Dette er jeg enig i: Romantiseringen av selvmord!

[Anonym bruker]

https://www.nrk.no/norge/selvmordsforsker-kritisk-til-pressens-dekning-av-ari-behns-dod-1.14845987

Dette har blitt skrevet om helt feil, og folk som er på vippen til å ta selvmord kan komme til å TRO at ting blir bedre når de er døde, at de f.eks. vil bli hyllet på samme måte! Det kan dytte dem i helt feil retning!

Anonymkode: 8da8a...cbe

[Anonym bruker]

6 minutter siden, Anonym bruker skrev:

https://www.nrk.no/norge/selvmordsforsker-kritisk-til-pressens-dekning-av-ari-behns-dod-1.14845987

Dette har blitt skrevet om helt feil, og folk som er på vippen til å ta selvmord kan komme til å TRO at ting blir bedre når de er døde, at de f.eks. vil bli hyllet på samme måte! Det kan dytte dem i helt feil retning!

Anonymkode: 8da8a...cbe

Det skjønner jeg ikke i det hele tatt.

Er løsningen da å gjøre som før? Dysse det ned og gjemme det bort?

Dekningen av Ari Behns død og ikke minst ordene til datteren hans har vel heller skapt poenget og aksept som kan bidra til at folk søker hjelp?

Anonymkode: 8c5f3...13c

[Anonym bruker]

26 minutter siden, Anonym bruker skrev:

aksept som kan bidra til at folk søker hjelp?

Anonymkode: 8c5f3...13c

Flott tale av datteren. Men som en som desperat har forsøkt å finne hjelp til en syk person med selvmordstanker, så vet jeg at det bare er ord. Å få god hjelp i en slik situasjon er nærmest umulig, med mindre man er veldig ressurssterk. Min venn har enda ikke fått hjelp, og nå vet vi ikke engang hvor vedkommende er. Å «be om hjelp» holder ikke.

Anonymkode: 9c1de...a05

[Anonym bruker]

Jeg har selv vært i en situasjon der jeg ber om hjelp til en psykisk lidelse. Det er ikke hjelp å få. Jeg har blitt avvist og fått en følelse av jeg maser og er til bryderi. Jeg syns det er kjempeflott å få dette på dagsorden og skape debatt. Selvmord er ingen egoistisk handling, det er en måte å bli fri. Fri fra det vonde når der ikke er hjelp og forståelse å få. Det er rundt 660 personer her i landet som tar selvmord hvert år. PÅ TIDE Å TA DET PÅ ALVOR!!

Anonymkode: 3f18a...af6

[Anonym bruker]

Kan bare snakke for meg selv, men jeg har selv gått med et ønske om å dø helt siden ungdommen. I starten gjorde jeg aldri noe da jeg ikke viste hvordan. Sparte på smertestillende og håpet jeg en dag hadde nok eller at jeg plutselig fikk en annen mulighet. Som voksen har jeg aldri gjort noe da jeg ikke vil bringe skal over barna mine. Men drømmen om den dagen jeg dør er like sterk, en drøm som er en like stor del av meg som alt annet.

Ari sitt selvmord var tragisk og talen til Maud var gripende. Men ingen av disse har fått meg en millimeter nærmere å søke hjelp. Det har derimot gitt meg mer lov til å føle som jeg gjør, og hvis jeg en dag ender alt vil det ikke ligge under skam. Det er ikke skam å føle slik lengsel, det er bare vondt og vanskelig.

Anonymkode: 34817...ed6

[Anonym bruker]

10 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Flott tale av datteren. Men som en som desperat har forsøkt å finne hjelp til en syk person med selvmordstanker, så vet jeg at det bare er ord. Å få god hjelp i en slik situasjon er nærmest umulig, med mindre man er veldig ressurssterk. Min venn har enda ikke fått hjelp, og nå vet vi ikke engang hvor vedkommende er. Å «be om hjelp» holder ikke.

Anonymkode: 9c1de...a05

Åpenheten rundt dette setter også press på politikere om å sørge for et bedre tilbud. 

Anonymkode: 8c5f3...13c

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Kan bare snakke for meg selv, men jeg har selv gått med et ønske om å dø helt siden ungdommen. I starten gjorde jeg aldri noe da jeg ikke viste hvordan. Sparte på smertestillende og håpet jeg en dag hadde nok eller at jeg plutselig fikk en annen mulighet. Som voksen har jeg aldri gjort noe da jeg ikke vil bringe skal over barna mine. Men drømmen om den dagen jeg dør er like sterk, en drøm som er en like stor del av meg som alt annet.

Ari sitt selvmord var tragisk og talen til Maud var gripende. Men ingen av disse har fått meg en millimeter nærmere å søke hjelp. Det har derimot gitt meg mer lov til å føle som jeg gjør, og hvis jeg en dag ender alt vil det ikke ligge under skam. Det er ikke skam å føle slik lengsel, det er bare vondt og vanskelig.

Anonymkode: 34817...ed6

Det er kjempetrist å høre at du har det slik! Jeg håper du finner enveis ut av det.

Også kan vi håpe at ordene og åpenheten kan virke forebyggende, og gi hjelp til dem som ikke allerede har levd et liv med psykisk sykdom.

Som nevnt i et annet svar, så vil dette også kunne sette det nødvendige fokuset på et hjelpeapparat som er milevis bedre enn det vi har i dag. 

Anonymkode: 8c5f3...13c

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har selv vært i en situasjon der jeg ber om hjelp til en psykisk lidelse. Det er ikke hjelp å få. Jeg har blitt avvist og fått en følelse av jeg maser og er til bryderi. Jeg syns det er kjempeflott å få dette på dagsorden og skape debatt. Selvmord er ingen egoistisk handling, det er en måte å bli fri. Fri fra det vonde når der ikke er hjelp og forståelse å få. Det er rundt 660 personer her i landet som tar selvmord hvert år. PÅ TIDE Å TA DET PÅ ALVOR!!

Anonymkode: 3f18a...af6

Det varierer nok med hvem du møter. Jeg var med å ba om hjelp til et familiemedlem. Fastlegen hennes og Volvat var ubruklige, men ved hjelp av en annen fastlege fikk vi henne i behandling på 2 døgn med løfte om innleggelse på timen og direktenummer vi kunne ringe når som helst, hvis vi ønsket det.

Anonymkode: b1991...408

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Det er kjempetrist å høre at du har det slik! Jeg håper du finner enveis ut av det.

Også kan vi håpe at ordene og åpenheten kan virke forebyggende, og gi hjelp til dem som ikke allerede har levd et liv med psykisk sykdom.

Som nevnt i et annet svar, så vil dette også kunne sette det nødvendige fokuset på et hjelpeapparat som er milevis bedre enn det vi har i dag. 

Anonymkode: 8c5f3...13c

Håper du finner EN VEI ut av det, skulle det være

Klem til deg ❤️❤️

Anonymkode: 8c5f3...13c

[Anonym bruker]

36 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Flott tale av datteren. Men som en som desperat har forsøkt å finne hjelp til en syk person med selvmordstanker, så vet jeg at det bare er ord. Å få god hjelp i en slik situasjon er nærmest umulig, med mindre man er veldig ressurssterk. Min venn har enda ikke fått hjelp, og nå vet vi ikke engang hvor vedkommende er. Å «be om hjelp» holder ikke.

Anonymkode: 9c1de...a05

 

31 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har selv vært i en situasjon der jeg ber om hjelp til en psykisk lidelse. Det er ikke hjelp å få. Jeg har blitt avvist og fått en følelse av jeg maser og er til bryderi. Jeg syns det er kjempeflott å få dette på dagsorden og skape debatt. Selvmord er ingen egoistisk handling, det er en måte å bli fri. Fri fra det vonde når der ikke er hjelp og forståelse å få. Det er rundt 660 personer her i landet som tar selvmord hvert år. PÅ TIDE Å TA DET PÅ ALVOR!!

Anonymkode: 3f18a...af6

Så enig med dere begge! Har opplevd akkurat det samme. Vi har prøvd HARDT å skaffe hjelp til et nært familiemedlem uten å lykkes. Nå vet vi ikke lenger hva vi kan gjøre og har forberedt oss på det verste.

Vi har vært i kontakt med fastlege, legevakt, psykiatrisk og alle innenfor fagfeltet som vi kan kontakte. Dessverre til ingen nytte. Det er en kamp å få hjelp, det er min erfaring.

Anonymkode: 0b8bd...5aa

[Anonym bruker]

Jeg søkte selv hjelp for noen få år tilbake, jeg visste jeg var så godt som suicidal og jeg visste også at det var stor sannsynlighet til at jeg ville bikke over i handling i løpet av nærmeste korte tid.

Legen skrev en veldig tydelig henvisning på dette og gjorde det til en hastemelding, ikke minst fordi jeg heller ikke hadde noen i livet mitt som kunne hjelpe meg, at jeg var helt alene. Hun understrekte at det var høy fare for selvmord og jeg måtte ha hjelp NÅ.

Jeg fikk brev i posten fra dps hvor det stod at jeg ikke var syk nok.

 

Så når Erna Solberg står utenfor kirken etter å ha vært i begravelsen til en som har tatt sitt eget liv og ber folk som er suicidale høre på Maud og søke hjelp - da er det en hån mot alle de som faktisk søker hjelp, enten det er suicidale selv eller deres pårørende. Som vanlig er Ernas ord bare tomme og uten innhold, for en ting er sikkert, hun kan umulig vite hvor ekstremt vanskelig det er å få hjelp. I dag snakket Høie på radioen om at de har gjort sååå mye og at folk får hjelp. Det viser bare at han virkelig ikke er realitetsorientert om hvordan situasjonen faktisk er. Ernas ord er helt verdiløse og kun en hån så lenge hun ikke følger opp med handling og midler som gir de som trenger det hjelp, og tidsnok hjelp, og aller helst forebyggende hjelp. I mitt tilfelle var det bare en tilfeldig episode som tippet meg til riktig side, og som gjorde at jeg fant styrke i å finne sinne mot den voldsomme arrogansen som finnes blant noen leger og ikke minst de som gir disse midler til å jobbe for - politikerne som stadig bare kommer med vakre ord uten verdi. Da jeg hadde kommet meg tok jeg kontakt og spurte hva som måtte til for at jeg skulle fått hjelp, de nektet å svare meg, selv når jeg påpekte hvor tydelig legeerklæringen de hadde fått var. Så spurte jeg rett ut - er det slik at man først må forsøke selvmord i denne kommunen, og overleve forsøket før man får hjelp. Svaret jeg fikk var ja...

Jeg synes ikke det som har vært skrevet har vært en romantisering, og jeg synes det er så vanvittig sterkt av Maud å stå i sin egen fars begravelse og tale som hun gjør. Familiens åpenhet har vært kjempeviktig, men det viktigste var Mauds tale mtp. å få enda større oppmerksomhet på dette. For hun har helt rett, det finnes folk som både kan og vil hjelpe! Men nå er det opp til media å henge seg på politikerne som blodigler inntil de faktisk skjønner at politikerne selv må gjøre jobben, for det er de som sitter på løsningene! Psykiske helseproblemer er et så stort problem for samfunnet at det eneste fornuftige (og lønnsomme) er å styrke behandlingsmulighetene, sørge for at folk får tidlig nok hjelp og nok hjelp og riktig hjelp. Selv om det koster er det langt billigere enn kostnadene av alle de som får livene sine ødelagt direkte eller indirekte. Det er ikke mediene man bør gå etter nå, det er politikerne som har rasert helsevesenet her i landet i årevis!

Anonymkode: dd61c...c1d

[Anonym bruker]

Veldig inviklet dette, for selv om det å være suicidal er en "dødelig sykdom" som datteren til Ari sa, så er psykisk sykdom så forskjellig fra person til person. Det er ikke en behandling eller tablett som hjelper alle...

Har selv en svoger som har vært suicidal og som har prøvd å ta livet sitt uten å klare det. Han har vel alltid sagt at han lengter etter å dø, men akkurat nå tror jeg ikke han vil gjennomføre noe selvmord, pga sin mor og sin sønn. Ikke fordi han har et så sterkts livsønske selv.

Han har fått hjelp, flere ganger. Siste gangen da han prøvde ta sitt eget liv gjorde vi som er i familie med han alt som sto i vår makt og han ble tvangsinnlagt, men to dager senere var han ute igjen. Han er uhyre dyktig til å manupulere, og selv terapeutene vet han akkurat hva han skal si til. De kan ikke tvinge han til mer behandling enn han selv vil ta imot, og han sitter i alle timer med psykolog og snakker de etter munnen.

Han har sagt det selv, han er ikke interessert å slippe de helt inn, og da kan de ikke hjelpe han heller....

Nå er barnet hans 18 år, og mammaen over 90 og syk. Den dagen mammaen er borte og barnet ferdig utdannet og står på egne ben vet jeg ærlig talt ikke hvor mye lenger vi har svogeren min. Men en mann som har hatt et dødsønske så lenge jeg har kjent han, og ingen interesse av hjelp, er det begrenset hvor lenge man kan tvinge til å leve.

Anonymkode: a5755...05b

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

 

Så enig med dere begge! Har opplevd akkurat det samme. Vi har prøvd HARDT å skaffe hjelp til et nært familiemedlem uten å lykkes. Nå vet vi ikke lenger hva vi kan gjøre og har forberedt oss på det verste.

Vi har vært i kontakt med fastlege, legevakt, psykiatrisk og alle innenfor fagfeltet som vi kan kontakte. Dessverre til ingen nytte. Det er en kamp å få hjelp, det er min erfaring.

Anonymkode: 0b8bd...5aa

Så enig! Det er så naivt å tro at det bare er å be om hjelp. For all del skal man ikke la være å prøve, men det er viktig for andre barn av de som har tatt livet sitt å forstå at kanskje mamma virkelig ba om hjelp, men likevel ikke fikk det.

Anonymkode: b944e...82a

[Anonym bruker]

11 timer siden, Anonym bruker skrev:

Åpenheten rundt dette setter også press på politikere om å sørge for et bedre tilbud. 

Anonymkode: 8c5f3...13c

Nettopp, noe må til for å få fart på sakene. Mange av de jeg kjenner til, har tatt livet av seg,etter å ha stått årevis i kø, uten å få den hjelpen de trenger. Tilbudet er helt på bånn.

Anonymkode: a03d1...f8a

[Anonym bruker]

Jeg er mentalt ustabil selv, psykisk syk. Vet dere hvor lang tid det tar å få faktisk få den usle «hjelpen»? 1 år og det har ikke skjedd så mye. Først må du til fastlege og få henvisning. Denne kan bli avvist som «ikke syk nok». Kommer du gjennom får du noen korte timer du må betale for. Det skjer ikke annet enn an du prater og en person sol bare har dette som jobb egentlig ikke bryr seg om deg skal sitte og gi deg råd. Kanskje råd som gjør deg enda mer deprimert. 
Så får du endelig henvisning til en diagnose. Mistenkes det en diagnose er det ikke sikkert disse har kunnskapen nok og du må videre til neste sted. Der får du snakke og ta tester. Så går det kanskje 1 mnd før du får svar. Er du uheldig kan det være over ferien og du må vente 2 mnd. 
Så må du selv stå på for at noe mer skal skje. 
Eneste som skjer er at de tjener penger på at du er der intil du har krav på frikort. Og evt medisiner som i mange tilfeller ødelegger mer i det lange løp. 
 

Jeg har vært bedre nå men nå blir jeg verre igjen. Jeg føler at min eksistens er feil. Jeg føler meg hatet av alle. Jeg er jo ikke feilfri/ kanskje mitt selvforakt gjør at jeg har feil kroppsspråk. Jeg føler innerst inne at jeg ikke fortjener venner eller familien min. Gjør jeg noe ut av meg slår min innvendige jantelov inn og spør meg «hvorfor skal folk høre på MEG? Jeg er ikke så bra at jeg skal komme her med mine råd eller meninger» «jeg må ikke tro at jeg er noe fin å se på. Dette er en fornærmelse mot dem som jeg ikke syns er fin» osv. 
jeg fortjener heller ingen kjæreste. 
 

Min depresjon gjør meg aggressiv mot andre. Jeg får raseriutbrudd ukontrollert og begynner å mobbe alt og alle. Mest i hodet mitt da jeg selvfølgelig aldri skriver noe til noen eller roper noe. Jeg må la være å skrive noe som helst på nett når jeg er sint for det kommer så feil ut. Etterpå er det som å ha vært på fylla. Jeg får angst for oppførselen og lurer på hvor mye av tankene mine de andre egentlig leste. (Fikk ikk psykosediagnose). 
Men jeg tror innerst inne at familien min ville fått det bedre uten meg. Jeg er skuffet over hvor lite livet egentlig har å by på. Kanskje andre ikke synes livet mitt virker kjedelig, men jeg ser ingen fremtid. 
«Søk hjelp»! De får det til å høres ut som det på mystisk vis skal bli borte 

Anonymkode: ea639...b52

[Anonym bruker]

50 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Nettopp, noe må til for å få fart på sakene. Mange av de jeg kjenner til, har tatt livet av seg,etter å ha stått årevis i kø, uten å få den hjelpen de trenger. Tilbudet er helt på bånn.

Anonymkode: a03d1...f8a

Og Norge skal liksom være så bra. Jeg tror det er en måte vi hjernevasker oss selv på, at Norge er så bra. Jeg lurer på hvordan de i andre land overlever om de får slike problemer? Det må da være helt håpløst siden også velstående nordmenn tar livene sine

Anonymkode: ea639...b52

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Nettopp, noe må til for å få fart på sakene. Mange av de jeg kjenner til, har tatt livet av seg,etter å ha stått årevis i kø, uten å få den hjelpen de trenger. Tilbudet er helt på bånn.

Anonymkode: a03d1...f8a

Ja, hva skal egentlig til for å få den hjelpen som visstnok skal finnes? Broren min ble akutt tvangsinnlagt pga selvmordsfare. Men da de anså den akutte faren som over etter et par dager, så ble han skrevet ut og overlatt til seg selv, uten noe videre hjelp. Det er jo bare et spørsmål om tid før han er tilbake der han var...

Anonymkode: 6d269...bd4

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ja, hva skal egentlig til for å få den hjelpen som visstnok skal finnes? Broren min ble akutt tvangsinnlagt pga selvmordsfare. Men da de anså den akutte faren som over etter et par dager, så ble han skrevet ut og overlatt til seg selv, uten noe videre hjelp. Det er jo bare et spørsmål om tid før han er tilbake der han var...

Anonymkode: 6d269...bd4

Kanskje vi skal inse at det ikke finnes noen hjelp. Isåfal må det gjøres på en annen måte. Innleggelse kan nok gi følelsen av enda mer skam. Det har skjedd noe i livet som gjør at man blir slik. 
Samfunnet vil alltid ha noe som kalles «normalen» og det er inn i denne boksen alle skal. 
Noen får bare kritikk. Noen får også psykiske problemer pga folk de omgås. Det er så teit med de som sier at man ikke kan skylde på andre. Egentlig kan en ikke det for se for det et samfunn der alle kan legge skylden på andre. 
men andre kan faktisk påføre en mye.

Anonymkode: ea639...b52

[Anonym bruker]

Jeg har motsatt erfaring av mange av dere som skriver inn her. Jeg fikk hjelp, jeg ble tatt på alvor og kom raskt til behandling. 

Jeg har hatt angst/depresjon i perioder av livet, og i forbindelse med fødselen til mitt siste barn toppet det seg litt. På helsestasjonen tok de meg veldig på alvor, på en respektfull måte. Jeg så ikke nødvendigvis selv engang at jeg trengte hjelp, men de så det og ga meg lavterskeltilbud om samtaler med psykolog på helsestasjonen. Denne så at jeg trengte grundigere hjelp og oppfølging, og henviste meg videre til dps der jeg raskt kom til behandling. Psykologen var klar på at hun ville hjelpe meg, men den viktigste jobben gjorde jeg selv. Jeg fikk veldig god hjelp og opplevde rask bedring. De fulgte også opp resten av familien og ikke minst barna. Jeg kom meg over kneika og har lært meg hvilke tak jeg selv må ta når det butter. 

Ville bare skrive dette for å vise at bildet ikke er fullt så dystert som det kan virke i denne tråden. Det kan jo også dytte folk ytterligere ned, og miste siste rest av håp... Jeg opplevde at det var hjelp å få der ute, og det har jeg også opplevd for min sønn som sliter med noe av det samme som meg. 

Anonymkode: b1579...56e

[Anonym bruker]

Mitt inntrykk av hvem som får hjelp er at de som har en årsak (fødselsdepresjon, mistet en nær, vært i krig osv) lettere får hjelp enn de som «alltid har vært sånn» uten at det er en årsak. 
Jeg har vært i systemet i årevis. Egentlig startet det med overgrep i de tidlige barneår. Ingen visste om det, og ingen barn var deprimerte for 30 år siden. Jeg var bare vanskelig. Det hjalp ikke at jeg ble mobbet på skolen og mishandlet av elevene der heller. Men det var fordi jeg var vanskelig.  Nordmenn er oppdratt til å ikke se at barna som er «vanskelig» har det vanskelig, og lærere her ikke nok kompetanse til å se tegnene. Derfor klarer vi ikke å avdekke psykisk sykdom hos barn tidlig nok. Vi er mer opptatt av å sette diagnoser som adhd enn å se at barn har det vanskelig psykisk. Det er også den kompetansen lærere har. De kurses ikke innen psykisk helse så mye som de burde. 
Som barn skjønte jeg ikke selv hvorfor jeg var som jeg var. Jeg ville ikke være sånn, ville ikke ha det sånn. Som voksen vle det vanskelig å sette ord på hva det egentlige problemet var og for å få hjelp måtte jeg selv finne det ut. Jeg fikk avslag på dps fordi jeg ikke var syk nok. Jeg fikk avslag på Modum bad fordi jeg ikke hadde hatt behandling hos dps. Jeg fikk komme til psykiatrisk sykepleier i kommunen og hun sa hun ikke kunne hjelpe meg fordi problemene mine visstnok kom av skilsmissen jeg gikk igjennom. Noe som egentlig bare trigget alt det «gamle», men som hun anså som enkelthendelse som ville gå over av seg selv så snart skilsmissen var på avstand. 
Det tok altså 10 år å få hjelp fordi de ikke fant en direkte årsak. Da den årsaken ble funnet (av meg), tok det meg nesten like mange år å tørre å si det, men da kom jeg fort inn. Til akutt beghandling på dps. Men den gangen var det 3 mnd som var tiden for behandling. Etter de 3 mnd ble jeg overlatt til meg selv, og kunne be om ny henvisning til de fra fastlegen om det ble verre. For et år siden (33 år etter overgrepene start) fikk jeg endelig hjelp. Men jeg er usikker på om det kanskje er for sent nå. 
 

Og dette var hvordan livet mitt gikk. 30 år i helvete skal det mye til å komme seg ut av. De snakker om at kreftpasienter dør i kø, men det gjør jammen de med psykisk kreft også.

Anonymkode: 03017...9fb

[Anonym bruker]

6 timer siden, Anonym bruker skrev:

Ja, hva skal egentlig til for å få den hjelpen som visstnok skal finnes? Broren min ble akutt tvangsinnlagt pga selvmordsfare. Men da de anså den akutte faren som over etter et par dager, så ble han skrevet ut og overlatt til seg selv, uten noe videre hjelp.

Anonymkode: 6d269...bd4

Det korte svaret på spørsmålet ditt er nok at han har feil kjønn.

I tillegg til at det gis langt mer midler til kvinnesentre og miljøer som ivaretar kvinners ve og vel, er det stort sett kvinner som blir psykologer (over 90 %). Og slik har det vært i mange år. Å snakke med en kvinnelig feministisk psykolog er selvsagt ikke det samme som en prat med noen av sitt eget kjønn.

Det er helt tragisk at det er ca 10 menn hver uke som tar livet sitt og at svært mange behandlingsmiljøer nekter menn adgang og den samme oppfølgingen som kvinner.

Anonymkode: 3acc2...1b4

[Anonym bruker]

20 timer siden, Anonym bruker skrev:

https://www.nrk.no/norge/selvmordsforsker-kritisk-til-pressens-dekning-av-ari-behns-dod-1.14845987

Dette har blitt skrevet om helt feil, og folk som er på vippen til å ta selvmord kan komme til å TRO at ting blir bedre når de er døde, at de f.eks. vil bli hyllet på samme måte! Det kan dytte dem i helt feil retning!

Anonymkode: 8da8a...cbe

Absolutt.
Det at bli en helt og hyllet av en hel nasjon. Lystenning, veggmalinger på hus, omtale i press hver dag+++ kan selvsagt være med på å trigge andre til detsamme fatale utfall.

Anonymkode: e010b...3c1

[J_29]

Det skremmer meg hvor fort man kan ta sitt liv. Ingen her kan si at man ikke er egnet til å gjøre det, fordi man må være ekstremt langt nede for at slike ting kan utføres. Jeg blir kvalm bare av å høre ordet selvmord. Så jeg håper det er et tema vi ikke skal prate så mye om fremover, men samtidig at vi alle vet nå at man må skaffe profosjonell hjelp om så at. 

 

[Admin]

Tråden er ryddet for oppfodringer til spekulasjoner og svar til dette.

Admin

[Anonym bruker]

22 timer siden, Anonym bruker skrev:

Flott tale av datteren. Men som en som desperat har forsøkt å finne hjelp til en syk person med selvmordstanker, så vet jeg at det bare er ord. Å få god hjelp i en slik situasjon er nærmest umulig, med mindre man er veldig ressurssterk. Min venn har enda ikke fått hjelp, og nå vet vi ikke engang hvor vedkommende er. Å «be om hjelp» holder ikke.

Anonymkode: 9c1de...a05

Dessverre helt sant. Og alt klisset om «være der for hverandre» «gi et smil i hverdagen» osv, det hjelper ikke på svært, svært syke mennesker. Det er ikke et smil på bussen de trenger, men høyst spesialiserte og profesjonelle helsetjenester. 

Anonymkode: 1bbd5...f7f