Hvordan bli kvitt bitterhet?

[Anonym bruker]

Jeg har opplevd at personer jeg kjenner blir bitter for bagateller, mens andre klarer å stå i den ene stormen etter den andre uten å bli bitter. Fra samme situasjon har jeg sett en person gå videre og legge det bak seg, mens en annen person har gått seg helt fast, drar situasjonen frem igjen og igjen og har latt denne situasjonen farge hele livet i mørkere farger.    

Når man først har blitt bitter er det da mulig å legge det bak seg? Noen tips til hvordan man kan få det til? Vil det være mulig for familie og venner å hjelpe eller vil man trenge profesjonell hjelp? For familie og venner blir det jo en vanskelig balansegang å skulle støtte en som har det vondt og samtidig forsøke å få personen til å gå videre. Spesielt kan dette være vanskelig når man oppfatter bitterheten som en veldig overdrevet reaksjon på det som skjedde og der man ser at bitterheten ødelegger/fager videre livet mye. Er det forskjell på bitterhet om verden ikke ble som man ønsket/forventet/håpet (f.eks. alvorlig sykdom eller skade ved uhell) eller om noen har gjort en urett/har sveket? 

Anonymkode: 0ba45...1b4

[Anonym bruker]

Jeg er nok en av de som har grunn til bitterhet, har vokst opp med omsorgssvikt og mishandling, og i voksen alder har jeg gått fra det ene alvorlige sykdomsperioden til den andre. Hvis jeg refererer til noe av dette, så blir folk ofte litt sjokkert over at det har skjedd meg, siden jeg jevnt over er den som ser positivt på ting. Jeg var langt oppi voksen alder før jeg skjønte at det jeg hadde opplevd, ikke var normalt, og ble nokså overrasket over at folk syntes det var så ille.

Men jeg husker ting jeg leste i forbindelse med rettssaken mot ABB, om at barn som er utsatt for omsorgssvikt, har fremdeles sjanse til å klare seg, hvis de har en besteforelder f.eks., som de kan dra til. Og at hvis dette også mangler, så er løpet nokså kjørt. Og det var det jeg hadde. Den ene, som Unicef kalte det. Noen man vet at er helt trygg å være hos.

Jeg ser jo at du lurer på om det går an å gjøre noe med dette i voksen alder. Selv tror jeg det er noe som avgjøres i tidlig barndom. Trist, i forhold til de som allerede er blitt bitre, naturligvis, men det kan jo også være en påminnelse om hvor viktig det er å se barn - også de som ikke er våre egne. 

Anonymkode: ce9b0...924

[Anonym bruker]

Tror det er litt personlighetsrelatert. Velmenende råd utenfra om å legge ting vak seg tror jeg bare forsterker bitterheten. Det blir litt dom alkoholisme, KUN personen selv av eget ønske kan redde situasjonen. 
Vet om en som var bitter. Fikk kreft og familien kom i forsonende modus på dødsleie og håpte på en strek over fortiden. Endte med at han forbannet de en etter en til siste åndedrag. Da er det ikke håp, tenker jeg.

Anonymkode: a4815...8b5

[Anonym bruker]

Jeg tenkte faktisk på dette i går. Jeg er nok bitter på min ex mann, og far til barnet. Skal ikke ta historien, da den er mile lang. 

Men det er mye dritt der, og i dag lever han det perfekte liv, og selv om han har gjort så mye dritt mot barna, så elsker de fortsatt han. Mens jeg er singel og ufør, og totalt utslitt. Og mye av det er jo alt han har utsatt oss for i 13 år, så hjelper det heller ikke at ene barnet har flere diagnoser, og andre har slitt psykisk. Og jeg har i alle år vært alene om alt.

Nå viser ikke jeg barna at jeg er bitter, jeg er positiv til faren deres, og hyggelig mot han. Jeg har jo og skånet barna for mye av det far har gjort, og en god del hvite løgner da de var små for å beskytte de. Og jeg tenker ikke på det hver dag, men får jo stunder hvor jeg kjenner på hvor sint jeg er på han. Og ikke helt unner han det livet han har i dag. Og jeg vil jo gjerne gi slipp, for det er jo ikke bra for meg heller, og gå og bære på det sinnet.

Anonymkode: 35ea7...825

[Anonym bruker]

14 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Og jeg vil jo gjerne gi slipp, for det er jo ikke bra for meg heller, og gå og bære på det sinnet.

Anonymkode: 35ea7...825

Kan jeg spørre hvordan oppveksten din var?

Følte du deg oversett og at du måtte ta ansvar for ting, eller hadde du god støtte og alltid noen å gå til?

Anonymkode: ce9b0...924

[Anonym bruker]

Jeg tror også dette er mye personlighet.

Tenkte på det her for noen uker siden faktisk, for jeg har et barn med en fødselsskade, et handikap som alltid vil være der. Jeg har hele tiden vært glad det gikk så bra som det gjorde, herlighet, hun kunne dødd, men fikk bare et lite handikap. Men jeg er med i en facebookgruppe for foreldre som har barn med denne skaden, og en mamma der bøttet ut om hvor bitter hun var. Hun klarte ikke akseptere at hennes barn måtte leve med denne skaden osv. Ingenting man sier til denne dama hjelper, hun synes det er så grusomt at akkurat hennes barn ble skadet, det er så urettferdig.... Jeg kan ikke annet enn å ha vondt av henne, for den bitterheten gir henne jo ingenting positivt, bare negativt.

Anonymkode: 8a804...8d1

[Anonym bruker]

Jeg tror løsningen ligger i å ta inn over seg at bitterhet er mest skadelig for deg selv og eter deg opp innenfra, mens det å ignorere, og fokuserer på skape et godt liv for seg selv er den beste medisin og hevn. 

Anonymkode: 9a252...fb4

[Anonym bruker]

Bitterhet er stivnet sinne.

Selv har jeg ingen bitterhet i meg, på tross av både menneskelig svik, brå dødsfall og skade på meg selv. Jeg mener dette kommer av at jeg fokuserer på takknemlighet og på at jeg føler meg heldig tross alt. Jeg er i stand til å nyte livet. Fortiden er tilbakelagt.
 

Mitt ene søsken, derimot, fortsetter å sirkle rundt og rundt noen bagateller fra tjue år tilbake og er (sykelig) opptatt av at andre må be om unnskyldning. Men NPR de gjør det, er det likevel ikke «godt nok», for da sa de unnskyld på feil måte. Og hendelsene det er snakk om er heller ikke store ting, men de fyller mye plass i sjelelivet hos mitt søsken.
 

Har ingen råd til deg, annet enn å holde avstand til destruktive og negative mennesker. Det er ikke så mange som går med på å ta imot råd mot sin egen bitterhet. For de ser ikke selv at de sitter på nøkkelen til problemet. De mener jo at omstendighetene har skylda, og da er det ikke de selv som skal endre seg. 

Anonymkode: 9be3a...766

[Anonym bruker]

* når de gjør det, er det likevel ikke «godt nok»

Anonymkode: 9be3a...766

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Kan jeg spørre hvordan oppveksten din var?

Følte du deg oversett og at du måtte ta ansvar for ting, eller hadde du god støtte og alltid noen å gå til?

Anonymkode: ce9b0...924

Dessverre var min oppvekst grusom, utsatt for grovt seksuelt misbruk, fysisk og psykisk vold, aldri noe kjærlighet eller trygghet. Har klart meg selv hele livet. Men barndommen min har jeg jobbet svært hardt med å komme over. Og mine foreldre døde for mange år siden, så jeg har jo sluppet og måtte forholde meg til de. 

Mens far til barna mine må jeg jo forholde meg til. Og nå som barna er 14 og 18 år, så er han mer tilstede enn tidligere. Da det nå ikke er meg han ødelegger for lenger, men nå er det jo direkte barna han må skuffe. 

Anonymkode: 35ea7...825

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har opplevd at personer jeg kjenner blir bitter for bagateller, mens andre klarer å stå i den ene stormen etter den andre uten å bli bitter. Fra samme situasjon har jeg sett en person gå videre og legge det bak seg, mens en annen person har gått seg helt fast, drar situasjonen frem igjen og igjen og har latt denne situasjonen farge hele livet i mørkere farger.    

Når man først har blitt bitter er det da mulig å legge det bak seg? Noen tips til hvordan man kan få det til? Vil det være mulig for familie og venner å hjelpe eller vil man trenge profesjonell hjelp? For familie og venner blir det jo en vanskelig balansegang å skulle støtte en som har det vondt og samtidig forsøke å få personen til å gå videre. Spesielt kan dette være vanskelig når man oppfatter bitterheten som en veldig overdrevet reaksjon på det som skjedde og der man ser at bitterheten ødelegger/fager videre livet mye. Er det forskjell på bitterhet om verden ikke ble som man ønsket/forventet/håpet (f.eks. alvorlig sykdom eller skade ved uhell) eller om noen har gjort en urett/har sveket? 

Anonymkode: 0ba45...1b4

Veldig godt spørsmål, Hi. Jeg tenker det er en forskjell. Eller, for meg er det i hvert fall en forskjell på hvordan jeg håndterer de ulike situasjonene. Felles for begge, hvordan bli kvitt bitterheten, det er å akseptere det som har skjedd. Man kan gråte, man kan være sint, skuffet, såret... men hvis man ikke aksepterer at det som har skjedd skjedde, da risikerer man å bli sittende fast i bitterheten. Så jeg tror at hele nøkkelen ligger i aksept. Akkurat så enkelt - og så vanskelig.

Når det gjelder ulykke eller sykdom, hvis man kjemper imot, vil ikke akseptere de endringene dette medfører i livet fremover, da bruker man opp kreftene sine på å kjempe en umulig kamp som man bare blir ødelagt av. Hvis man heller kobler inn det logiske og aksepterer at sånn er det, da frigjør man krefter og fokus som man heller kan bruke på å gjøre det beste ut av den nye situasjonen, uansett hvor vanskelig den ev. er. Å akseptere betyr ikke at man liker det som har skjedd, og det betyr ikke at man "gir opp". Tvert om, aksepterer man så slutter man å kaste bort krefter på dem man ikke kan endre, og gir seg selv en mulighet til å få mer krefter til å gjøre det beste ut av den situasjonen man har havnet i. Det kan være enormt frigjørende å akseptere, for om man aksepterer så har man ikke lenger fokuset på "hva hvis" eller "dette er urettferdig" - og da må man finne seg et nytt fokus, som som regel er langt mer produktivt og positivt.

Når det gjelder det at andre har gjort urett mot deg, da er det også aksept som er nøkkelen. Men der har jeg også brukt en annen tanke for å komme meg videre. Når noen du har hatt tillit til og vært glad i har gjort deg stor urett så fører det ikke bare med seg sorg og sinne, men også i noen tilfeller mentale sår/endringer, man kan bli langt mer sårbar og redd for å involvere seg i andre eller la noen få se hva du selv føler, i frykt for å oppleve det samme igjen. Og da går man fort inn i en negativ sirkel hvor man selv begynner å skyve andre, som kunne blitt veldig positive i livet ditt, fra deg. For meg har dette vært vanskeligere enn det å akseptere sykdom/ulykker. Men jeg kom frem til at hvis jeg blir sittende fast i bitterhet og hatfølelser mot en annen person, da er det mitt valg å la den personen få fortsette å ha makt over meg, mitt valg å la den få fortsette å påvirke livet mitt negativt. Og det fant jeg ut at jeg ikke ønsket. Ønsket jeg ikke det, da måtte jeg akseptere og gi slipp på de vonde følelsene. Jeg fant også ut at jeg ikke ønsket å gå gjennom livet og være mistroisk overfor absolutt alle som jeg møtte, ville ikke forvente at de var falske eller onde. Jeg spurte også meg selv om hvordan jeg ville følt det hvis noen bedømte meg som person ut fra hva andre hadde gjort mot dem, og det fant jeg jo ut ikke føltes bra. Så når jeg har opplevd at andre har gjort meg urett eller behandlet meg stygt, da har jeg tatt veldig bevisste valg (ofte etter at de såreste følelsene har roet seg litt), at det ikke har noen hensikt å ikke akseptere det som skjedde, at jeg ikke trenger forstå hvorfor vedkommende gjorde som den gjorde (om jeg ikke har svar på det). Men også at det en annen velger å gjøre av stygge ting mot meg ikke har noe med meg å gjøre, men noe med den andre å gjøre. For jeg vet med meg selv at selv om jeg kanskje har møtt personer jeg kunne tenkt meg å både si og gjøre det ene og andre svært sårende mot, så har jeg alltid tatt bevisste valg om å ikke gjøre det, ikke såre noen med vilje. Og et slikt valg har alle. Ergo ligger problemet hos den andre når den behandler meg eller andre stygt. Så jeg nekter å ta på meg et ansvar for andres handlinger som jeg faktisk ikke er ansvarlig for. Og igjen - den beste måten å vise at den som har gjort en urett ikke har noe som helst makt over livet ditt på... det er å gå videre på en god måte selv, få det best mulig selv, bli så lykkelig som mulig. Velger man å forbli i bitterheten, da har man masse ubearbeidet bagasje som er tung å bære, og man velger da å gi den andre makt over livet ditt lenge etter at den var ute av det. Det blir en enorm energityv, for da vil du aldri bli fri.

Når det er sagt - det er ikke nødvendigvis enkelt. Jeg valgte som ung voksen å gå en periode til psykolog pga. oppveksten. Og jeg har senere jobbet veldig aktivt for å komme over bitterhet. Da jeg oppdaget makten i det å akseptere, og det at jeg kunne bestemme meg for å ikke la personer fra fortiden få ødelegge mer av livet mitt etter at de faktisk var ute av det, da var det en enorm lettelse. Men noen kan trenge hjelp for å komme dit, tror jeg. Det er også noe med at jo mer man har opplevd, jo mer sårbar kan man bli på noen måter, og det kan igjen gjøre det vanskeligere å komme til et aksept selv, vanskeligere å frigjøre seg fra tankemønster man har laget seg mens man var såret og bitter.

Jeg tror det er noe i det en over nevner, at for de som nærmest tviholder på bitterheten i årevis, så er det litt som med alkoholisme. Man får på en måte en "tilfredsstillelse" ved å legge skylden over på den andre, man trøster kanskje seg selv litt ved stadig minne seg på at man ikke hadde skyld selv. Problemet blir som med alkoholikeren, den tror den kan greie å drikke bare litt til, at den har kontroll. Og så er det nok en annen fellesnevner, at hvis man er så fast i bitterhet så må man selv innse og ønske endring og være villig til å gjøre jobben for å få det bedre, gjerne med hjelp av fagpersoner.

Som pårørende tror jeg det er viktig å ikke havne i den "medavhengige" fellen som mange pårørende til rusmisbrukere går i - gjør veldig mye i beste mening, men er egentlig med på å gjøre slik at vedkommende kan fortsette sin destruktive adferd. Men det er nok vanskelig, spesielt om vedkommende selv mener den ikke trenger hjelp for å få det bedre. Er man ekstremt bitter så ønsker man jo en bekreftelse på at det ble begått urett mot den (om det er person som er skyld i det), og de trenger ofte støtte og en bekreftelse på det. Men så må man gå videre, heller være tydelig på at hvis vedkommende fortsetter å være så bitter så velger vedkommende selv å ødelegge for seg selv fremover, og det er den som gjorde urett ikke skyldig i. Man må ta ansvar for eget liv, og det gjør man ikke om man i årevis lager seg en kokong av bitterhet rundt seg. I verste fall vil man med å dyrke bitterheten også skyve andre fra seg, fordi det blir for negativt å forholde seg til over år. 

 

Anonymkode: 5d9e3...b9a

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Dessverre var min oppvekst grusom, utsatt for grovt seksuelt misbruk, fysisk og psykisk vold, aldri noe kjærlighet eller trygghet. Har klart meg selv hele livet. Men barndommen min har jeg jobbet svært hardt med å komme over. Og mine foreldre døde for mange år siden, så jeg har jo sluppet og måtte forholde meg til de. 

Mens far til barna mine må jeg jo forholde meg til. Og nå som barna er 14 og 18 år, så er han mer tilstede enn tidligere. Da det nå ikke er meg han ødelegger for lenger, men nå er det jo direkte barna han må skuffe. 

Anonymkode: 35ea7...825

Takk for svar - selv om det ikke var noe hyggelig å høre hvordan du må ha hatt det!

Jeg var den første som svarte i denne tråden, og mens jeg svarte, så tenkte jeg nemlig på om dette kunne handle om barndom og oppvekst. Det var derfor jeg spurte deg. 

Jeg tror at det muligens er i barndomstiden man finner denne svitsjen mellom trygg og utrygg, som sier om man kommer til å gå videre i livet som positiv eller bitter. 

At hvis du hadde hatt en barndom med noen å henvende deg til og søke tilflukt hos, så ville du vært i stand til å la han fyren holde på som han gjør, men uten at det gikk så hardt inn på deg. Om du forstår hva jeg mener. 

Jeg vet jo enda ikke om det finnes noen mulighet for å endre dette i voksen alder. Men hvis jeg skulle tippe hva som eventuelt ville ha gjort utslag, så måtte det være om du har noen du føler deg 100% trygg hos. 

Det er jo ikke så lett å oppnå det, sånn helt uten videre. Det å oppsøke en psykolog, kan føles litt falsk, etter som man tross alt betaler for tjenesten. Samtidig, en psykolog har muligheten til å ta i mot alle de tankene du måtte ha inni deg, uten å jage deg vekk. Og det vil muligens kunne ha en tilsvarende effekt?

Anonymkode: ce9b0...924

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke alt kan tilgis, men bitterhet gjør at fremtiden din også ødelegges

Anonymkode: 9a252...fb4

[Anonym bruker]

21 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Takk for svar - selv om det ikke var noe hyggelig å høre hvordan du må ha hatt det!

Jeg var den første som svarte i denne tråden, og mens jeg svarte, så tenkte jeg nemlig på om dette kunne handle om barndom og oppvekst. Det var derfor jeg spurte deg. 

Jeg tror at det muligens er i barndomstiden man finner denne svitsjen mellom trygg og utrygg, som sier om man kommer til å gå videre i livet som positiv eller bitter. 

At hvis du hadde hatt en barndom med noen å henvende deg til og søke tilflukt hos, så ville du vært i stand til å la han fyren holde på som han gjør, men uten at det gikk så hardt inn på deg. Om du forstår hva jeg mener. 

Jeg vet jo enda ikke om det finnes noen mulighet for å endre dette i voksen alder. Men hvis jeg skulle tippe hva som eventuelt ville ha gjort utslag, så måtte det være om du har noen du føler deg 100% trygg hos. 

Det er jo ikke så lett å oppnå det, sånn helt uten videre. Det å oppsøke en psykolog, kan føles litt falsk, etter som man tross alt betaler for tjenesten. Samtidig, en psykolog har muligheten til å ta i mot alle de tankene du måtte ha inni deg, uten å jage deg vekk. Og det vil muligens kunne ha en tilsvarende effekt?

Anonymkode: ce9b0...924

Ikke meg du svarer her, men jeg skrev et lenger svar over her.

Jeg mener det er mulig å lære seg å gi slipp på bitterhet som voksen. Jeg hadde med meg en del bitterhet overfor flere i min oppvekst i sene ungdomsår og som ung voksen. Men jeg greide å snu det. Veldig bevisst jobbing, men mulig er det!   Noen kan trenge lengre tid for å komme dit at de greier å gi slipp, andre kan plutselig innse den "aksept-biten", og så nesten spontant gi slipp på bitterheten, visstnok (iflg. ei jeg ble kjent med som driver livsmestringskurs, vi har hatt noen spennende samtaler om dette).

Anonymkode: 5d9e3...b9a

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Ikke meg du svarer her, men jeg skrev et lenger svar over her.

Jeg mener det er mulig å lære seg å gi slipp på bitterhet som voksen. Jeg hadde med meg en del bitterhet overfor flere i min oppvekst i sene ungdomsår og som ung voksen. Men jeg greide å snu det. Veldig bevisst jobbing, men mulig er det!   Noen kan trenge lengre tid for å komme dit at de greier å gi slipp, andre kan plutselig innse den "aksept-biten", og så nesten spontant gi slipp på bitterheten, visstnok (iflg. ei jeg ble kjent med som driver livsmestringskurs, vi har hatt noen spennende samtaler om dette).

Anonymkode: 5d9e3...b9a

Men det er denne «jobbingen» jeg ofte mener at blir litt for diffus og abstrakt.

Jobb med selvfølelsen, jobb med bitterheten, si slipp på vonde og vanskelige følelser, spennende samtaler, livsmestringskurs...det høres fint og flott ut...men hva KONKRET menes med dette?

Har du kommet deg fra en barndom slik AB 825 beskriver, med «grovt seksuelt misbruk, fysisk og psykisk vold, aldri noe kjærlighet eller trygghet» og «klart deg selv hele livet», bare ved å slippe taket på vonde følelser, og uten å ha noen å være trygg på?

For meg som har opplevd hvor voldsomt hardt de traumene og marerittene etter mishandling, kan sitte i, så må jeg si det oppleves nesten litt respektløst å slenge ut at man kan jo bare «jobbe med det» helt uten å nevne konkret hva som virker mot flashbacks, mareritt, kroniske fysiske lidelser, og andre ting som følger med på lasset etter en en dårlig barndom.

Og særlig når jeg vet hvor ekstremt viktig denne ene personen som så meg, har vært for resten av livet mitt, så knuser det hjertet mitt å høre om de som ikke hadde en sånn person.

Da blir jeg rett og slett ekstra provosert av lettvinte, unyanserte og halleluja-aktige råd.

Anonymkode: ce9b0...924

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Men jeg kom frem til at hvis jeg blir sittende fast i bitterhet og hatfølelser mot en annen person, da er det mitt valg å la den personen få fortsette å ha makt over meg, mitt valg å la den få fortsette å påvirke livet mitt negativt.

Her tror jeg du er ved kjernen. Hvis jeg skal fortsette å sørge og rase over at f eks en fyr voldtok meg, ja, da bestemmer han jo fortsatt over meg! Også etter at de minuttene er forbi som den hendelsen tok. Jeg tenker: det er ille nok at han tok min frihet der og da, han skal da ikke få lov til å holde fast på den for resten av livet. 

Anonymkode: 9be3a...766

[Anonym bruker]

14 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men det er denne «jobbingen» jeg ofte mener at blir litt for diffus og abstrakt.

Jobb med selvfølelsen, jobb med bitterheten, si slipp på vonde og vanskelige følelser, spennende samtaler, livsmestringskurs...det høres fint og flott ut...men hva KONKRET menes med dette?

Har du kommet deg fra en barndom slik AB 825 beskriver, med «grovt seksuelt misbruk, fysisk og psykisk vold, aldri noe kjærlighet eller trygghet» og «klart deg selv hele livet», bare ved å slippe taket på vonde følelser, og uten å ha noen å være trygg på?

For meg som har opplevd hvor voldsomt hardt de traumene og marerittene etter mishandling, kan sitte i, så må jeg si det oppleves nesten litt respektløst å slenge ut at man kan jo bare «jobbe med det» helt uten å nevne konkret hva som virker mot flashbacks, mareritt, kroniske fysiske lidelser, og andre ting som følger med på lasset etter en en dårlig barndom.

Og særlig når jeg vet hvor ekstremt viktig denne ene personen som så meg, har vært for resten av livet mitt, så knuser det hjertet mitt å høre om de som ikke hadde en sånn person.

Da blir jeg rett og slett ekstra provosert av lettvinte, unyanserte og halleluja-aktige råd.

Anonymkode: ce9b0...924

Men det er da ingen som sier at du er nødt til å gjøre det helt alene og kun ved tankens kraft?

Selvsagt fins det sikkert noen som kan det, men da snakker vi vel årevis med disiplin, meditasjon og selvhypnose. Så for å være konkret, hvis dette gjelder deg og ikke en annen du vil hjelpe: Søk fagfolk. Følg deres anbefalinger. Og legg merke til NÅR det er du selv (ja, ikke spøkelsene fra fortida, men DU selv) går i fella og begynner å dyrke usunne tankemønstre eller atferdsmønstre. I starten er det sikkert flere ganger i timen, i alle fall mange ganger om dagen. Bryt den tankestrømmen, ikke bli med den ned. Utfordre den. Si til deg selv "det kan vel neppe være helt sant at jeg er så verdiløs, når jeg vet at alle mennesker er like mye verd. Det er ikke en sannhet at jeg er (sett inn adjektiv her)"

Om du ikke klarer å omtale deg selv eller tenke på deg selv på en positiv måte, så skal du i det minste true deg til å være nøytral. Slutt å si "jeg er så dum" til din egen underbevissthet, det er selvforsterkende. Arrester det, og si "jeg kan bake brød/ kjøre gaffeltruck/ løse dagbladkryssordet" eller hva det nå er du har opplevd mestring i. Venn hjernen din til å skryte av deg, gjennom å starte med nøkterne og sanne beskrivelser. På den måten rydder du vekk de usanne og negative.

Og det er selvsagt ikke bare å "tenke positivt" for å bli kvitt flashbacks. Men det nytter å snu tanken. Skrive ned 3 fine ting hver dag, om det så bare er solnedgangen og en humle i hagen og lukten av grønnsåpe.

Selv har jeg opplevd at fysiske lidelser ga slipp da jeg selv ga slipp på den mentale smerten. Jeg har aldri vondt noe sted nå mer, hvis jeg ikke slår lilletåa i stolbeinet, da.

Anonymkode: 9be3a...766

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Men det er da ingen som sier at du er nødt til å gjøre det helt alene og kun ved tankens kraft?

Å kjære tid...

Jeg avstår rett og slett fra å svare på spørsmål og innvendinger fra dere som ikke har egenerfaring med omsorgssvikt. 

Anonymkode: ce9b0...924

[Anonym bruker]

Vonde ting og urettferdighet må ses på som noe giftig. 
Sette strek vil være å kvitte deg med det, kaste det på et trygt sted og gå videre. 
Det betyr ikke at du skal tilgi kilden til gift, slippe de inn i livet og legge igjen mer gift.

Men det betyr heller ikke at man skal sitte passiv med det giftige rett ved siden av seg og bli forgiftet resten av livet. 
 

Vekk, bort med det!! Ang go on.. Javisst finner man litt rester her og der, som man også kvitter seg med. 
Men ikke sitt i gifta. Alle har et valg.

Anonymkode: a4815...8b5

[Anonym bruker]

26 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Å kjære tid...

Jeg avstår rett og slett fra å svare på spørsmål og innvendinger fra dere som ikke har egenerfaring med omsorgssvikt. 

Anonymkode: ce9b0...924

Beklager at jeg var så hissig.

Det som et poenget mitt er at har man vokst opp med grov omsorgssvikt og mishandling, så er det jo nettopp dette med tillit til andre mennesker, som er fraværende. Man har aldri lært seg at andre mennesker kan være gode. Man har i stedet lært seg at alle mennesker er fiender. Man har en grunnleggende mistillit.

Og dermed er det heller ikke bare-bare å oppsøke hjelp fra andre. 

Dette er en faktor man må ta hensyn til hvis man skal være til hjelp for noen som har blitt sviktet fra tidlig alder.

Det er litt som språket vårt, det å kunne snakke norsk. Mennesker som vokser opp blant ulver, lærer ikke norsk. Man kan ikke forvente at dette er noe de skal lære seg selv, eller forstå, dersom de ikke lærte det på det tidspunktet da hjernen var klar. 

Anonymkode: ce9b0...924

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Beklager at jeg var så hissig.

Det som et poenget mitt er at har man vokst opp med grov omsorgssvikt og mishandling, så er det jo nettopp dette med tillit til andre mennesker, som er fraværende. Man har aldri lært seg at andre mennesker kan være gode. Man har i stedet lært seg at alle mennesker er fiender. Man har en grunnleggende mistillit.

Og dermed er det heller ikke bare-bare å oppsøke hjelp fra andre. 

Dette er en faktor man må ta hensyn til hvis man skal være til hjelp for noen som har blitt sviktet fra tidlig alder.

Det er litt som språket vårt, det å kunne snakke norsk. Mennesker som vokser opp blant ulver, lærer ikke norsk. Man kan ikke forvente at dette er noe de skal lære seg selv, eller forstå, dersom de ikke lærte det på det tidspunktet da hjernen var klar. 

Anonymkode: ce9b0...924

Du antar at andre ikke har opplevd det som er ille nok omsorgssvikt i dine øyne, selv om vi svarer.

Nettopp fordi man kan trenge fagfolk så skrev jeg også om at jeg hadde valgt det i en periode. Jeg måtte gå mange runder med å ta et bevisst valg for om jeg ville gi andre en mulighet eller ikke. Jeg visste logisk sett at mange er til å stole på, at noen bare er gode og ikke ønsker andre vondt. Jeg innså at jeg er en av dem, så hvorfor skal jeg tro mindre godt om personer som ikke har gjort meg noe vondt, når de kan ønske det samme som jeg ønsker for andre - at de skal ha det godt, at jeg er til å stole på, så hvorfor skal ikke andre jeg møter også kunne stoles på. Enkelt? Selvfølgelig ikke. Men det er noe med å ta et valg om å velge å tørre å stole på andre. Tro meg, jeg har gått på noen smeller der også. Men litt etter litt fant jeg ut at det er flere man kan stole på enn motsatt.

Men for all del, jeg skrev det jeg skrev fordi det å endre mitt tankemønster rundt dette også endret mine følelser og reaksjonsmønster, fikk meg til å kunne gi slipp på destruktive reaksjonsmønstre som var bygget på tidligere dårlige erfaringer. Og der er aksept en avgjørende bit.

Psykolog fikk meg et stykke på vei. Etter noen år tok jeg en ny runde, da med kombinasjon psykolog/psykomotorisk fysioterapi (siste fordi jeg hadde satt ting i kroppen ubevisst). Det hjalp meg langt videre. Og likevel satt noe igjen. Det som fikk meg på plass da var det med å akseptere og snu egne tankemønster, for min del var det kanskje det som hjalp meg mest. Etter at jeg på egen hånd hadde jobbet en del med det noen år gikk jeg et kurs som gikk på det samme, fikk konkrete teknikker for å snu tankemønster. Det er ikke noe hokus pokus, det må jobbes med, som 766 skrev, i begynnelsen er det veldig bevissthetstrening, hver dag og mange ganger om dagen - for å bli bevisst egne negative tankemønster og så greie å snu dem. Og man lykkes ikke umiddelbart, men om man greier å snu det negative tankekjøret (og dermed negative følelser) bare en av ti ganger, da er det en gang mer enn tidligere. Etter en stund går det å snu oftere og oftere.

Man blir ikke kvitt fortiden selv når man "lykkes" med teknikkene, jeg tror det alltid vil ligge en sårbarhet man bærer med seg som kan gjøre at man lettere reagerer på nye negative erfaringer. Men disse trenger ikke å bli like negative som før, de trenger ikke bli ødeleggende eller sette en helt ut, slik som tidligere - fordi man raskere kan greie å hente seg inn igjen med teknikkene.

Jeg tror man må finne den fremgangsmåten som passer en selv best, ulike personer kan ha behov for ulike tilnærminger og ulike teknikker og ev. behandling.

 

Anonymkode: 5d9e3...b9a

[Anonym bruker]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Takk for svar - selv om det ikke var noe hyggelig å høre hvordan du må ha hatt det!

Jeg var den første som svarte i denne tråden, og mens jeg svarte, så tenkte jeg nemlig på om dette kunne handle om barndom og oppvekst. Det var derfor jeg spurte deg. 

Jeg tror at det muligens er i barndomstiden man finner denne svitsjen mellom trygg og utrygg, som sier om man kommer til å gå videre i livet som positiv eller bitter. 

At hvis du hadde hatt en barndom med noen å henvende deg til og søke tilflukt hos, så ville du vært i stand til å la han fyren holde på som han gjør, men uten at det gikk så hardt inn på deg. Om du forstår hva jeg mener. 

Jeg vet jo enda ikke om det finnes noen mulighet for å endre dette i voksen alder. Men hvis jeg skulle tippe hva som eventuelt ville ha gjort utslag, så måtte det være om du har noen du føler deg 100% trygg hos. 

Det er jo ikke så lett å oppnå det, sånn helt uten videre. Det å oppsøke en psykolog, kan føles litt falsk, etter som man tross alt betaler for tjenesten. Samtidig, en psykolog har muligheten til å ta i mot alle de tankene du måtte ha inni deg, uten å jage deg vekk. Og det vil muligens kunne ha en tilsvarende effekt?

Anonymkode: ce9b0...924

Tusen takk for svar fra en som forstår. Ser jo at det er mange andre som svarer her, som virkelig ikke kan se hva en sånn barndom kan gjøre med deg.

Jeg gikk på en stygg smell for 5 år siden, ble da svært fysisk syk, men da kom jo og alt dritt i livet rasende på. Jeg gikk da på DPS, kom til en dyktig psykolog, og fikk traume behandling, gikk der i 2 år. Men vi fokuserte på barndommen min hovedsakelig. Og der og da tenkte ikke jeg så mye på det faren til barna har gjort. Men i høst gikk jeg til akupunktør, en helt fantastisk dame, som og mener at kropp og psyke henger sammen, så hun og ville jo vite alt om meg. Hun reagerte veldig kraftig, på alt det faren til barna har gjort mot meg. At han var veldig slem, og sviktet meg grovt. Og det er vel først da det gikk opp for meg.

Jeg er nok veldig en person som løper vekk fra problemene, jeg flyttet hjemmefra som 16 åring, jeg gikk jo fra mannen den dagen han ikke behandlet meg bra. Men jeg jobber, trener, sørger vel for å ha mest mulig å gjøre, så slipper jeg og tenke på noe av det dårlige som har skjedd. Men det er jo begrenset for lenge man klarer å løpe fra det. Og etter jeg ble syk, så kan jeg ikke leke superwoman lenger. Og da får man litt bedre tid til å tenke på alt. 

Anonymkode: 35ea7...825

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Men det er denne «jobbingen» jeg ofte mener at blir litt for diffus og abstrakt.

Jobb med selvfølelsen, jobb med bitterheten, si slipp på vonde og vanskelige følelser, spennende samtaler, livsmestringskurs...det høres fint og flott ut...men hva KONKRET menes med dette?

Har du kommet deg fra en barndom slik AB 825 beskriver, med «grovt seksuelt misbruk, fysisk og psykisk vold, aldri noe kjærlighet eller trygghet» og «klart deg selv hele livet», bare ved å slippe taket på vonde følelser, og uten å ha noen å være trygg på?

For meg som har opplevd hvor voldsomt hardt de traumene og marerittene etter mishandling, kan sitte i, så må jeg si det oppleves nesten litt respektløst å slenge ut at man kan jo bare «jobbe med det» helt uten å nevne konkret hva som virker mot flashbacks, mareritt, kroniske fysiske lidelser, og andre ting som følger med på lasset etter en en dårlig barndom.

Og særlig når jeg vet hvor ekstremt viktig denne ene personen som så meg, har vært for resten av livet mitt, så knuser det hjertet mitt å høre om de som ikke hadde en sånn person.

Da blir jeg rett og slett ekstra provosert av lettvinte, unyanserte og halleluja-aktige råd.

Anonymkode: ce9b0...924

Jeg har ikke egen erfaring med omsorgssvikt, men jobber med mange med traumer i bagasjen, og vil påstå at det ofte kan behøves gode opplevelser og mestringserfaringer før det er mulig å komme videre.

Anonymkode: 9a252...fb4

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Du antar at andre ikke har opplevd det som er ille nok omsorgssvikt i dine øyne, selv om vi svarer.

Man merker ofte lett hvor folk kommer fra. Jeg spurte f.eks. AB 825 om hennes oppvekst, enda hun ikke hadde sagt noe om den. Du kan jo kanskje fundere litt på hvorfor det skjedde. 

Og det må uansett være lov å takke nei til å gå inn i diskusjon med noen man opplever at bare prater i vei uten hensyn.

Anonymkode: ce9b0...924

[Anonym bruker]

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg tenkte faktisk på dette i går. Jeg er nok bitter på min ex mann, og far til barnet. Skal ikke ta historien, da den er mile lang. 

Men det er mye dritt der, og i dag lever han det perfekte liv, og selv om han har gjort så mye dritt mot barna, så elsker de fortsatt han. Mens jeg er singel og ufør, og totalt utslitt. Og mye av det er jo alt han har utsatt oss for i 13 år, så hjelper det heller ikke at ene barnet har flere diagnoser, og andre har slitt psykisk. Og jeg har i alle år vært alene om alt.

Nå viser ikke jeg barna at jeg er bitter, jeg er positiv til faren deres, og hyggelig mot han. Jeg har jo og skånet barna for mye av det far har gjort, og en god del hvite løgner da de var små for å beskytte de. Og jeg tenker ikke på det hver dag, men får jo stunder hvor jeg kjenner på hvor sint jeg er på han. Og ikke helt unner han det livet han har i dag. Og jeg vil jo gjerne gi slipp, for det er jo ikke bra for meg heller, og gå og bære på det sinnet.

Anonymkode: 35ea7...825

Er i akkurat samme situasjon. 

Mange år med store belastninger pga eks. 

Vanskelig å legge det bak seg når det dukker opp nye problemer hele tiden. 

Eksen og dama tror jeg er bitter på bruddet, det de ikke vil forstå er at jeg er sint og sur på alt de har gjort etter bruddet, mot barna. Og de vil ikke innse, eller bryr seg lite om det. Alt er bare min skyld, om de ikke får det som de vil. 

Anonymkode: 683ca...03d