Ville dere sagt noe? Ang penger og urettferdighet?

[Tvillingmamma2020]

 

 

Jeg har to yngre søsken hos pappa. Pappa har aldri stilt opp for meg, men jeg var på samvær der litt dann og vann da jeg var mindre. Han har alltid vært kjip på pengene, og har hatt firma stående på kona si frem til han lenger ikke var bidragspliktig for meg sånn at han skulle slippe å betale masse bidrag. 

Han har i løpet av mitt liv vært med på én oppvisning jeg har hatt. Han har aldri vært på noe skolearrangement eller noen ting. De gangene vi sees er i forbindelse med bursdager. Han ringer aldri eller kommer aldri innom. Tidligere var jeg flink på å ta kontakt (enveis) og stakk innom om jeg var forbi. Det har hendt at han stikker til meg litt penger i skjul når vi treffes ( i skjul for kona og søsknene mine), men det er snakk om Max en 500 lapp. 

Jeg har alltid vært dødsmisunnelig på søsknene mlne! De har vokst opp i et trygt og godt hjem uten å måtte tenke på om de får middag den dagen. Pappa er meget godt økonomisk sikra. De har hatt alle muligheter til, og har benyttet seg av, å få en god utdannelse. De har vært på ferieturer hvert år, de har hytte ved vannet, de har hatt det trygt og godt. Jeg har hele tiden tenkt «jaja, klarer meg selv jeg» men jeg er jo lei meg for at jeg aldri fikk den muligheten. Mamma var alene, jobba og tjente dårlig, det hun tjente brukte hun på seg selv. Vi hadde sjeldent mat i hus, og var i stor grad overlatt til oss selv. Jeg har fått høre i ettertid at voksne var bekymret og lurte på hvorfor ikke barnevernet kom inn i bildet. Som 15 åring banket hun meg sønder og sammen og da flytta jeg ut. 

Uansett; søsknene mine har levd det livet jeg alltid har hatt lyst å vokse opp i, mens jeg måtte ordne meg selv fra rett før jeg fylte 16. Og det har gått fint det altså. Har utdannelse og hus og hjem. Men! I går oppdaget jeg at mine søsken har fått ikke mindre enn 300.000 i konfirmasjonsgave da de sto til konfirmasjon! Jeg fikk 2500.... jeg ble altså så paff! En ting er at de har dratt godene av å bo med pappa, men å forskjellsbehandle sånn på en gave? Jeg har så lyst å snakke med han. Fortelle hvordan livet mitt har vært, men en bitteliten del av meg er fortsatt 5 år og har lyst at pappa skal elske meg!!

 

beklager langt innlegg, men jeg måtte bare få det ut en plass....

Endret 2. mai 2019 av _mammatil3_

[Anonym bruker]

Tror du at du vil få noe som helst ut av å si noe da? Bortsett fra å bli mer lei deg? Hvis svaret er nei, ville jeg latt være. 

Anonymkode: a427a...d6a

[Tvillingmamma2020]

Oij! Halve innlegget mitt ramlet vekk da strømmen på telefon gikk!

[Tvillingmamma2020]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Tror du at du vil få noe som helst ut av å si noe da? Bortsett fra å bli mer lei deg? Hvis svaret er nei, ville jeg latt være. 

Anonymkode: a427a...d6a

Nei, ikke nødvendigvis. Men jeg har kommet til et punkt hvor jeg tenker jeg må ta et oppgjør med alle de som har behandlet meg dårlig, i prosessen for å bli «frisk» mentalt. 

[Anonym bruker]

Hvorfor er du sur på faren din når det er moren din som ikke en gang sørcet for mat på bordet?

Anonymkode: 34c3b...342

[Tvillingmamma2020]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hvorfor er du sur på faren din når det er moren din som ikke en gang sørcet for mat på bordet?

Anonymkode: 34c3b...342

Jeg er da mer enn sur på henne og, men hvor sykt det nå engang høres ut så har hun hvertfall vært her. Ikke på en god måte, men hun var der. Rent fysisk. Pappa var aldri det 

[Anonym bruker]

Jeg forstår deg. Har vokst opp med likt men i en mindre skala. Min far har gitt stesøsken de trygge rammene han aldri løftet en finger for å gi meg. 

I din situasjon ville jeg faktisk ha konfrontert. Du har ingenting å tape. Den fem år gamle jenta inni deg må faktisk innse at pappa vil nok, merkelig nok, aldri elske deg slik du trenger. Og at den fem år gamle jenta fortjener så uendelig mye bedre enn denne dritten av en far. Nå vil du sikkert forsvare han litt, men la vær. Han er mindre enn en lus når han kan behandle sitt eget barn på denne måten. Jeg ville ha konfrontert, og deretter gitt slipp. Han fortjener ikke at du prøver. Hvis mennesker i livet forårsaker lidelse og psykologiske problemer så har man det bedre uten. Du vil få mer kontroll på egne følelser og hverdagen. Hvis det er slik nå at du ikke vet hvordan du har det etter kontakt med han. 

Konfronter dritten, og gi deretter slipp. 

Håper du får det bedre fremover uansett. 

Anonymkode: 13f5c...2e8

[Tvillingmamma2020]

34 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg forstår deg. Har vokst opp med likt men i en mindre skala. Min far har gitt stesøsken de trygge rammene han aldri løftet en finger for å gi meg. 

I din situasjon ville jeg faktisk ha konfrontert. Du har ingenting å tape. Den fem år gamle jenta inni deg må faktisk innse at pappa vil nok, merkelig nok, aldri elske deg slik du trenger. Og at den fem år gamle jenta fortjener så uendelig mye bedre enn denne dritten av en far. Nå vil du sikkert forsvare han litt, men la vær. Han er mindre enn en lus når han kan behandle sitt eget barn på denne måten. Jeg ville ha konfrontert, og deretter gitt slipp. Han fortjener ikke at du prøver. Hvis mennesker i livet forårsaker lidelse og psykologiske problemer så har man det bedre uten. Du vil få mer kontroll på egne følelser og hverdagen. Hvis det er slik nå at du ikke vet hvordan du har det etter kontakt med han. 

Konfronter dritten, og gi deretter slipp. 

Håper du får det bedre fremover uansett. 

Anonymkode: 13f5c...2e8

Jeg skal ikke forsvare han. Det finnes ikke noe å forsvare at man driter i eget barn. Der har jeg besteforeldre og tanter som ikke bryr seg også. Jeg har ikke dårlig samvittighet, men jeg føler litt på det med tanke på besteforeldrene på den siden. De er ikke noe gode på kontakt de heller, men de har stilt opp mer enn han da jeg var mindre...

jeg har bare lyst å fortelle han hva dette har gjort for meg, for min egen del. Han kommer nok ikke til å forstå, men jeg trenger å fortelle han det... 

[Anonym bruker]

Jeg ville invitert far til middag og tatt en skikkelig prat. Fortell hvordan du har hatt det og fortell at du ønsker deg å være en del av familien. Du ønsker han skal være bestefar for dine barn osv. Jeg ville heller lagt vekt på å få til et samhold enn penger. 

 

Mulig du blir skuffet, men da har du prøvd og slipper tenke mer på det. Mulig du blir overrasket og far din innser at han faktisk er far din og kan starte på nytt? Tenk gjennom hva du ønsker på forhånd, hvor mye og hvordan du ønsker å treffe han og familien. Legg vekt på at du ønsker å bli kjent med søskena dine osv.

Anonymkode: d9378...0ba

[Anonym bruker]

Ja

Anonymkode: 8085f...611

[Tvillingmamma2020]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Jeg ville invitert far til middag og tatt en skikkelig prat. Fortell hvordan du har hatt det og fortell at du ønsker deg å være en del av familien. Du ønsker han skal være bestefar for dine barn osv. Jeg ville heller lagt vekt på å få til et samhold enn penger. 

 

Mulig du blir skuffet, men da har du prøvd og slipper tenke mer på det. Mulig du blir overrasket og far din innser at han faktisk er far din og kan starte på nytt? Tenk gjennom hva du ønsker på forhånd, hvor mye og hvordan du ønsker å treffe han og familien. Legg vekt på at du ønsker å bli kjent med søskena dine osv.

Anonymkode: d9378...0ba

Jeg tror ikke jeg har noe mer å gå på. Jeg ønsker ikke at han skal være en del av livet vårt når han ikke har brydd seg til nå. Jeg vil ikke ha penger heller, jeg har bare lyst at han skal se hvor mye dette har ødelagt meg 

[Anonym bruker]

9 minutter siden, _mammatil3_ skrev:

Jeg tror ikke jeg har noe mer å gå på. Jeg ønsker ikke at han skal være en del av livet vårt når han ikke har brydd seg til nå. Jeg vil ikke ha penger heller, jeg har bare lyst at han skal se hvor mye dette har ødelagt meg 

Jeg syns du skal fortelle han det, mulig han ikke skjønner eller virkelig hører, men da har du fått lettet ditt behov. Og etter det ville jeg gitt slipp.

Jeg hadde andre "ting" når jeg vokste opp og jeg har i dag bla kompleks ptsd som følge av oppveksten, jeg går til behandling og div, og der handler det bla om å konfrontere/fortelle foreldrene mine om det jeg var utsatt for. Jeg er langt unna det ennå, men det er en del av healingsprosessen. Så jeg ville anbefalt deg å fortelle det til din far, for din egen del.

Anonymkode: d0ef1...c12

[Tvillingmamma2020]

6 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg syns du skal fortelle han det, mulig han ikke skjønner eller virkelig hører, men da har du fått lettet ditt behov. Og etter det ville jeg gitt slipp.

Jeg hadde andre "ting" når jeg vokste opp og jeg har i dag bla kompleks ptsd som følge av oppveksten, jeg går til behandling og div, og der handler det bla om å konfrontere/fortelle foreldrene mine om det jeg var utsatt for. Jeg er langt unna det ennå, men det er en del av healingsprosessen. Så jeg ville anbefalt deg å fortelle det til din far, for din egen del.

Anonymkode: d0ef1...c12

Det er det jeg tenker. Jeg skal til legen og be om henvisning til dps, men jeg har bearbeidet dette på egenhånd i mange år allerede.... jeg er på ingen måte ute etter pengene hans, det har jeg aldri vært. Men det var ikke noe ålreit å få satt en «sum» på urettferdigheten på noe som faktisk kunne vært unngått. 

[Anonym bruker]

Dersom det er bidragsgjeld kan dette kreves inn etter at du er 18.. Hvis det har vært bidrag gjennom Nav.

Uansett..  Ville sagt hvordan du har det til han. Vise til urettferdigheten. .. også ville jeg brutt kontakten for godt. Da dette er noen som ikke vil deg spesielt vel og ikke bryr seg nevneverdig. Si det for din egen skyld. Da har du ingenting usagt også ville jeg ikke hatt mer kontakt.

Anonymkode: 012fa...469

[Tvillingmamma2020]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Dersom det er bidragsgjeld kan dette kreves inn etter at du er 18.. Hvis det har vært bidrag gjennom Nav.

Uansett..  Ville sagt hvordan du har det til han. Vise til urettferdigheten. .. også ville jeg brutt kontakten for godt. Da dette er noen som ikke vil deg spesielt vel og ikke bryr seg nevneverdig. Si det for din egen skyld. Da har du ingenting usagt også ville jeg ikke hatt mer kontakt.

Anonymkode: 012fa...469

Neida, ingen gjeld. Men han har firma som har stått på kona i alle år, sånn at han bare har betalt minste sum til mamma. Det året jeg fylte 19 hadde han «plutselig» inntekt på flere millioner.... 

Jeg tror jeg må manne meg opp til å gjøre det, ja. Hadde han vært en fungerende far som stilte opp for meg og barna hadde jeg driti i pengene. Men han er fraværende på alle punkt og som du sier, vil meg ikke vel!

[Anonym bruker]

Jeg tror du må ta en runde med deg selv når det kommer til hva du vil oppnå.

Jeg har selv en far som har fem barn og kontakt med to av dem... Jeg er en av de han ikke har kontakt med. Han skyr alt som er vanskelig, og et "oppgjør" med han ville ikke tjent hverken han eller meg. Jeg vet at han ikke har stilt opp for meg, og jeg har ingenting med han å gjøre. Han har rett og slett skjøvet meg vekk med oppføreselen sin.

Du har et visst forhold til pappaen din, dere møtes i bursdager osv sier du, og du sier også at han alltid har stilt opp for deg. Hva legger du i det? Mener du at han har stil opp for deg bortsett fra når det kommer til penger?

Det kan godt hende han har et annet syn på dette, og at det kan være godt for deg å på en måte prate ut med han. Kanskje han mener at han ikke hadde mye penger sammen med din mor, men at han har bygget seg opp greit med penger sammen med sin nye kone og at det derfor er rettferdig at du ikke får noen penger mens barna han har med sin nye kone får for det er tross alt sammen med henne han har tjent penger? Jeg vet ikke hvordan han rettferdiggjør forskjellene, for jeg ville aldri forskjellsbehandet selv (jeg har jo sett på nært hold hva det fører til og vet litt om hvordan det er).

Greia er at ved å ta opp dette risikerer du å miste han også. Da har du ingen. Du har fått to foreldre som på hver sin måte har gjort deg vondt, men du sier han alltid har stilt opp om du har trengt han, så hva vil du oppnå ved denne konfrontasjonen.

Det kan godt hende det er bare sunt for han å høre at du har følt deg annenrangt i livet hans bestandig, at de barna han har med sin nye kone har fått alt, men du bare har fått smuler. Kanskje trenger du å fortelle han det, men er det verdt det? Jeg tror ihvertfall du skal tenke deg godt om når det kommer til hvordan du legger det frem, så det ikke bare handler om penger. Pengene er en del av det, men ikke hovedsaken. Hovedsaken er at du har følt deg mindre viktig, ikke verdt å prioritere.

Anonymkode: 13180...896

[Tvillingmamma2020]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg tror du må ta en runde med deg selv når det kommer til hva du vil oppnå.

Jeg har selv en far som har fem barn og kontakt med to av dem... Jeg er en av de han ikke har kontakt med. Han skyr alt som er vanskelig, og et "oppgjør" med han ville ikke tjent hverken han eller meg. Jeg vet at han ikke har stilt opp for meg, og jeg har ingenting med han å gjøre. Han har rett og slett skjøvet meg vekk med oppføreselen sin.

Du har et visst forhold til pappaen din, dere møtes i bursdager osv sier du, og du sier også at han alltid har stilt opp for deg. Hva legger du i det? Mener du at han har stil opp for deg bortsett fra når det kommer til penger?

Det kan godt hende han har et annet syn på dette, og at det kan være godt for deg å på en måte prate ut med han. Kanskje han mener at han ikke hadde mye penger sammen med din mor, men at han har bygget seg opp greit med penger sammen med sin nye kone og at det derfor er rettferdig at du ikke får noen penger mens barna han har med sin nye kone får for det er tross alt sammen med henne han har tjent penger? Jeg vet ikke hvordan han rettferdiggjør forskjellene, for jeg ville aldri forskjellsbehandet selv (jeg har jo sett på nært hold hva det fører til og vet litt om hvordan det er).

Greia er at ved å ta opp dette risikerer du å miste han også. Da har du ingen. Du har fått to foreldre som på hver sin måte har gjort deg vondt, men du sier han alltid har stilt opp om du har trengt han, så hva vil du oppnå ved denne konfrontasjonen.

Det kan godt hende det er bare sunt for han å høre at du har følt deg annenrangt i livet hans bestandig, at de barna han har med sin nye kone har fått alt, men du bare har fått smuler. Kanskje trenger du å fortelle han det, men er det verdt det? Jeg tror ihvertfall du skal tenke deg godt om når det kommer til hvordan du legger det frem, så det ikke bare handler om penger. Pengene er en del av det, men ikke hovedsaken. Hovedsaken er at du har følt deg mindre viktig, ikke verdt å prioritere.

Anonymkode: 13180...896

Jeg har ikke skrevet at han alltid stiller opp? Isåfall er det skrivefeil for han har ALDRI stilt opp. Aldri noensinne. Og firmaet hans har kona aldri vært involvert i, hun gikk hjemme med ungene til de begynte på ungdomsskolen.... Så det firmaet har stått på henne ene og alene for at han ikke skal bidra med penger. 

Pengene er ikke viktig nei. Det bare er nok et bevis på at jeg ikke er verdt en dritt...

[Anonym bruker]

❤️

Jeg ville ha tatt opp hvordan du har hatt det i oppveksten, og at du har savnet at han har vært der for deg og at du har blitt så forskjellsbehandlet HI. Men forsøk å gjøre det som din historie slik at han kanskje forstår, og ikke som en direkte anklage.

Anonymkode: 76e03...dac

[Anonym bruker]

Tror du aldri får helt ro med det hvis du ikke sier noe. Så go for it!

Anonymkode: ed138...9c1

[Tvillingmamma2020]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

❤️

Jeg ville ha tatt opp hvordan du har hatt det i oppveksten, og at du har savnet at han har vært der for deg og at du har blitt så forskjellsbehandlet HI. Men forsøk å gjøre det som din historie slik at han kanskje forstår, og ikke som en direkte anklage.

Anonymkode: 76e03...dac

Kona hans er ganske politisk aktiv og er omtalt i lokal media der ofte. Jeg kom over et intervju med henne hvor det sto noe sånn som at dette hadde aldri gått om det ikke var for at hun hadde en så fantastisk far til barna sine som stilte opp og tok de slik at hun kunne holde på med politikken. Det svei skikkelig! Jeg vet og at jeg er inne i en veldig dårlig periode nå hvor jeg føler meg alene og forlatt av absolutt alle!

[Tvillingmamma2020]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Tror du aldri får helt ro med det hvis du ikke sier noe. Så go for it!

Anonymkode: ed138...9c1

Jeg tror ikke det jeg heller. Også er det så trist. Han har en datter han ikke kjenner. Han har 3 barnebarn han ikke kjenner. Og han kommer til å få oldebarn han ikke kjenner... Jeg forstår bare ikke hva som ligger til grunn for at han tenker at det er helt innafor å velge bort familien sin på den måten

[Anonym bruker]

Jeg tror du skal vente med å ta opp dette til du er friskere. Snakk med lege eller behandler først og lag en plan for hvordan det skal gjøres. Å forstå psykisk sykdon er vanskelig og om du i ettertid skulle finne ut at du har gått for langt i anklagene kan det være veldig vanskelig å gå tilbake på. Det er en fare for at du vil si ting du angrer på siden.

Jeg mener ikke at du aldri skal ta det opp, men snakk med fagfolk først.

Anonymkode: 34c3b...342

[Anonym bruker]

1 time siden, _mammatil3_ skrev:

Jeg tror ikke jeg har noe mer å gå på. Jeg ønsker ikke at han skal være en del av livet vårt når han ikke har brydd seg til nå. Jeg vil ikke ha penger heller, jeg har bare lyst at han skal se hvor mye dette har ødelagt meg 

Jeg synes du skal si noe jeg.For din egen del. Få det ut og bli ferdig med det. ❤Det kaaaaan hende at han forsvarer seg eller blir sur, men so what ?

Innerst inne vet han nok at han er en ræva far for deg, men han prøver å fortrenge det.

Jeg kjenner meg godt igjen. 

Jeg trodde aldri i livet at jeg skulle komme over hvordan min mor var mot meg. Aldri. Det var så stygt. Men plutselig en dag, klarte jeg å - ikke tilgi, men legge det bak meg. Mamma og jeg er bestevenner nå. 

Men kjennner meg igjen i det du sier, at du føler deg som en 5 åring som trenger kjørelighet fra dine foreldre. ❤ 

Vi får prøve å ta vare på oss selv, slik våre foreldre burde ha gjort. ❤

 

Anonymkode: c874a...9cc

[Tvillingmamma2020]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg tror du skal vente med å ta opp dette til du er friskere. Snakk med lege eller behandler først og lag en plan for hvordan det skal gjøres. Å forstå psykisk sykdon er vanskelig og om du i ettertid skulle finne ut at du har gått for langt i anklagene kan det være veldig vanskelig å gå tilbake på. Det er en fare for at du vil si ting du angrer på siden.

Jeg mener ikke at du aldri skal ta det opp, men snakk med fagfolk først.

Anonymkode: 34c3b...342

Jeg skjønner hva du mener. Samtidig har jeg ingenting å tape på dette. Jeg innser jo at de alltid har vært selvsentrerte, alle sammen. Bestemor på den siden sier hele tiden at jeg har min egen familie, så jeg må ikke "bry meg med det". I konfirmasjon til søsknene mine fikk jeg ikke være med på bildene fordi de skulle ha familiebilder. Så jeg ER ikke en del av de, og kommer heller aldri til å bli det.

Snakket med bestemor der såvit en gang vedr min datter som gikk gjennom noe vanskelig. Da ble hun dødsfornærmet og lurte på om jeg hadde valgt å ikke fortelle henne om det fordi hun en gang sa dette med at jeg hadde min egen familie.... Nei, jeg har ikke sagt noe om det fordi dere ikke bryr dere noen av dere! De forventer å være en del av mitt liv uten å gjøre noe for det selv. De er hver 17.mai i min by og koser seg, men de ser aldri ungene mine gå i tog. Aldri sett meg heller. Men gud så varmt de snakker om hvor koselig det er å dra dit hvert år. De bor 30 minutter unna, og pappa er i byen min MINST en gang i uka. Kommer _aldri_ innom. Aldri! Så jeg vet ikke om jeg har så mye å tape, annet  enn at jeg får det "off my shoulders"....

[Tvillingmamma2020]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Jeg synes du skal si noe jeg.For din egen del. Få det ut og bli ferdig med det. ❤Det kaaaaan hende at han forsvarer seg eller blir sur, men so what ?

Innerst inne vet han nok at han er en ræva far for deg, men han prøver å fortrenge det.

Jeg kjenner meg godt igjen. 

Jeg trodde aldri i livet at jeg skulle komme over hvordan min mor var mot meg. Aldri. Det var så stygt. Men plutselig en dag, klarte jeg å - ikke tilgi, men legge det bak meg. Mamma og jeg er bestevenner nå. 

Men kjennner meg igjen i det du sier, at du føler deg som en 5 åring som trenger kjørelighet fra dine foreldre. ❤ 

Vi får prøve å ta vare på oss selv, slik våre foreldre burde ha gjort. ❤

 

Anonymkode: c874a...9cc

Wow, så bra gjort!! Hvordan klarte du det? Har moren din sagt unnskyld for hvordan hun var? Min mor skjønner ikke hva hun har gjort med meg. Men der og er jeg 5 år og vil please. Nå klarer jeg å ta avstand, ikke svare så mye på meldinger, ikke ta telefon når hun ringer etter kl 19 (for da er hun sannsynligvis full). Men hun er der litt. Jeg kan bruke henne innimellom som barnevakt, og hun kommer hvertfall innom på besøk et par ganger i ny og ne (Bor i samme bygd)