Barnevernbog Strasburg

[Anonym bruker]

 Dette med samvær er vanskelig men barnets behov BØR går foran den voksnes behov. 

I en av sakene fra i dag beskrives det at barnet fikk traumereaksjoner på samvær med mor. Det beskrives også at mødrehjemmet var redde for livet til barnet  ved flere anledninger under mors omsorg. 

I lobbensaken beskrives det at Trude brukte tiden på samvær til å skape masse stress for barnet med fokus på de voksne og ikke på barnet.. Kjeftet og var sint på fostermor eller andre med tilsyn i stedet for å bruke tiden på barnet noe barnet reagerte veldig på.

Norge får jo ikke kritikk for at barna er fjernet fra foreldrene. De får kritikk fordi de for tidlig gjør endelige adopsjoner noe som er noe helt annet. Sjokkert over hvordan media fremstiller dette som om barna er tatt av barnevernet uten grunnlag noe som bare gir vann på mølla til barenvensmotstandere. Etter og ha lest dommene tenker jeg at barnevernet reddet disse barna. Herlighet altså. Det er ikke en menneskerett å ødelegge en barndom eller et liv selv om du ikke skjønner ar du gjør det d selv. 

Anonymkode: 31417...9c8

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg mener barnets beste må telle mest, så klart. Samtidig bør ikke BV unnlate å tilby hjelpetiltak og trenere samvær slik at barnets beste blir noe annet enn hva det kunne vært om BV hadde satt inn hjelpetiltak og sørget for hyppigere samvær med foreldrene enn tre ganger i året. Det blir litt som å nekte en fraskilt far samvær med barnet, og så argumentere med at samvær ikke er til barnets beste fordi far ikke kjenner barnet når saken havner i retten.

Jeg tror ikke det finnes en felles fasit for alle norske barnevernssaker. Jeg tror heller ikke menneskerettighetsdomstolen nødvendigvis sitter på de beste svarene heller. Samtidig tror jeg norsk barnevern har et stort forbedringspotensial.

Anonymkode: e77cc...eb5

Men de kan ikke starte med hyppig samvær der barnet er full av traumer. Selvsagt skjer det feil i BV, der barn blir fjernet uten nok bistand i forkant, men stort sett bruker BV alt for lang tid på å ta over omsorgen. Da har barna store psykiske og emosjonelle traumer. For å hjelpe disse, er det oftest viktig med lite kontakt med foreldrene slik at de får mulighet til å hele. Foreldre som havnet i denne situasjonen har seg selv å takke. Da nytter det ikke å klage på at de blir fratatt barnet. Selvinnsikt og forståelse av barnas behov er ikke akkurat den sterkeste egenskapen hos foreldrene.  

Anonymkode: dc9e7...384

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men de kan ikke starte med hyppig samvær der barnet er full av traumer. Selvsagt skjer det feil i BV, der barn blir fjernet uten nok bistand i forkant, men stort sett bruker BV alt for lang tid på å ta over omsorgen. Da har barna store psykiske og emosjonelle traumer. For å hjelpe disse, er det oftest viktig med lite kontakt med foreldrene slik at de får mulighet til å hele. Foreldre som havnet i denne situasjonen har seg selv å takke. Da nytter det ikke å klage på at de blir fratatt barnet. Selvinnsikt og forståelse av barnas behov er ikke akkurat den sterkeste egenskapen hos foreldrene.  

Anonymkode: dc9e7...384

Men vi er da ikke uenige?

Anonymkode: e77cc...eb5

[Anonym bruker]

Norge ligger lenger fremme enn mye av Europa når det kommer til barn som egne rettssubjekter, kunnskap om relasjonstraumer og et barnevern som fokuserer på emosjonell utvikling og tilknytning. Det reflekteres i dommene fra EMD.

Et aspekt som forsvinner, er at det allerede er mangel på fosterhjem. Den vil selvfølgelig bli større om alle fosterhjemmene må forholde seg til barn som ukentlig eller månedlig skal retraumatiseres ved samvær, og som skal tilbakeføres hver gang foreldrene har en god periode. Det vil igjen gå ut over de samme barna, som da får et institusjonsalternativ. Det er praksis i mange europeiske land.

Anonymkode: 99a6c...8e9

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Man må huske at lista for omsorgsovertakelse er høy. Foreldrene får stort sett alt for lang tid på å ødelegge barna før de havner i fosterhjem. Disse barna har mange og vanskelige hensyn som må bearbeides og tilrettelegges. Selvsagt savner de foreldrene sine. Barn er dønn lojale, selv om de er vokst opp under grov omsorgssvikt. Når barnet begynner å slå lærere, spytte på, bite og urinere på fosterforeldre og truer med å ta eget liv etter endt samvær, der det ble observert og alt fungerte helt fint, sier det seg selv at det dreier seg om andre traumer - ikke bare savn. 

Når vi får høre om sakene i EMD belyses foreldrenes rett til samvær. I Norge får de fleste muligheter på muligheter før barna tas i fra dem, og da rar det mye tid å bygge dem opp igjen. 

Anonymkode: dc9e7...384

I mange tilfeller er lista høy ja. Men i en del andre tilfeller så har det blitt dokumentert at omsorgsovertakelse har skjedd uten at adekvate hjelpetiltak har blitt forsøkt eller ved fødsel basert på hypoteser om at det vil være risiko for fremtidig omsorgssvikt. Sakene i EMD handler ikke bare om selve samværet eller tvangsadopsjonene, de har belyst mer enn det.  

 

Anonymkode: f5fa7...7e5

[Gjest Antarctica]

8 timer siden, Anonym bruker skrev:

Dommen? Eller dommenE? Nei, det er riktig, men jeg har lest mye om disse sakene i nyhetene. Senest på TV2-nyhetene nå i kveld. Hva ved innlegget mitt mener du er feil? Og hvorfor er du så nedlatende?

Anonymkode: e77cc...eb5

Er det nedlatende å etterlyse innhold som gjør at vi kan snakke om samme sak uten misforståelser? 

Jeg presiserer da: den saken JEG refererer til hele veien, er den saken som var opphav til jurykommentaren om at «barnas beste har for sterk posisjon i Norge», den ene saken der et barn nå er adoptert av fosterforeldre og mor fikk medhold i at det var skjedd feil underveis til adopsjonen. 

[Gjest Antarctica]

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

I mange tilfeller er lista høy ja. Men i en del andre tilfeller så har det blitt dokumentert at omsorgsovertakelse har skjedd uten at adekvate hjelpetiltak har blitt forsøkt eller ved fødsel basert på hypoteser om at det vil være risiko for fremtidig omsorgssvikt. Sakene i EMD handler ikke bare om selve samværet eller tvangsadopsjonene, de har belyst mer enn det.  

 

Anonymkode: f5fa7...7e5

Hvis det har skjedd omsorgsovertakelser  uten hjelpetiltak i forkant, så er dreier det seg vel om saker som var så akutte og graverende at hjelpetiltak bare ville forlenge barnas lidelser? 

[Anonym bruker]

12 minutter siden, Pashla skrev:

Er det nedlatende å etterlyse innhold som gjør at vi kan snakke om samme sak uten misforståelser? 

Jeg presiserer da: den saken JEG refererer til hele veien, er den saken som var opphav til jurykommentaren om at «barnas beste har for sterk posisjon i Norge», den ene saken der et barn nå er adoptert av fosterforeldre og mor fikk medhold i at det var skjedd feil underveis til adopsjonen. 

Ja, du inntar en nedlatende holdning. Jeg vet at du har såpass god språklig kompetanse at du evner å kommunisere det samme innholdet uten den nedlatende nyansen.

Jeg har altså ikke snakket om én bestemt sak, men det generelle inntrykket jeg sitter igjen med etter at media har oppsummert sakene. Som f.eks NRK:
 

«Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) slår fast at Norge har krenket klagernes rettigheter etter artikkel 8 i den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, som gjelder retten til privatliv. (...)

Selve omsorgsovertakelsen blir i liten grad berørt i de to sakene som nå er avgjort. I stedet kritiserer retten i Strasbourg de strenge begrensningene på samvær og mener avgjørelser som i praksis stanser alt fremtidig samvær – plassering på hemmelig adresse samt adopsjon – er tatt på for tynt grunnlag.»

Hva er det du er uenig i av det jeg har sagt tidligere i tråden, og hvilken type «innhold» trenger du av meg?

 

Anonymkode: e77cc...eb5

[Gjest Antarctica]

42 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ja, du inntar en nedlatende holdning. Jeg vet at du har såpass god språklig kompetanse at du evner å kommunisere det samme innholdet uten den nedlatende nyansen.

Jeg har altså ikke snakket om én bestemt sak, men det generelle inntrykket jeg sitter igjen med etter at media har oppsummert sakene. Som f.eks NRK:
 

«Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) slår fast at Norge har krenket klagernes rettigheter etter artikkel 8 i den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, som gjelder retten til privatliv. (...)

Selve omsorgsovertakelsen blir i liten grad berørt i de to sakene som nå er avgjort. I stedet kritiserer retten i Strasbourg de strenge begrensningene på samvær og mener avgjørelser som i praksis stanser alt fremtidig samvær – plassering på hemmelig adresse samt adopsjon – er tatt på for tynt grunnlag.»

Hva er det du er uenig i av det jeg har sagt tidligere i tråden, og hvilken type «innhold» trenger du av meg?

 

Anonymkode: e77cc...eb5

Da snakker vi om ulike saker og jeg trenger dermed ingen ting av deg.

[Nyttårs barn]

Dette er vanskelige saker fordi de fleste foreldre ikke greier å se seg selv objektivt, Mange av de som ender opp med omsorgsovertagelse har også selv en historie med en vanskelig oppvekst og slik en sosial arv.

Det sto en lang artikkel i aftenposten for et år siden eller så om en baby som ble tatt ut av hjemmet. Der var foreldrene svært unge, de eller den ene hadde selv vært under barnevernets omsorg og de hadde lite utdanning og jobberfaring. Her fikk de mulighet til å bo på en institusjon i starten av babyens liv for å se hvordan det gikk. Babyen var prematur og trengte ekstra hjelp til å spise, ekstra mat og faste måltider på natta for å legge på seg.

Foreldene greide ikke å møte babyens behov, de forsov seg så han ikke fikk mat osv. Etter en periode ble det vedtatt omsorgsovertagelse i fylkesnemnda. Barnets foreldre mente selvfølgelig at de var forhåndsdømte fordi de var unge og ressurssvake osv.

[Gjest Antarctica]

8 minutter siden, Nyttårs barn skrev:

Dette er vanskelige saker fordi de fleste foreldre ikke greier å se seg selv objektivt, Mange av de som ender opp med omsorgsovertagelse har også selv en historie med en vanskelig oppvekst og slik en sosial arv.

Det sto en lang artikkel i aftenposten for et år siden eller så om en baby som ble tatt ut av hjemmet. Der var foreldrene svært unge, de eller den ene hadde selv vært under barnevernets omsorg og de hadde lite utdanning og jobberfaring. Her fikk de mulighet til å bo på en institusjon i starten av babyens liv for å se hvordan det gikk. Babyen var prematur og trengte ekstra hjelp til å spise, ekstra mat og faste måltider på natta for å legge på seg.

Foreldene greide ikke å møte babyens behov, de forsov seg så han ikke fikk mat osv. Etter en periode ble det vedtatt omsorgsovertagelse i fylkesnemnda. Barnets foreldre mente selvfølgelig at de var forhåndsdømte fordi de var unge og ressurssvake osv.

Og så har vi de sakene der det ikke ble grepet inn, eller at en inngripen ble umuliggjort. Tenker på f eks moren til jenta i Valdres-saken, som flyttet og flyttet og hele tiden var et hestehode foran BV. Hun "lyktes" jo i å unndra seg hjelpetiltak.

[Anonym bruker]

23 timer siden, Anonym bruker skrev:

Vet ikke helt hva jeg skal si om dette. 

 

Jeg har nær familie som er blitt fratatt sine barn å som gjentatte ganger anker saken. Jeg skjønner de jo godt å nå skal saken opp i høyesterett men ikke før dommen i EMD som faller i dag foreligger.

 

Problemet er at jeg vet at barna ikke har godt av økte samvær med foreldrene sine da de gang på gang blir retraumatisert samt at de største sier rett ut at de ikke vil. 

Likevel er jeg redd for at foreldrerettighetene står sterkere enn barnas rettigheter i Strasburg å dette skremmer meg. Samvær er vel og bra å skal selvfølgelig gjennomføres men når barna får men av dette å EMD mener at man uansett skal ha mange samvær dvs ihvertfall over 8 i året så sliter jeg litt... 

 

Er glad i både foreldrene og ungene, men vet at foreldrene ikke evner å gjennomføre gode samvær en gang noe ungene sliter med til neste samvær.. 

 

Noen som har noen tanker om dette?  

 

Anonymkode: 058e1...1a9

Hvis Norge mener noe annet, så tror jeg ikke det får noen konsekvenser å ikke lytte til dommen. I England har man f.eks. sagt at å fysisk disiplinere barn skal være greit inntil en viss grad. Det er et punkt de som land ikke innretter seg etter dommer/praksis i EMD.
 

Norge står fritt til å gjøre det samme, om vi mener at samvær med foreldre er skadeligere enn praksisen EMD legger opp til. Når det er sagt så tror jeg ikke vi kommer til å gjøre det, men det hadde kanskje vært modig og lurt.

Noen ganger ser man at enkeltdommer i EMD får store ringvirkninger for praksisen her hjemme, selv om betingelsene for den ene saken og de nye generelle retningslinjene ikke er like, og selv om det ikke kan sies å være til barnas beste (det var f.eks. derfor vi nesten sluttet tvert med å tvangssdoptere bort barn, etter en dom i EMD. Noe som har ført til at enormt mange bv.-barn i Norge lever mye mer ustabile liv enn hva de ellers kunne gjort). 

Anonymkode: 51bd9...a46

[Anonym bruker]

14 timer siden, Anonym bruker skrev:

I det ene tilfellet jeg har nevnt tidligere, der var det ikke noe galt ved foreldrenes adferd under samværssituasjonene. Likevel ble barna retraumatisert to ganger i året for at foreldrene hadde rett til å se barna. Mellom hver gang måtte fosterforeldre og fagpersoner bruke masse ressurser for å trygge dem igjen, de ble kvitt sengevætingen, de fungerte trygt igjen på skolen, de ble glade barn - og så kom neste samvær... så var det på'an igjen. Hvert halvår. I tillegg til dette kom det at foreldrene hvert år søkte om å få tilbake barna - da måtte barna også gjennom hele runden med sakkyndige atter en gang. Og ble retraumatiser. Hver j... gang i flere år. Inntil foreldrene ble fradømt rettighetene sine og fosterfamilien fikk adoptere ungene.

Et annet barn sliter selv om samvær med foreldre er under tilsyn. Tilsynelatende er foreldres adferd uten anmerkninger. Men barnet er over år utsatt for så mye manipulering, at barnet merker foreldres "usynlige" manipulering - og sliter i ettertid, med søvn, konsentrasjon, humør osv.

Så sterkt savn etter foreldrene som du snakker om, det er ikke sunt for ungene så lenge foreldrene fremdeles ikke er skikket til å ha omsorg for barna.

Anonymkode: d2635...fe1

Hvis barna kun ser foreldrene sine 2 ganger i året så er det jo ikke så rart at de blir retraumatisert etter besøkene. Det er jo altfor sjeldent til at de «kjenner» foreldrene sine og at besøkene blir naturlige. I noen tilfeller hadde kanskje hyppigere samvær bedret situasjonen? 

Man får jo ikke noe forhold til personer man kun ser 2 ganger per år og de to gangene vil jo automatisk da bli vanskelige både for foreldrene og barna. Alt blir jo da rippet opp i på nytt hver gang i stedet for at man kanskje jobber for at de får en bedre relasjon. 

 

Anonymkode: d2078...e10

[Nyttårs barn]

10 minutter siden, Pashla skrev:

Og så har vi de sakene der det ikke ble grepet inn, eller at en inngripen ble umuliggjort. Tenker på f eks moren til jenta i Valdres-saken, som flyttet og flyttet og hele tiden var et hestehode foran BV. Hun "lyktes" jo i å unndra seg hjelpetiltak.

Valdresmoren flyttet først det siste halvåret i jentas liv. Frem til det bodde de i Bærum. Men de byttet behandlere flere ganger, hver gang det ble stilt "umulige" krav. Der er det snakk om omsorgssvikt på en annen måte ved at mor ikke var i stand til å gå inn i en voksenrolle når det gjaldt barnets sykdom og ikke greide å se at barnet trengte en annen type hjelp.

[Gjest Antarctica]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hvis barna kun ser foreldrene sine 2 ganger i året så er det jo ikke så rart at de blir retraumatisert etter besøkene. Det er jo altfor sjeldent til at de «kjenner» foreldrene sine og at besøkene blir naturlige. I noen tilfeller hadde kanskje hyppigere samvær bedret situasjonen? 

Man får jo ikke noe forhold til personer man kun ser 2 ganger per år og de to gangene vil jo automatisk da bli vanskelige både for foreldrene og barna. Alt blir jo da rippet opp i på nytt hver gang i stedet for at man kanskje jobber for at de får en bedre relasjon. 

 

Anonymkode: d2078...e10

Men nå tar du som utgangspunkt at dette er "normale" foreldre som ligner deg selv og de andre du omgås. At det å få en bedre relasjon muliggjøres av å ha tid sammen, fordi man da får mer hygge og mer tilknytning. 

Du må ha i tankene at de voksne som bare får lov å ha to samvær i året, ofte er folk som har f eks ruset seg mye. De har påført sine barn så mye utrygghet, avvisning og dertil hørende psykologisk skade, at det å ha mye tid sammen ikke er synonymt med å hygge seg. Ungene kan grue seg, føle sinne, være redd dem, føle ansvar for dem, bekymre seg, ha vært vant til å spille voksen og ta vare på dem, de kan ha blitt manipulert og kan være fulle av dårlig samvittighet, de kan ha opplevd overgrep og overtramp - og likevel "må" de møte vedkommende. Når kontakten skjer med tilsyn, er det jo ikke fare for nye voldsepisoder, for eksempel. Men det betyr jo ikke at ungene har det greit med å møte den som utøvde volden mot dem, eller at de føler at det er OK å skulle bygge relasjoner og klistre på seg et smil hver gang. 
 

Noen av de fosterbarna jeg personlig kjenner, som har hatt samvær med foreldrene i oppveksten selv om de bodde et annet sted, de har i noen tilfeller fortalt at de gjorde hva de kunne for å slippe samværet. De var tvunget til å møte mennesker de ikke hadde gode minner om, bare fordi det forelå et biologisk prinsipp. Man kan sammenligne det med å bytte skole etter å ha blitt mobbet i den gamle klassen, og så i ettertid tvinges til å gå fire skoledager i året på den gamle skolen, akkurat ofte nok til at man aldri rekker å legge det bak seg. Alltid nært nok i tid til å få skorpene revet av såret. 

[Anonym bruker]

Jeg blir litt sat ut NPR jeg leser svar her. Det virker som o. Folk tror at barn blir fratatt foreldre som er gode omsorgspersoner. Hadde det vært tilfelle hadde de ikke benyttet omsorgsovertakelse. Selv om ikke foreldrene gjør noe feil under samvær, er bagasjeboks så stor og tung for barna at det er for krevende.

Her må foreldrene evne å se det fra barnas perspektiv. For en voksen er det enklere å legg fortida bak seg. Disse ungene har stagnert emosjonelt, og har kropper som er i konstant alarmberedskap. Det å få barn til og ha normalt reaksjonsmønster er tidkrevende. De må lære seg tillit. Er samvær kan nullstille hele denne prosessen, og barnet må lære på nytt hver gang at de kan stole på voksne, at livet er forutsigbart og trygt. 

Ja, dette gjør samværet på sikt vanskeligere, siden de nærmest mister kontakt. Derfor er det ikke sikkert at normal og hyppig kontakt er mulig, heller ikke tilbakeføring. Hvor egoistiske er ikke foreldrene når de er villige til å tilbakestille barnas traumer, slik at deres egne rettigheter blir ivaretatt. Da har ingenting egentlig endret seg. Foreldrene fortsetter å sette seg selv foran barna. 

Anonymkode: dc9e7...384