Hvordan hjelpe noen ut av offerrollen?

[Anonym bruker]

Vi har et familiemedlem som hele livet har følt seg som et offer. Hver gang noe trist skjer i familien (sykdom, ulykke) går hun helt opp i offerrollen og sammenligner med et glansbildet hun har skapt seg av virkeligheten. Det kan være virkelige tragedier hun opplever som dødsfall av en som har stått henne nær, og det kan være småting. Hun synes verden er fryktelig urettferdig og klarer ikke å legge noe bak seg og gå videre. I stedet for å godta det som skjer og fokusere på å gjøre det beste ut av det går all energi på å synes synd på seg selv (og få andre til å synes det også). I tillegg krisemaksimeres det. F.eks. har et av barna falt og slått ut en melketann så er hun overbevist om skader på den blivende tannen og at barnet vil få store problemer med dette i ettertid.  Hver gang det skjer noe småting med barna (barnet faller, får hull på buksen, har blitt dyttet i barnehagen) så dveles det ved dette lenge. Ettersom de aldri slipper negative hendelser blir hver ting som skjer stablet oppå tidligere hendelser og "at vi skulle oppleve dette også!" kan de si på gråten om hver minste lille ting. De ødelegger sin egen livskvalitet og sin egen helse og familiemedlemmer går lei og trekker seg tilslutt unna. De har gjerne opplevd verre ting selv og går da lei av denne evigvarende offerrollen. Hun vil ikke ha hjelp av f.eks. en psykolog for det er jo ikke hun som har utfordringene. Det er verden som er urettferdig som rammer henne så hardt og det er ingenting hun kan gjøre med det. Hun er bare uheldig. Dermed står hun godt plantet i hengemyren. Hvordan motivere henne til å prøve å komme ut av denne hengemyren og gjøre det beste ut av livet?     

Anonymkode: d4d28...ebc

[Anonym bruker]

Hun høres deprimert ut

Anonymkode: 96fb2...461

[Gjest Antarctica]

Vet ikke om det er mulig. Kjenner også noen sånne. Det er en viss nytelse i å være lenket til lidelsen, kan det se ut til.

[Anonym bruker]

Min erfaring er at når man stadig opplever ene krisen etter den andre, så senkes også terskelen på hva man takler av ytterligere påkjenninger, og da kan det som for andre, eller egentlig, er småting også føles langt verre og føles som kriser for den det gjelder.

Det må en snuprosess av tankene til, og det må man jo være motivert for. Mye av det går på det å akseptere det som skjer, ikke stritte imot, og lære seg å gi slipp på unødvendige bekymringer eller negative tanker, og så ta bevisste valg om andre tanker og følelser for å snu en nedbrytende tanke/følelse. Med trening kan man snu det - men som sagt, da må man være motivert for det også. Og hun du snakker om virker ikke å være særlig motivert, Hi...

Jeg synes Ingvard Wilhelmsen har mye bra og skriver på en lettlest og morsom måte. Noen ganger kan en humoristisk tilnærming, som han greier, være lettere å forholde seg til når det gjelder alvorlige ting. Kanskje du kan gi en av hans bøker til henne? (og håpe hun leser den...)

Indirekte så kan du prøve å sette grenser, som på sikt kan hjelpe henne til å endre egne tanker:

"Ja, det var jo kjedelig med den tannen, men tenk så heldig Kari faktisk var. Hun mistet jo bare en tann, det kunne gått mye verre. Vær glad det bare var en melketann, og det er ingen vits å være redd for at noe annet kan ha skjedd med den neste tannen, for det finner vi jo ikke ut foreløpig.  Vi får ta det hvis det skulle skje, for det har jo ingen hensikt å bruke energi på noe som kanskje aldri skjer, og uansett kan vi ikke gjøre noe fra eller til nå." Og så bytte tema.

Ang. det med tannen, og kanskje det med klær også, der kan det være dårlig økonomi som skaper katastrofetanker, fordi hun blir fortvil over ekstrautgifter og utsikten for dyre ting som ev. må tas - men der gjelder egentlig det samme, ikke bruke energi på det man ikke vet noe om foreløpig, eller ikke kan endre, akseptere det som skjer, og så snu fokus.

Bukse: "Ja, jeg husker da min Ole stadig kom hjem med hull på bukser eller gensre, er det ikke utrolig hvor mye klær enkelte barn kan gå gjennom. Synd med buksen til din Petter, men sånn er det jo bare i den alderen. Det var forresten veldig moro å se at Petter nå greier/kan/sier..." og så sier du noe positivt om hennes Petter, noe som kan få henne over på positive tanker.

Er du heldig kan det være hun etterhvert plukker opp litt av tankegangen og greier å snu det. Om hun ikke jobber så går det jo an å sjekke ut hvilke livsmestringskurs Nav/kommunen har der hun bor og tips henne om det - gjerne krydret med en du kjenner (tenkt eller virkelig...) som har gått det og fått så stort utbytte av det. Noen av disse kursene er veldig gode. Kan være hun kan ha nytte av det.

Anonymkode: bc192...01a

[Anonym bruker]

17 timer siden, Pashla skrev:

Vet ikke om det er mulig. Kjenner også noen sånne. Det er en viss nytelse i å være lenket til lidelsen, kan det se ut til.

Nå er du ond.

Anonymkode: 52dc3...127

[Anonym bruker]

55 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Nå er du ond.

Anonymkode: 52dc3...127

Jeg er helt enig i uttalelsen. Noen ser faktisk ut for å trives litt for godt i offerrollen. 

Anonymkode: 0c381...d5d

[Anonym bruker]

13 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er helt enig i uttalelsen. Noen ser faktisk ut for å trives litt for godt i offerrollen. 

Anonymkode: 0c381...d5d

Ikke meg du svarer, men jeg er uenig med deg og Pashla i dette. Det er aldri trivsel eller nytelse i å ha det slik som beskrevet i HI!

De som har det slik har det svært vondt, de mestrer ikke livet sitt, de mestrer ikke følelsene. Svært mange av dem har opplevelser i fortiden som gjør at de ikke har lært å håndtere kriser. Noen av dem hadde evnen til å håndtere kriser inntil de fikk altfor mange av dem og gjorde dem altfor sårbare for alt som måtte være av belastning.

Andre kan kanskje noen ganger få inntrykk av at de trives med å ha det så elendig eller at de nyter det - men disse personene lider virkelig, de har det vondt og de trenger hjelp for å komme seg ut av den rollen de har satt seg fast i, de trenger hjelp til å få konstruktive mestringsteknikker, de trenger ofte å få bearbeidet tidligere problemer/traumer.

Man kan bli irritert på slike personer, de kan tappe andre totalt for energi, man kan bli sint og oppgitt på dem. Men å si at de nyter lidelsen, det blir en hån. Men det er sikkert enklest å tro at de nyter det, for da er det lettere å bare å trekke seg helt unna.

Anonymkode: bc192...01a

[Anonym bruker]

21 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er helt enig i uttalelsen. Noen ser faktisk ut for å trives litt for godt i offerrollen. 

Anonymkode: 0c381...d5d

Jeg kunne ikke vært mer uenig, jeg tror ingen vil være i offerrollen. Jeg tror de går seg fast i et spor som er vanskelig å stoppe, et spor som for de er trygt, det er det de kjenner til. Tror ikke det er noe de hverken ønsker eller søker.

Anonymkode: 96fb2...461

[Anonym bruker]

Dere som sier at det ikke finnes nytelse i offerrollen, vet ikke selv hva dere snakker om. Jeg har selv vært der. Jeg nøt faktisk, på en måte, å være mobbeoffer. Jeg hatet det, men samtidig var det noe deilig i å kunne føle meg stakkarslig og dårlig behandlet. Det er et veldig, veldig skummelt spor å være inne på, og det er temmelig utrivelig å komme seg ut av det!

Anonymkode: a2d2c...d25

[Anonym bruker]

Nå er det mange som selv sier at de føler det er en trygghet å være i offerrollen, at tanken på å ta kontroll over eget liv og tankesett er forferdelig skummelt. De velger å fortsette å føle på urettferdighet, lidelse og sorg fordi det er de følelsene som er trygge og forutsigbare. Når ikke de ønsker å endre dette selv, så har man full rett til å skjerme seg selv for disse menneskene. De er utrolig tappende å forholde seg til.

Å si at de nyter det er kanskje feil ord å bruke, men at det gir dem en falsk form for trygghet/trøst er ingen tvil.

 

Du kan ikke tvinge noen til å endre seg, eller til å godta hjelp, men du kan velge hvem du vil ha i ditt eget liv.

Anonymkode: c8693...b50

[Merdee]

På 20.11.2019 den 23.46, Anonym bruker skrev:

Vi har et familiemedlem som hele livet har følt seg som et offer. Hver gang noe trist skjer i familien (sykdom, ulykke) går hun helt opp i offerrollen og sammenligner med et glansbildet hun har skapt seg av virkeligheten. Det kan være virkelige tragedier hun opplever som dødsfall av en som har stått henne nær, og det kan være småting. Hun synes verden er fryktelig urettferdig og klarer ikke å legge noe bak seg og gå videre. I stedet for å godta det som skjer og fokusere på å gjøre det beste ut av det går all energi på å synes synd på seg selv (og få andre til å synes det også). I tillegg krisemaksimeres det. F.eks. har et av barna falt og slått ut en melketann så er hun overbevist om skader på den blivende tannen og at barnet vil få store problemer med dette i ettertid.  Hver gang det skjer noe småting med barna (barnet faller, får hull på buksen, har blitt dyttet i barnehagen) så dveles det ved dette lenge. Ettersom de aldri slipper negative hendelser blir hver ting som skjer stablet oppå tidligere hendelser og "at vi skulle oppleve dette også!" kan de si på gråten om hver minste lille ting. De ødelegger sin egen livskvalitet og sin egen helse og familiemedlemmer går lei og trekker seg tilslutt unna. De har gjerne opplevd verre ting selv og går da lei av denne evigvarende offerrollen. Hun vil ikke ha hjelp av f.eks. en psykolog for det er jo ikke hun som har utfordringene. Det er verden som er urettferdig som rammer henne så hardt og det er ingenting hun kan gjøre med det. Hun er bare uheldig. Dermed står hun godt plantet i hengemyren. Hvordan motivere henne til å prøve å komme ut av denne hengemyren og gjøre det beste ut av livet?     

Anonymkode: d4d28...ebc

Jeg forstår frustrasjonen din, men tenker samtidig at du ikke bør kalle dette for en "offerrolle". Det kan både være snakk om depresjon og/eller senket toleranseterskel for stress og negative hendelser som følge av traumene vedkommende har opplevd. Selv om den er individuell, så har alle mennesker en maksgrense et sted. Fem dråper er ikke mye i et halvfullt glass, men nok til at det renner over i et glass som er fylt til randen.

[Anonym bruker]

Jeg er og enig i at noen "nyter" offerrollen, men jeg ser det mer som at det blir en form for ansvarsfraskrivelse. Da slipper de å ta stilling til følelser og konsekvenser, bare ved å si stakkars meg isteden for å ta jobben med ansvar i eget liv. 

Kjenner også til ei sånn i min krets. Noen av de tingene hun er "offer" for kunne hun selv endret/gjort bedre. Men i ser ikke dette selv, og går rett i forsvar når andre kommer med forslag. Selv blir jeg oppriktig oppgitt tilslutt. Vi andre har også våre utfordringer i livet, men hun fremstiller det som om at det er bare hun i hele verden som har det så tøft og at vi andre bare seiler igjennom livet... Det kan føles som et slag i trynet for oss noen ganger. 

Klart, her handler det også om problematisk forhold til egne følelser, og håndtering av disse. Og personen har det sikkert ikke godt med seg selv. Det trengs jo proffesjonell hjelp egentlig til å løse dette, men da må personen våge å innse det selv også. 

Her har vi prøvd alt fra enkle teknikker i å snu tanke gang til direkte "hadde det ikke vært godt for deg med hjelp til å håndtere dette". Ingenting hjalp, og til slutt har alle rundt bare resignert for egen beskyttelse, og bare nikker når hun kommer med "krisene" sine men hjelper til når de er reelle. 

Anonymkode: b1e39...363

[Anonym bruker]

13 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er helt enig i uttalelsen. Noen ser faktisk ut for å trives litt for godt i offerrollen. 

Anonymkode: 0c381...d5d

Så slem du er 😣 

Anonymkode: dadd2...5e0

[Anonym bruker]

8 timer siden, Merdee skrev:

Jeg forstår frustrasjonen din, men tenker samtidig at du ikke bør kalle dette for en "offerrolle". Det kan både være snakk om depresjon og/eller senket toleranseterskel for stress og negative hendelser som følge av traumene vedkommende har opplevd. Selv om den er individuell, så har alle mennesker en maksgrense et sted. Fem dråper er ikke mye i et halvfullt glass, men nok til at det renner over i et glass som er fylt til randen.

Godt sagt 😊

Anonymkode: dadd2...5e0

[Anonym bruker]

Sliter selv med å være "værsyk" blant annet,- samt notorisk pessimist. Jeg ønsker ikke være det,- og hadde jeg kunne endre tankegangen,- så hadde jeg det! Om jeg kunne "lære meg" å elske vinter,- høst, vårslaps.  Eller bare drite i været,- for man kan ikke gjøre noe med det alikevel,- så hadde jeg SELVFØLGELIG gjort det!

Men alle disse tankene er uttrykk for det jeg føler. Jeg føler hat til styggvær, jeg føler frykt for at negative ting skal skje og derfor er jeg værsyk og "Pessimist"... Og hvem kan egentlig styre følelsene sine? Det er faktisk like vanskelig å styre hatet for vinteren som det er å kontrollere at man blir lei seg for et dødsfall, forelsket, sint på noe/noen eller føler avsky for dyremishandling.....  Så hvis noen vet hvordan man kan styre sine følelser, så ja takk! Eller hva med dere notorisk positive og sprudlende personene rundt omkring,- det er like vanskelig for meg å bli som deg,- som det er for deg og bli som meg.... For å si det "enkelt"...

Jeg går ikke rundt og tror at livet mitt er dømt til at jeg må gå rundt 90% av året og være deprimert pga været her jeg bor,- eller at jeg skal forvente det verste,- alltid,- til evig tid. Jeg jobber med hva jeg tenker,- hele j... tiden,- men ikke f.. om jeg blir bedre. Har til og med gått til psykolog,- for generelt føle at jeg sliter med negativtet,- men når denne etter endt time sa "jeg kan nok ikke hjelpe deg slik jeg jobber",- da ble det dråpen for meg. Betalte over 1000 kroner for en privat psykolog,- som jeg kunne fått henvisning til og dermed redusert pris,- for denne er VELDIG godt likt og kjent for å være flink,- der jeg bor....  Men altså, jeg har alltid et håp der "Inne" om at en dag så "løsner det".... Selv om jeg har gått fra en spontan og rimelig sprudlende tenåring til å bli mer og mer "treg i sessen" og tungsinnet med alderen, og pr dags dato har jeg ikke opplevd noen "tilbakefall" til ungdommens gleder og fravær av bekymringer som ikke er der så må jeg jo ikke gi opp, da hadde jeg nok avlsuttet det hele for lenge siden.

 

jeg skjønner HI blir oppgitt over denne personen,- jeg skjønner folk generelt velger å skyve slike som oss ut av sitt liv (jeg er aldri offer da,-  dveler ikke med det negative som SKJER, det er det som KAN skje jeg sliter med....), jeg skjønner vi er en byrde og at vi kan ødelegge enhver sosial sammenkomst eller gledesøyeblikk om vi glemmer oss et øyeblikk og viser våre sanne følelser, for jeg antar vi er like uutholdelige for mange,- som "superpositive" og sprudlende mennesker er for meg. Noen ganger er det helt greit,- men ofte er det bare pes og tapper meg for energi....."Normalt" positivt/negative mennesker går greit,- men ikke disse på "ekstremdelen" av disse skalaer.....

 

Ble litt langt dette,- og ikke noe råd til HI egentlig,- men et lite innspill til diskusjonen om "skjerpe seg" og "elske" rollen man setter seg inn i, man setter seg ikke inn i den,- man er fanget og låst og noen har kastet nøkkelen.

Anonymkode: 7fa16...964

[Anonym bruker]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Sliter selv med å være "værsyk" blant annet,- samt notorisk pessimist. Jeg ønsker ikke være det,- og hadde jeg kunne endre tankegangen,- så hadde jeg det! Om jeg kunne "lære meg" å elske vinter,- høst, vårslaps.  Eller bare drite i været,- for man kan ikke gjøre noe med det alikevel,- så hadde jeg SELVFØLGELIG gjort det!

Men alle disse tankene er uttrykk for det jeg føler. Jeg føler hat til styggvær, jeg føler frykt for at negative ting skal skje og derfor er jeg værsyk og "Pessimist"... Og hvem kan egentlig styre følelsene sine? Det er faktisk like vanskelig å styre hatet for vinteren som det er å kontrollere at man blir lei seg for et dødsfall, forelsket, sint på noe/noen eller føler avsky for dyremishandling.....  Så hvis noen vet hvordan man kan styre sine følelser, så ja takk! Eller hva med dere notorisk positive og sprudlende personene rundt omkring,- det er like vanskelig for meg å bli som deg,- som det er for deg og bli som meg.... For å si det "enkelt"...

Jeg går ikke rundt og tror at livet mitt er dømt til at jeg må gå rundt 90% av året og være deprimert pga været her jeg bor,- eller at jeg skal forvente det verste,- alltid,- til evig tid. Jeg jobber med hva jeg tenker,- hele j... tiden,- men ikke f.. om jeg blir bedre. Har til og med gått til psykolog,- for generelt føle at jeg sliter med negativtet,- men når denne etter endt time sa "jeg kan nok ikke hjelpe deg slik jeg jobber",- da ble det dråpen for meg. Betalte over 1000 kroner for en privat psykolog,- som jeg kunne fått henvisning til og dermed redusert pris,- for denne er VELDIG godt likt og kjent for å være flink,- der jeg bor....  Men altså, jeg har alltid et håp der "Inne" om at en dag så "løsner det".... Selv om jeg har gått fra en spontan og rimelig sprudlende tenåring til å bli mer og mer "treg i sessen" og tungsinnet med alderen, og pr dags dato har jeg ikke opplevd noen "tilbakefall" til ungdommens gleder og fravær av bekymringer som ikke er der så må jeg jo ikke gi opp, da hadde jeg nok avlsuttet det hele for lenge siden.

 

jeg skjønner HI blir oppgitt over denne personen,- jeg skjønner folk generelt velger å skyve slike som oss ut av sitt liv (jeg er aldri offer da,-  dveler ikke med det negative som SKJER, det er det som KAN skje jeg sliter med....), jeg skjønner vi er en byrde og at vi kan ødelegge enhver sosial sammenkomst eller gledesøyeblikk om vi glemmer oss et øyeblikk og viser våre sanne følelser, for jeg antar vi er like uutholdelige for mange,- som "superpositive" og sprudlende mennesker er for meg. Noen ganger er det helt greit,- men ofte er det bare pes og tapper meg for energi....."Normalt" positivt/negative mennesker går greit,- men ikke disse på "ekstremdelen" av disse skalaer.....

 

Ble litt langt dette,- og ikke noe råd til HI egentlig,- men et lite innspill til diskusjonen om "skjerpe seg" og "elske" rollen man setter seg inn i, man setter seg ikke inn i den,- man er fanget og låst og noen har kastet nøkkelen.

Anonymkode: 7fa16...964

Joda, det er mulig å snu slike tanker som du har

Start med å lese bøkene til Ingvard Wilhelmsen!

Mye av "hemmeligheten" ligger i det å akseptere, og så bevisst styre tankene sine i en annen retning. F.eks. vinteren. Den kommer hvert eneste år, enten du liker den eller ei. Du trenger ikke like at den kommer, men du kan velge å akseptere at den kommer og at du ikke gidder å fokusere på det du føler er negativt med den. Meg selv, f.eks., jeg hater ikke vinteren, men jeg er syk og vinteren gjør tilværelsen min veldig mye vanskeligere på flere felt. Jeg kunne blitt deprimert av det. Men jeg velger med å fokusere på det jeg kan finne noe positivt med ved dette halvåret. Nå har jeg en vinterjakke som bare er sååå glad i, den er tykk og veldig varm og jeg elsker den. Så glad er jeg i følelsen av å ta på den jakken at jeg i sommer da jeg så den i skapet en gang faktisk tenkte "åh, jeg gleder meg til det er kaldt nok til at jeg kan begynne å bruke denne jakken igjen!". Da lo jeg av meg selv, for med kulden og resten av været på vinteren så får jeg jo masse problemer og alt blir tyngre for meg fysisk. Jeg fant i fjor også omsider et par støvletter som både er varme, som er gode å gå i, som har gode såler så jeg ikke sklir, og som jeg liker utseendet på. Den dagen jeg tok på dem på første gang i år var det en glede. Og da fokuserer jeg på det når jeg så må ut og vet det blir problematisk for meg av andre grunner - men jeg tar med meg den følelsen og de tankene og jeg velger å ignorere det andre som er negativt og heller tenke "så deilig denne jakken er, så godt det er å ha den på, så heldig jeg er som har både den og ordentlige støvletter som jeg attpåtil liker". Så brukte jeg i fjor høst tid på å finne et garn i en farge og kvalitet som passer meg og som står bra til min deilige vinterjakke, og koste meg med å strikke det. Har brukt det hver dag, og jeg gleder meg oppriktig hver dag jeg tar det på - og jeg husker hvor mye jeg koste meg sist høst med å strikke det, drikke gode te, ha det koselig med levende lys inne osv.

Videre fokuserer jeg på all den gode maten som jeg spiser på vinteren som jeg ikke spiser like mye av ellers i året. Gryteretter, tyngre retter, supper, retter med mye varmende krydder. Jeg er ikke så glad i julen lenger, men jeg velger å trekke til meg gleden ved julemusikk, ved gløgg, ved god julemat.

Og jeg velger å la meg glede over lyset på vinteren de dagene det er fint vær, hvordan det gnistrer i den snøen som ellers gjør ting så vanskelig for meg, hvor vakkert det er med den glitringen, enten det er i solskinn eller måneskinn, og så tenker jeg på hvor heldig jeg er som faktisk får se det, at jeg greier å glede meg over det. Jeg lager en snøball bare for å gjøre det, og minnes hvordan jeg som barn fant glede i vinteren. Finner jeg en frossen pytt kan jeg hoppe opp i den bare for å høre isen brekke, eller jeg kan trampe på den for å høre den knirke når den gir etter. Eller jeg kan stå og bare se på mønsteret frosten har laget i isen. Jeg observerer fugler og tenker at i sammenligning med hvordan de sliter med kulden utendørs og med å finne seg mat, så har jeg det egentlig ganske bra når jeg sitter inne, har det litt ekstra varmt, kan kose meg med en god kopp te, kveile meg opp i en stol og lese eller strikke litt.

Du tenker kanskje at "det er enkelt for deg". Nei, det er ikke det, og det ville du visst om du visste hvordan livet mitt er og hvor vanskelig vinteren gjør livet mitt. Men det er et bevisst valg jeg har jobbet med, at jeg ikke med mine egne tanker skal gjøre livet mitt mer deprimerende enn det det egentlig er. Jeg velger både hva jeg vil tenke på, hvor mye jeg vil tenke på det og hva jeg ønsker å bruke mer tid på. Jeg velger å akseptere det jeg ikke kan endre, og så velger jeg å helt bevisst finne et eller annet positivt jeg kan fokusere på, uansett hvor lite det er, og så gir jeg det positive langt mer oppmerksomhet enn det som er negativt.

Du snur ikke tankene dine over natten, men du kan starte med å snu dem allerede i dag. Sjekk ut bøkene til Ingvard Wilhelmsen, tankemåten han beskriver kan overføres til mange andre felt i livet.

Og ta deg en tur til legen og få målt D-vitaminnivåene dine! Og be om resultatet av prøven når den er ferdiganalysert! Du som sliter med vinteren bør ligge på over 100 nmol/L - så om du ikke ligger over 100 bør du på en høy nok dose D-vitamin. Det kan nemlig også hjelpe deg veldig på vinteren!

Anonymkode: bc192...01a

[Gjest Antarctica]

20 timer siden, Anonym bruker skrev:

Nå er du ond.

Anonymkode: 52dc3...127

Nei, jeg er realist. Å kun fokusere på det negative er et valg.

[Gjest Antarctica]

 

6 timer siden, Anonym bruker skrev:

Om jeg kunne "lære meg" å elske vinter,- høst, vårslaps.  Eller bare drite i været,- for man kan ikke gjøre noe med det alikevel,- så hadde jeg SELVFØLGELIG gjort det!

Men alle disse tankene er uttrykk for det jeg føler. Jeg føler hat til styggvær, jeg føler frykt for at negative ting skal skje og derfor er jeg værsyk og "Pessimist"... Og hvem kan egentlig styre følelsene sine? Det er faktisk like vanskelig å styre hatet for vinteren som det er å kontrollere at man blir lei seg for et dødsfall, forelsket, sint på noe/noen eller føler avsky for dyremishandling.....  Så hvis noen vet hvordan man kan styre sine følelser, så ja takk! Eller hva med dere notorisk positive og sprudlende personene rundt omkring,- det er like vanskelig for meg å bli som deg,- som det er for deg og bli som meg.... For å si det "enkelt"...

Hva får deg til å tro at de notorisk positive personene ikke har vært som deg en gang i tida, men likevel lyktes i å snu tanken?

Følelser er ikke hogd i stein, vet du...

[Gjest Antarctica]

19 timer siden, Anonym bruker skrev:

 

Man kan bli irritert på slike personer, de kan tappe andre totalt for energi, man kan bli sint og oppgitt på dem. Men å si at de nyter lidelsen, det blir en hån. Men det er sikkert enklest å tro at de nyter det, for da er det lettere å bare å trekke seg helt unna.

Anonymkode: bc192...01a

Det er ikke en hån. Og jeg er sikker på at de lider. Men alternativet er enda mer skremmende for dem, og da blir det et valg å ikke endre noe...

[Anonym bruker]

19 timer siden, Merdee skrev:

Jeg forstår frustrasjonen din, men tenker samtidig at du ikke bør kalle dette for en "offerrolle". Det kan både være snakk om depresjon og/eller senket toleranseterskel for stress og negative hendelser som følge av traumene vedkommende har opplevd. Selv om den er individuell, så har alle mennesker en maksgrense et sted. Fem dråper er ikke mye i et halvfullt glass, men nok til at det renner over i et glass som er fylt til randen.

Det er forskjell på en inntatt offerrolle og en depresjon altså. Jeg har en venninne som til de grader står planta med begge bena i «stakkars meg. Verden tar ikke hensyn til meg». Hun er ikke deprimert. Hun tar bare gode ting for gitt. Hun fokuserer ikke på alt det bra hun har i livet (støttende foreldre, gode svigerforeldre, grei bolig, en jobb hun ønsket seg, friske barn, osv). Hun blir indignert og sint og støtt over den minste ting, og skjønner ikke selv hvor urimelig hun er. Hun er yngst av fem søsken, og vandt til å få det som hun vil. Noen har kostet banen for henne hele livet, og nå tåler hun ikke voksentilværelsen. Det har ingenting med depresjon å gjøre.

Anonymkode: 145e3...c2e

[Mostly Harmless]

10 timer siden, Anonym bruker skrev:

Har til og med gått til psykolog,- for generelt føle at jeg sliter med negativtet,- men når denne etter endt time sa "jeg kan nok ikke hjelpe deg slik jeg jobber",- da ble det dråpen for meg. Betalte over 1000 kroner for en privat psykolog,- som jeg kunne fått henvisning til og dermed redusert pris,- for denne er VELDIG godt likt og kjent for å være flink,- der jeg bor....

På den andre siden, er det ikke helt uvanlig å ikke treffe blink på første forsøk. Har man et komplisert problem, har man større sjanse for å lykkes i å få hjelp om man ikke gir opp ved første bomtur. Hvis du ser på den positive siden, var psykologen ærlig på at hans arbeidsmetode ikke passet til din problematikk, så du slapp å bruke flerfoldige tusenlapper og masse tid på å prøve ut noe med liten sjanse for å lykkes. 
Du har lite å tape på å gå til fastlegen og få en henvisning. Kanskje får du i pose og sekk; subsidiert behandling med en metode som passer for deg.

[Anonym bruker]

11 timer siden, Anonym bruker skrev:

Sliter selv med å være "værsyk" blant annet,- samt notorisk pessimist. Jeg ønsker ikke være det,- og hadde jeg kunne endre tankegangen,- så hadde jeg det! Om jeg kunne "lære meg" å elske vinter,- høst, vårslaps.  Eller bare drite i været,- for man kan ikke gjøre noe med det alikevel,- så hadde jeg SELVFØLGELIG gjort det!

Men alle disse tankene er uttrykk for det jeg føler. Jeg føler hat til styggvær, jeg føler frykt for at negative ting skal skje og derfor er jeg værsyk og "Pessimist"... Og hvem kan egentlig styre følelsene sine? Det er faktisk like vanskelig å styre hatet for vinteren som det er å kontrollere at man blir lei seg for et dødsfall, forelsket, sint på noe/noen eller føler avsky for dyremishandling.....  Så hvis noen vet hvordan man kan styre sine følelser, så ja takk! Eller hva med dere notorisk positive og sprudlende personene rundt omkring,- det er like vanskelig for meg å bli som deg,- som det er for deg og bli som meg.... For å si det "enkelt"...

Jeg går ikke rundt og tror at livet mitt er dømt til at jeg må gå rundt 90% av året og være deprimert pga været her jeg bor,- eller at jeg skal forvente det verste,- alltid,- til evig tid. Jeg jobber med hva jeg tenker,- hele j... tiden,- men ikke f.. om jeg blir bedre. Har til og med gått til psykolog,- for generelt føle at jeg sliter med negativtet,- men når denne etter endt time sa "jeg kan nok ikke hjelpe deg slik jeg jobber",- da ble det dråpen for meg. Betalte over 1000 kroner for en privat psykolog,- som jeg kunne fått henvisning til og dermed redusert pris,- for denne er VELDIG godt likt og kjent for å være flink,- der jeg bor....  Men altså, jeg har alltid et håp der "Inne" om at en dag så "løsner det".... Selv om jeg har gått fra en spontan og rimelig sprudlende tenåring til å bli mer og mer "treg i sessen" og tungsinnet med alderen, og pr dags dato har jeg ikke opplevd noen "tilbakefall" til ungdommens gleder og fravær av bekymringer som ikke er der så må jeg jo ikke gi opp, da hadde jeg nok avlsuttet det hele for lenge siden.

 

jeg skjønner HI blir oppgitt over denne personen,- jeg skjønner folk generelt velger å skyve slike som oss ut av sitt liv (jeg er aldri offer da,-  dveler ikke med det negative som SKJER, det er det som KAN skje jeg sliter med....), jeg skjønner vi er en byrde og at vi kan ødelegge enhver sosial sammenkomst eller gledesøyeblikk om vi glemmer oss et øyeblikk og viser våre sanne følelser, for jeg antar vi er like uutholdelige for mange,- som "superpositive" og sprudlende mennesker er for meg. Noen ganger er det helt greit,- men ofte er det bare pes og tapper meg for energi....."Normalt" positivt/negative mennesker går greit,- men ikke disse på "ekstremdelen" av disse skalaer.....

 

Ble litt langt dette,- og ikke noe råd til HI egentlig,- men et lite innspill til diskusjonen om "skjerpe seg" og "elske" rollen man setter seg inn i, man setter seg ikke inn i den,- man er fanget og låst og noen har kastet nøkkelen.

Anonymkode: 7fa16...964

Det du kan gjøre er å kjenne på hvor inni hampen mye du hater vinteren. Hate hate hate hater vinteren!!! Og så observerer du dine egne tanker litt utenfra, og tenker på hvor komisk dette er. Og så ler du litt av deg selv og av situasjonen. Og så blir du litt blid og litt sur. Og så kan du fortelle vennene dine og kollegaene dine om hvor mye du hater vinteren, og spøke litt om hvor forferdelig dette er «verre enn å sulte faktisk! Skur i Mumbai ja takk!» og så ler dere sammen av det. Kanskje drar dere spøken videre. Fabulerer om å starte en «ja til global oppvarmingskampanje», men kommer fram til at det hadde vært gøy, men det er kanskje bedre å kose seg med en kopp te og forresten, kan dere ikke spise kake i lunsjen hver fredag i november for å skape litt stemning i mørketiden. 
 

Da har du skapt god stemning i stedet for dårlig stemning. Både for deg selv og andre. Gjør heller det enn å bare være trist. Det er ikke et valg hvordan man har det, men det er ofte et valg hvordan man tar det. 

Anonymkode: 145e3...c2e

[Admin]

Tråden er ryddet for avsporinger.

Admin

[Anonym bruker]

På 21.11.2019 den 19.39, Anonym bruker skrev:

Jeg er helt enig i uttalelsen. Noen ser faktisk ut for å trives litt for godt i offerrollen. 

Anonymkode: 0c381...d5d

Det er helt riktig. Prat med en hver feminist. Alle jobber de får er girl power. Alle jobber de ikke får er pga kjønnsdiskriminering, maktstrukturer, patriarkatet, ja alle menn. Å ansvarliggjøre individer ville vært å ta ansvar selv. Det er mye morsommere å be om kvinnerettigheter, som tross alt er på siden av menneskerettigheter. Hadde det vært menneskerettigheter, så hadde de tross alt vært gjeldende for gutter og menn også. 
offertankegangen stikker dypere hos noen enn hos andre. Normale kvinner bedriver ikke slikt. 

Anonymkode: 92400...2a3

[Anonym bruker]

8 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det er helt riktig. Prat med en hver feminist. Alle jobber de får er girl power. Alle jobber de ikke får er pga kjønnsdiskriminering, maktstrukturer, patriarkatet, ja alle menn. Å ansvarliggjøre individer ville vært å ta ansvar selv. Det er mye morsommere å be om kvinnerettigheter, som tross alt er på siden av menneskerettigheter. Hadde det vært menneskerettigheter, så hadde de tross alt vært gjeldende for gutter og menn også. 
offertankegangen stikker dypere hos noen enn hos andre. Normale kvinner bedriver ikke slikt. 

Anonymkode: 92400...2a3

Du er våken, Familiefar?

Det med å ta ansvar for seg selv... ta til deg det selv, kanskje?

Anonymkode: bc192...01a