Jump to content
Anonym bruker

25 år og i overgansalderen...

Recommended Posts

Anonym bruker

Hei, 

Jeg vil gjerne dele min historie med dere, i håp om å skrape til meg nytt håp og ny motivasjon. 

Jeg var 24 år gammel da jeg endelig hadde funnet meg en mann som jeg virkelig så en fremtid sammen med og som jeg gjerne ville ha barn sammen med. Mannen min og jeg hadde bestemt oss for at jeg skulle slutte på p-piller for å følge drømmen vår om barn.

I september 2018 sluttet jeg derfor på p-piller og jeg begynte å ta eggløsningstester og var virkelig klar for å bli gravid. I desember 2018 så begynte jeg å bli dårlig, jeg var trett, hadde følelsen av feber og hadde enda ikke fått menstruasjonen tilbake etter p-pille slutt. Jeg bestemte meg i samråd med mannen min at jeg skulle gå til legen å få sjekket meg. Legen min mente at jeg bare hadde en lett influensa infeksjon og satte meg på en 10 dagers antibiotika kur. Han mente menstruasjonen ville komme tilbake naturlig når kroppen var klar, men at det kunne ta opptil et år før normal syklus var tilbake. Jeg gikk hjem og trodde alt var fint, vi fortsatte derfor å prøve å få barn. 

I slutten av januar 2019 så sa jeg til mannen min at jeg føler noe er galt, jeg har alltid hatt en spot on menstruasjon, jeg kunne nesten si på tidspunkt når den skulle dukke opp. Så etter mye diskusjon så bestemte jeg at jeg ville betale litt ekstra for å gå til en privat gynekolog på alleris og få sjekket opp i dette en gag for alle. 

Tidlig februar måne så var jeg klar for timen min, gynekologen min spurte meg om hvorfor jeg var der. Jeg sa at jeg har et sterkt ønske om å bli gravid, men at menstruasjonen enda ikke har kommet tilbake etter p-pille slutt. Jeg sa jeg følte det var noe som ikke stemte. Jeg hadde i forkant av timen googlet litt på symptomene mine og kommet frem til at google mener jeg har kommet i overgangsalderen. Jeg visste ikke hvor mye jeg ville tro på dette, da jeg trodde man kom i overgangsalderen først rundt 40 år gammel. Legen tok en vaginal ultralyd for å se på livmoren og eggstokker. Hun sa med engang at eggstokkene var veldig små og at hun ikke kunne se noen tydelige egg poser. Jeg visste ikke helt hva dette betydde den gang, så jeg visste ikke helt hva jeg skulle tenke. Da hun var ferdig, bestemte hun seg for å sende meg til blodprøve taking for å sjekke alt. Jeg gikk hjem med tungt sinn og visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg. 

I slutten av februar, ca 3 uker senere så ringer telefonen. Det var gynekologen fra alleris som kunne bekrefte at alle prøvene tydet på at jeg hadde kommet i overgangsalderen og at eggstokkene hadde sviktet. Gynekologen henviste meg til endokrinologisk avdeling på Stavanger Universitetssykehus. Jeg følte meg helt tom etter telefon samtalen. Da mannen min kom hjem fra jobb denne dagen så fant han meg gråtene i dusjen i et slags angst anfall. Drømmen om barn var knust. 

Det var blitt mars og sorgen var blitt bearbeidet til en viss grad, det var da innkallingsbrevet til endokrinologisk avdeling kom i posten. Jeg hadde fått time ganske kjapt. Knappe 2 uker etter brevet kom så satt vi på SUS. Det viste seg at timen gikk ut på å finne ut hvorfor jeg var kommet i overgangsalderen, men ikke noe snakk om å finne ut om jeg faktisk kunne få barn. Jeg sa det rett ut til legen, Jeg driter i hvorfor det har skjedd, jeg vil bare ha barn. Da skrev hun en henvisning til Klinikk Hausken i Stavanger.

Bare en uke etter henvisningen ble sendt så fikk vi time hos Hausken. Vi visste godt at vi måtte betale store summer på egenhånd, men dette var vi villige til å gjøre for å slippe ventetid i det offentlige. Legen på Hausken ga oss endelig et lite snev av håp. Vi prøvde 2 forsøk med Bemfola sprøyter for å se om det var noen egg å stimulere frem. Pengene og ukene gikk. Det var ingen håp. Ingen egg eller egg poser å se. 

Jeg hadde ikke tenkt på andre alternativer for å få barn, før legen på Hausken nevnte eggdonasjon. Vi fikk anbefalt en klinikk av legen på Hausken som lå i Spania. Vi gikk hjem med mye tanker og var ikke så mye klokere. 

I ukene fremover så sparte vi penger og googlet mye. Det var blitt oktober 2019 og vi hadde bestemt oss for å prøve eggdonasjon i Spania. Vi tok kontakt med klinikken, sendte over all informasjon og sendte bilder av oss selv slik at de kunne finne en donor. Alt gikk veldig fort. Allerede i slutten av november kom e-posten om at de hadde funnet en perfekt donor. Donoren var 25 år, Brunt hår, blå/grønne øyne, hvit i huden og normal BMI. Vi var i ekstase, vi turte endelig å ha et lite snev om håp. 

Bare et par dager etter donorfunn så kom mailen om ca dato for eggutakk. De ville ha oss ned til Spania allerede før jul. Den 7. Desember så reiste vi fra Sola til Alicante. Allerede når vi var på Sola så ringte telefonen fra Spania. Donoren var klar til egguttak allerede på mandag. Så da måtte mannen min inn å levere fra seg sædcellene sine mandags morning. Mandags kveld så ringte de fra klinikken om at det var tatt ut mange dårlige egg, det var ingen som kunne brukes og jeg var igjen knust. Men de ville prøve å ta ut nye egg fra donoren allerede på tirsdag ettermiddag. Tirsdagskveld så ringte de med gode nyheter. 8 friske egg var tatt ut og av disse så var hele 5 egg befruktet. De ga oss tidspunkt for Embryo transfer mandag 16 desember 1045. 

Det var noen lange og tunge dager fra vi dro hjem til test dag. Test dag var 30 desember. Jeg klarte ikke vente så jeg tok en hjemme test (clearblue) allerede 26 desember, denne var negativ. Jeg hadde enda håpet oppe. Men da test dagen kom og hjemme testen fortsatt var negativ, så knakk jeg bare sammen. Jeg mistet alt håp. Mannen min hadde enda håpet heldigvis, Han oppmuntret meg til å fortsette på medisinene frem til en blodprøve kunne bekrefte. Siden det var midt i nyttårs rushet så fikk vi ikke tatt noe blodprøve før den 2. Januar. 

Fredagskveld den 3. Januar så kom det tikkende inn en melding fra legen min. Hei, da kom det inn en positiv graviditetstest på prøve tatt i går: P-hCG:28*H. Mannen min og jeg kunne ikke tro det. jeg tvang meg selv til å ta en clearblue test til. WOW! Den var faktisk positiv. Det hadde vi aldri trodd. Vi smilte, lo og gråt. Vi ordnet en time hos legen for første kontroll på mandagen. 

Mandag den 6. Januar kom, og vi fikk vite om mye forskjellig gravid greier og jeg tok en ny HCG prøve bare for å bekrefte graviditeten. Vi fikk vite en termindato, 4. September 2020 skulle vi bli foreldre. Vi ordnet en ny time med legen to uker etter dette, for å se etter fostersekk og hjertelyd slik som klinikken i Spania ønsket. På onsdagen fikk jeg en ny melding om at hCG var steget fra 28 til 59. Vi begynte å glede oss og fortalte til alle som ventet spent på resultatene etter Spania turen. Vi gledet oss.

Fredag 10. Januar, bare en uke før vi skulle høre hjertelyd, så begynte jeg å blø. Jeg tenkte først at dette var normalt, helt frem til det ble smertefullt og kom veldig mye blod. Det kom klumper i toalettskålen og jeg kunne tydelig se at det var vev og ikke bare blod. Mannen min ringte legevakten klokken tre på natten da har var bekymret for meg. Jeg hadde store smerter og gikk på blodfortynnende så vi var bekymret for alt blodet. De ville ikke engang ta meg imot og sa at om det er en spontanabort så kunne de ikke gjøre noe for å stoppe den uansett. Det er helt greit at de ikke kan gjøre noe, men jeg kunne sårt trengt smertestillende og en bekreftelse på at det faktisk var en spontanabort. Men i stedet så måtte jeg vente helt til mandagen for å ta turen til fastlegen.  

Mandagen kom å fastlegen bekreftet spontanaborten med vaginalultralyd og hCG blodprøve på under 5. Jeg var knust. Jeg viste ikke hva jeg skulle gjøre eller hva jeg skulle si til folk. Jeg har ikke klart å snakke om dette. Jeg vet at fordelene med dette er at jeg faktisk vet jeg kan bli gravid, men det hjelper ikke på tankene når alle andre skal ha barn i 2020, men jeg ikke lengre skal få. Jeg klarer ikke helt å tenke positivt etter noe sånt. Jeg unner virkelig ingen andre å ha spontanabort, selv om jeg vet at dette rammer ca 30% av alle gravide.

Jeg kjenner jeg føler på en urett, at verden er veldig urettferdig. Mange som faktisk ikke ønsker å få barn, blir gravide uten å blunke for å så ta en abort. En selvbestemt abort. Mens vi er flere som har prøvd lenge, mange som har prøvd utallige flere forsøk en det vi har og allikevel ikke får det til. Jeg klarer ikke legge bort de negative tankene. Jeg må få de bort før neste forsøk, jeg kan ikke gå inn i et nytt forsøk med alle disse negative tankene.

Er det noen som har noen tips til bøker, lydbøker, kurs eller lignende som kan hjelpe meg å tenke positivt og holde håpet oppe? Hva har hjulpet deg i en slik situasjon.

Takk for at du faktisk ville lese min historie, håper du vil dele med meg.

Anonymkode: 6a8b1...3d1

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...