Flørter med alle menn jeg møter

[Anonym bruker]

21 timer siden, Anonym bruker skrev:

Histronisk personlighetsforstyrrelse?

https://www.hjelptilhjelp.no/Personlighetsforstyrrelser/hva-er-en-hysterisk-dramatiserende-personlighetsforstyrrelse

Anonymkode: b73c3...434

Det tror jeg nok ikke. Jeg er veldig empatisk av meg. Setter gjerne de jeg kjenner over meg selv, og jeg har heller ikke overfladiske forhold slik som det er beskrevet. Jeg lytter gjerne mer enn jeg prater med mine kjente og kjære.. Denne personlighetsforstyrrelsen grenser nesten til narsissisme slik jeg har oppfattet det. 

 

På 17.5.2019 den 0.14, Anonym bruker skrev:

Jeg tror du er meget selvsikker og stolt av at menn liker deg. Det er tydeligvis ikke et problem for deg eller din samboer. Jeg tror du laget denne tråden mest fordi du hadde litt lyst å fortelle om draget du har på menn. Det er helt ok å være stolt av, men husk at skjønnhet forgår. Ikke bygg all din identitet på dette, da blir det tøft å bli gammel. Og prøv å ikke flørt med dine venninners kjærester, det blir det bare bråk av.

Anonymkode: efe03...aa4

Jeg hadde ikke fått så mye ut av å skryte anonymt på nettet. Det er det jeg og tenker på , skjønnheten varer ikke evig. Tror jeg vil få meg en knekk den dagen ingen snur seg etter meg lenger.
Neida, jeg flørter ikke med de.. Holder meg bare unna.

 

 

På 17.5.2019 den 1.34, Anonym bruker skrev:

Jeg vil i grunnen bare anbefale HI å bli voksen snart. Voksne folk oppfører seg ikke sånn. Husk at å være voksen ikke alltid samsvarer med alder. 

Anonymkode: 67e05...f80

Ok takk for godt tips, tar det til etterretning og håper jeg vokser opp ganske raskt !😉

Anonymkode: d307f...a96

[Anonym bruker]

På 16.5.2019 den 23.28, Anonym bruker skrev:

Jeg er enig i det Pashla og cb4 skriver.

Dette kommer nok av at noe i barndommen din har gjort at du tror du må please andre - menn - for å ha verdi selv. At bare når du får en overfladisk oppmerksomhet av dem har du verdi.

Hvilke tanker har du rundt det at du trolig sårer en del av disse mennene du får interessert i deg? Bryr du deg om at du trolig sårer flere av dem?

Du er i begynnelsen av 20-åra, om jeg tolker deg rett. Da er du fremdeles ung. At den adferden du har har gått bra til nå, det betyr ikke at det vil fortsette å gå bra. En ting er at du risikerer å flørte med feil mann en dag - så aktiv du er på den fronten er det ikke et spørsmål om hvis, men mer når - og da kan du ende med å bli skadet, eller på annen måte få et mareritt som forfølger deg i årevis. Det andre er at om du også holder på slik i arbeidslivet, da vil du trolig etterhvert oppleve at du ikke blir tatt på alvor, det kan også skade fremtiden din.

Jeg ville gått til psykolog for å finne årsaken til dette. Det er fornuftig av deg at du nå ønsker å endre adferd! Og når du selv ønsker det og er motivert kan du også gjennomføre det.

Ellers enig i at det nok kan være lurt å begynne hos en kvinnelig psykolog

Anonymkode: c127b...a9e

-  Tror jeg har diagnotisert meg selv nå. Har gått litt i meg selv og grublet en del. Jeg har hatt ett anstrengt forhold til min far, selv om han har vært tilstede. Min familie er veldig materialistisk og min far har aldri anerkjent meg, bare kjøpt meg ting. Han har aldri tatt hensyn til meg og mine følelser, de er liksom ikke viktige. Tror faktisk ikke jeg kan huske å ha blitt trøstet eller fått en klem. De gangene jeg turte gråte foran ham gikk han bare, "vi gråter ikke her i huset!".

Har lenge hatt store problemer med å få ut følelser. Jeg mistet en av mine nærmeste for x antall år siden og jeg gråt ikke før det var gått en måned, ikke en eneste tåre. Akkurat som om mine følelser bare var lammet. Når det da først kom lå jeg sammenkrøllet i en ball på gulvet og gråt så hardt jeg ble hoven i ansiktet, det bare fortsatte og fortsatte hele natten, klarte ikke slutte før det var gått noen timer. Jeg er bare blitt drillet i at gråting er noe sveklinger gjør. Nå idag kan jeg gråte når begeret renner over, noe som kanskje skjer 1 gang hvert andre år. Jeg føler like mye skam hver gang, men ingenting er verre enn om noen skulle finne på å SE det.

Graver jeg litt dypere plager det meg at jeg ikke ser ut til å være en viktig del av hans liv, han betyr selvsagt mye for meg. Jeg kan gjerne lure meg selv og late som jeg ikke har behov for ham, men det har jeg jo. Når jeg nå tenker litt ekstra hardt kjenner jeg at det jeg virkelig ønsker er å bli sammen med en godt voksen mann som kan ta vare på meg, det tror jeg er mitt "behov" , innerst inne. Tror derfor jeg er ett prakteksempel på "daddy issues" .

Jeg kjenner også at det plager meg å skrive dette, føler meg trist. Tror kanskje ikke det er så smart å dra til psykolog likevel, det kan umulig være godt for noen å drage seg selv ned i gjørma ved å sitte prate om ting som ikke er hyggelige, sitte fortelle hvor lite jeg betyr for mine foreldre? Hvor mye dritt jeg har måtte gjennomgå på hjemmebane? Det kan vel ikke bli mer deprimerende enn det. Skal ærlig innrømme at jeg føler meg mye bedre ved å tenke positivt og ikke ta dette opp med noen?..Vet ikke hva som er verst jeg ; fortsette med min forførende personlighet eller havne i en langvarig dyp depresjon jeg ikke vet om jeg noensinne kommer meg ut av. Hva hadde du valgt?

- Jeg bryr meg selvsagt hvis jeg sårer noen. Jeg går ikke så langt nå lenger at de er helt på felgen etter meg og trapper opp på døra og spiller kjærlighetssanger liksom. Jeg dro den lenger når jeg var litt yngre, midt i ungdomstida. Nå vet jo ikke jeg egentlig hva mennene føler med mindre de sier det selv, jeg er ikke tankeleser. Dermed KAN det hende noen har blitt såret i senere tid, uten at jeg skal si det helt sikkert.

- Du har helt rett i det, det er selvsagt noe jeg bør ha i bakhodet. Jeg har allerede vært ute for noe som ikke var helt bra.

 

Anonymkode: d307f...a96

[Anonym bruker]

29 minutter siden, Anonym bruker skrev:

-  Tror jeg har diagnotisert meg selv nå. Har gått litt i meg selv og grublet en del. Jeg har hatt ett anstrengt forhold til min far, selv om han har vært tilstede. Min familie er veldig materialistisk og min far har aldri anerkjent meg, bare kjøpt meg ting. Han har aldri tatt hensyn til meg og mine følelser, de er liksom ikke viktige. Tror faktisk ikke jeg kan huske å ha blitt trøstet eller fått en klem. De gangene jeg turte gråte foran ham gikk han bare, "vi gråter ikke her i huset!".

Har lenge hatt store problemer med å få ut følelser. Jeg mistet en av mine nærmeste for x antall år siden og jeg gråt ikke før det var gått en måned, ikke en eneste tåre. Akkurat som om mine følelser bare var lammet. Når det da først kom lå jeg sammenkrøllet i en ball på gulvet og gråt så hardt jeg ble hoven i ansiktet, det bare fortsatte og fortsatte hele natten, klarte ikke slutte før det var gått noen timer. Jeg er bare blitt drillet i at gråting er noe sveklinger gjør. Nå idag kan jeg gråte når begeret renner over, noe som kanskje skjer 1 gang hvert andre år. Jeg føler like mye skam hver gang, men ingenting er verre enn om noen skulle finne på å SE det.

Graver jeg litt dypere plager det meg at jeg ikke ser ut til å være en viktig del av hans liv, han betyr selvsagt mye for meg. Jeg kan gjerne lure meg selv og late som jeg ikke har behov for ham, men det har jeg jo. Når jeg nå tenker litt ekstra hardt kjenner jeg at det jeg virkelig ønsker er å bli sammen med en godt voksen mann som kan ta vare på meg, det tror jeg er mitt "behov" , innerst inne. Tror derfor jeg er ett prakteksempel på "daddy issues" .

Jeg kjenner også at det plager meg å skrive dette, føler meg trist. Tror kanskje ikke det er så smart å dra til psykolog likevel, det kan umulig være godt for noen å drage seg selv ned i gjørma ved å sitte prate om ting som ikke er hyggelige, sitte fortelle hvor lite jeg betyr for mine foreldre? Hvor mye dritt jeg har måtte gjennomgå på hjemmebane? Det kan vel ikke bli mer deprimerende enn det. Skal ærlig innrømme at jeg føler meg mye bedre ved å tenke positivt og ikke ta dette opp med noen?..Vet ikke hva som er verst jeg ; fortsette med min forførende personlighet eller havne i en langvarig dyp depresjon jeg ikke vet om jeg noensinne kommer meg ut av. Hva hadde du valgt?

- Jeg bryr meg selvsagt hvis jeg sårer noen. Jeg går ikke så langt nå lenger at de er helt på felgen etter meg og trapper opp på døra og spiller kjærlighetssanger liksom. Jeg dro den lenger når jeg var litt yngre, midt i ungdomstida. Nå vet jo ikke jeg egentlig hva mennene føler med mindre de sier det selv, jeg er ikke tankeleser. Dermed KAN det hende noen har blitt såret i senere tid, uten at jeg skal si det helt sikkert.

- Du har helt rett i det, det er selvsagt noe jeg bør ha i bakhodet. Jeg har allerede vært ute for noe som ikke var helt bra.

 

Anonymkode: d307f...a96

Det er ulike retninger innen psykologien, så du må ikke bare sitte og rippe opp ting og bli deprimert, som du sier. Det at du er så tydelig på at det å tenke på dette gjør deg deprimert betyr jo at disse følelsene ligger i deg hele tiden, at du bruker overfladiske teknikker for å døyve det som egentlig er en stor skuffelse og sorg for deg. At du er redd for å kjenne på de følelsene du egentlig har. Om du ikke tar tak i det så risikerer du at det vokser og slår deg mer ut senere.

Jeg kan kjenne meg igjen i det du skriver om hvordan din far er, min har også vært mye slik (selv om jeg ikke har gjort som deg, heller unnveket en del menn). For meg var det veldig nyttig å få snakket meg gjennom ting hos psykolog. Få satt ord på ting, få en bekreftelse av at det var normalt å føle den skuffelsen, sinnet og sorgen jeg følte. Det er på en måte ikke "lov" å sørge en person som fremdeles er i live, men det er jo det man gjerne gjør når man har en forelder som er såpass fraværende følelsesmessig og/eller fysisk. Vha. psykologen forstod jeg mer av hvorfor min far er som han er, han har sin historie han også som kan forklare en god del av hans væremåte. Det unnskylder ham ikke, men det å forstå litt mer av hvorfor hjalp for min del. Og så jobbet jeg med å bli tryggere i meg selv, at jeg faktisk ikke lenger trenger hans bekreftelse eller velsignelse eller oppmerksomhet, at hans væremåte faktisk ikke sier noe om min verdi som datter, kvinne eller menneske. Og så fikk jeg hjelp til å akseptere at ting var som det var. Da var det også lettere å tilgi min far. Og det å tilgi, det er ikke noe du gjør for ham, men noe du gjør for deg selv. For ved å tilgi gir du selv slipp på det vonde, og han får ikke lenger muligheten til å såre deg på samme måte mer. Så jeg anbefaler deg absolutt å gjøre noe med dette, for hvis ikke risikerer du at disse følelsene du har trykket ned en dag koker over og blir forsterket av en eller annen annen utfordrende livshendelse. Da kan det bli langt tøffere å bearbeide det og det kan ta lengre tid. Nå er du forholdsvis ung, du er reflektert, og du har mulighet til å rydde opp i den bagasjen du har slik at du slipper å drasse den med deg videre i livet.

Anonymkode: c127b...a9e

[Gjest Antarctica]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Jeg kjenner også at det plager meg å skrive dette, føler meg trist. Tror kanskje ikke det er så smart å dra til psykolog likevel, det kan umulig være godt for noen å drage seg selv ned i gjørma ved å sitte prate om ting som ikke er hyggelige, sitte fortelle hvor lite jeg betyr for mine foreldre? Hvor mye dritt jeg har måtte gjennomgå på hjemmebane? Det kan vel ikke bli mer deprimerende enn det. Skal ærlig innrømme at jeg føler meg mye bedre ved å tenke positivt og ikke ta dette opp med noen?..Vet ikke hva som er verst jeg ; fortsette med min forførende personlighet eller havne i en langvarig dyp depresjon jeg ikke vet om jeg noensinne kommer meg ut av. Hva hadde du valgt?

Hvor har du det fra at du aldri vil komme ut av en depresjon? Og hvorfor tror du at det å snakke med psykologen vil gjøre deg deprimert? Og hvorfor tror du at du er beskyttet fra å bli deprimert bare ved at du fortsetter med den forførende personligheten?

[Anonym bruker]

Dette kunne jeg ha skrevet for 10 år siden. Hadde det nøyaktig på samme måte! Da jeg møtte samboeren min, som senere ble mannens min, skjønte jeg at jeg ikke ville ha det slik lenger og at det lå noe i bunn. Det har jeg skjønt hele tiden, men har bare glattet over. At alle likte meg var viktigere, det gav meg en god følelse når jeg kunne bestemme meg for hvem som skulle like meg. Jeg har også dratt den lenger, hatt utfordringer med meg selv og sett hvem jeg kunne få, jeg kunne få alle. Fedre til venninner, «kjendiser» ol. Jeg opererte i det skjulte, så dette er min store skam i livet. Gikk til psykolog, det var tungt, vondt og fælt, men det ble bedre. Jeg så den lille jenta jeg engang var, hennes eneste verdi lå i om hun var pen, flink, godt likt og ikke skapte trøbbel. Jeg vokste opp i omsorgssvikt med en psykisk syk mor og dels fraværende far. Nå er jeg tryggere i meg selv, har ikke lenger behov for at alle må like meg. Det er befriende men også skummelt. Jobber med meg selv hver eneste dag.

Anonymkode: 0ca08...076

[Anonym bruker]

Til dere som sier at HI skal oppsøke psykolog: er dere kjent med hvor utrolig trangt nåløyet er ved inntak? Alvorlig psykiatri prioriteres. Med det menes gjerne suicidalitet, psykoseproblematikk, dyp depresjon.. Mest sannsynlig vil hun måtte oppsøke privatpraktiserende psykolog uten avtale med det offentlige, og det er ikke billig. Men selvsagt bør HI prøve om hun gjerne ønsker psykologhjelp (og det kan godt være det ville gjøre godt), men jeg synes det er viktig at dere som anbefaler dette så sterkt tenker gjennom om rådet deres er gjennomførbart. 

Det HI beskriver er utfordrende for henne, men jeg ville heller rådet henne til å søke hjelp i psykisk helsetjeneste i kommunen. Da kan hun evt få snakke med en psykiatrisk sykepleier der. 

Men dette er i grunn en sak for fastlegen din, HI. Spør gjerne vedkommende som kanskje kjenner deg litt om råd.

Anonymkode: efe03...aa4

[Anonym bruker]

Jeg tror mange her inne bare er misunnelige hi. Dette er da virkelig ikke det største problemet en kan ha? Litt flørt piffer opp hverdagen, og så lenge du ikke ligger med alle disse mennene, så ser jeg virkelig ikke problemet😉 Jeg tenker heller, at det å flørte lett med menn gjør at man får litt ekstra goodwill😊

Jeg er også ganske flørtete av meg, selv om jeg er godt gift, med barn og har bikket 30. Jeg legger meg på ingen måte etter menn, og er heller ikke en som folk snur seg etter på gaten (men er normalt pen og har en trent kropp). Men jeg er blid, selvironisk, smart og tuller mye. Jeg har også en del interesser som gjør at jeg lett prater med menn om ting de interesser seg for. Så av en eller annen grunn har jeg rett og slett veldig draget på menn, og har egentlig alltid hatt det. Husker en del venninner av meg var kjempe misunnelig på hvordan jeg var den som alltid ble sjekket opp da vi var yngre (selv om de var mye penere enn meg). 

At du skal gå til psykolog bare fordi du flørter høres helt latterlig ut i mitt hode. Og det samme med at du skal vokse opp. Hvorfor skal alt være så seriøst hele tiden? Jeg er ingen dårlig kone, mor eller kollega bare fordi jeg flørter litt mer enn andre😊

Anonymkode: 570bd...cbc