Ikke glad, samme pokker

[Anonym bruker]

13 timer siden, Anonym bruker skrev:

Du aksepterer det ved å være 100 % ærlig med dine behandlere!!!

Og du aksepterer det ved å akseptere at livet ditt er vanskelig nå og sikkert blir det en god stund videre også, så lenge det tar til du har fått nok behandling (som igjen er helt avhengig av at du er 100 % ærlig med behandlerne dine!).

Og så begynner du å gjøre det beste ut av livet ditt her og nå! Du kommer deg ut i frisk luft og går turer eller trener, får dagslys hver dag, fordi du vet at trening virker like godt eller bedre på depresjon som det anti-depressive medikamenter gjør. Så drar du hodet ut av din egen navle og begynner å gjøre noe for andre, f.eks. tilbyr deg å handle for eldre, hjelpe dem med å klargjøre hagen for vinteren, tilbyr det lokale sykehjemmet å trille noen i rullestol på en tur ute en finværsdag. Hva som helst, bare du gjør noe for andre, eller omgås andre. Fordi det vil få deg til å se at du langt fra er den eneste med problemer, og ikke minst at du kan gjøre en positiv endring i andres liv. Det får deg også til å føle deg bedre, som også er med på å redusere depressjonen. Så må du slutte å skrive alle disse maniske innleggene på alle mulige forum, for det eneste du oppnår med det er å forsterke dine egne problemer og å rakke ned på deg selv. SLUTT å snakke så stygt om deg selv som du gjør, for det gjør at du tror på at du er håpløs og ingenting fungerer - det er ikke sant. Du har mye godt i deg og ved deg. Så slutt å snakke stygt om deg selv, om ikke for noen annen grunn, fordi det gjør deg verre. Fortell behandleren hvor mye stygt du skriver om deg selv på nett og hvor mye du tenker det om deg selv ellers i døgnet. Alt dette MÅ du være ærlig om hvis du skal få riktig hjelp. Og du kan like gjerne begynne å være 100 % ærlig med terapeuten din nå, for det å ikke være det har ikke hjulpet deg...

Anonymkode: 459b3...fea

Men de jeg har møtt uten diagnosen er frie mennesker som bare har det gøy mesteparten av tiden. Jeg må alltid tilbake til "bakgrunnen". Det virker nesten som man er født med forskjellige retninger i livet, og jeg skal tydelgivis alltid bare bli påminnet om at livet handler om As.... jeg kan ikke ha det gøy. Jeg har mange ganger møtt noen helt andre steder, men de "gamle og kjedelige" venter hele tiden. Ikke eldre altså, men de fra stedet jeg er fra. Hva i huleste mener du med at jeg skal være glad for den jeg er? Bare ta til takke med de som faktisk blir i livet? Hvorfor var det dette evige maset om å "dra it i verden og finn andre", men når jeg gjør det blir de nærmest livredde for at jeg skal være borte for alltid? 

Anonymkode: e700f...96c

[beef sister]

1 hour ago, Anonym bruker said:

Men de jeg har møtt uten diagnosen er frie mennesker som bare har det gøy mesteparten av tiden. 

Anonymkode: e700f...96c

Du har tydeligvis ikke møtt mange mennesker. 

[Anonym bruker]

11 timer siden, Anonym bruker skrev:

Men jeg kaster kortene mine. Jeg vet jo at alle må gjøre kjedelige ting. Problemet er bare at det virker som det er det det er mest av. Man skal ikke gå for mennene man liker, man skal visst gå for de som er nærmest ig mest realistiske og det er jo alltid de jeg finner mest uattraktive! 

Hvorgor er d ingen som foreslår Los Angeles tur feks? I stedet skal folk på fjellet. Er det helvetes fjellet mirakelkuren? Jeg kan aldri huske å ha blitt lykkelig av det! Nå vil ikke jeg til Los Angeles altså. Men d er et eksempel. 

Kan dere forklare de hersens fjellturene på folk? Eller skogturene? 

Anonymkode: e700f...96c

Hvorfor er det ingen som foreslår å reise på tur? Det er mange som har foreslått at du skal reise på tur. Bestill den billetten til Tyrkia da vel, reis alene. Send ham ihvertfall en melding! Jeg tror kanskje ikke du skal skrive så mye mer her inne før du har gjort det, folk går lei og begynner å bli frekke.

Anonymkode: ef468...f33

[Anonym bruker]

Du er kjedelig, det har du helt rett i. 

Anonymkode: 2a911...b9f

[Anonym bruker]

6 timer siden, Anonym bruker skrev:

Men de jeg har møtt uten diagnosen er frie mennesker som bare har det gøy mesteparten av tiden. Jeg må alltid tilbake til "bakgrunnen". Det virker nesten som man er født med forskjellige retninger i livet, og jeg skal tydelgivis alltid bare bli påminnet om at livet handler om As.... jeg kan ikke ha det gøy. Jeg har mange ganger møtt noen helt andre steder, men de "gamle og kjedelige" venter hele tiden. Ikke eldre altså, men de fra stedet jeg er fra. Hva i huleste mener du med at jeg skal være glad for den jeg er? Bare ta til takke med de som faktisk blir i livet? Hvorfor var det dette evige maset om å "dra it i verden og finn andre", men når jeg gjør det blir de nærmest livredde for at jeg skal være borte for alltid? 

Anonymkode: e700f...96c

Du har en diagnose, du ER IKKE diagnosen din!

Du har mange positive ting ved deg, bl.a. så har du mulighet til å være fysisk aktiv, være i bevegelse, være aktiv. Du har mulighet til å gjøre ting for deg selv, for andre, for samfunnet. Du har stor frihet, tross at du har en utfordring med diagnosen din. Men det er ikke diagnosen din som stopper deg mest nå, det er det du selv som gjør, ved at du ikke vil være 100 % ærlig med terapeutene dine, at du ikke gidder å gjøre noe som helst. Du er din egen verste fiende i øyeblikket, men det er ikke diagnosen din som er fienden din.

Ja, når du selv ikke gidder å gjøre noe for deg selv, når du ikke gidder ta ansvar for egen behandling, når du ikke gidder gjøre helt normale ting som absolutt alle andre mennesker i livet må gjøre for å ha et godt liv - da må du faktisk bare ta til takke med et deprimerende liv. Men IKKE skyld det på diagnosen din eller alle andre. Det er et VALG du tar når du ikke vil og ikke gidder!

Hvorfor fortsetter du å skrive når du ikke er villig til å gjøre noe som helst med de rådene du får? Hvorfor klager du når du faktisk VELGER å ikke gjøre det du må for å få det bra?

 

Anonymkode: 459b3...fea

[Anonym bruker]

De friske menneskene du har møtt er frie mennesker som stort sett har det gøy? 

Du er virkelig ung i hodet til å være så voksen altså. 

Okei, så vet du om et menneske som er glad i å reise. Hvor mye av tiden som bruker faktisk det mennesket til å reise? Og hvor mye tid bruker personen på "kjedelige" ting som jobb, klesvask og hverdagsligistikk? 

Alle har jo mest hverdager. 

Du ser rundt deg, og sikkert da mest på glansbildene folk legger ut på sosiale medier, også ser du at hun er på ferie, hun er forelsket, hun klatrer opp en fjelltopp osv også vil du ha alt det. Du glemmer at det er ørten forskjellige personer som gir deg et innblikk i det ene spenende øyeblikket de har den uka, den måneden eller det året. Resten av tiden har også disse menneskene  "kjedelige" hverdager. 

 

Anonymkode: c631b...9e6

[Anonym bruker]

På 5.10.2019 den 12.29, Anonym bruker skrev:

Du har en diagnose, du ER IKKE diagnosen din!

Du har mange positive ting ved deg, bl.a. så har du mulighet til å være fysisk aktiv, være i bevegelse, være aktiv. Du har mulighet til å gjøre ting for deg selv, for andre, for samfunnet. Du har stor frihet, tross at du har en utfordring med diagnosen din. Men det er ikke diagnosen din som stopper deg mest nå, det er det du selv som gjør, ved at du ikke vil være 100 % ærlig med terapeutene dine, at du ikke gidder å gjøre noe som helst. Du er din egen verste fiende i øyeblikket, men det er ikke diagnosen din som er fienden din.

Ja, når du selv ikke gidder å gjøre noe for deg selv, når du ikke gidder ta ansvar for egen behandling, når du ikke gidder gjøre helt normale ting som absolutt alle andre mennesker i livet må gjøre for å ha et godt liv - da må du faktisk bare ta til takke med et deprimerende liv. Men IKKE skyld det på diagnosen din eller alle andre. Det er et VALG du tar når du ikke vil og ikke gidder!

Hvorfor fortsetter du å skrive når du ikke er villig til å gjøre noe som helst med de rådene du får? Hvorfor klager du når du faktisk VELGER å ikke gjøre det du må for å få det bra?

 

Anonymkode: 459b3...fea

Men det virker som jeg bare skal se annerledes på livet mitt , og ikke at jeg skal forandre meg. Altså, er målet bare at man skal ta til takke med alt, både jobb, mann og sted? Andre har store nettverk i forskjellige steder, det virker mer som at jeg bør holde meg i Norge «fordi her er det lettere å bli akseptert for den man er». Jeg kom liksom i et helt annet stemningsleie å ha reist. Truffet mennesker jeg ikke ante kunne eksistere...her i Norge er folk mer eller mindre like. Og så lurer jeg liksom på hvem som er så heldig og faktisk bli sammen med han. Hvorfor blir jeg så rar når jeg virkelig liker noen? Jeg trakk meg fordi jeg ikke føler jeg oppfyller det han vil ha i en kvinne og slik har jeg også vært før. Jeg føler ikke jeg er spennende nok. For noen. Men det jeg bryr meg mest om er når jeg liker noen... men det er kanskje fordi jeg heller bør være med litt mer «kjedelige» folk? Folk som ikke oppnår så mye selv? Da skjønner ikke jeg hvorfor jeg skal være glad? Skal jeg bare være dritglad for at jeg får våkne ? Jeg synes det er veldig bortkastet at jeg er av de som får gå frisk når jeg ikke engang kan  nyte det? Pga en eneste dum hjerne som blir utmattet av alt...og er for dum for en mann. Jeg tror jeg er for kjedelig for han sånn egentlig 😕 og så jobber jeg i butikk og det er ihvertfal ikke imponerende... er jo stort sett studenter som gjør det. Skammer meg så over at jeg er skapt som jeg er og jeg konmer liksom aldri vekk fra lavstatus greiene. Kall meg gjerne respektløs mot meg selv, men å like noen er ikke sunt for meg. Jeg skammer meg med en gang en mann jeg liker viser interesse. Hvem vil ha ei kjedelig dame som ikke har mer hjerne enn studenter på 18-20? Sier ikke at disse er dumme, men ei dame på min alder skulle vært lenger kommet. Har ikke engang hatt sex. Jeg finner aldri noen mann jeg liker. Hvorfor var det ingen som ble glade når jeg endelig møtte noen? Det er ikke han i seg selv som er problemet det er at jeg innser at tiden har flydd og jeg ikke kommer til å få tilbake en slik tid og at jeg ikke klarte å stå for det jeg mente. Mens folk meg nesten maser om at jeg skal møte en annen fyr i nærheten som er interessert. Hvorfor er de så positive til det jeg finner kjedelig? Tror det bare er fordi de vil ha meg i nærheten ... men det er mitt liv men det er for sent å si nå, jeg koste meg ikke med han når jeg hadde sjansen og kanskje hadde vi hatt et godt forhold i dag, om ikke kjærester så kanskje som venner. Men det er liksom bare de «kjedelige gamle» folka som er i livet mitt . Jeg danner jo aldri noe eget. 

Jeg er kjempe forvirret. Da jeg var tenåring og til ung voksen så skremte «folka mine» meg nesten fra å drive med menn, men nå får jeg høre at denne flørtegreia og sex greia er noe jeg skulle ha gjennomført for lenge siden. Men nå er det likesom bare uinteressante menn som er tilgjengelige  opplever jeg aldri forelskelse? Livet er så kjedelig! Jeg hadde bursdag for 1 uke siden og måtte holde inne tårene fordi det bare minner meg på at jeg er et år eldre og så fikk jeg ikke en gratulasjon fra han da... det er så innmari typisk at den du er interessert er den som forsvinner fra livet. Igjen så er det ikke han som er problemet men at jeg ikke tok egen avgjørelse når jeg stod overfor et slik valg. Neste valg er det sikkert bare en norsk en men da blir det ikke noe mas fra familien heller.....for da er det jo så trygt. 

Anonymkode: e700f...96c

[Anonym bruker]

"Men det virker som jeg bare skal se annerledes på livet mitt , og ikke at jeg skal forandre meg. Altså, er målet bare at man skal ta til takke med alt, både jobb, mann og sted? Andre har store nettverk i forskjellige steder..."

Du kan ikke forandre deg før du også begynner å tenke annerledes om deg selv og det man må gjøre i livet. Dvs. du kan begynne med å gjøre ting annerledes, som du har fått råd om altfor mange ganger allerede, da kan også tankene komme etter.

Det du ikke er villig til å akseptere er at ALLE, absolutt ALLE, gjør masse ting hver eneste dag som de ikke synes er spesielt spennende. Mange har jobber de holder på å kjede seg ihjel i eller mistrives i av andre grunner, men de velger å bli der i kortere og lengre perioder fordi de innser at det likevel gir fordeler som de nå trenger for å kunne gjøre andre ting de synes gir dem mer, eller at den kjedelige jobben vil gjøre at de får erfaring, utvikler seg selv og viser at de er stabile i en jobb, og dermed vil de på sikt få en jobb de trives mer med.

Nei, målet er ikke at man skal "ta til takke med...". Men du vil ikke få noe som helst av det du ønsker deg hvis du ikke begynner å bli 100 % ærlig med din terapeut og begynner - som absolutt alle andre! - å ta ansvar for deg selv, begynner å gjøre ting som kanskje er kjedelige, men som likevel vil være bra for deg på kort og lengre sikt.

Ja, mange har store nettverk forskjellige steder. Men tro meg, de har gått gjennom mye kjedelig og/eller hardt arbeid for å komme seg dit. Fordi de er villige til å gjøre det de må for å nå sine mål.

Aksepter at du er der du er, for du er der i livet som du er i dag. Aksepterer du det og du blir villig til å jobbe målrettet, tenke langsiktig og gjøre også kjedelige og utfordrende ting, og jobbe hardt, da kan også du nå dine mål. Vil du ikke jobbe aktivt for å skape endringer, da blir den ingen endringer.

Så atter en gang - vis terapeuten din en god del av det du har skrevet på nett. Da kan terapeuten din hjelpe deg mer målrettet. Men du selv MÅ være villig til å gjøre kjedelige ting for å komme deg videre, og ha tålmodigheten til å jobbe målrettet for å oppnå en endring. Det er ingen enkel måte å gjøre det på, du må rett og slett gjøre den jobben som skal til for å skape en endring i deg selv og i livet ditt. Bare du kan finne ut om du er villig til det... Snakk med terapeuten din om det, og vær ærlig, vis det du skriver, ikke bare en tråd, flere.

Anonymkode: 459b3...fea

[Anonym bruker]

12 timer siden, Anonym bruker skrev:

"Men det virker som jeg bare skal se annerledes på livet mitt , og ikke at jeg skal forandre meg. Altså, er målet bare at man skal ta til takke med alt, både jobb, mann og sted? Andre har store nettverk i forskjellige steder..."

Du kan ikke forandre deg før du også begynner å tenke annerledes om deg selv og det man må gjøre i livet. Dvs. du kan begynne med å gjøre ting annerledes, som du har fått råd om altfor mange ganger allerede, da kan også tankene komme etter.

Det du ikke er villig til å akseptere er at ALLE, absolutt ALLE, gjør masse ting hver eneste dag som de ikke synes er spesielt spennende. Mange har jobber de holder på å kjede seg ihjel i eller mistrives i av andre grunner, men de velger å bli der i kortere og lengre perioder fordi de innser at det likevel gir fordeler som de nå trenger for å kunne gjøre andre ting de synes gir dem mer, eller at den kjedelige jobben vil gjøre at de får erfaring, utvikler seg selv og viser at de er stabile i en jobb, og dermed vil de på sikt få en jobb de trives mer med.

Nei, målet er ikke at man skal "ta til takke med...". Men du vil ikke få noe som helst av det du ønsker deg hvis du ikke begynner å bli 100 % ærlig med din terapeut og begynner - som absolutt alle andre! - å ta ansvar for deg selv, begynner å gjøre ting som kanskje er kjedelige, men som likevel vil være bra for deg på kort og lengre sikt.

Ja, mange har store nettverk forskjellige steder. Men tro meg, de har gått gjennom mye kjedelig og/eller hardt arbeid for å komme seg dit. Fordi de er villige til å gjøre det de må for å nå sine mål.

Aksepter at du er der du er, for du er der i livet som du er i dag. Aksepterer du det og du blir villig til å jobbe målrettet, tenke langsiktig og gjøre også kjedelige og utfordrende ting, og jobbe hardt, da kan også du nå dine mål. Vil du ikke jobbe aktivt for å skape endringer, da blir den ingen endringer.

Så atter en gang - vis terapeuten din en god del av det du har skrevet på nett. Da kan terapeuten din hjelpe deg mer målrettet. Men du selv MÅ være villig til å gjøre kjedelige ting for å komme deg videre, og ha tålmodigheten til å jobbe målrettet for å oppnå en endring. Det er ingen enkel måte å gjøre det på, du må rett og slett gjøre den jobben som skal til for å skape en endring i deg selv og i livet ditt. Bare du kan finne ut om du er villig til det... Snakk med terapeuten din om det, og vær ærlig, vis det du skriver, ikke bare en tråd, flere.

Anonymkode: 459b3...fea

Jeg vet jo at ingen har det morsomt hele tiden . Det finnes ting som må gjøres, vasking, jobbing osv osv...det er ikke det at jeg leter etter et liv hvor hver dag er en fest og andre skal være slavene mine som rydder og vasker huset mitt. 

Det går på at jeg har angst for at jeg kanskje bare er slik jeg er. At veggen mellom meg og mennesker vil være der for alltid. Jeg passet ikke inn der jeg trivdes. Nå må jeg flytte på meg, jobb er ikke problemet . Problemet er at jeg føler jeg har en evig brems. Nye mennesker som har kommet inn i livet mitt har bare vært en kort periode, mens de holder kontakten med hverandre. Noen iallfall, mens jeg liksom ikke holder med noen og føler meg utenfor. Selvfølgelig holder ikke ALLE kontakten mens jeg blir ekskludert, men de går videre og finner så fort noen de hører sammen med. De var inne i det sosiale for lenge siden og har kjærester og venner. Det gir på en måte litt mer makt. Jeg er hun som kommer alene , og jeg er flau over hjemstedet mitt. Når jeg var 14-17 prøvde jeg hardt å passe inn, men ble mobbet vekk og til og med fysisk angrepet da jeg begynte å få mer oppmerksomhet fra mennene «deres». Jeg la meg aldri etter noen, men de taklet bare ikke at det ble vist interesse for meg uten at jeg jobbet for det. Bare for at du skal få et bilde av hvordan det var. Etter jeg flyttet vekk og ikke besøkte stedet ila et par år, så har plutselig mange blitt interessert i å ha meg i livet sitt. Men nå går jeg tilbake til det kjedelige livet igje fordi den jævla diagnosen står i veien. Og jeg klarer ikke leve lykkelig hvis man bare skal la en psykisk sykdom stoppe. Svake mennesker gir opp pga det, jeg mener man skal kjempe seg til døden for å få det livet man vil ha. Altså...er du ikke sterk nok til å få til ting du egentlig kan, og lar en psykisk diagnose stoppe deg er du for svak til å ha livets rett. Nå skal ingen her ta dette til seg da jeg ikke vet hva dere vil med livet og jeg kan ikke bedømme hvor svake dere er. Men det virker som folk vil forandre meg, at jeg skal slutte å søke så mye spenning. 

Jeg bare føler meg så ensom fordi andre hører allerede til et sted, jeg går alltid på leten. Og er også flau over meg selv, pga jeg ikke får til ting. Jeg er ikke lenger interessert i å være venner med noen fra hjemstedet mitt og det er så typisk at de har blitt i kontakt. Har jeg steget over dem på den sosiale stigen eller hva?!?! Og jeg VET ikke dette her, men kjeder jeg vettet av meg sammen med noen så tenker jeg at det er fordi de er like meg. Dere oppfordrer jo til å finne noen som er lik, alltid gi de en ekstra sjanse. Men jeg blir surere og surere for hver gang jeg er på date med en grubler, som jobber deltid på Kiwi fordi han ikke klarte skolen, har ikke utstråling.

For 10 år siden holdt jeg på å ha sex han spurte om vi skulle ha «hankypanky».....hvem i helvete kaller det det? Da kastet jeg han ut, betalte taxien for hans...

Anonymkode: e700f...96c

[Anonym bruker]

Heldigvis bestemmer ikke familien din, diagnosen din eller noen andre over deg. Du kan reise hvor du vil og treffe hvem du vil, det er det du som bestemmer.

Anonymkode: ef468...f33