfører ærlig parterapi.

Anonymkode: 03fa1...708

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Jeg ser jo hvordan dere reagerer i denne tråden, så jeg tror ikke jeg kan koble inn familiekontoret til annet enn megling. Det er mulig jeg må gå fra han uten å prøve fordi barna Risikerer å miste ham om vi gjennomfører ærlig parterapi.

Anonymkode: 03fa1...708

Ja, jøss!

Så nå er det vi som svarer om våre erfaringer, som får ansvar for at DU ikke kjører ærlig løp?

Du setter mannen din foran barna dine. Det er feil. 

Og det er DITT ansvar hvem du setter først. Ikke vårt ansvar, ikke ungene dine sitt ansvar, heller ikke mannen din sitt ansvar. Det er DITT ansvar. 

Anonymkode: 0e35e...5fc

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ja, dette er akkurat som jeg, og sikkert flere av oss, husker den dynamikken. 

Det er dette som er å være konfliktsky og passiv. Det er svært usunt for barn, særlig de barna som har en annen forelder som utagerer.  

Anonymkode: 0e35e...5fc

Jeg har aldri satt meg i baksetet når han har overreagert. Det jeg snakker om er at jeg lar ham gjøre dem klar til skolen alene, jeg blir ikke med og spiller monopol, jeg får plutselig «behov» for å sove middag hver dag på hyttetur med hans familie fordi han fungerer best når han slipper å forholde seg til mine forventninger i tillegg til deres.

Når han har overreagert, har jeg stått i det og beskyttet barna. Alltid.

Anonymkode: 03fa1...708

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Ja, jøss!

Så nå er det vi som svarer om våre erfaringer, som får ansvar for at DU ikke kjører ærlig løp?

Du setter mannen din foran barna dine. Det er feil. 

Og det er DITT ansvar hvem du setter først. Ikke vårt ansvar, ikke ungene dine sitt ansvar, heller ikke mannen din sitt ansvar. Det er DITT ansvar. 

Anonymkode: 0e35e...5fc

Nei

 

Jeg driter ærlig talt i mannens behov for å være med barna.

Mine barn har behov for sin far. Dere bekrefter bare for meg at det jeg frykter er riktig. Om jeg prøver å redde ekteskapet kan de ende opp med mindre kontakt med ham enn de trenger.

Dere tror (kanskje fordi dere har erfaringer som tilsier det) at han er skadelig for dem i dag. Det hadde han kanskje vært om han ikke hadde tatt tak den gangen, men det gjorde han.

Anonymkode: 03fa1...708

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Det jeg snakker om er at jeg lar ham gjøre dem klar til skolen alene, jeg blir ikke med og spiller monopol, jeg får plutselig «behov» for å sove middag hver dag på hyttetur med hans familie fordi han fungerer best når han slipper å forholde seg til mine forventninger i tillegg til deres.

Ja, det er nettopp slike ting jeg siktet til!

Kjenner at jeg ikke har godt å delta i denne tråden mer, fordi det minner dessverre altfor mye om min ene forelder som kom med den ene unnskyldningen etter den andre. Enda, selv etter at ungene brøt kontakt og vedkommende selv nærmer seg slutten av livet, forstår h*n ikke hva som er så galt med det. 

Så hvorfor skulle du forstå? 

Anonymkode: 0e35e...5fc

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Ja, det er nettopp slike ting jeg siktet til!

Kjenner at jeg ikke har godt å delta i denne tråden mer, fordi det minner dessverre altfor mye om min ene forelder som kom med den ene unnskyldningen etter den andre. Enda, selv etter at ungene brøt kontakt og vedkommende selv nærmer seg slutten av livet, forstår h*n ikke hva som er så galt med det. 

Så hvorfor skulle du forstå? 

Anonymkode: 0e35e...5fc

Dette er det jeg gjør NÅ, fordi mannen fungerer veldig bra med barna sine og jeg vil ikke ødelegge det. Det var ikke det jeg gjorde da sinnemestringsproblemet hans var et faktisk problem. 
 

Jeg ser at det ikke er bra fordi jeg prioriterer relasjonen mellom barna og pappaen fremfor relasjonen mellom meg og barna. Det ønsker jeg å gjøre noe med, men jeg skjønner at å fortelle en tredjepart hva som førte oss hit, fort kan føre til at barna mister relasjonen til faren. Da er det bedre at vi ikke bor sammen.

Anonymkode: 03fa1...708

[Anonym bruker]

24 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Som sagt; denne situasjonen er flere år siden. De opplever han ikke sånn i dag. Jeg har aldri tenkt at «de ville sagt i fra om det plaget dem», jeg vet at det plaget dem men mannen tok tak i problemet og det ble bedre.

De oppfører seg ikke «best mulig» på noen som helst måte. De er helt vanlige barn som tester grenser og noen ganger oppfører seg fint, andre ganger dårlig. Tro meg, jeg har observert dem nøye for å se etter tegn på at de lar frykt for hans reaksjoner styre hvordan de oppfører seg.

 

Jeg ser jo hvordan dere reagerer i denne tråden, så jeg tror ikke jeg kan koble inn familiekontoret til annet enn megling. Det er mulig jeg må gå fra han uten å prøve fordi barna Risikerer å miste ham om vi gjennomfører ærlig parterapi.

Anonymkode: 03fa1...708

Tro meg - barn har så enorm overlevelsesinstinkt at du ikke vil se deres frykt uten at de ønsker at du skal se den. Dine barns erfaring er at du velger å bli i et forhold med en far som er skadelig for dem, de har ingen grunn til å vise tegn til frykt, for de vet det er nytteløst. Du har vist dine barn hvem du velger tidligere, og de ser at du gjør det fremdeles ved å bli i forholdet og akseptere at far fremdeles blir urimelig sint. Hjelper ikke at du "alltid" har sagt fra når far går over grensen, når du fortsetter å akseptere det med å bli i forholdet uten å være ærlig med de som kan hjelpe dere.

 

15 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Nei

 

Jeg driter ærlig talt i mannens behov for å være med barna.

Mine barn har behov for sin far. Dere bekrefter bare for meg at det jeg frykter er riktig. Om jeg prøver å redde ekteskapet kan de ende opp med mindre kontakt med ham enn de trenger.

Dere tror (kanskje fordi dere har erfaringer som tilsier det) at han er skadelig for dem i dag. Det hadde han kanskje vært om han ikke hadde tatt tak den gangen, men det gjorde han.

Anonymkode: 03fa1...708

Ser du ikke bristen i din egen logikk? Det finnes ikke logikk i det du skriver. Og det tror jeg du selv vet også, men at du egentlig ikke er villig til å gjøre noe med det, ergo er det bedre å "skylde" på de som svarer deg tydelig i tråden.

På ene siden sier du at mannen ikke er skadelig for barna i dag. På den andre siden sier du at han har et så stort sinneproblem fremdeles at hvis du er ærlig om dette på familievernkontoret så vil barnevernet bli koblet inn.

Du aner ikke hva som skjer når barna dine skal på samvær alene med far, så tro meg, du trenger den dokumentasjonen fra både familievernkontoret og barnevernet. Dine barn trenger det! Ta ansvar, vær ærlig!

Anonymkode: 8d0ea...e99

[Anonym bruker]

Du misforstår fullstendig. Det JEG trenger å bearbeide i parterapi er at hans sinneproblem har ødelagt forholdet mitt til han. Han har håndtert sinneproblemet, men ikke konsekvensene det har for mitt forhold til ham.

 

Om vi skal prøve å fikse vårt forhold så MÅ den problematikken opp i parterapi. Da er jeg redd for at familievernkontoret, i likhet med dere, vil tro at dette er et pågående problem og tenke at mannen bør ha begrenset kontakt med barna. DET ER DET IKKE.

 

Det som ER et pågående problem er at JEG er redd for å ødelegge jobben han har gjort med seg selv ved å stille krav til han om samhandling og samarbeid med MEG. 
 

Det er et problem vi ikke kan jobbe oss gjennom uten å ta opp hvordan situasjonen var for noen år siden. Og da er vi tilbake til min opprinnelige bekymring.

Anonymkode: 03fa1...708

[Anonym bruker]

8 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Tro meg - barn har så enorm overlevelsesinstinkt at du ikke vil se deres frykt uten at de ønsker at du skal se den. Dine barns erfaring er at du velger å bli i et forhold med en far som er skadelig for dem, de har ingen grunn til å vise tegn til frykt, for de vet det er nytteløst. Du har vist dine barn hvem du velger tidligere, og de ser at du gjør det fremdeles ved å bli i forholdet og akseptere at far fremdeles blir urimelig sint. Hjelper ikke at du "alltid" har sagt fra når far går over grensen, når du fortsetter å akseptere det med å bli i forholdet uten å være ærlig med de som kan hjelpe dere.

 

Ser du ikke bristen i din egen logikk? Det finnes ikke logikk i det du skriver. Og det tror jeg du selv vet også, men at du egentlig ikke er villig til å gjøre noe med det, ergo er det bedre å "skylde" på de som svarer deg tydelig i tråden.

På ene siden sier du at mannen ikke er skadelig for barna i dag. På den andre siden sier du at han har et så stort sinneproblem fremdeles at hvis du er ærlig om dette på familievernkontoret så vil barnevernet bli koblet inn.

Du aner ikke hva som skjer når barna dine skal på samvær alene med far, så tro meg, du trenger den dokumentasjonen fra både familievernkontoret og barnevernet. Dine barn trenger det! Ta ansvar, vær ærlig!

Anonymkode: 8d0ea...e99

Takk! 💛

Anonymkode: 0e35e...5fc

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Det som ER et pågående problem er at JEG er redd for å ødelegge jobben han har gjort med seg selv ved å stille krav til han om samhandling og samarbeid med MEG. 

Dette er hva jeg mente med at du setter han foran dine barn. 

Hadde du brydd deg mer om ungene her, (og for den saks skyld også vist et fnugg av tillit til din mann), så hadde du latt HAN ta dette ansvaret selv. Da kunne ting falt til ro. 

Men du gjør ikke det. Du blander deg så mye inn i hans velferd at du ender opp med å kontrollere og styre hele familien, og det er ikke nødvendigvis til det beste for mannen en gang. Og i hvert fall ikke for ungene! 

Anonymkode: 0e35e...5fc

[Anonym bruker]

Om dere virkelig tenkte at dette var barn som trengte hjelp ut av en situasjon med en psykisk voldelig far, hvorfor sa dere ikke bare at familievernkontoret ville forstå situasjonen?

 

Anonymkode: 03fa1...708

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Om dere virkelig tenkte at dette var barn som trengte hjelp ut av en situasjon med en psykisk voldelig far, hvorfor sa dere ikke bare at familievernkontoret ville forstå situasjonen?

 

Anonymkode: 03fa1...708

Jeg har foreslått krisesenter. 

Anonymkode: 0e35e...5fc