Jeg er ikke glad i barnet mitt

[Anonym bruker]

På 11.2.2020 den 15.56, Anonym bruker skrev:

Jeg er ikke glad i barnet mitt, og vil helst bare at noen kommer og henter han.

Han er 5 uker, og jeg er alene med han. Jeg har ingen familie.

Jeg har ingen følelser for han, føler kun ansvar for at han får mat, tørr bleie og så videre.

Dette kan jo ikke være bra for han.

For ordens skyld...jeg tar vare på han, og gir han det han trenger (hvis noen skulle lure) men klarer ikke føle noe for han. Jeg føler meg kun sliten og lei meg.

Jeg gledet meg over barnet når jeg var gravid, men alt endret seg når han ble født.

Hvem kan jeg snakke med? vurderer å gi han bort, men er redd for at jeg vil angre senere. Jeg er så forvirret og utrolig lei meg.

 

Anonymkode: 99a3b...dc3

Det du føler er ikke unormalt, men det føles veldig vondt når man har det sånn. Du har mest sannsynlig fødselsdepresjon og da er det veldig viktig å oppsøke hjelp. 
 

Dagen etter fødsel med førstemann mistet jeg all morsfølelse jeg hadde følt for sønnen min da jeg fikk han på brystet mitt. Han hadde en misdannelse (som ikke har noe betydning for han nå), men jeg følte meg som en forferdelig mor som ikke aksepterte det. Jeg klarte ikke å elske han og hver gang vi ammet og jeg så misdannelsen så gråt jeg. Jeg var bekymret, lei meg og alt. Redd for mobbing og alt han ikke skulle klare på grunn av misdannelsen. På toppen av det hele hadde jeg en svigerfamilie som trampet på meg som mamma fullstendig og ammingen var vanskelig å få til i starten. Han hadde også gulsott så vi måtte på sykehuset hver dag og ta blodprøver. Det kunne være flere netter der sønnen min hadde reagert på noe jeg hadde spist og jeg følte at jeg hadde lyst til å kaste han ut vinduet, forlate han i grøfta og kaste han i veggen. Det var utrolig skremmende å tenke disse tingene for jeg har da aldri ønsket barn noe så vondt!! Jeg har jobbet med barn og passet masse barn i familien. Jeg var veldig glad i barn og i svangerskapet var hver eneste dag en glede. Men alt var borte dagen etter fødsel. Jeg følte at jeg rett og slett kanskje ikke var lagd for å være mor. Det var ikke for meg, selv om jeg hadde ønsket det så lenge. Det hjalp ikke å ha en barnefar som sjeldent avlastet meg og som alltid sa «Du har valgt dette, så nå må du ta konsekvensene av det.». Jeg følte meg så alene. Jeg turte ikke å fortelle helsesøster og lege hvordan jeg egentlig hadde det. 
 

7 måneder etter fødsel løsnet det plutselig! Jeg så på den lille gutten min og kjente den sterke morsfølelse så intenst at det gjorde vondt. Som om jeg aldri har elsket noen høyere i hele mitt liv og jeg fikk så dårlig samvittighet for de tankene jeg hadde hatt om han. Jeg oppsøkte aldri hjelp og fortalte aldri noen at jeg hadde følt sånn her. Det tok vel 2 år før jeg skjønte at det jeg hadde følt var fødselsdepresjon. Da jeg leste om flere kvinner som hadde hatt fødselsdepresjon og en dame som hadde endt i fødselspsykose og tatt livet av babyen sin. Da forsto jeg hvor normalt det er å få en slik depresjon og hvor VIKTIG det er å oppsøke hjelp! 
 

De tankene du har er ikke mangel på kjærlighet for barnet, men en depresjon som tar over. Samtidig er det en helomvending med barn og det å skulle plutselig ha ansvar og oppdra et barn. Man blir også så utrolig sliten av å aldri ha avlastning. Så jeg ber deg - vææær så snill og oppsøk hjelp. Bestill time hos helsesøster og si at du tror du har fødselsdepresjon. Fortell om tankene og følelsene du har. Finnes det kanskje homestart i kommunen der du bor? Eller noe som heter trillepikene (vet ikke om det fortsatt finnes) og spør familie om avlastning. Det er viktig å ta vare på barnet sitt, men uten å ta vare på seg selv klarer man heller ikke å yte 100% for andre. Du er ikke en dårlig mor ❤️

Anonymkode: 7610b...f14