Dobbeltmoralen rundt sukker i dagens samfunn

[tante grusom master of law]

Dere er ikke normale. Det dere gjør mot barnet er 1000 ganger farligere enn sukker noen gang vil bli. Dere oppfører dere som sukker er kokain eller heroin. Dere må oppsøke hjelp snarest. Dere er syke og kommer til å ødelegge barnet fullstendig.

[Himmel og hav]

På 16.5.2020 den 23.57, Anonym bruker skrev:

Syns dette er så vanskelig. Ikke minst fordi jeg selv har slitt med sukkeravhengighet og spiseforstyrrelser i store deler av barndommen og hele ungdommen og mitt voksne liv.
 

I alle deler av samfunnet lærer vi jo at sukker i form av kaker, is og sjokolade er den beste måten å kose seg når bi treffes i godt lag og skal ha det fint sammen. Hva som er godt lag kan være så mangt, men for mange er det oftere enn andre. Og for de aller fleste er det egentlig ganske ofte. For vi er tross alt sosiale dyr. 
Men samtidig som vi lærer at vi må få lov å kose oss, blir vi stadig påminnet om hvor farlig sukker er. Vi kan bli tykke, få stygge tenner, bli syke osv. Ofte blir dette i tillegg pratet om både før, etter og i løpet av selskapet og sukkerinntaket. Kakene får dermed lett en bismak.

Ikke minst er det vanskelig når man har små barn. Kanskje særlig jenter. Jeg har selv en datter.
 

Hvordan finne balansen hvor man skal forklare at sukker må begrenses og kan være farlig. Samtidig som alle som vil være med å sørge for at hun har det fint ønsker å tilby henne noe med høyt sukkerinnhold?

Jenta vår er veldig glad i sukker, som de fleste andre barn. I tillegg har hun litt dårlig metthetsreguelring. OG hun legger lett på seg. En ganske uheldig kombinasjon. Hun er bare straks 3 år, men har et svært godt utviklet språk og forståelse. Pappaen er enda ‘reddere’ for sukker enn meg og er nokså direkte med henne om at sukker er en uting. At det rr farlig og kan gjøre henne tykk. Jeg mener hun er for liten til å høre sånn. Når hun er hos besteforeldre må hun ofte gjennom rene avhøret etterpå og fortelle hva hun har spist (besteforeldrene har fått streng beskjed om at godteri utenom lørdager og selskap er forbudt). Hun har imidlertid skjønt at innhold som er søtt ikke er særlig populært og har begynt å lyve og nekte for å ha spist sukker selv om vi vet hun har det.
 

Jeg innser at om dette fortsetter så kommer vi til å ha en spiseforstyrret datter før hun når barneskolen😔

Kjenner jeg trenger gode råd på området. Hvordan gi henne en fornuftig holdning til sukker uten å overdrive?

Hvordan løser dere sukkerproblematikken- og dobbeltmoralen hjemme hos dere?

Anonymkode: 96714...63a

Bet meg merke i denne setningen, midt i alt det andre urovekkende. "Kanskje særlig jenter". Kanskje særlig jenter fordi? Fordi de skal være slanke og pene? Fordi kropp og utseende er det som teller hos ei jente? Tror du og mannen bør gå noen runder før dere fortsetter barneoppdragelsen deres i denne linja. Det er en del grums dere bør ta tak i. 

[Lektor Doppler med tillegg]

På 16.5.2020 den 23.57, Anonym bruker skrev:

Syns dette er så vanskelig. Ikke minst fordi jeg selv har slitt med sukkeravhengighet og spiseforstyrrelser i store deler av barndommen og hele ungdommen og mitt voksne liv.
 

I alle deler av samfunnet lærer vi jo at sukker i form av kaker, is og sjokolade er den beste måten å kose seg når bi treffes i godt lag og skal ha det fint sammen. Hva som er godt lag kan være så mangt, men for mange er det oftere enn andre. Og for de aller fleste er det egentlig ganske ofte. For vi er tross alt sosiale dyr. 
Men samtidig som vi lærer at vi må få lov å kose oss, blir vi stadig påminnet om hvor farlig sukker er. Vi kan bli tykke, få stygge tenner, bli syke osv. Ofte blir dette i tillegg pratet om både før, etter og i løpet av selskapet og sukkerinntaket. Kakene får dermed lett en bismak.

Ikke minst er det vanskelig når man har små barn. Kanskje særlig jenter. Jeg har selv en datter.
 

Hvordan finne balansen hvor man skal forklare at sukker må begrenses og kan være farlig. Samtidig som alle som vil være med å sørge for at hun har det fint ønsker å tilby henne noe med høyt sukkerinnhold?

Jenta vår er veldig glad i sukker, som de fleste andre barn. I tillegg har hun litt dårlig metthetsreguelring. OG hun legger lett på seg. En ganske uheldig kombinasjon. Hun er bare straks 3 år, men har et svært godt utviklet språk og forståelse. Pappaen er enda ‘reddere’ for sukker enn meg og er nokså direkte med henne om at sukker er en uting. At det rr farlig og kan gjøre henne tykk. Jeg mener hun er for liten til å høre sånn. Når hun er hos besteforeldre må hun ofte gjennom rene avhøret etterpå og fortelle hva hun har spist (besteforeldrene har fått streng beskjed om at godteri utenom lørdager og selskap er forbudt). Hun har imidlertid skjønt at innhold som er søtt ikke er særlig populært og har begynt å lyve og nekte for å ha spist sukker selv om vi vet hun har det.
 

Jeg innser at om dette fortsetter så kommer vi til å ha en spiseforstyrret datter før hun når barneskolen😔

Kjenner jeg trenger gode råd på området. Hvordan gi henne en fornuftig holdning til sukker uten å overdrive?

Hvordan løser dere sukkerproblematikken- og dobbeltmoralen hjemme hos dere?

Anonymkode: 96714...63a

1. Du er spiseforstyrret og har ikke et normalt forhold til mat og kropp..

2. En treåring legger ikke lett på seg, veier du henne? Og enda verre slanker du henne? Hva er kriteriene for vekt hos dere? 

3. Takk og lov at hun har besteforeldre som lar henne spise normalt. 

Dere ødelegger ungene. Det er ikke noen sukkerproblematikk eller dobbeltmoral hjemme hos oss. Fordi vi har regler for når det er greit å spise søtt, og noen ganger så spiser vi kake eller is på onsdag fordi vi vil. Problemet er i hodene deres, og dere presser en 3-åring til å lyve om mat. Ser du ikke selv hvor galt det er? 

[Anonym bruker]

Jeg syns det er viktig at man tenker mye på sukker. Det er ikke bra og jeg vill virkelig ikke at noen gir ungene masse sukker for jeg vill ikke at dem blir avhengige. 

Anonymkode: 00899...131

[beef sister]

Huff, dere påfører jo barnet deres spiseproblemer! Snakk om å legge til rette for best mulig liv og fremtid, liksom. Jeg har vokst opp med minst like syke foreldre, den ene mer sykelig opptatt av "usunn" mat enn den andre. Det preget meg ikke bare i oppveksten - jeg lever med det hver eneste dag i voksen alder også. Det begrenser livet mitt i stor grad, jeg tviler på at jeg kommer til å få et normalt forhold til mat noen gang. Det er utilgivelig å merke et menneske på det viset. 

Deres oppgave er å gi barnet deres et sunt forhold til mat. Det innebærer blant annet å legge til rette for at barnet deres ikke får et usunt forhold til sukker, der sukker er noe man skal skamme seg over, spise i skjul eller lyve om. Tviler på at det er de ekstra kiloene som blir barnets eneste utfordring da. 

Får håpe det ikke er for sent ...

,