Samværet ødelegger barnets sosiale liv

[Anonym bruker]

58 minutter siden, Mostly Harmless skrev:

Jeg tror meldingen over er for konfronterende i tonen dersom far er en kranglefant. Jeg ville uttrykket meg kortere og uten bebreidende undertone. Hva med noe slikt som

Hei, etter prøveperioden med samvær som vi har hatt siden mai (jo nøyaktigere dato, jo bedre), er det tid for å lage en forutsigbar, skriftlig avtale. Vi bytter i den anledning samværshelg til partallsuker som avtalt fra og med februar. Overgangen kan vi løse enten ved at jeg har to helger på rad, eller du har samvær to helger på rad, etter ditt ønske. Eventuell avlysing av samvær fremover gjøres innen onsdag samme uke. For forutsigbarhetens del, bør vi avtale et fast klokkeslett for oppmøte på halvveien fredag. Jeg foreslår klokka 18.

Og så be om innspill/tilbakemelding. Det med oppfølging av fritidsaktiviteter og takhøyde for akutt sykdom, tenker jeg dere kan tilføye i den skriftlige avtalen dere utarbeider etter dialogen er startet.

Er forsovidt enig i det. Jeg prøver å være tydelig for å få noe konstruktivt ut av det, men er også ekstremt på "figther" siden. Slik at den blir kanskje for formell slik at piggene hans fort kan slå ut ja som hun andre her skriver og, Synes du klarte og legge inn alt jeg selv skreb på en mindre "aggresiv" måte også ja, mere vennlig og mindre sannsynlig han går rett i en større krigsmodus mot meg. Skal lene meg godt til dette. Takk, setter pris på inspillet.

Anonymkode: 29ba8...c18

[Anonym bruker]

Da har jeg prøvd og komme med løsning til barnefar. Han er komplett ignorant. Og godtok ingen av forslage. Verket bytte helg, 2 helger på rad eller en gang i mnd. Han ble derimot dritt forbanna og godtok heller ikke at barnet får delta på sosiale treff med sine venner da de skjer kjnn de helgene bf nå har. Det blir et siste samvær nå så vet jeg fvk vil prøve å mekle. Vi blir nok ikke enige om dette likevel. Da får det gå rettens vei for barnet har rett på å møte faren og få sine intresser og behov ivaretatt. Nå er jeg passelig frustrert. 

Anonymkode: 29ba8...c18

[Anonym bruker]

Har du bestilt time på fvk? 

Anonymkode: 29846...5bc

[Anonym bruker]

Uff. Føler med deg. 

Hva vil barnet? Hva er viktigst? Samvær med far eller venner? Far og barn har rett på samvær. Men det skal være til barnets beste. Siden han har vært fraværende og om du har foreldreansvaret alene føler jeg du kan sette ned foten. Snakk med barnet. Hva tenker det om mindre samvær en stund for å få være med venner? For å så ta dette med familievernkontoret. 12år skal bli hørt. 

Du trenger ikke ta konflikten alene mer nå. Kontakt fvk. De kaller inn far. Kommer han ikke, snakker du med dem alene. Og ber om råd. Mulig dem vil prate med mini. 

Anonymkode: cc33d...9c7

[Anonym bruker]

 

Jeg var på møte med fvk. Etter en lang samtale med dem og litt sortering av følelser og tanker rundt dette opplevde de meg heldigvis ikke som konfliktskapende, men heller "to much". I den forstand at jeg organiserer for faren bestandig, jeg overbeviser far om å ikje avlyse helger, jeg tvinger frem et fast og stabilt samvær som derfra skaper en konflikt da far ikke takler å følge barnet og sette varnet i perspektiv. Jeg legger ut den røde løperen for far. Og jeg flytter fjell for å beskytte barnet mot å miste faren sin igjen. Jeg var helt ærlig ikke helt klar over at jeg bare skadet meg selv oppi det hele. Glemte å ta vare på meg selv. Og jeg gjør alt for mye for at kid'n ikke skal oppleve svik igjen. 

Det føles nå helt utrolig flaut, men fantastisk lettende. Fvk spurte så meg, tror du han vil endre seg? Nei, sier jeg. Da kom lyset klart. Fvk hadde heller ingen tro på at et tvunget meklingsmøte ville hjelpe, tvert i mot. Så nå har jeg snudd tvert om. Jeg skal fakrisk bare gi faen. Jeg må rett og slett bare akseptere det, og heller kutte all kontakt med far.

Tar han kontakt med meg for samvær så ok, har vi da lagt andre planer så får det være hans tap. Jeg sku slutte og sette vårt liv på vent frem til samværet burde begynt. Jeg kan fint legge planer dagen før dersom vi ønsker. DET ER IKKE MIN FEIL AT FAR ER LITE ENGASJERT. 

Så isteden for nå og presse på far, skal jeg "annulere" alle avtaler vi har, men samtidig ikke nekte samvær. Det er nå 100% opp til far hvordan det blir. Barnet må jeg støtte om det blir skuffet. Jeg kan ikke løse far og barnets problemer. Barnet trenger nok også å erfare dette. Lære seg å takle nederlag og at familie kan kan svikte. Jeg skal kun støtte. 

FOR EN LETTELSE! Jeg kan faktisk ta det helt med ro nå. Jeg trodde jeg måtte gjøre så mye. Isteden nå sku jeg få litt etterlengtet veiledning i det og bli tennåringsmor (mitt første og eneste barn) og det og balangsere min omsorg fra overbeskyttende, alt for tilretteleggende og gjøre overgangen fra barn til tennåring så god som mulig for både meg og barnet. Fokusere på oss og vår relasjon, meg selv og roe ned hønemor. For hønemor er nå to much.  Jeg trodde jeg måtte dette, men det virkelig ikke mitt ansvar, det er barnefar sitt. 😅 vi fikk oss alle en liten god latter på møtet når jeg fikk dette "Aha'et" for de ser at jeg ikke annet enn vil det beste og allerede gjør en god jobb. Litt over the top bare.  Men nå må jeg si stopp og tenke på oss oss. Faren klarer seg selv. Såklart gjør han det.  siden faren uansett gir blanke i alt som omhandler barnets liv ellers, så trenger jeg ikke si i fra om dette en gang.

Livet mitt, vårt og fremtiden fikk pluttselig en veldig lysere og fredligere følelse. 💗 det er ok, å gi faen på den rette måten. 💗  

Anonymkode: 29ba8...c18

[Anonym bruker]

14 minutter siden, Anonym bruker skrev:

 

Jeg var på møte med fvk. Etter en lang samtale med dem og litt sortering av følelser og tanker rundt dette opplevde de meg heldigvis ikke som konfliktskapende, men heller "to much". I den forstand at jeg organiserer for faren bestandig, jeg overbeviser far om å ikje avlyse helger, jeg tvinger frem et fast og stabilt samvær som derfra skaper en konflikt da far ikke takler å følge barnet og sette varnet i perspektiv. Jeg legger ut den røde løperen for far. Og jeg flytter fjell for å beskytte barnet mot å miste faren sin igjen. Jeg var helt ærlig ikke helt klar over at jeg bare skadet meg selv oppi det hele. Glemte å ta vare på meg selv. Og jeg gjør alt for mye for at kid'n ikke skal oppleve svik igjen. 

Det føles nå helt utrolig flaut, men fantastisk lettende. Fvk spurte så meg, tror du han vil endre seg? Nei, sier jeg. Da kom lyset klart. Fvk hadde heller ingen tro på at et tvunget meklingsmøte ville hjelpe, tvert i mot. Så nå har jeg snudd tvert om. Jeg skal fakrisk bare gi faen. Jeg må rett og slett bare akseptere det, og heller kutte all kontakt med far.

Tar han kontakt med meg for samvær så ok, har vi da lagt andre planer så får det være hans tap. Jeg sku slutte og sette vårt liv på vent frem til samværet burde begynt. Jeg kan fint legge planer dagen før dersom vi ønsker. DET ER IKKE MIN FEIL AT FAR ER LITE ENGASJERT. 

Så isteden for nå og presse på far, skal jeg "annulere" alle avtaler vi har, men samtidig ikke nekte samvær. Det er nå 100% opp til far hvordan det blir. Barnet må jeg støtte om det blir skuffet. Jeg kan ikke løse far og barnets problemer. Barnet trenger nok også å erfare dette. Lære seg å takle nederlag og at familie kan kan svikte. Jeg skal kun støtte. 

FOR EN LETTELSE! Jeg kan faktisk ta det helt med ro nå. Jeg trodde jeg måtte gjøre så mye. Isteden nå sku jeg få litt etterlengtet veiledning i det og bli tennåringsmor (mitt første og eneste barn) og det og balangsere min omsorg fra overbeskyttende, alt for tilretteleggende og gjøre overgangen fra barn til tennåring så god som mulig for både meg og barnet. Fokusere på oss og vår relasjon, meg selv og roe ned hønemor. For hønemor er nå to much.  Jeg trodde jeg måtte dette, men det virkelig ikke mitt ansvar, det er barnefar sitt. 😅 vi fikk oss alle en liten god latter på møtet når jeg fikk dette "Aha'et" for de ser at jeg ikke annet enn vil det beste og allerede gjør en god jobb. Litt over the top bare.  Men nå må jeg si stopp og tenke på oss oss. Faren klarer seg selv. Såklart gjør han det.  siden faren uansett gir blanke i alt som omhandler barnets liv ellers, så trenger jeg ikke si i fra om dette en gang.

Livet mitt, vårt og fremtiden fikk pluttselig en veldig lysere og fredligere følelse. 💗 det er ok, å gi faen på den rette måten. 💗  

Anonymkode: 29ba8...c18

Så bra. 

Det er ikke ditt ansvar at han skal ha samvær. Du skal bare legge til rette for at det skal foregå når det er avtalt. 

Jeg også har gjort det sånn nå. At han får ta kontakt, også får vi se hva som passer. 

 

Man vil jo så gjerne gjøre det rette for barna. Men vi kan ikke endre et annet menneske. Fikk du råd om hva du skulle si til barnet ditt?

Anonymkode: cc33d...9c7

[Anonym bruker]

8 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Så bra. 

Det er ikke ditt ansvar at han skal ha samvær. Du skal bare legge til rette for at det skal foregå når det er avtalt. 

Jeg også har gjort det sånn nå. At han får ta kontakt, også får vi se hva som passer. 

 

Man vil jo så gjerne gjøre det rette for barna. Men vi kan ikke endre et annet menneske. Fikk du råd om hva du skulle si til barnet ditt?

Anonymkode: cc33d...9c7

Vi kom ikke til det så mye, hva jeg skal si. Det er vel ikke så mye å si. Men heller å la barnet komne til det frustrerende pungtet at han spør, kommer for støtte og forståelse ved behov. Jeg må og følge med om barnet trenger støtte.

Feks: hvis far ikke tar kontakt og samvær utgår. Så kan jeg si at jeg ikke vet hvorfor, det er bare sånn han er. og jeg kan ikke gjøre noe med det. Annet enn at vi kan ha det kjekt og han kan finne på noe annet han vil. Barnet. 

Har du noe tanker? 

Anonymkode: 29ba8...c18

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Vi kom ikke til det så mye, hva jeg skal si. Det er vel ikke så mye å si. Men heller å la barnet komne til det frustrerende pungtet at han spør, kommer for støtte og forståelse ved behov. Jeg må og følge med om barnet trenger støtte.

Feks: hvis far ikke tar kontakt og samvær utgår. Så kan jeg si at jeg ikke vet hvorfor, det er bare sånn han er. og jeg kan ikke gjøre noe med det. Annet enn at vi kan ha det kjekt og han kan finne på noe annet han vil. Barnet. 

Har du noe tanker? 

Anonymkode: 29ba8...c18

Jeg er bare redd for å si noe som evt barne kan si videre til far også blir det konflikt ut av det igjen. 

Jeg har sagt at ikke alle klarer å ha et ansvar som foreldre har når de får barn. Og at dette er det far selv har valgt, men ikke klarer å være der sånn som jeg er. Men at det ikke er barnet sin skyld eller min. Ikke noe vi har gjort galt. 

Det er ikke lett, når man ikke kan samarbeide godt med den andre parten. Eller rettere sagt, den ene parten klarer ikke prioritere, eller forstå barns behov og følelser. 

 

Anonymkode: cc33d...9c7