Gå til innhold

Mannen min nekter meg å dra på julebordet?


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Joda, var sammen med en sånn mann. Var. Fikk ikke ha mannlige kontakter på mobil eller mail, fikk ikke gå på fest, fikk kun lov å være med et par utvalgte venner osv. Det tok meg ca et år å innse hvilken galskap det var. Jeg gjorde det slutt. Jeg orket ikke å leve sånn. Han kunne bli sur en hel uke hvis jeg hang med feil folk eller jeg fikk melding av en annen gutt. Jeg trengte ikke engang å ha initiert kontakten med den andre personen engang. 

Anonymkode: 614be...b52

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

8 timer siden, Anonym bruker skrev:

Ja, han mener at jeg ikke skal gå dit. Har ingenting å gjøre der. Når jeg skal møte ei vennine eller lignende så må jeg som regel si ifra/eller spørre. Jeg har levd i tåke i mange år pga det har vært mye med barna så har ikke hatt tid uansett til å være sosial. 
Men nå som barna er eldre og er i barnehagen så har jeg kommet meg i jobb igjen og begynt å være litt sosial (møtt venninner 3 ganger på 1 år) men da må jeg si ifra som sagt. Han er hel en type som er sjalu. Aldri vært på julebord før heller, men har jo festet mye i min tidligere unge liv før jeg møte han og fikk barn. 
Jeg skal på det julebordet, blir vel ikke lenge. Blir jeg der lenge så kommer han vel til å terrorisere meg meld eller beskylde meg for at jeg har hatt meg med noen der osv. Jeg blir gal. Er det ingen andre som har det slik at mannen bestemmer om du skal dit og dit?

Anonymkode: ca940...07d

Made faresignaler! Han høres ut som en psykopat som kontrollerer deg :( Tenker at du bør komme deg unna han

Anonymkode: 04cae...a4c

Lenke til kommentar
Del på andre sider

10 timer siden, Anonym bruker skrev:

Men vi vet jo absolutt ingenting om hva som ligger bak dette... det kan være så enkelt som en over her skriver, at hun "nektet" mannen å gå på julebord med overnatting da hun ville blitt sittende alene med nyfødt og flere andre barn - eller det kan være en sykelig sjalu og voldelig mann. Det første er jo bare fornuftig. Det andre er alvorlig.

Mener du at du vet nok her til å be hi kaste ut mannen?

Anonymkode: 57cd7...d42

Jeg vet at hadde jeg hatt en mann som nektet meg julebord, elller gå ut i det hele tatt, og så laget et helvete, hvis så ble til, så hadde  han blitt historie. Nei , vi vet ingenting, bortsett fra det som står i hovedinnlegget, står ingenting om at mannen er en kvinne, eller at det er små barn blandet inn. Les innlegget, før du svarer!!

Anonymkode: 8bb8d...637

Lenke til kommentar
Del på andre sider

9 timer siden, Anonym bruker skrev:

Ja, han mener at jeg ikke skal gå dit. Har ingenting å gjøre der. Når jeg skal møte ei vennine eller lignende så må jeg som regel si ifra/eller spørre. Jeg har levd i tåke i mange år pga det har vært mye med barna så har ikke hatt tid uansett til å være sosial. 
Men nå som barna er eldre og er i barnehagen så har jeg kommet meg i jobb igjen og begynt å være litt sosial (møtt venninner 3 ganger på 1 år) men da må jeg si ifra som sagt. Han er hel en type som er sjalu. Aldri vært på julebord før heller, men har jo festet mye i min tidligere unge liv før jeg møte han og fikk barn. 
Jeg skal på det julebordet, blir vel ikke lenge. Blir jeg der lenge så kommer han vel til å terrorisere meg meld eller beskylde meg for at jeg har hatt meg med noen der osv. Jeg blir gal. Er det ingen andre som har det slik at mannen bestemmer om du skal dit og dit?

Anonymkode: ca940...07d

Jo, jeg hadde. Bodde sammen i altfor mange år  men måtte tilslutt kaste han ut. Kom senere i snakk med en av eksene hans og det hun fortalte var direkte skremmende, så glad jeg ble kvitt han. Han var sjalu av seg, det kom frem etterhvert og han innrømmet det, men det ble så sykelig , at jeg orket ikke bo sammen med han. Han hadde gode kvaliteter også, men alt var på hans premisser , sånn skal det ikke være. Vi prøvde parterapi, men terapeuten anbefalte meg å flytte fra han og ta ungene med, da det så absolutt ikke var bra for ungene med en far som bråker for bagateller og behandler mor som søppel. Barn får med seg mer enn man tror og det er surt den dagen ungene blir store og begynner å behandle mor på samme måte som far gjorde, fordi de tror det skal være sånn.. 

Hvis du tenker å bo sammen med mannen din, så tenk på ungene og beskytt de, de blir påvirket, på den ene eller den andre måten.

Mine barn har mer enn en gang sagt de er glad for at jeg gikk fra deres far, så jeg vet at jeg gjorde det rette. 

Men dette er ditt liv, du må selv finne ut hvor mye du skal tåle. Er jo mulig å prøve samtale på fmvk, men for oss fungerte ikke det. 

Anonymkode: 8bb8d...637

Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg vet at hadde jeg hatt en mann som nektet meg julebord, elller gå ut i det hele tatt, og så laget et helvete, hvis så ble til, så hadde  han blitt historie. Nei , vi vet ingenting, bortsett fra det som står i hovedinnlegget, står ingenting om at mannen er en kvinne, eller at det er små barn blandet inn. Les innlegget, før du svarer!!

Anonymkode: 8bb8d...637

Da du skrev ditt svar visste vi ingenting om bakgrunnen. Hvis det hadde vært slik at Hi stadig gikk ut og drakk seg full f.eks. tross baby, da hadde en sterk reaksjon fra mannen vært på sin plass. Men når det kommer frem, slik det har gjort, at mannen er sykelig sjalu og kontrollerende - da er saken en helt annen, noe jeg også svarte Hi på etter at hun kom med tilleggsinformasjon. Poenget mitt til deg var at på det tidspunktet du svarte visste vi ikke nok til å anbefale henne å kaste ham ut. Nå gjør vi det, da visste vi det ikke. Jeg skrev ikke at Hi hadde barn i mitt svar til deg, jeg brukte det som et eksempel.

Hva du her mener med at det ikke står noe om at mannen er kvinne, det må du nesten forklare nærmere, for den forstår jeg ikke ;)

 

Anonymkode: 57cd7...d42

Lenke til kommentar
Del på andre sider

16 hours ago, Anonym bruker said:

Hva gjør jeg? Jeg sier til han at han ikke kan nekte meg det. Og at jeg kommer til å dra uansett. Men så sier han «Jeg har sagt nei, du gjør som du vil» Men jeg vet om jeg drar så kommer han til å lage helvete etter det.

Anonymkode: ca940...07d

Løp og skill deg fortest mulig. sånne menn er ikke og ta vare på

Anonymkode: 67778...a02

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

14 timer siden, Anonym bruker skrev:

Ja, han mener at jeg ikke skal gå dit. Har ingenting å gjøre der. Når jeg skal møte ei vennine eller lignende så må jeg som regel si ifra/eller spørre. Jeg har levd i tåke i mange år pga det har vært mye med barna så har ikke hatt tid uansett til å være sosial. 
Men nå som barna er eldre og er i barnehagen så har jeg kommet meg i jobb igjen og begynt å være litt sosial (møtt venninner 3 ganger på 1 år) men da må jeg si ifra som sagt. Han er hel en type som er sjalu. Aldri vært på julebord før heller, men har jo festet mye i min tidligere unge liv før jeg møte han og fikk barn. 
Jeg skal på det julebordet, blir vel ikke lenge. Blir jeg der lenge så kommer han vel til å terrorisere meg meld eller beskylde meg for at jeg har hatt meg med noen der osv. Jeg blir gal. Er det ingen andre som har det slik at mannen bestemmer om du skal dit og dit?

Anonymkode: ca940...07d

Det er ikke normalt i det hele tatt att mannen din skal bestemme hva du skal gjøre.samboeren min har aldri nektet meg noe og jeg har aldri nektet han noe. Hadde eg hatt en mann som skulle bestemme hva jeg fikk lov til så hadde eg gått i fra han omgående!! Og det burde virkelig du også gjøre før barna begynner og se hva han gjør. 

Anonymkode: d04aa...e19

Lenke til kommentar
Del på andre sider

14 timer siden, Anonym bruker skrev:

Ja, han mener at jeg ikke skal gå dit. Har ingenting å gjøre der. Når jeg skal møte ei vennine eller lignende så må jeg som regel si ifra/eller spørre. Jeg har levd i tåke i mange år pga det har vært mye med barna så har ikke hatt tid uansett til å være sosial. 
Men nå som barna er eldre og er i barnehagen så har jeg kommet meg i jobb igjen og begynt å være litt sosial (møtt venninner 3 ganger på 1 år) men da må jeg si ifra som sagt. Han er hel en type som er sjalu. Aldri vært på julebord før heller, men har jo festet mye i min tidligere unge liv før jeg møte han og fikk barn. 
Jeg skal på det julebordet, blir vel ikke lenge. Blir jeg der lenge så kommer han vel til å terrorisere meg meld eller beskylde meg for at jeg har hatt meg med noen der osv. Jeg blir gal. Er det ingen andre som har det slik at mannen bestemmer om du skal dit og dit?

Anonymkode: ca940...07d

Jeg hadde det sånn. Men jeg gikk. Det bør du og gjøre for det der er ikke normalt 

Anonymkode: 3e447...ba4

Lenke til kommentar
Del på andre sider

22 timer siden, Anonym bruker skrev:

Vold er morsomt?

Anonymkode: e8222...bcb

Nei, det er ikke morsomt om en kvinne blir slått, nei. Men akkurat den var morsom. Erkjenn at du lo litt du også ;) 

Anonymkode: 4874c...18b

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Nei, det er ikke morsomt om en kvinne blir slått, nei. Men akkurat den var morsom. Erkjenn at du lo litt du også ;) 

Anonymkode: 4874c...18b

Ikke i det hele tatt

Anonymkode: e8222...bcb

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For "oss andre" høres dette helt virkelighetsfjernt ut, at mannen din skal gi deg tillatelse..Men det er nok dessverre mer vanlig enn vi ønsker å tro. 

Levde med en slik mann i noen år. Startet i det små med at han ikke likte at jeg festet, og hvertfall ikke uten han. Han sa eller gjorde ikke noe i forkant, bortsett fra å lage en helt utrolig muggen stemning. Det ble alltid krangler i fylla også, og han klarte å overbevise meg om at det var jeg som var årsaken. At jeg ikke tålte alkohol, som han kalte det. Jeg tenkte at å feste ikke var det viktigste, så jeg lot det gå..

Jeg flyttet sammen med han. Og sakte men sikkert (eller ganske fort) ble det slik at jeg sluttet helt å være sosial. Jeg hadde to barn fra tidligere, og for å dra på vennebesøk på kveldstid så krevde jo det naturligvis at samboeren min var "barnevakt". Han sa han kunne være det, men kroppsspråket sa alt annet. Ingen "kos deg" eller noe, bare total stillhet. Ignorering da jeg kom hjem, sinte skritt over gulvet, og altså en helt uforståelig og uakseptabel oppførsel. Gleden med å dra på besøk ble overskygget over "straffen" ved å gjøre det, så jeg sluttet. Den gang da så jeg ikke at han faktisk straffet meg med psykisk vold..Han ville jo bare være sammen meg, søtt ikke sant? 

Min bestevenninne inviterte til 40årsdag. På dette tidspunktet hadde hun fått øynene opp for hvordan samboeren min var, i tillegg til at han hadde gitt direkte uttrykk for at han ikke likte henne. Han ble derfor ikke invitert, bare jeg. Alle mine venner og kjente skulle dit, men jeg dro ikke. Jeg ventet og ventet på at samboeren min skulle si "Jeg og venninnen din går ikke overens, men håper du drar og får en fin kveld likevel", slik en NORMAL mann ville sagt. Men nei, han ignorerte innbydelsen min og nevnte den aldri med et ord. Et tydelig tegn på hva han tenkte.

En annen gang var min bror på besøk hos en kompis av seg på samme sted som jeg og samboeren bodde. Broren min ønsket at jeg ble med han på fest, og jeg spurte samboeren min om han kunne tenke seg å være med. (I denne perioden begynte jeg å få nok av hans oppførsel, og "frykten" for hans reaksjoner var gått over til likegyldighet.) Og du kan tenke deg reaksjonen til samboeren min da jeg spurte: hele ansiktet hans ble fordreid og mørkt, og det var tydelig at dette opplevdes som en enorm stresspåkjenning for han, eller noe i den duren..Han reiste seg opp fra sofaen og svarte hissig at det ville han ikke. Det er vanskelig for meg å beskrive, men han trengte ikke si så mange ord for å lage den mest uhyggelige stemningen jeg noen gang, både før og etter forholdet, har kjent på..

Det han gjør da er å gå i dusjen, ta med seg alkohol og dro ut (!!). Jeg ble sittende hjemme som et spørsmålstegn og tenkte at dette orker jeg faen ikke mer..

Noen timer senere, kl 12 på kvelden, kom han hjem igjen. Han fortalte at han hadde vært hos en kompis, og hadde tenkt å dra ut sammen med han, men ombestemte seg. Han hørtes tilfreds ut med at han hadde ombestemt seg, som om han hadde gjort en god gjerning og var en "god mann". DA ble jeg glad for at jeg ble hjemme, for tenk dere om jeg hadde møtt han ute på byen i den sinnsstemninga der..har ikke tall på hvor mange ganger han har kalt meg alt som er å kalles fordi menn har pratet til meg på byen..ja, selv mitt eget mannlige søskenbarn ble han sjalu på..

Da han kom hjem og så at jeg ikke var dratt ut, ble han SÅ fornøyd. Det var som å se et lite barn som nettopp hadde fått godteri, og om han hadde hatt hale ville den logret! Han satte seg ned som ingenting var skjedd, og begynte å prate om hverdagslige ting med mild og munter stemme. Ingen forklaring eller unnskyldning fikk jeg. Og kontrasten til humøret hans da han dro, og til nå, var kvalmende stor! Da var jeg blitt så likegyldig at jeg ikke svarte han men gikk rett inn på rommet og la meg i senga, og jeg la ut annonse om at jeg og mine barn ønsket å leie leilighet. 

Utallige slike situasjoner var det. UTALLIGE. En slik situasjon er ikke grusomt ille, men når det blir hverdagen så gjør det noe med deg..Heldigvis gikk min kjærlighet for han over til forakt, for jeg VISSTE at dette ikke var normalt, og at dette er noe HAN trenger hjelp til for å noen gang fungere i et forhold. Ikke var han psykopat eller sosiopat, bare utrolig umoden følelsesmessig, manipulerende og lavt selvbilde. På slutten av forholdet prøvde han til og med å overbevise meg om at jeg var psykisk syk...Så langt gikk han for å hevde seg selv. Selvbildet hans var så dårlig at han tok det ut på meg, uten at han egentlig skjønte det. Vi hadde hatt en episode der han klikket i vinkel etter en bytur (høres ut som vi bare var på fest, det var vi ikke.). Foranledningen var at jeg dro på vors med venninner, og han med kompiser. Husker at jeg ble så overrasket over at han "tillot" det! Vi skulle møtes på byen, men før vi møttes bestemte vi jentene at vi skulle stoppe innom et annet utested på veien først. Det var god stemning og mye jentelatter. Jeg tekstet samboer om at vi kom snart, hadde bare droppet innom et annet sted først. "Reis til helvete di merr" fikk jeg til svar. Resten av kvelden er historie..husker bare at da vi var på tur hjem, så møtte vi på en av samboers kolleger, og han ene sa utav det blå "Går det bra? Du er så svart i øynene"..... Da vi kom hjem, satte jeg meg i sofa for æ spise fra en takeaway-boks. På veien hjem, og på byen, hadde jeg sagt unnskyld til han 8653322 ganger for at jeg hadde droppet innom det andre utestedet først. Men det hjalp ikke..han gikk på soverommet og hentet dyne og puta som han kastet mot meg, jeg fikk nemlig ikke sove på soverommet..Takeaway-boksen rev han ut av hendene mine og tømte over meg. 

To dager senere skulle han til psykologen. Han ble utredet for ADD, og slet med angst og depresjoner. Noe som var tungt å svelge og derfor forsøkte å skyve over på meg istedet...Vi hadde knapt pratet sammen siden den kvelden, og jeg var i sjokk og full av avsky. (Barna var ikke hjemme denne helgen). Og jeg husker enda at han kommer mot meg og tar rundt meg for å gi en klem før han dro. En sånn lang klem der han stryker over ryggen. En slik klem han ALDRI brukte å gi. Jeg sto stiv som en pinne, og strøk han ikke tilbake, jeg følte jo forakt for han..

Han kom hjem fra psykologtimen og fortalte hvor bra det hadde gått, MEN at det var noe annet som var kommet opp...Hold dere fast: Jeg var psyk. JEG. Han hadde fortalt psykologen at jeg ikke strøk på han, slik han gjorde, da han ga klemmen. Psykologen hadde, ifølge min samboer (selvsagt har ikke psykologen sagt det på ordentlig) sagt at jeg hadde følelsesmessige problemer og hadde store problemer med å knytte meg til andre mennesker, og at dette var resultat av traumer fra barndommen.

Jeg fikk heldivis ei leilighet to dager etterpå, og flyttet ut. Bak ryggen hans, han visste ikke noe. Jeg måtte gjøre det slik, da han hadde truet meg flere ganger å kaste meg og barna ut fra HANS hus. 

Jeg ser tilbake nå, og tenker at jeg er glad jeg dro..at jeg ikke fortsatte med å "forstå" han. Og jeg fant også ut at han gjorde det samme med eksen sin. Å kaste mat på kjærestene sine er visst hans spesialitet...Jeg er glad jeg ikke har noen traumer eller "mareritt" etter dette forholdet, og det takker jeg min sterke psyke for. I ettertid har han gått rundt og fortalt alle slags folk at jeg var manipulerende, slem og voldelig (samtidig som han skrev hemmelige meldinger til meg om å få meg tilbake). Og jeg har ikke fortalt noe om han til andre enn min familie og mine venner. Hvorfor? For jeg trenger ikke det..mine kjenner meg og sannheten, og jeg synes mest synd i denne stakkarslige mannen..

Så kjære HI;

La det ALLTID blinke kraftig rødt når noen sier du ikke får "lov". Det sier mye om deres grunnleggende verdisyn og holdninger, og det er ikke noe du kan diskutere noen fra. La det gå, drit i det. Det er faktisk ikke bare ett menneske for deg i denne verden. 

 

Anonymkode: 088cf...828

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Nei, det er ikke morsomt om en kvinne blir slått, nei. Men akkurat den var morsom. Erkjenn at du lo litt du også ;) 

Anonymkode: 4874c...18b

Det var en mann som ble slått i «eksempelet». Var det derfor det var morsomt?

Anonymkode: 7a05f...50f

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

På 30.11.2019 den 0.08, Anonym bruker skrev:

Ja, han mener at jeg ikke skal gå dit. Har ingenting å gjøre der. Når jeg skal møte ei vennine eller lignende så må jeg som regel si ifra/eller spørre. Jeg har levd i tåke i mange år pga det har vært mye med barna så har ikke hatt tid uansett til å være sosial. 
Men nå som barna er eldre og er i barnehagen så har jeg kommet meg i jobb igjen og begynt å være litt sosial (møtt venninner 3 ganger på 1 år) men da må jeg si ifra som sagt. Han er hel en type som er sjalu. Aldri vært på julebord før heller, men har jo festet mye i min tidligere unge liv før jeg møte han og fikk barn. 
Jeg skal på det julebordet, blir vel ikke lenge. Blir jeg der lenge så kommer han vel til å terrorisere meg meld eller beskylde meg for at jeg har hatt meg med noen der osv. Jeg blir gal. Er det ingen andre som har det slik at mannen bestemmer om du skal dit og dit?

Anonymkode: ca940...07d

Nei mannen min bestemmer ikke over meg. Jeg sier ifra at jeg legger planer og ser om det kræsjer med hans planer. 

Anonymkode: 92b95...03a

Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

For "oss andre" høres dette helt virkelighetsfjernt ut, at mannen din skal gi deg tillatelse..Men det er nok dessverre mer vanlig enn vi ønsker å tro. 

Levde med en slik mann i noen år. Startet i det små med at han ikke likte at jeg festet, og hvertfall ikke uten han. Han sa eller gjorde ikke noe i forkant, bortsett fra å lage en helt utrolig muggen stemning. Det ble alltid krangler i fylla også, og han klarte å overbevise meg om at det var jeg som var årsaken. At jeg ikke tålte alkohol, som han kalte det. Jeg tenkte at å feste ikke var det viktigste, så jeg lot det gå..

Jeg flyttet sammen med han. Og sakte men sikkert (eller ganske fort) ble det slik at jeg sluttet helt å være sosial. Jeg hadde to barn fra tidligere, og for å dra på vennebesøk på kveldstid så krevde jo det naturligvis at samboeren min var "barnevakt". Han sa han kunne være det, men kroppsspråket sa alt annet. Ingen "kos deg" eller noe, bare total stillhet. Ignorering da jeg kom hjem, sinte skritt over gulvet, og altså en helt uforståelig og uakseptabel oppførsel. Gleden med å dra på besøk ble overskygget over "straffen" ved å gjøre det, så jeg sluttet. Den gang da så jeg ikke at han faktisk straffet meg med psykisk vold..Han ville jo bare være sammen meg, søtt ikke sant? 

Min bestevenninne inviterte til 40årsdag. På dette tidspunktet hadde hun fått øynene opp for hvordan samboeren min var, i tillegg til at han hadde gitt direkte uttrykk for at han ikke likte henne. Han ble derfor ikke invitert, bare jeg. Alle mine venner og kjente skulle dit, men jeg dro ikke. Jeg ventet og ventet på at samboeren min skulle si "Jeg og venninnen din går ikke overens, men håper du drar og får en fin kveld likevel", slik en NORMAL mann ville sagt. Men nei, han ignorerte innbydelsen min og nevnte den aldri med et ord. Et tydelig tegn på hva han tenkte.

En annen gang var min bror på besøk hos en kompis av seg på samme sted som jeg og samboeren bodde. Broren min ønsket at jeg ble med han på fest, og jeg spurte samboeren min om han kunne tenke seg å være med. (I denne perioden begynte jeg å få nok av hans oppførsel, og "frykten" for hans reaksjoner var gått over til likegyldighet.) Og du kan tenke deg reaksjonen til samboeren min da jeg spurte: hele ansiktet hans ble fordreid og mørkt, og det var tydelig at dette opplevdes som en enorm stresspåkjenning for han, eller noe i den duren..Han reiste seg opp fra sofaen og svarte hissig at det ville han ikke. Det er vanskelig for meg å beskrive, men han trengte ikke si så mange ord for å lage den mest uhyggelige stemningen jeg noen gang, både før og etter forholdet, har kjent på..

Det han gjør da er å gå i dusjen, ta med seg alkohol og dro ut (!!). Jeg ble sittende hjemme som et spørsmålstegn og tenkte at dette orker jeg faen ikke mer..

Noen timer senere, kl 12 på kvelden, kom han hjem igjen. Han fortalte at han hadde vært hos en kompis, og hadde tenkt å dra ut sammen med han, men ombestemte seg. Han hørtes tilfreds ut med at han hadde ombestemt seg, som om han hadde gjort en god gjerning og var en "god mann". DA ble jeg glad for at jeg ble hjemme, for tenk dere om jeg hadde møtt han ute på byen i den sinnsstemninga der..har ikke tall på hvor mange ganger han har kalt meg alt som er å kalles fordi menn har pratet til meg på byen..ja, selv mitt eget mannlige søskenbarn ble han sjalu på..

Da han kom hjem og så at jeg ikke var dratt ut, ble han SÅ fornøyd. Det var som å se et lite barn som nettopp hadde fått godteri, og om han hadde hatt hale ville den logret! Han satte seg ned som ingenting var skjedd, og begynte å prate om hverdagslige ting med mild og munter stemme. Ingen forklaring eller unnskyldning fikk jeg. Og kontrasten til humøret hans da han dro, og til nå, var kvalmende stor! Da var jeg blitt så likegyldig at jeg ikke svarte han men gikk rett inn på rommet og la meg i senga, og jeg la ut annonse om at jeg og mine barn ønsket å leie leilighet. 

Utallige slike situasjoner var det. UTALLIGE. En slik situasjon er ikke grusomt ille, men når det blir hverdagen så gjør det noe med deg..Heldigvis gikk min kjærlighet for han over til forakt, for jeg VISSTE at dette ikke var normalt, og at dette er noe HAN trenger hjelp til for å noen gang fungere i et forhold. Ikke var han psykopat eller sosiopat, bare utrolig umoden følelsesmessig, manipulerende og lavt selvbilde. På slutten av forholdet prøvde han til og med å overbevise meg om at jeg var psykisk syk...Så langt gikk han for å hevde seg selv. Selvbildet hans var så dårlig at han tok det ut på meg, uten at han egentlig skjønte det. Vi hadde hatt en episode der han klikket i vinkel etter en bytur (høres ut som vi bare var på fest, det var vi ikke.). Foranledningen var at jeg dro på vors med venninner, og han med kompiser. Husker at jeg ble så overrasket over at han "tillot" det! Vi skulle møtes på byen, men før vi møttes bestemte vi jentene at vi skulle stoppe innom et annet utested på veien først. Det var god stemning og mye jentelatter. Jeg tekstet samboer om at vi kom snart, hadde bare droppet innom et annet sted først. "Reis til helvete di merr" fikk jeg til svar. Resten av kvelden er historie..husker bare at da vi var på tur hjem, så møtte vi på en av samboers kolleger, og han ene sa utav det blå "Går det bra? Du er så svart i øynene"..... Da vi kom hjem, satte jeg meg i sofa for æ spise fra en takeaway-boks. På veien hjem, og på byen, hadde jeg sagt unnskyld til han 8653322 ganger for at jeg hadde droppet innom det andre utestedet først. Men det hjalp ikke..han gikk på soverommet og hentet dyne og puta som han kastet mot meg, jeg fikk nemlig ikke sove på soverommet..Takeaway-boksen rev han ut av hendene mine og tømte over meg. 

To dager senere skulle han til psykologen. Han ble utredet for ADD, og slet med angst og depresjoner. Noe som var tungt å svelge og derfor forsøkte å skyve over på meg istedet...Vi hadde knapt pratet sammen siden den kvelden, og jeg var i sjokk og full av avsky. (Barna var ikke hjemme denne helgen). Og jeg husker enda at han kommer mot meg og tar rundt meg for å gi en klem før han dro. En sånn lang klem der han stryker over ryggen. En slik klem han ALDRI brukte å gi. Jeg sto stiv som en pinne, og strøk han ikke tilbake, jeg følte jo forakt for han..

Han kom hjem fra psykologtimen og fortalte hvor bra det hadde gått, MEN at det var noe annet som var kommet opp...Hold dere fast: Jeg var psyk. JEG. Han hadde fortalt psykologen at jeg ikke strøk på han, slik han gjorde, da han ga klemmen. Psykologen hadde, ifølge min samboer (selvsagt har ikke psykologen sagt det på ordentlig) sagt at jeg hadde følelsesmessige problemer og hadde store problemer med å knytte meg til andre mennesker, og at dette var resultat av traumer fra barndommen.

Jeg fikk heldivis ei leilighet to dager etterpå, og flyttet ut. Bak ryggen hans, han visste ikke noe. Jeg måtte gjøre det slik, da han hadde truet meg flere ganger å kaste meg og barna ut fra HANS hus. 

Jeg ser tilbake nå, og tenker at jeg er glad jeg dro..at jeg ikke fortsatte med å "forstå" han. Og jeg fant også ut at han gjorde det samme med eksen sin. Å kaste mat på kjærestene sine er visst hans spesialitet...Jeg er glad jeg ikke har noen traumer eller "mareritt" etter dette forholdet, og det takker jeg min sterke psyke for. I ettertid har han gått rundt og fortalt alle slags folk at jeg var manipulerende, slem og voldelig (samtidig som han skrev hemmelige meldinger til meg om å få meg tilbake). Og jeg har ikke fortalt noe om han til andre enn min familie og mine venner. Hvorfor? For jeg trenger ikke det..mine kjenner meg og sannheten, og jeg synes mest synd i denne stakkarslige mannen..

Så kjære HI;

La det ALLTID blinke kraftig rødt når noen sier du ikke får "lov". Det sier mye om deres grunnleggende verdisyn og holdninger, og det er ikke noe du kan diskutere noen fra. La det gå, drit i det. Det er faktisk ikke bare ett menneske for deg i denne verden. 

 

Anonymkode: 088cf...828

Så flott at du kom deg unna! Det er jo dette som er så typisk, slike menn får deg til å flytte grensene dine nesten umerkelig til å begynne med, utnytter at du er forelsket og villig til å tilpasse deg. Slik flytter de grensene til man aksepterer det helt uakseptable. Du er på en måte heldig som ble sint og så spillet hans til slutt. Jeg tror ikke HI er der riktig enda, derfor er det enda viktigere at hun oppsøker hjelp for å komme seg unna den destruktive mannen før hun blir mer skadet.

Hi, les dette innlegget - for dette er fremtiden din om du ikke kommer deg unna! Søk hjelp, Hi!

 

Anonymkode: 57cd7...d42

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 29.11.2019 den 21.59, Anonym bruker skrev:

Hva gjør jeg? Jeg sier til han at han ikke kan nekte meg det. Og at jeg kommer til å dra uansett. Men så sier han «Jeg har sagt nei, du gjør som du vil» Men jeg vet om jeg drar så kommer han til å lage helvete etter det.

Anonymkode: ca940...07d

Hvorfor nekter han deg det? Det må jo være en grunn? 

Anonymkode: 04e97...9cf

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Hvorfor nekter han deg det? Det må jo være en grunn? 

Anonymkode: 04e97...9cf

Med kontrollerende psykopater/sosiopater så trenger det ikke være noe grunn, nei. 
jeg fikk ikke engang kjøre til nabobyen å besøke vennene mine... hvorfor? Fordi det var bomring der...

Anonymkode: 3e447...ba4

Lenke til kommentar
Del på andre sider

7 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hvorfor nekter han deg det? Det må jo være en grunn? 

Anonymkode: 04e97...9cf

Det du sier med en sånn kommentar er at det er hi sin feil at mannen hennes nekter henne å dra på julebord

Anonymkode: e8222...bcb

Lenke til kommentar
Del på andre sider

20 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hvorfor nekter han deg det? Det må jo være en grunn? 

Anonymkode: 04e97...9cf

Kan du virkelig så lite om kontrollerende adferd? Du bør lese deg litt opp på hvordan f.eks. psykopater fungerer når de psyker ned partner for å kontrollere og manipulere partner. Ikke sikkert His mann er psykopat, men han har uansett et sykelig kontrollbehov over henne.

Siden du vet så lite om dette bør du virkelig lese deg litt opp, for det å slenge ut en slik kommentar kan få en kvinne til å la være å komme seg unna en mann hun må komme seg unna.

Alternativet er jo ev. at du kanskje er en slik person selv, som manipulerer og kontrollerer de i din nærhet, spiller på slike ting for å gjøre dem usikre. Kanskje du til og med er His mann...

Anonymkode: 57cd7...d42

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jeg som skrev det kjempelange innlegget over. Ville bare si noe:

Det spiller ingen rolle om du drar på julebordet eller ikke, for det er ikke det det handler om..om du kjenner deg bare litt igjen i innlegget jeg skrev lenger opp; finn din styrke og gjør noe konstruktivt for deg selv. Ikke imorgen, neste dag, eller over nyttår. Nå. Om dette var din 25 år gammel datter, hva ville du rådet henne til å gjøre..?

Uansett hva som er "årsaken" til at mannen din sier du ikke får lov til å dra på julebord, så er ingen årsak god nok..ikke utroskap, ikke flatfylla, ikke vill dansing. Ingenting. Konstruktive voksne kan heller si "jeg stoler på deg og ønsker deg en fin kveld til tross for at jeg har en liten klump i magen". Med mindre han er forelderen din og du er 14 år, er det uakseptabelt å si "du får ikke lov, men gjør hva du vil". Tygg på den setninga...finnes det noe mer umodent?

Anonymkode: 088cf...828

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eller så heter du Lene og er utro med alt og alle. Mens den stakkaren hjemme mistenker utroskap noe du benekter. At alle venner og kollegaer vet du horer rundt på byen og julebord, det forteller du ikke noe om. Til andre omtaler du samboeren din som sjalu og beskylder deg for utroskap . 

Anonymkode: 22e1d...846

Lenke til kommentar
Del på andre sider

12 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Eller så heter du Lene og er utro med alt og alle. Mens den stakkaren hjemme mistenker utroskap noe du benekter. At alle venner og kollegaer vet du horer rundt på byen og julebord, det forteller du ikke noe om. Til andre omtaler du samboeren din som sjalu og beskylder deg for utroskap . 

Anonymkode: 22e1d...846

Tenker du før du skriver?

Det er måte på hvor mye utro man kan være når man har vært ute på tre venninnekvelder på et år og mannen har kontroll på henne resten av tiden...

Anonymkode: 57cd7...d42

Lenke til kommentar
Del på andre sider

8 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Eller så heter du Lene og er utro med alt og alle. Mens den stakkaren hjemme mistenker utroskap noe du benekter. At alle venner og kollegaer vet du horer rundt på byen og julebord, det forteller du ikke noe om. Til andre omtaler du samboeren din som sjalu og beskylder deg for utroskap . 

Anonymkode: 22e1d...846

Hva er poenget med å være en drittkjerring?

Anonymkode: e8222...bcb

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...