Har du noen gang vært voldelig mot ditt barn?

[Anonym bruker]

Nei, men har tellet til 10 mange ganger 🤣🤣

Anonymkode: 7eb3d...476

[gale damen]

Nei. Jeg er i grunnen litt sjokkert over at så mange i denne tråden har brukt vold mot barna.

[Anonym bruker]

13 timer siden, Anonym bruker skrev:

De som ikke har vært i et psykisk/fysisk voldelig forhold vet ikke hva det gjør med en. Og det går også utover barna på den måten at mannen klikker om barna sier noe feil. Og at man går på nåler hele tiden. Jeg var ikke meg selv etter fem år med psykisk mishandling fra mannen. Og i den perioden har jeg ved en anledning tatt henne hardt i armen og jeg har sagt ting jeg ikke burde sagt i sinne. Så jeg forstår så godt at det da kan skje når man blir psyket ned på daglig basis. Men jeg har alltid, alltid pratet med henne etter at sånt har skjedd. 
Godt at du har kommet deg vekk fra mannen og blitt den du egentlig er så barnet ditt har en forelder som er tilstede og ikke går i konstant frykt for neste utbrudd. 

Anonymkode: f7262...f06

Nå begynte jeg å gråte! Det er sjelden man møter sånn forståelse. 
Jeg levde i ti år med en mann som hånet meg, nedverdiget meg, overså, snakket stygt til, kritiserte og fortalte meg hvor forferdelig jeg var. Det gjorde meg gal. Jeg prøvde så hardt å være perfekt at det sprakk fullstendig. 
men nei, jeg skylder forsåvidt ikke på mannen min. Det er mitt ansvar at jeg ble så lenge som jeg ble. Men, ute av det forholdet ble ALT annerledes. Har alltid snakket med datteren min om disse episodene, vi gjør det også fortsatt, selv om jeg ikke er spnn sint lenger. 

Anonymkode: 2088f...2dd

[Anonym bruker]

Jeg er helt sjokkert over hvor mange Av dere som har brukt vold mot barna deres, dere vet at det er forbudt ved norsk lov? Har dere virkelig så dårlig impulskontroll, dere bør søke hjelp. Å bli sinna er en ting, men å krysse grensen og bli voldelig er noe helt annet. 

Anonymkode: c3c66...dd4

[Anonym bruker]

Tja. Ikke noe som ville ført til straffesak, men jeg har tatt så hardt i fireåringen at hun fikk vondt. Jeg tok henne bort fra en situasjon hvor hun angrep et søsken og sparket meg i ansiktet. Vi snakket om det etterpå, og jeg ba om unnskyldning.

Det defineres for øvrig som vold at man skremmer barna så de blir redde også, sånn jf. noen av kommentarene her.

Anonymkode: 364a3...973

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Nå begynte jeg å gråte! Det er sjelden man møter sånn forståelse. 
Jeg levde i ti år med en mann som hånet meg, nedverdiget meg, overså, snakket stygt til, kritiserte og fortalte meg hvor forferdelig jeg var. Det gjorde meg gal. Jeg prøvde så hardt å være perfekt at det sprakk fullstendig. 
men nei, jeg skylder forsåvidt ikke på mannen min. Det er mitt ansvar at jeg ble så lenge som jeg ble. Men, ute av det forholdet ble ALT annerledes. Har alltid snakket med datteren min om disse episodene, vi gjør det også fortsatt, selv om jeg ikke er spnn sint lenger. 

Anonymkode: 2088f...2dd

Klem til deg ❤️
Jeg vet godt hvordan det er og hva det gjør med psyken. Samme her, men riktignok «bare» i fem år. Og at du ble så lenge som du ble var jo nettopp fordi du hele tiden ble fortalt hvor lite verdt du var og at alt du gjorde var feil. Da er det ikke lett å være sterk og ta tak, for man har ikke noen krefter igjen etter kampen for å overleve. Ser jeg tilbake på hvordan jeg var da så kan jeg ikke kjenne meg igjen. Jeg var etterhvert bare et resultat av han, ikke meg selv. Og jeg hadde reaksjoner, tanker og handlinger jeg ikke visste fantes i meg. Ingen som ikke har opplevd det kan vite hva det gjør med en person. Godt vi kom oss unna begge to! 

Anonymkode: f7262...f06

[Jo-lene]

Jeg har ikke direkte slått, klapset/fiket eller rist. Men da hun var i sin verste trassalder kunne jeg være hardhendt og bruke tvang ved påkledning/hårstell/tannpuss osv. Da hun var to år sa hun plutselig ‘mamma, ikke vær så slem mot meg....og ‘mamma du ødelegger meg’ 😞 Da fikk jeg umiddelbart klump i magen og ble obs på den både den verbale og fysiske væremåten min mot henne i stresssituasjoner. Hadde en lang prat med henne senere på dagen om ordet stress og om hvordan mamma kunne bli når hun var stresset. Og at det ikke var hennes feil, men at de kunne skje om vi hadde dårlig tid og hun var tverr og ikke ville lye eller hjelpe til. Dette så hun ut til å forstå godt og kommentert det ofte siden om hun så jeg ble stresset og taklet det bedre.

Jeg har også alltid sagt unnskyld til henne om jeg har vær urimelig stresset, kjeftete og hardhendt. Det er viktig.

[Anonym bruker]

7 minutter siden, Jo-lene skrev:

Jeg har ikke direkte slått, klapset/fiket eller rist. Men da hun var i sin verste trassalder kunne jeg være hardhendt og bruke tvang ved påkledning/hårstell/tannpuss osv. Da hun var to år sa hun plutselig ‘mamma, ikke vær så slem mot meg....og ‘mamma du ødelegger meg’ 😞 Da fikk jeg umiddelbart klump i magen og ble obs på den både den verbale og fysiske væremåten min mot henne i stresssituasjoner. Hadde en lang prat med henne senere på dagen om ordet stress og om hvordan mamma kunne bli når hun var stresset. Og at det ikke var hennes feil, men at de kunne skje om vi hadde dårlig tid og hun var tverr og ikke ville lye eller hjelpe til. Dette så hun ut til å forstå godt og kommentert det ofte siden om hun så jeg ble stresset og taklet det bedre.

Jeg har også alltid sagt unnskyld til henne om jeg har vær urimelig stresset, kjeftete og hardhendt. Det er viktig.

Nei, det er ikke viktig å si unnskyld, det er viktig å slutte å være hardhendt. Du trenger hjelp, ring fastlegen i dag, du ødelegger jo ungen din, hun skal ikke måtte forstå deg, hun er et lite barn

Anonymkode: c3c66...dd4

[Anonym bruker]

38 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Klem til deg ❤️
Jeg vet godt hvordan det er og hva det gjør med psyken. Samme her, men riktignok «bare» i fem år. Og at du ble så lenge som du ble var jo nettopp fordi du hele tiden ble fortalt hvor lite verdt du var og at alt du gjorde var feil. Da er det ikke lett å være sterk og ta tak, for man har ikke noen krefter igjen etter kampen for å overleve. Ser jeg tilbake på hvordan jeg var da så kan jeg ikke kjenne meg igjen. Jeg var etterhvert bare et resultat av han, ikke meg selv. Og jeg hadde reaksjoner, tanker og handlinger jeg ikke visste fantes i meg. Ingen som ikke har opplevd det kan vite hva det gjør med en person. Godt vi kom oss unna begge to! 

Anonymkode: f7262...f06

Absolutt! Vi er sterkere enn vi tror! Og så er det så viktig for de rundt at vi har det bedre❤️

Anonymkode: 2088f...2dd

[Anonym bruker]

24 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Nei, det er ikke viktig å si unnskyld, det er viktig å slutte å være hardhendt. Du trenger hjelp, ring fastlegen i dag, du ødelegger jo ungen din, hun skal ikke måtte forstå deg, hun er et lite barn

Anonymkode: c3c66...dd4

Nå må du jammen gi deg. Herlighet. 

Anonymkode: 2088f...2dd

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Nå må du jammen gi deg. Herlighet. 

Anonymkode: 2088f...2dd

Nei, jeg kommer ikke til å gi meg når folk bruker vold og tvang mot barna sine

Anonymkode: c3c66...dd4

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Nei, det er ikke viktig å si unnskyld, det er viktig å slutte å være hardhendt. Du trenger hjelp, ring fastlegen i dag, du ødelegger jo ungen din, hun skal ikke måtte forstå deg, hun er et lite barn

Anonymkode: c3c66...dd4

Der tar du feil. Å si unnskyld, forklare og ha en dialog, er viktigere enn noe annet. Slutt å jage etter folk i denne tråden. Ingen tvinger deg til å være her! 

Det å innrømme sine feil er viktig. Det å bli støttet i at man ønsker å bli bedre, er viktig. Det er akkurat den fremgangsmåten man finner i alle former for terapi på området. 

Det du gjør, er å skremme folk fra å få hjelp. Det skaper farlige situasjoner! Så, ha deg vekk!

Anonymkode: 29e81...38b

[Anonym bruker]

53 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Nei, jeg kommer ikke til å gi meg når folk bruker vold og tvang mot barna sine

Anonymkode: c3c66...dd4

Nå må du gi deg...

Livet er ikke alltid like lett, og skal man som foreldre bare rygge smilende unna hver eneste gang barna nekter å gjøre noe, hver gang barna trasser- ja da lager du enda større problemer for barnet ditt enn at du tvang skoene på barnet! Da blir du som den tafatte moren i kongsvikfamiliene, som blir fullstendig styrt av barna og ikke klarer å sette en eneste grense!

Selvsagt skal man ikke være voldelig, selvsagt skal man ikke slå! Men i innlegget du kommenterte var det heller ikke snakk om slag, men tvang. 

Og selvsagt skal man kunne si unnskyld til barna sine! Det er faktisk læring i det også. Kommunikasjon, lære seg å angre, og vise anger, og det å snakke sammen for å finne en felles løsning. For selv om man som foreldre skal være den voksne, så har jaggu barna også godt av å få høre at enkelt oppførsel er urettferdig og at man forventer mer. Når de er litt større vel og merke.

 

 

Anonymkode: 3ec3e...c30

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Nei, jeg kommer ikke til å gi meg når folk bruker vold og tvang mot barna sine

Anonymkode: c3c66...dd4

Det hender faktisk man må bruke tvang på barna sine. For eks. tannpuss, påkledning, medisinering.

Anonymkode: 6fb17...001

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det hender faktisk man må bruke tvang på barna sine. For eks. tannpuss, påkledning, medisinering.

Anonymkode: 6fb17...001

Jepp. Var ikke gøy å holde fast ungen med armer og bein og presse kammer over nese og munn (astma), men jeg måtte jo. Ungen skreik, men medisin måtte han ha. 

Tvang må til noen ganger, men jeg syns det er et stort skille på nødvendig tvang og vold. 

Anonymkode: c0279...c77

[Slaskepott]

Jeg har aldri vært voldelig mot noen av ungene, men jeg har noen ganger hatt så lyst når det har vært som tøffest med den ene av dem, at det føles som at det kun er viljen som hindret meg i å gjøre det. Det ene barnet mitt er svært krevende, og når jeg er som slitnest, koster det tidvis svært mye å klare å alltid være den voksne overfor et barn som trigger deg der det treffer best, igjen og igjen. Det som har hjulpet meg, er å ha noen jeg kan snakke åpent med om alt, også de styggeste følelsene, og å være åpen for læring/veiledning.

Hadde jeg bare hatt de andre barna mine, kan det godt hende jeg også ville blitt rystet av hvor sint og maktesløs noen kan føle seg overfor sitt eget barn. Har man bare opplevd «normalfungerende» barn, og levd et «normalt» liv, skal man være forsiktig med å tro at man har særlig mye kunnskap eller følelsesmessig forståelse av hvordan det er å leve i stormens øye.

Endret 23. oktober 2019 av Slaskepott

[Anonym bruker]

Jeg har ikke vært voldelig mot barna mine, men jeg kjenner overraskende mange ellers oppegående foreldre som en eller flere ganger har knipset, kløpet eller dasket, eller som har tatt barnet så hardt i armen at det har blitt merke. De fleste er flaue, og gjør det ikke igjen, men mange av dem vegrer seg også for å kalle det vold (hvilket det pr. definisjon jo faktisk er).  

Anonymkode: 28534...b28

[Anonym bruker]

Vi hadde en veldig utfordrende tid med mellomste. Han har ADHD og en dag bar han ekstra ille. Hadde terget på nervene hele dag skreket rundt vert helt apekatt. Jeg hadde snakket med han og han hadde bedt om unnskyldning til meg. Dette hørte ikke mannen min. Så når han da skrek igjen ble mannen min så sint at han skrek nå er det nok og kastet han opp på sengen. Stakkars lille ble vettskremt. Jeg fly forbanna på mannen selvsagt. Det er mange år siden men det sitter i ennå. Heldigvis så har vi kommet oss gjennom den vanskelige fasen. Vi er alle sammen blitt mer harmoniske og har det bedre sammen. Jeg forstår begeret rant over for han en gang, men gutten ble veldig redd og det ønsker jeg ikke å oppleve igjen. De snakket sammen i etterkant og begge ba om unnskyldning. Vi er generelt blitt mye flinkere til å snakke sammen og lytte til hverandre. Så noe bra har jo kommet ut av dette.

Anonymkode: 3385b...843

[Anonym bruker]

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

Vi hadde en veldig utfordrende tid med mellomste. Han har ADHD og en dag bar han ekstra ille. Hadde terget på nervene hele dag skreket rundt vert helt apekatt. Jeg hadde snakket med han og han hadde bedt om unnskyldning til meg. Dette hørte ikke mannen min. Så når han da skrek igjen ble mannen min så sint at han skrek nå er det nok og kastet han opp på sengen. Stakkars lille ble vettskremt. Jeg fly forbanna på mannen selvsagt. Det er mange år siden men det sitter i ennå. Heldigvis så har vi kommet oss gjennom den vanskelige fasen. Vi er alle sammen blitt mer harmoniske og har det bedre sammen. Jeg forstår begeret rant over for han en gang, men gutten ble veldig redd og det ønsker jeg ikke å oppleve igjen. De snakket sammen i etterkant og begge ba om unnskyldning. Vi er generelt blitt mye flinkere til å snakke sammen og lytte til hverandre. Så noe bra har jo kommet ut av dette.

Anonymkode: 3385b...843

Det er nettopp det. Noen ganger sprekker vi voksne, for vi er faktisk bare mennesker. At mannen din skrek til sønnen din og "kastet" han opp i sengen, skremte han bok litt, men var nok allikevel det som trengtes for å vippe han ut av situasjonen han hadde låst seg i. Jeg har også en sønn med ADHD. Stort sett har dette går nokså greit, men det har vært perioder... kjære vene... 

En gang hadde jeg gjort ALT for å bryte sirkelen med krangling, trass, frekke kommentarer osv. Han gikk frem.og tilbake og var helt ute av seg. Fordi han måtte gjøre lekser. Jeg prøvde etter all evne å "nå han" men det gikk ikke. Plutselig snappet det helt for meg! Jeg smalt begge hendene mine så hardt i bordet at det prikket i de i lang tid etter å, men jeg skrek "NÅ ER DET NOK!!!!"  Han bråstoppet, kikket opp på meg og ble helt stille. Jeg sto bøyd over bordet i sikkert 15 sekunder og bare pustet, før jeg kikket på han. Da kom han bort til meg og ba om unnskyldning. Selvsagt gjorde jeg det samme.

Var det en pedagogisk måte å reagere på? Absolutt ikke! Jeg snakket med bupa om hendelsen (han hadde lege der en periode) og hun forklarte det slik, at noen ganger må de rett og slett "dyttes ut" av den modusen de er i. Det finnes selvsagt andre måter å gjøre det på enn å skrike, men hun mente at dette var på ingen måte skadelig for han, og at han heller lærte der og da at hans oppførsel gjør andre mennesker slitne/sinte/lei seg, og at han selv da fikk se hva han gjorde med meg... 

Jeg opplevde aldri at han ble redd, men han skvatt. Det var ikke forventet.

Anonymkode: 3ec3e...c30

[Anonym bruker]

36 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det er nettopp det. Noen ganger sprekker vi voksne, for vi er faktisk bare mennesker. At mannen din skrek til sønnen din og "kastet" han opp i sengen, skremte han bok litt, men var nok allikevel det som trengtes for å vippe han ut av situasjonen han hadde låst seg i. Jeg har også en sønn med ADHD. Stort sett har dette går nokså greit, men det har vært perioder... kjære vene... 

En gang hadde jeg gjort ALT for å bryte sirkelen med krangling, trass, frekke kommentarer osv. Han gikk frem.og tilbake og var helt ute av seg. Fordi han måtte gjøre lekser. Jeg prøvde etter all evne å "nå han" men det gikk ikke. Plutselig snappet det helt for meg! Jeg smalt begge hendene mine så hardt i bordet at det prikket i de i lang tid etter å, men jeg skrek "NÅ ER DET NOK!!!!"  Han bråstoppet, kikket opp på meg og ble helt stille. Jeg sto bøyd over bordet i sikkert 15 sekunder og bare pustet, før jeg kikket på han. Da kom han bort til meg og ba om unnskyldning. Selvsagt gjorde jeg det samme.

Var det en pedagogisk måte å reagere på? Absolutt ikke! Jeg snakket med bupa om hendelsen (han hadde lege der en periode) og hun forklarte det slik, at noen ganger må de rett og slett "dyttes ut" av den modusen de er i. Det finnes selvsagt andre måter å gjøre det på enn å skrike, men hun mente at dette var på ingen måte skadelig for han, og at han heller lærte der og da at hans oppførsel gjør andre mennesker slitne/sinte/lei seg, og at han selv da fikk se hva han gjorde med meg... 

Jeg opplevde aldri at han ble redd, men han skvatt. Det var ikke forventet.

Anonymkode: 3ec3e...c30

Ja det er ikke lett med barn som ikke har samme følelses mønster som andre. De som ikke har slike barn vet ikke hvordan det er. Han er heldigvis blitt bedre med årene men akkurat den perioden var litt ekstra tøff

Anonymkode: 3385b...843