I går slo han mobberen

[Anonym bruker]

12 timer siden, Kathrine. skrev:

Helt greit å ta igjen når det ikke hjelper å snakke med ungen eller gi beskjed til voksne. Bra gjort av gutten. 

Helt enig med deg. Bra gjort av guttene. Hvor mye skal man liksom finne seg i?

Hadde min sønn tatt igjen så hadde jeg rost han. Jeg hadde også sagt at å slåss er noe man ikke gjør. Men i denne situasjonen var reaksjonen helt korrekt. 

Anonymkode: f7a65...025

[Anonym bruker]

Opplevd det samme og jeg sa klart fra til min sønn at når slike ting har pågått lenge og man har forsøkt gjentatte samtaler med skolen så får mobbere tåle at det faktisk blir tatt igjen. 

Anonymkode: 2f84d...34b

[Anonym bruker]

12 timer siden, Anonym bruker skrev:

Derimot er det en veldig sterk "flink pike"-kultur blant kvinner, som lærer jenter, helt fra vi er små, at en skal akseptere og godta alt. 

Ja, for 50 år siden. 

Anonymkode: 50d3d...2a1

[Leeloo76]

Voksne har lov til å forsvare seg selv så hvorfor i all verden skal ikke et barn ha lov? Vold bør selvfølgelig være siste utvei, men man skal ikke tåle alt. Mine barn har også lært at de ikke er lov å slå først, men hadde de blitt mobbet over lang tid og det ble fysisk så ville det vært merkelig om de ikke skulle ha samme rettigheter som meg. Om jeg hadde blitt fysisk angrepet på jobb hadde jeg jo forsvart meg, og så gått til verneombudet (kanskje også politiet om det var alvorlig) og meldt det. 

[Anonym bruker]

vold løser ingenting, synes det ikke er noe bedre det gutten din gjorde enn det mobberen gjorde

Anonymkode: 1abe5...e82

[Anonym bruker]

46 minutter siden, Anonym bruker skrev:

vold løser ingenting, synes det ikke er noe bedre det gutten din gjorde enn det mobberen gjorde

Anonymkode: 1abe5...e82

Selvforsvar og uprovosert vold kan ikke sammenlignes.

Men du har generelt dårlige holdninger til det meste, BW

Anonymkode: fb353...f7b

[Anonym bruker]

En gutt med afrikansk bakgrunn ble plaget mye i skolegården, ofte med rasistiske bemerkninger. Sønnen min på 8 så dette, og ble veldig sint på klassekameraten sine vegne. De to guttene som plaget ham var eldre og gav seg ikke. Så 8-åringen løp inn på sfo og mobiliserte alle guttene i klassen. Sammen kjeppjaget de mobberne gjennom skolegården, og da den ene prøvde å sparke etter mobbeofferet, hadde sønnen min revet ham i bakken. 

De plaget aldri gutten igjen. Sønnen min kom hjem og unnskyldte seg for å ha revet noen i bakken. Han fortalte i historien, og jeg gav ham en high five og pannekaker til middag. 

Anonymkode: fb353...f7b

[Anonym bruker]

Jeg hadde blitt utsatt for stadig erting (som det da ble kalt). Ikke veldig alvorlig, men veldig plagsomt for meg når det skjedde. Flere gutter i klassen som stod for det.

En dag kom en bak meg, gjorde slik at jeg falt rett i asfalten med hodet først. DA fikk jeg nok, og eksploderte av sinne og begynte å slåss med ham. Til slutt var han så sliten at han ikke greide å ta igjen ordentlig, da fikk han tvillingbroren, som var en del mindre enn seg, til å ta over å slåss med meg. Det provoserte meg enda mer, så jeg ga meg ikke. Til slutt gråt sistemann, men han nektet også å gi seg. Til slutt kom lærer og rektor og jeg og siste gutten måtte bli med til rektors kontor. Siste gutten gråt fremdeles, ikke fordi jeg hadde fått så mange fulltreffere, mer fordi han følte det var et nederlag og at han egentlig ikke ønsket å slåss i utgangspunktet.

Jeg var på den tiden en liten tynn flis og veldig stille og beskjeden av meg. Rektor trodde han skulle løse dette raskt med å få meg til å be om unnskyldning for å ha slått den siste gutten. Jeg blånektet, sa at det var jeg som først var blitt angrepet og at den som burde vært kalt inn og fått kjeft var han som startet det hele. Men han mente rektor ikke var problemet (selv om han var en kjent trøbbelmaker). Sistemann var redd fordi vi var kalt inn på rektors kontor, så han gråt mer. Jeg fikk ordentlig kjeft av rektor, fikk en lang tale om hvordan man skal oppføre seg og at man ikke skal være voldelig. Da han var ferdig spurte jeg ham igjen når han skulle hente han som startet det hele helt uten grunn. Nei, han var jo i time nå, så de kunne jo ikke forstyrre ham, og dessuten hadde ikke lærerne sett det. Jeg ba dem spørre de andre i klassen, for alle hadde sett det som skjedde. Rektor nektet det og ba meg igjen om å be om unnskyldning. Da sa jeg til ham at uansett hva som skjedde videre og uansett hvordan de ville straffe meg så ville jeg ALDRI be om unnskyldning for ikke å godta at noen forsøkte å skade meg, og at jeg aldri ville be om unnskyldning for å beskytte meg selv. Sa også at jeg ikke kom til å godta noen straff så lenge jeg var uskyldig og de nektet å gjøre noe med de som faktisk var skyldige.

Jo sintere jeg ble, jo mer gråt den andre. Syntes egentlig litt synd på ham, for han var på en måte blitt kastet ut i det uten å ville det og "kunne ikke" la være uten å selv risikere å bli mobbet.

Til slutt sa rektor at hvis vi tok hverandre i hånden samtidig og unnskyldte oss så kunne vi gå. Jeg sa jeg kunne ta den andre i hånden, men at jeg forventet en unnskyldning, men nektet å gi en selv. Rektor forsøkte seg på andre "trusler", da svarte jeg bare at jeg nektet å forlate hans kontor før jeg fikk en unnskyldning, også for å ha fått skylden for noe jeg ikke var skyldig i. Og jeg fortsatte å kreve at den som faktisk hadde startet dette måtte kalles inn og be om unnskyldning til både meg og den andre gutten. Til slutt ga rektor opp, fikk den andre gutten til å be meg om unnskyldning og slapp oss ut. Han som startet det fikk aldri noe straff, ble ikke en gang kalt inn til samtale.

Det var første gangen jeg stod ordentlig opp for meg selv. Ingen hadde forventet det. Heller ikke jeg selv, for jeg var ikke den som turde stå opp mot noen, aller minst voksne. Men det føltes bare så inderlig og dypt urettferdig at det trigget noe i meg.

Etter dette ble jeg aldri ertet/mobbet igjen.

Det som er så synd er at skolene lar ting gå altfor langt før ting blir tatt godt nok tak i. I min klasse var det den gangen litt som en annen fortalte, det hadde vært veldig mye sykdom blant lærer, klassen vår hadde ikke hatt stabilitet på flere år (vi gikk i 4. eller 5. da jeg slåss), og det var det som ødela klassemiljøet og skapte bråk og uro, for det var egentlig ikke større problemer i klassen.

Anonymkode: 16e73...e18