Betseforeldre som ikke bryr seg

[Anonym bruker]

Jeg har 3 barn i noe sprikende aldersgrupper, hvorav minste er 2 år. Jeg bor sammen med mannen min på hans hjemplass og er avhengig av fly for å komme meg hjem til min egen familie.

Min manns familie har aldri vært spesielt god til å stille opp når det gjelder barnebarna, men vi merker det spssielt godt nå etter vi fikk vår siste tilskudd i familien. De bor ikke langt unna - ca 10 min i bil, men vi ser dem aldri. Vi blir aldri invitert hjem dit, og må invitere oss selv hvis vi skal innom på besøk, evt stikker vi selvsagt bare innom når vi føler for det. Min svigermor er midt i et jobbytte for tiden og har nå fri på sin 3. måned. Jeg har sagt til henne at hun bare må hente minste i barnehagen hvis hun ønsker en og annen dag, evt ta henne med på en trilletur osv, men får unnvikende svar som "nei, nå skal hun jo på den og den turen, så blir ikke tid osv". De viser rett og slett null interesse for barnebarna sine. Min svigerfar tar kun kontakt når han skal ha noe gjort i hagen feks- DA er mine 2 eldre barn ok å ha- når de kan settes i arbeid.

Dette begynner å tære på vårt samliv, fordi jeg har venner og vennepar som har et helt annet forhold til besteforeldrene. Der blir de invitert på søndagsmiddager, uoppfordret barnepass, de kommer å hjelper med div husstell osv. Jeg kan ikke spørre svigers om å passe minstemann uten å føle meg som en belastning.. svarene vi får er at "ja de kan passe, MEN.." osv. Det er alltid noe som få forsakes liksom fordi de velger å hjelpe. Jeg skulle så gjerne hatt en trygg og god famile jeg kunne lent meg på og som jeg visste kunne hjelpe meg når jeg trngte det i en travel hverdag. Nå føler jeg at all kontakt og forespørsler er av en belastende art som bør unngås. de lever sitt liv og vi lever vårt- enkelt og greit. Jeg er også redd det blir et sant helvete hvis jeg tar dette opp.. vet derfor ikke helt hva jeg skal gjøre..

Er vel egentlig aller aller mest lei meg, og har behov for å lufte dette og høre om nen er i samme båt....

Anonymkode: a1120...2de

[Anonym bruker]

Vi er mange i samme båt, det er mange besteforeldre der ute som har nok med sine egne liv.

Du må rett og slett riste det av deg. Det ihvertfall ikke mannen din sin feil at det er sånn, så at det går utover forholdet deres kan jeg ikke forstå.

Om du er innstilt på at dere skal klare dere selv så blir du heller ikke skuffet. Trenger du barnevakt så finn noen du kan betale for jobben.

Jeg besøker min mamma kanskje hver fjerde-sjette helg, da tar jeg med meg ungene og inviterer meg selv. Hun inviterer aldri, kommer aldri og ringer aldri. Hun har nok med sitt.

10-åringen min, som virkelig ikke er et brysomt barn, spurte om hun kunne få overnatte der en gang og mamma svarte at selvfølgelig kunne hun det, så koselig, hun skulle si ifra en helg det passet. Datteren min ble kjempeglad og spurte meg hver uke etterpå, har mormor ringt...? Nei, hun ringte ikke. Da det var gått 5 uker tror jeg ringte jeg mamma, pratet litt med henne om alt og ingenting og avsluttet med at jenta spurte om det ikke passet snart å overnatte. Joda, sa mamma, det skal vi får til, jeg skal si ifra jeg. Det er vel 3-4 uker siden nå. Mamma har bare vært hjemme hele tiden, ingen reiser, ingen planer, men helt umulig å si at denne helga passer det med en overnatting. 

Vi inviterer de hit kanskje annenhver måned, og inviterer oss selv dit kanskje hver 4-6 uke, og det er den kontakten vi har. Jeg kan ikke mase mer når det er null initiativ derifra.

Har fire barn, nå fra 10 til 18 år gamle, og jeg har for lenge siden sluttet å forvente noen ting.

Anonymkode: 2680e...c25

[Anonym bruker]

Det er rett og slett bare en utvikling i samfunnet. Man må passe seg selv og de fleste har nok med seg og sitt. Det gjelder selvfølgelig ikke alle, men flere og flere. Dette må du dessverre bare avfinne deg med. Har det slik selv, og sånn er det bare. Man kan ikke forvente at andre skal stille opp. Jeg forstår at det er litt mer sårt når du er så langt borte fra din familie. Hvordan tærer dette på deres samliv og hva mener mannen din om dette?

Mine søsken og jeg var mye hos besteforeldrene våre, imens våre barn er nesten aldri. Nå er våre foreldre også i full jobb og har et sosialt liv. Kan til en viss grad forstå det, men jeg tror jeg kommer til å ønske meg litt mer tid med mine (forhåpentligvis) fremtidige barnebarn. 

Anonymkode: dc29a...d16

[Anonym bruker]

Det er dårlig.

Anonymkode: ebfaf...73c

[Anonym bruker]

Det er dårlig. Skjønner at du er skuffet. Hvorfor forstår ikke folk at familie er viktig? Vi beveger oss mot et selvsentrert samfunn. Når jeg får barnebarn skal jeg elske dem høyt og gjøre det jeg kan for å få en god relasjon til dem. 

Kan dere flytte nærmere din familie?

Anonymkode: d59d0...bde

[Anonym bruker]

Du er ikke alene! 

Anonymkode: e7d37...778

[Anonym bruker]

Vet det ikke er til hjelp, men en ting jeg har skjønt etter å ha blitt med på DIB er at det er mange som har det akkurat som deg (og meg). Mine foreldre er til absolutt ingen hjelp når det gjelder barnet mitt. Men her får jeg ikke pass om jeg så maser en gang - hun sier et nølende ja, også dukker det opp noe annet i siste liten som hun heller hadde lyst til og dermed kan hun ikke passe likevel, så nå har jeg sluttet å spørre. Håper vår generasjon blir bedre besteforeldre enn den generasjonen som er besteforeldre nå idag.

Anonymkode: 5031a...24b

[Himmel og hav]

Du er absolutt ikke alene. Svigermor og svigerfar var sånn. De bodde like langt unna som dine, men det var aldri et spørsmål om å komme på middag, om ungene ville komme og være ei natt eller noe ønske om å være sammen og bruke tid på oss og bli kjent med barnebarna. De passet, pliktskyldig, to ganger i året , om vi spurte, men de ville alltid passe hos oss og sto gjerne med ytterjakka på, klare til å dra, når vi kom hjem. Når vi var der på besøk, ble ungene henvist til å leke i kjelleren så de ikke skulle ødelegge teppet/parketten/flisene/linoleumen(!), og svigermor ble snurt når en av oss voksne gikk fra kaffebordet for å sitte sammen med ungene. Nå er svigermor enke og ensom, og nå er det ikke måte på hvordan hun forventer og ønsker at barn, svigerbarn og barnebarn skal stille opp for henne. Hun har også nå diktet seg at hun var en nær, romslig og varm farmor, som stilte så mye opp og hjalp til. En dag, midt i en rekke av krav, sprekker jeg antagelig, og minner henne på at hun aldri har hatt våre barn på overnatting, at hun stakk av da hun skulle passe eldste under fødselen til yngste og at ungene egentlig aldri har følt seg velkommen i hennes hjem.   

[prekæs]

Mulig jeg ikke treffer alle og selvfølgelig finnes besteforeldre som ikke viser interesse. Likevel tror jeg at svært mange i dag sitter med huslån, de kan takke besteforeldre for at de fikk innvilget. Mange sitter med en tanke om egentid og egenpleie ikke besteforeldrene kjenner seg igjen i. Derfor syns jeg NOEN ganger, NOEN yngre forventer alt for mye av en generasjon som ikke på langt nær hadde det like lett som dem og samtidig la til rette for et behagelig liv for ungene langt ut i voksen alder. Det ikke bestandig snakk om manglende interesse for barnebarn, men manglende interesse for å ta støyten selv, selv om de er unge, selv om de har god helse. Det forventes NOEN ganger at NOEN besteforeldre skal fortsette med å betjene barns ønsker om å leve livet de hadde som tenåringer, frie og uten småbarn. For disse tilfellene finnes. Garantert.

[Anonym bruker]

8 minutter siden, prekæs skrev:

Mulig jeg ikke treffer alle og selvfølgelig finnes besteforeldre som ikke viser interesse. Likevel tror jeg at svært mange i dag sitter med huslån, de kan takke besteforeldre for at de fikk innvilget. Mange sitter med en tanke om egentid og egenpleie ikke besteforeldrene kjenner seg igjen i. Derfor syns jeg NOEN ganger, NOEN yngre forventer alt for mye av en generasjon som ikke på langt nær hadde det like lett som dem og samtidig la til rette for et behagelig liv for ungene langt ut i voksen alder. Det ikke bestandig snakk om manglende interesse for barnebarn, men manglende interesse for å ta støyten selv, selv om de er unge, selv om de har god helse. Det forventes NOEN ganger at NOEN besteforeldre skal fortsette med å betjene barns ønsker om å leve livet de hadde som tenåringer, frie og uten småbarn. For disse tilfellene finnes. Garantert.

Kanskje de finnes, men som du sier, det er i så fall NOEN og ikke nødvendigvis normalen. Mine besteforeldre passet oss masse da vi var små, gjerne en uke i strekk i løpet av sommerferien, og foreldrene mine hadde da altså "egentid". Etter jeg fikk barn for snart fire år siden har hun passet barnet mitt én gang, og da måtte jeg mase. De kommer nok i alle varianter, disse besteforeldrene, men generelt syns jeg det er en vanvittig tragisk utvikling at de bryr seg så lite. Jeg hadde et helt fantastisk forhold til mine besteforeldre og det er mest av alt DET jeg unner barnet mitt, ikke at jeg trenger egentid hele tiden for å leve ungdomstiden om igjen.

Anonymkode: 5031a...24b

[Anonym bruker]

Enig med deg over her. Jeg savner besteforeldrene mine masse. For jeg var hele tiden sammen med dem som barn. Mine foreldre hadde masse hjelp og avlastning på daglig basis. Min mor har aldri funnet på noe med barnebarn på eget initiativ, og jeg er såå lei meg på deres vegne. Aldri hatt noen på overnatting. Jeg trenger ikke fri. Ikke nå lenger når barna begynner å bli store. Men jeg skulle ønske de hadde flere omsorgspersoner i livet sitt. Og hun over her som mener at våre foreldre slet, tror du blingser på en generasjon. Våre besteforeldre slet. Foreldregenerasjonen er en bortskjemt "dessertgenerasjon" som den kalles, og bryr seg bare om seg og sitt. 

Anonymkode: f59f8...080

[Anonym bruker]

Det finnes besteforeldre i alle varianter og jeg tror det er lurt å ikke se hvordan andre har det, for vi ser bare de som har ett nært forhold. Om bestforeldrene ikke tar lite del i barnas liv, ta det kun positivt de gangene de gjør det, men planlegg ting uten de. Skaff dere en barnevakt dere kan bruke til de gangene dere hadde spurt besteforeldre om pass. Mitt eldst barn er barnepasser for naboen, vært det i endel år nå. Det er mest når moren jobber kveld og faren jobber (han jobber på båt, så noen uker borte og endel hjemme) men hun er også barnevakt når det er foreldremøter, moren er sliten og spør om mitt barn kan følge på botballtrening osv. Barnet har besteforeldre i nærheten, men det er kun søndagsmiddager og ikke noe mer. Så jeg og mitt barn har vært med på nissfest, sommeravsluttninger osv i barnehagen når det ikke har passet for moren (mitt barn syns det var flaut å liksom skulle være en voksen på disse tingene, så hun spurte om jeg kunne være med. Det burde jo ikke være flaut for hun har gått i barnehagen og kjenner de som jobber er, men jeg syns det bare var hyggelig å være led jeg altså) 

Selv hadde jeg en farmor og farfar jeg hadde mye kontakt med, de tok seg alltid tid selv om de ikke hadde tid. Vi kunne være med på det de evt skulle om vi ville. De la aldri tilrette for besøk, men tok ting som de kom. Min mormor var stikk motsatt, hun hadde aldri tid selv om hun kun var hjemme. Alt hun var utenfor tomten sin var en tur i butikken 40m unna huset og eldetreff en gang i mnd. Utover dette var hun aldri utenfor tomta, men hun hadde aldri tid. Det var igrunn helt greit, men det som var sårt var at hun alltid hadde tid, gjorde mye, ga gaver og penger til ett av syv barnebarn. Det barnebarnet var også ett av fem søsken som bodde i samme hus som henne, så det ble veldig feil for alle egentlig. Morfar var en kjerrnekar når han levde, men han torde ikke å si eller gjøre noe, for kona bestemte. Jeg hadde veldig god kontakt med han, men nå hadde han ett verksted noen meter unna tomta slik at jeg kunne gå dit uten å møte mormor. Han var vel ikke en bestforelder som tok seg tid, kom på besøk, spurte om vi ville komme på besøk osv, men kom vi verkstedet hans, så hadde han tid og kjærlighet til oss. Jeg syns det var gøy å skru på biler og slike ting, så jeg gjorde det med han fra jeg var liten. Min søster syns ikke det var gøy, så de spilte kort sammen. 

Mine unger har en mormor og morfar som alltid har tid og ønsker å tilbringe tid med barnebarna. Selv om de skal noe, kan ungene som oftes være med. De sier også det ikke passer om det ikke passer, men det er sjeldent. Nå er yngstebarnet mitt på hytta med de sammen med tre venner. Mormor syns det var så koselig når hun ringte og spurte om de kunne det. Mine foreldre skal på dugnad i morra, så enten hjelper de til der eller så finner de på noe selv. Farmor og farfar til ungene var nesten ikke inni livet til ungene før de var nesten tennåringer. De har ikke ofte kontakt, men de drar på ferier og litt store ting sammen. Det virker som de må planlegge ned til minste detalj og nesten være på en fancy ferie for å kunne sende skrytebilder til venner. De er vist veldig opptatt av å vise sine venner hva de gjør med ungene sier ungene. Ungene sier de føler ikke de har god kontakt med de og kjenner de egentlig, men de blir gjerne med på ferieturer for ferieturens sin skyld. Faren deres er også slik. Han tar kun kontakt med ungene om det er noe han trenger de til virker det som. Han snakket ikke med hun ene på nesten ett år før han ringte og sa hun måtte stille opp som brudepike når han skulle gifte seg. Han har de kun de julaftene han er sammen med hele sin familie, ferier han bare med moren, faren og broren så vil han ikke ha de selv om han skal ha de annen hver jul. Det samme er det med bursdager. Mine unger har for lenge siden innstilt seg på at det de evt gjør bar er en hyggelig bonus, de forventer ingenting. Broren til faren er stikk motsatt resten av familie. Han kommer innom bare pga han kjørt forbi, ber ungene på overnatting, kommer på skoleavsluttninger, passer og er igrunn alt og mer til enn hva en skulle tro de andre skulle være. 

Anonymkode: 35d34...357

[Anonym bruker]

Mine foreldre stiller aldri opp på noe. Jeg tenker at da får de heller sitte der på en gamlehjem og angre på valgene de tok. Tviler på både vi og iallefall ikke barnebarn gidder besøke de og hjelpe de noe særlig.

Anonymkode: de876...2bf

[prekæs]

9 timer siden, Anonym bruker skrev:

Enig med deg over her. Jeg savner besteforeldrene mine masse. For jeg var hele tiden sammen med dem som barn. Mine foreldre hadde masse hjelp og avlastning på daglig basis. Min mor har aldri funnet på noe med barnebarn på eget initiativ, og jeg er såå lei meg på deres vegne. Aldri hatt noen på overnatting. Jeg trenger ikke fri. Ikke nå lenger når barna begynner å bli store. Men jeg skulle ønske de hadde flere omsorgspersoner i livet sitt. Og hun over her som mener at våre foreldre slet, tror du blingser på en generasjon. Våre besteforeldre slet. Foreldregenerasjonen er en bortskjemt "dessertgenerasjon" som den kalles, og bryr seg bare om seg og sitt. 

Anonymkode: f59f8...080

Det du sier er jo at dine foreldre fikk massevis av avlastning på daglig basis og at du ble plassert hos besteforeldre for at dine fordi foreldre trengte mye hjelp. Friske, unge mennesker trenger ikke avlastning i den form du nevner. De klarer hverdagen stort sett bra og er avhengig av pass av barn noen få dager innimellom. Det at besteforeldre ble primære omsorgspersoner for deg, er ikke normalen. Det virker som om moren din bare fortsetter å være som hun alltid har vært, dessverre. Det at dine besteforeldre var slitere, er vel muligens pga at ungen deres forventet foreldreansvar av besteforeldrene i stor grad.

Endret 8. juni 2019 av prekæs

[Anonym bruker]

Det er så utrolig trist! Skjønner de ikke at de brenner broer til sin familie? Hvorfor gjør de det? Jeg skjønner det ikke. Fascinerende med hun farmoren som når hun ble enke, dikter opp at hun var en varm omsorgsperson.. Det er utrolig, ser de det ikke selv. Jeg tenker at det må være så forferdelig trist å ikke kjenne sine barnebarn. De oppnår jo bare at de sitter alene og forlatt senere! De sier at barnebarn er livets dessert, det er jeg sikker på. 

Anonymkode: 3e957...b88

[Anonym bruker]

Hei! Jeg sier som de andre her: utrolig trist for ungene at besteforeldre viser så liten interesse. Det er vondt, men du må prøve å tenke at det egentlig er de gamle som lider det største tapet her. Barnebarn man har vært snill mot, vil fortsette å komme på besøk også som voksne. De vil være lojale og besøke de gamle også når det går mot slutten. Den opplevelsen vil dine svigerforeldre gå glipp av.

Men noe annet jeg egentlig reagerer litt på, er det du skriver her:

21 timer siden, Anonym bruker skrev:

Dette begynner å tære på vårt samliv, fordi jeg har venner og vennepar som har et helt annet forhold til besteforeldrene. Der blir de invitert på søndagsmiddager, uoppfordret barnepass, de kommer å hjelper med div husstell osv.

Tenker du litt underbevisst at det er din manns "feil" at dere har så lite avlastning? Ser du for deg at det er hans oppgave å snakke dem til rette sånn at de begynner å engasjere seg mer?

Jeg syns vel at du kan "kreve" interesse for ungene. De er svigerforeldrenes kjødelige barnebarn, og burde ha mulighet til å møte dem ofte og få et godt forhold. Men mht dine forventninger til hva en relasjon skal innebære for DEG, så syns jeg ikke du kan forvente det du ser for deg her. Å bli bedt på middager, få uoppfordret barnepass eller at det kommer noen innom og gjør husarbeid - det er bonus. Det er virkelig ikke standarden. Ikke se på hva andre gjør eller får, det kalles misunnelse og er ikke et kompass man skal styre livet sitt etter. Og der er 1000 måter å være en god farmor på, men å gjøre husarbeid for mor er ikke én av dem. Så her syns jeg du skyver ungene foran deg i et forsøk på å virke som litt mer martyr enn du er.

Anonymkode: 58f1e...7b4

[Anonym bruker]

13 timer siden, Himmel og hav skrev:

En dag, midt i en rekke av krav, sprekker jeg antagelig, og minner henne på at hun aldri har hatt våre barn på overnatting, at hun stakk av da hun skulle passe eldste under fødselen til yngste og at ungene egentlig aldri har følt seg velkommen i hennes hjem.   

Men i alle dager! Hvordan løste dere dette??

Anonymkode: 58f1e...7b4

[Anonym bruker]

21 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har 3 barn i noe sprikende aldersgrupper, hvorav minste er 2 år. Jeg bor sammen med mannen min på hans hjemplass og er avhengig av fly for å komme meg hjem til min egen familie.

Min manns familie har aldri vært spesielt god til å stille opp når det gjelder barnebarna, men vi merker det spssielt godt nå etter vi fikk vår siste tilskudd i familien. De bor ikke langt unna - ca 10 min i bil, men vi ser dem aldri. Vi blir aldri invitert hjem dit, og må invitere oss selv hvis vi skal innom på besøk, evt stikker vi selvsagt bare innom når vi føler for det. Min svigermor er midt i et jobbytte for tiden og har nå fri på sin 3. måned. Jeg har sagt til henne at hun bare må hente minste i barnehagen hvis hun ønsker en og annen dag, evt ta henne med på en trilletur osv, men får unnvikende svar som "nei, nå skal hun jo på den og den turen, så blir ikke tid osv". De viser rett og slett null interesse for barnebarna sine. Min svigerfar tar kun kontakt når han skal ha noe gjort i hagen feks- DA er mine 2 eldre barn ok å ha- når de kan settes i arbeid.

Dette begynner å tære på vårt samliv, fordi jeg har venner og vennepar som har et helt annet forhold til besteforeldrene. Der blir de invitert på søndagsmiddager, uoppfordret barnepass, de kommer å hjelper med div husstell osv. Jeg kan ikke spørre svigers om å passe minstemann uten å føle meg som en belastning.. svarene vi får er at "ja de kan passe, MEN.." osv. Det er alltid noe som få forsakes liksom fordi de velger å hjelpe. Jeg skulle så gjerne hatt en trygg og god famile jeg kunne lent meg på og som jeg visste kunne hjelpe meg når jeg trngte det i en travel hverdag. Nå føler jeg at all kontakt og forespørsler er av en belastende art som bør unngås. de lever sitt liv og vi lever vårt- enkelt og greit. Jeg er også redd det blir et sant helvete hvis jeg tar dette opp.. vet derfor ikke helt hva jeg skal gjøre..

Er vel egentlig aller aller mest lei meg, og har behov for å lufte dette og høre om nen er i samme båt....

Anonymkode: a1120...2de

❤️ Sånn har vi det også. Det er sårt. De er mye mer opptatt av å realisere seg selv, enn å være sammen med oss. I begynnelsen var det veldig trist, men jeg har lagt det mer fra meg.

Jeg kan bli litt oppgitt på mannen innimellom, fordi han ikke presser dem litt mer. Jeg syns godt han kunne gitt dem litt dårlig samvittighet, men han vil ikke det. Så det kan av og til tære litt på forholdet, at vi vil håndtere dette forskjellig. 

Men i det store og det hele går det greit. Vi har sluttet å regne med dem, og det tror jeg de merker. Vi kommer ikke hjem til jul lengre, og vi kjører ikke nedover for å besøke lengre. Og når venninnene til svigermor skravler om hvor hyggelig det er med barnebarn (hun har flere venninner som henter i bhg og har barn på overnatting fast), så har hun jo ingenting å si.... 

Anonymkode: fe0ba...539

[Anonym bruker]

14 timer siden, Himmel og hav skrev:

Du er absolutt ikke alene. Svigermor og svigerfar var sånn. De bodde like langt unna som dine, men det var aldri et spørsmål om å komme på middag, om ungene ville komme og være ei natt eller noe ønske om å være sammen og bruke tid på oss og bli kjent med barnebarna. De passet, pliktskyldig, to ganger i året , om vi spurte, men de ville alltid passe hos oss og sto gjerne med ytterjakka på, klare til å dra, når vi kom hjem. Når vi var der på besøk, ble ungene henvist til å leke i kjelleren så de ikke skulle ødelegge teppet/parketten/flisene/linoleumen(!), og svigermor ble snurt når en av oss voksne gikk fra kaffebordet for å sitte sammen med ungene. Nå er svigermor enke og ensom, og nå er det ikke måte på hvordan hun forventer og ønsker at barn, svigerbarn og barnebarn skal stille opp for henne. Hun har også nå diktet seg at hun var en nær, romslig og varm farmor, som stilte så mye opp og hjalp til. En dag, midt i en rekke av krav, sprekker jeg antagelig, og minner henne på at hun aldri har hatt våre barn på overnatting, at hun stakk av da hun skulle passe eldste under fødselen til yngste og at ungene egentlig aldri har følt seg velkommen i hennes hjem.   

Akkurat dette gjør svigers også. Hver gang. 😂 Det er så utrolig sært...

Anonymkode: fe0ba...539

[Anonym bruker]

Har det slik med mine egne foreldre. Jeg ventet ikke på det store smell men tok det opp i en rolig samtale uten barn til stede. De var selvfølgelig helt uenig men jeg minnet dem på noen anledninger som var typiske der de kunne men ikke ville stille opp. Sa at vi ordnet det på annet vis men at barna sluttet å spørre etter dem og det er dem selv som går glipp av mye. De har forresten også i sitt eget hode diktet opp hvor fantastiske foreldre de var. Jeg er uenig, de gjorde nødvendige ting men mer fordi de følte seg forpliktet enn virkelig initiativ og interesse.

Vi er meget heldige med mine svigers da, kan ikke rose dem nok. Jeg er ikke i tvil hvem barna kommer til å besøke når de blir voksne. Det gjelder forsåvidt meg selv også. Kommer nok med å bistå viktige ting når foreldrene mine blir gamle men hjelp med det daglige som handle, vedlikehold av hus osv blir det ingenting av. Da får de betale for tjenester.

Anonymkode: 201f7...abf

[Anonym bruker]

40 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Har det slik med mine egne foreldre. Jeg ventet ikke på det store smell men tok det opp i en rolig samtale uten barn til stede. De var selvfølgelig helt uenig men jeg minnet dem på noen anledninger som var typiske der de kunne men ikke ville stille opp. Sa at vi ordnet det på annet vis men at barna sluttet å spørre etter dem og det er dem selv som går glipp av mye. De har forresten også i sitt eget hode diktet opp hvor fantastiske foreldre de var. Jeg er uenig, de gjorde nødvendige ting men mer fordi de følte seg forpliktet enn virkelig initiativ og interesse.

Vi er meget heldige med mine svigers da, kan ikke rose dem nok. Jeg er ikke i tvil hvem barna kommer til å besøke når de blir voksne. Det gjelder forsåvidt meg selv også. Kommer nok med å bistå viktige ting når foreldrene mine blir gamle men hjelp med det daglige som handle, vedlikehold av hus osv blir det ingenting av. Da får de betale for tjenester.

Anonymkode: 201f7...abf

Det var modig av deg å ta det opp sånn. Hva sa de til det?

Anonymkode: fe0ba...539

[Anonym bruker]

Hva med å flytte nærmere dine foreldre, ville de stilt opp mer? Om dere i alle fall begynner å diskutere det så kan det jo være at de ser hva de kan komme til å miste. 

Ellers så er det også mulig å søke etter reserve besteforeldre. For det finnes eldre par der ute som kanskje har egne barnebarn som bor langt unna og som savner noen å pusle litt rundt. For oss ble dette løsningen. 

Anonymkode: cae0c...825

[Anonym bruker]

Er kjempe trist når ikke besteforeldrene stiller opp, veldig takknemlig for at det ikke er slik her.

Men virker som dette er veldig vanlig idag, besteforeldre virker mer opptatt idag enn før, og mange er en del yngre også når de blir besteforeldre, tidene forandrer seg,men er utrolig trist, jeg vil aldri svikte mine barnebarn og kommer til og stille opp så mye jeg får lov til

Anonymkode: 375b7...684

[Anonym bruker]

Jeg håper det blir bedre når vi blir besteforeldre.

Det er klart man ikke skal putte en hel generasjon i en sekk her, men jeg tror mange opplever det samme. Da jeg vokste opp hadde jeg veldig tilstedeværende besteforeldre, min bestemor var hjemmeværende og elsket å være med barnebarna. Da bestefar ble pensjonist var han også 100% tilstede for oss barnebarn. Vi overnattet der ofte, det var skogsturer og campingturer, det var bollebaking osv. Vi overnattet sammen med søskenbarn og hadde det helt fantastisk hos våre besteforeldre og elsket dem herfra til månen og tilbake.

Jeg tror mamma har glemt litt hvordan det var. Da hun ventet sitt første barnebarn var hun helt i ekstase og hadde planene klare for den bollebakende bestemoren hun skulle bli. Men sånn ble det ikke. Hun har nok med seg og sitt, veldig liten tid (om noe i det hele tatt) til barnebarn. Hun er veldig lite interessert i våre liv egentlig, ringer ikke, kommer ikke osv. Hun inbiller seg faktisk at hun alltid har klart seg selv, og det må vi også gjøre, for hun har ikke hatt noe hjelp, hun har helt glemt hvor mye vi har vært hos besteforeldrene våre... At de er en dessertgenerasjon er nok mye rett altså.

Jeg håper at vi som savner et engasjement fra våre foreldre, og samtidig husker hvor fine våre besteforeldre var, kommer til å være tilstede på en helt annen måte.

 

Anonymkode: 2680e...c25

[Himmel og hav]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Men i alle dager! Hvordan løste dere dette??

Anonymkode: 58f1e...7b4

Vi fikk heldigvis tak i en slektning som kunne komme, men mannen måtte da kjøre og hente vedkommende istedenfor å dra med meg til føden. Ikke akkurat det jeg trengte der og da.