Barn med utfordringer/ingen diagnose

[Anonym bruker]

Jeg har et barn med utfordringer. Har vært til utredning for autisme/adhd men scoret for høyt til å få diagnose. Går nå på skolen og blir tatt ut av klassen i enkelte situasjoner og til spesialundervisning. Jeg har ikke informert de andre foreldrene om dette ennå, men lurer på om det kan være lurt til høsten. Problemet er at jeg egentlig ikke vet hva jeg skal si/ hvordan jeg skal legge det frem. Hadde nesten vært lettere hvis det var en diagnose for da kunne jeg fortalt om den.

Noen som har vært i samme situasjon og kan gi noen tips?

 

Anonymkode: 2d869...fc6

[Anonym bruker]

Mitt barn har diagnose lett pu og epilepsi. Foreldrene til barn i klassen hennes vet hvilke utfordringer hun har. Jeg har lagt vekt på det som er mest utfordrende. 

-sosiale koder

-språkvansker

-sen motorisk

-epilepsi, anfall og medisinering. 

Anonymkode: cbb28...89f

[Anonym bruker]

Jeg har også hatt et barn med utfordringer, prøvde å få diagnose fra han var 4-5 år gammel, og egentlig gjennom hele småskolen. Han har vært utredet flere gang. han var for smart var inntrykket jeg fikk. Var ADHD vi tenkte mest på. Gutten har vært et uromoment gjennom hele barneskolen, og jeg tror ikke de hadde ressurser til å ta han ut av klassen, men mulig han fikk være i mindre grupper innimellom pga ressurs på annet barn i klassen.
Han brukte også tid til å tilpasse seg sosialt, og hadde lite venner på barneskolen, før han selv klarte å styre seg litt mer i sosiale sammenhenger. Han var nok smart nok til å forstå at han ikke hadde mange venner, men impulsiv nok til å ikke klare å gjøre noe med det. Han har hatt mange venner nå på videregående, men de fleste av disse er folk som han har blitt kjent med på videregående, og som er borteboere, og ikke vet noe om hvordan han var tidligere.

Nå går gutten på videregående, og pr nå er jeg kanskje litt glad for at han ikke fikk noen diagnose, han har klart seg bra gjennom hele skolegangen. Han er smart, og får greie karakterer, men ikke toppkarakterer, til det har han ikke god nok konsentrasjon til å følge godt med i timene, eller å lese utenom.
Hvis han hadde fått diagnose, hadde denne diagnosen hengt på han hele skoletiden.
Jeg hadde selv noen småproblemer på barne- og ungdomsskolen, og hadde derfor et "stempel" på meg når jeg skulle begynne på videregående. Jeg hadde et "særskilt" stempel, og måtte søke på særskilt grunnlag, dette var jeg ikke klar over, før jeg ikke stod på venteliste til 1. valget mitt. Gikk da på fylkeskommunen og spurte om dette, og fikk vite det, fikk da tatt bort dette særskilt stempelet(bor i en liten by, er ikke sikkert det hadde vært like enkelt på en større plass) og kom på 1. plass på ventelisten, og kom inn på studiet da det var 1 som trakk seg fra skoleplassen.

Jeg tenker du ikke uoppfordret trenger å si noe til foreldrene i klassen hvis barnet fungerer greit sosialt. Eller kanskje heller være den forelderen som inviterer venner til lek og aktivitet, prøver å hjelpe å bygge opp noe sosialt rundt barnet. Ta kompiser med på eks fjelltur, eller andre aktiviteter som barnet mestrer på sine premisser.

Anonymkode: 1774a...997

[Anonym bruker]

8 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har også hatt et barn med utfordringer, prøvde å få diagnose fra han var 4-5 år gammel, og egentlig gjennom hele småskolen. Han har vært utredet flere gang. han var for smart var inntrykket jeg fikk. Var ADHD vi tenkte mest på. Gutten har vært et uromoment gjennom hele barneskolen, og jeg tror ikke de hadde ressurser til å ta han ut av klassen, men mulig han fikk være i mindre grupper innimellom pga ressurs på annet barn i klassen.
Han brukte også tid til å tilpasse seg sosialt, og hadde lite venner på barneskolen, før han selv klarte å styre seg litt mer i sosiale sammenhenger. Han var nok smart nok til å forstå at han ikke hadde mange venner, men impulsiv nok til å ikke klare å gjøre noe med det. Han har hatt mange venner nå på videregående, men de fleste av disse er folk som han har blitt kjent med på videregående, og som er borteboere, og ikke vet noe om hvordan han var tidligere.

Nå går gutten på videregående, og pr nå er jeg kanskje litt glad for at han ikke fikk noen diagnose, han har klart seg bra gjennom hele skolegangen. Han er smart, og får greie karakterer, men ikke toppkarakterer, til det har han ikke god nok konsentrasjon til å følge godt med i timene, eller å lese utenom.
Hvis han hadde fått diagnose, hadde denne diagnosen hengt på han hele skoletiden.
Jeg hadde selv noen småproblemer på barne- og ungdomsskolen, og hadde derfor et "stempel" på meg når jeg skulle begynne på videregående. Jeg hadde et "særskilt" stempel, og måtte søke på særskilt grunnlag, dette var jeg ikke klar over, før jeg ikke stod på venteliste til 1. valget mitt. Gikk da på fylkeskommunen og spurte om dette, og fikk vite det, fikk da tatt bort dette særskilt stempelet(bor i en liten by, er ikke sikkert det hadde vært like enkelt på en større plass) og kom på 1. plass på ventelisten, og kom inn på studiet da det var 1 som trakk seg fra skoleplassen.

Jeg tenker du ikke uoppfordret trenger å si noe til foreldrene i klassen hvis barnet fungerer greit sosialt. Eller kanskje heller være den forelderen som inviterer venner til lek og aktivitet, prøver å hjelpe å bygge opp noe sosialt rundt barnet. Ta kompiser med på eks fjelltur, eller andre aktiviteter som barnet mestrer på sine premisser. 

Anonymkode: 1774a...997

Takk, du gav meg litt å tenke på. Barnet har fått noen venner som leker sammen på skolen, så kanskje jeg skal ta dem med på ting, inv hjem til oss i trygge omgivelser.

Anonymkode: 2d869...fc6

[Anonym bruker]

Det at barnet har eller ikke har en diagnose eller at får undervisning utenfor klassen, er i seg selv ikke grunn til å nødvendigvis informere andre foreldre eller andre barn om noe som helst. Men om barnet har en oppførsel som gjør at andre barn legger merke til det i negativ forstand, ev. blir litt redde eller usikre når de er sammen med ham eller andre ting som gjør at det påvirker klassekamerater og andre, da kan det være en god grunn til å informere enten selv eller gi læreren, gjerne i samarbeid med barnet om barnet er modent nok, tillatelse til å informere medelever og ev foreldre om det er nødvendig. 

Min erfaring er at informasjon ofte gir mindre stigmatisering enn å ikke informere, og det gir mer forståelse fra omgivelsene. 

Anonymkode: 56db6...c53

[Anonym bruker]

Nå har sønnenmin diagnoser (ADHD og Tourettes syndrom), men vi har uansett opplevd at det er greit å være åpen. Flere foreldre har kommet etterpå og takket for at vi så noe fordi deres barn gjerne har nevnt vår sønn og at han kunne gjøre litt rare ting (tics), men uten at de da visste hva de skulle svare barna sine. Etter at vi opplyste ble jo det mye enklere og da fikk sønnen vår mer fred rundt seg også, noe som igjen reduserte ticsene. 

Anonymkode: 15a17...978

[Anonym bruker]

Jeg ville ventet med å informere. Se først hvordan det går.

Min sønn hadde ppt i barnehagen og ble utredet for autisme uten å få diagnose. Han er i dag 14 år og er en helt vanlig gutt uten noen vansker.

Dersom jeg hadde informert hele klassen om hans vansker i første klasse ville dette fulgt ham gjennom hele skoletiden. Han var ikke voldelig men slet litt med sosiale spilleregler og hadde litt språkvansker. Nå går han i 8klasse. Har mange gode venner og har 5/6 i alle fag. Ting kan endre seg raskt i den alderen og barna har rett på et privatliv. 

Selvsagt er det veldig individuelt hvordan ting utviklet seg, men tenk litt på hva du selv ville likt at «alle» visste om deg, og vær forsiktig med hva du forteller om du velger å snakke med alle foreldrene. 

Anonymkode: 57926...89b

[Anonym bruker]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg ville ventet med å informere. Se først hvordan det går.

Min sønn hadde ppt i barnehagen og ble utredet for autisme uten å få diagnose. Han er i dag 14 år og er en helt vanlig gutt uten noen vansker.

Dersom jeg hadde informert hele klassen om hans vansker i første klasse ville dette fulgt ham gjennom hele skoletiden. Han var ikke voldelig men slet litt med sosiale spilleregler og hadde litt språkvansker. Nå går han i 8klasse. Har mange gode venner og har 5/6 i alle fag. Ting kan endre seg raskt i den alderen og barna har rett på et privatliv. 

Selvsagt er det veldig individuelt hvordan ting utviklet seg, men tenk litt på hva du selv ville likt at «alle» visste om deg, og vær forsiktig med hva du forteller om du velger å snakke med alle foreldrene. 

Anonymkode: 57926...89b

Heller litt mot å vente og se her også etter å ha lest svar her inne. Tusen takk.

Anonymkode: 2d869...fc6