Jeg er ikke glad i barnet mitt

[Anonym bruker]

Jeg er ikke glad i barnet mitt, og vil helst bare at noen kommer og henter han.

Han er 5 uker, og jeg er alene med han. Jeg har ingen familie.

Jeg har ingen følelser for han, føler kun ansvar for at han får mat, tørr bleie og så videre.

Dette kan jo ikke være bra for han.

For ordens skyld...jeg tar vare på han, og gir han det han trenger (hvis noen skulle lure) men klarer ikke føle noe for han. Jeg føler meg kun sliten og lei meg.

Jeg gledet meg over barnet når jeg var gravid, men alt endret seg når han ble født.

Hvem kan jeg snakke med? vurderer å gi han bort, men er redd for at jeg vil angre senere. Jeg er så forvirret og utrolig lei meg.

 

Anonymkode: 99a3b...dc3

[Anonym bruker]

Jeg er redd for å bli gjenkjent, velger derfor å være anonym siden dette er så sårt. Jeg var mye her inne mens jeg var gravid.

Anonymkode: 99a3b...dc3

[Anonym bruker]

Det du opplever er ikke helt uvanlig, men veldig vanlig ved en fødselsdepresjon eller andre psykiske problemer etter fødsel.

Ta kontakt med helsestasjonen i morgen og fortell hvordan du har det, da får du hjelp ❤️ Du er ikke den første som har det slik og du blir ikke den siste som kommer til helsestasjonen og forteller om å ha det slik. Det er kjempeviktig at du nå bare innrømmer hvordan du har det og ber om hjelp! Så ring helsestasjonen i morgen! ❤️

Anonymkode: 63676...3c3

[amandine]

Du skal snakke med helsestasjonen og med helsesykepleieren din så fort du kan. De er vel kanskje ikke åpne nå, men ring i morgen tidlig. 

Kanskje du har en svangerskapsdepresjon? 

[Anonym bruker]

Kjære, kjære deg! Du må kontakte helsestasjonen med en gang, du har mest sannsynlig en fødselsdepresjon og trenger hjelp. Det er masse hjelp å få, men du må ta tak med det samme. 

Ikke alle føler en overveldende kjærlighet til barnet fra dag én, det er naturlig. Men et lite barn er helt avhengig av smil og øyekontakt og respons og varme fra moren sin, og dette trenger du hjelp til en overgang. 

Sender deg en stor klem. 

Anonymkode: d2a68...19b

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Det du opplever er ikke helt uvanlig, men veldig vanlig ved en fødselsdepresjon eller andre psykiske problemer etter fødsel.

Ta kontakt med helsestasjonen i morgen og fortell hvordan du har det, da får du hjelp ❤️ Du er ikke den første som har det slik og du blir ikke den siste som kommer til helsestasjonen og forteller om å ha det slik. Det er kjempeviktig at du nå bare innrømmer hvordan du har det og ber om hjelp! Så ring helsestasjonen i morgen! ❤️

Anonymkode: 63676...3c3

Takk, det skal jeg gjøre. Jeg har vært på helsestasjonen  en gang, men snakket ikke om dette da. Var mest snakk om amming og vekt og slikt. Jeg syntes det var vanskelig å nevne dette selv. 

Anonymkode: 99a3b...dc3

[Østerdølen]

Jeg tror du innerst inne er veldig glad i sønnen din,ellers hadde du ikke tatt deg bryet med å spørre om råd.

Men som alle andre sier her inne:Dette er veldig vanlig,dette kan ordnes opp i,men du må be om hjelp NÅ!

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Kjære, kjære deg! Du må kontakte helsestasjonen med en gang, du har mest sannsynlig en fødselsdepresjon og trenger hjelp. Det er masse hjelp å få, men du må ta tak med det samme. 

Ikke alle føler en overveldende kjærlighet til barnet fra dag én, det er naturlig. Men et lite barn er helt avhengig av smil og øyekontakt og respons og varme fra moren sin, og dette trenger du hjelp til en overgang. 

Sender deg en stor klem. 

Anonymkode: d2a68...19b

Takk! Ja, jeg skal gjøre det. Jeg ringer i morgen, og så får jeg se hva de sier. Takk igjen.

Anonymkode: 99a3b...dc3

[Anonym bruker]

Det ER vanskelig å snakke om! Men det er også ganske vanlig, og spesielt er det tungt for deg som er alene med barnet. Men du! Det at du er lei deg, skriver her og ber om råd - det viser at du bryr deg. Du gjør den slitsomme jobben det er å være alene med en baby, du kjenner ansvaret selv om du har det tungt. Det viser at du har kjærlighet til barnet ditt, det er antagelig bare veldig mye annet som gjør det vanskelig å kjenne den kjærligheten som en varm følelse akkurat nå. Bruk alle de mulighetene du har rundt deg, først og fremst helsestasjonen, men du kan også bruke fastlege, psykisk helsevern og andre. Det ER hjelp å få!

Stor klem fra meg! 

Anonymkode: ee247...b11

[amandine]

Og du, om du er alene i dette akkurat nå, tør du å si hvor du bor? Det er mye tull på DiB, men det er mye bra også. Kanskje er det noen i nærheten som kan strekke ut en hånd.

[Anonym bruker]

6 minutter siden, amandine skrev:

Og du, om du er alene i dette akkurat nå, tør du å si hvor du bor? Det er mye tull på DiB, men det er mye bra også. Kanskje er det noen i nærheten som kan strekke ut en hånd.

Jeg bor i Bergensområdet.

Anonymkode: 99a3b...dc3

[amandine]

12 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg bor i Bergensområdet.

Anonymkode: 99a3b...dc3

Send en PM om du vil. 

Endret 11. februar 2020 av amandine

[Huset fullt]

Om du bur på Askøy, ta kontakt med helsestasjonen om det som heiter "trygg start". Send meg pm om du treng meir info.

Klapp deg sjølv på skuldra over at du ber om hjelp. Dette klarer du, men ikkje nødvendigvis åleine. Dette tema burde vore mykje meir snakka om. 

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er redd for å bli gjenkjent, velger derfor å være anonym siden dette er så sårt. Jeg var mye her inne mens jeg var gravid.

Anonymkode: 99a3b...dc3

Mye vil endre seg på sikt! 
Den store kjærligheten kommer etter hvert. Det er mange som føler mest på ansvar og forpliktelser i starten. Husk at barnet ikke merker dine følelser; men dine handlinger. Barnet nyter at du koser og bysser,  selv om du ikke har de store følelsene knyttet til det. Så fake it till you make it! 
 

Fins det en barselgruppe eller en babysanggruppe du kan melde deg på? For å få et fellesskap.

Anonymkode: 27d65...580

[Anonym bruker]

Jeg skjønner så godt hva du mener. Men du er glad i barnet ditt! Ellers ville du ikke bedt om hjelp. Den morsfølelsen kan ta en stund før den kommer, med meg tok det ca 1år. Og jeg trodde som deg at jeg ikke var glad i barnet mitt, men jeg har det, jeg bare så det ikke der og da. Få hjelp søte deg! Du er en god mamma og barnet ditt er heldig som har deg! ❤

Anonymkode: ca39c...454

[Anonym bruker]

Skaff hjelp ❤️ 

Anonymkode: c3063...d41

[Anonym bruker]

Dette er så vanlig og det finnes god hjelp å få. Ring helsestasjonen i morgen og si at du trenger å snakke med noen NÅ. 

Da begynner ballen å rulle og dere får god hjelp. 

Jeg syns du er kjempetøff som tar tak og søker hjelp. Det vil gjøre både deg og babyen godt. 

Anonymkode: 67426...96b

[Anonym bruker]

Jeg husker jeg tenkte og følte helt likt første tiden med mitt første barn. Det var bare overveldende og slitsomt, jeg hadde i tillegg hatt en tøff fødsel og slet med stadige brystbetennelser så jeg var bare utslitt og det fantes ikke snev av lykke og kjærlighet.

Men det går over.

Morsinstinktet mitt var der, barnet mitt skulle ikke mangle noe og fikk alt han trengte av kos, nærhet, tørre bleier osv og jeg tenkte at jeg bare måtte la instinktet råde og leve med at morskjærligheten ikke var der. Er jo ikke akkurat angrerett på disse små...

Men mine krefter kom sakte men sikkert tilbake, jeg ble litt mer meg selv igjen rett og slett, og vips kom den morskjærligheten også. Plutselig tok jeg meg selv i å stå og se på han når han sov, og han var så nydelig at "hjertet svulmet", og da visste jeg plutselig at morsinnstinkt var gått over i morskjærlighet.

Dette er helt normalt altså, det kan hjelpe å snakke med noen, og det er de som trenger litt hjelp over kneika av litt medisiner, men for min del gikk det seg til av seg selv. Er snart 19 år siden dette og jeg visste ihvertfall ikke at dette var normalt og noe man kunne få hjelp med å takle, det er nok mye mer opplyst i dag.

I dag spiste min nesten helt voksne sønn middag her med kjæresten sin, og jeg elsker han av hele mitt hjerte, det har jeg gjort siden han var kanskje 4 mnd gammel (han merket aldri at de føste månedene gikk jeg på autopilot og morsinstinkt )

Anonymkode: 29730...909

[Anonym bruker]

Du er utrolig tøff som tør å be om hjelp her! Neste skritt er å be om hjelp på helsestasjonen. Dette klarer du, du trenger bare litt hjelp ❤️ 

Jeg slet i nesten tre år, og kommer til å angre på at jeg ikke ba om hjelp for resten av livet. Jeg har verdens beste sønn, og angrer på at jeg "mistet" så mye av den første tiden. Jeg gråt og gråt og klarte ikke nyte babytiden i det hele tatt 😞

Anonymkode: 68fd0...e5e

[skinnfilla]

Så bra du er bevisst på det, du tar deg av sønnen din og sørger for at hans behov blir dekket. Når du snakker med helsesøster i morgen, vil du bli tatt godt imot. Det er ikke uvanlig å ha det sånn, og det er så bra du ber om hjelp til å takle det! 
Lykke til i morgen , dette kan bare bli bedre❤️

[Nullstress;)]

Jeg følte noe av det samme som deg. Jeg var glad i datteren min, men jeg var så redd det skulle skje henne noe, at jeg turde ikke helt å "slippe henne inne på meg" 

Jeg hadde enorme følelser for sønnen min, og var så livredd jeg ikke skulle bli like glad i henne som i han. 

Det endte opp med at jeg sørget for at hun fikk det hun trengte, men jeg tillot meg ikke å føle noe særlig, i frykt får å gå helt istykker om noe skjedde. Jeg husker nesten ingenting at de første to årene med datteren min. Heldigvis tok jeg masse bilder og filmer, så jeg har mange minner å se tilbake på. Men det er vondt  å se hvordan jeg smilte og lo, samtidig som øynene mine var helt tomme!

Mannen min tok skikkelig grep og beordret meg til psykolog. 

Jeg skulle ønske jeg snakket med helsestasjonen om dette tidligere...

Send meg gjerne en pm

 

[mispire]

Ser du har fått mange gode svar over her. Ville tilføye en ting til. Jeg trodde det var noe galt med meg. Jeg brukte tid på å knytte med med min lille. Jeg Kjente han ikke. Var sliten. Alle rundt meg var i ekstase og mange hadde så mye fokus på «er det ikke hærlig» men jeg syntes ikke det var hærlig. 
 

med tiden blir dere kjent. Og den lille varme klumpen du tar vare på blir det kjæreste du eier. Det gikk fra følelsesløst til uendelig ubeskrivelig kjærlighet jeg aldri hadde forestilt meg. Ingen kan forklare deg hvordan det føles. Det er villere og sterkere enn du kan tenke deg 🥰

håper du treffer på en hyggelig helsesøster og får den hjelpen du ønsker og trenger. 
masse lykke til ❤️

[Anonym bruker]

Ikke unormalt å ha det slik. Jeg fikk selv en fødselsdepresjon, men det tok mange måneder før det ble oppdaget. Har hatt stort utbytte av å snakke med fastlegen min og jeg går fremdeles til jevnlige samtaler med han ti år etter fødselen. I første omgang rådet han meg til å ta kontakt med helsestasjonen. Snakket ut med jordmor og jeg fikk tilbud om et visst antall gratis samtaler med psykolog. Mulig de har lignende tilbud i din kommune også. 

Anonymkode: 62865...303

[Anonym bruker]

Du virker som en flott mor♥️ Bare å anerkjenne dette er et stort steg. Skulle ønske jeg kunne kommet å avlastet deg noen timer, søvn har mye å si, og ikke minst å ha noen der. Stor klem til deg ♥️♥️

Anonymkode: 88111...938

[Anonym bruker]

21 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er ikke glad i barnet mitt, og vil helst bare at noen kommer og henter han.

Han er 5 uker, og jeg er alene med han. Jeg har ingen familie.

Jeg har ingen følelser for han, føler kun ansvar for at han får mat, tørr bleie og så videre.

Dette kan jo ikke være bra for han.

For ordens skyld...jeg tar vare på han, og gir han det han trenger (hvis noen skulle lure) men klarer ikke føle noe for han. Jeg føler meg kun sliten og lei meg.

Jeg gledet meg over barnet når jeg var gravid, men alt endret seg når han ble født.

Hvem kan jeg snakke med? vurderer å gi han bort, men er redd for at jeg vil angre senere. Jeg er så forvirret og utrolig lei meg.

 

Anonymkode: 99a3b...dc3

Det går over, men det kan være at du trenger hjelp med tankene imens. Høres ut som fødselsdepresjon. 

Jeg skal ikke si at jeg vet hvordan du har det, men jeg vil tro samtlige mødre her inne vet hvor TØFT det kan være å få en baby. Det er en voldsom omveltning i livet. Noen trenger flere år på seg på å finne seg selv i morsrollen.

Det er ikke noe å skamme seg over, men du er klar over det og kan gjøre det litt lettere for dere ved å få noen du prater med. Du trenger ikke å si det rett ut "jeg er ikke glad i barnet mitt", men si at du sliter med apati..

Anonymkode: 0e5d3...a44