Jeg er sosialt inkompetent

[Anonym bruker]

Jeg forstår ikke sosiale koder. Jeg forstår ikke mennesker og deres følelser. Jeg forstår ikke at man skal ha då mye følelser på vegne av andre og at det er viktig å anerkjenne andres følelser. I tillegg er jeg en elendig løgner.

Hvordan får man mer empati, eller late som at man har det på en god måte?

Anonymkode: d24fb...13c

[Anonym bruker]

Hvis du ikke har noen naturlig empati, og i tillegg ikke engang intellektuelt forstår og aksepterer at det er viktig å anerkjenne andres følelser ser jeg ikke hvordan du skal kunne bli mer kompetent. Du fighter jo alle forutsetningene.

Anonymkode: c28e7...ed8

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Hvis du ikke har noen naturlig empati, og i tillegg ikke engang intellektuelt forstår og aksepterer at det er viktig å anerkjenne andres følelser ser jeg ikke hvordan du skal kunne bli mer kompetent. Du fighter jo alle forutsetningene.

Anonymkode: c28e7...ed8

Jeg kan bli en bedre løgner. 

 

Så... hvordan lyver man troverdig?

Anonymkode: d24fb...13c

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg kan bli en bedre løgner. 

 

Så... hvordan lyver man troverdig?

Anonymkode: d24fb...13c

Du kan ikke lyve til deg det å ha empati, for man sier mer med kroppsspråket enn det man gjør med ord

Anonymkode: 6b5d0...26e

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Du kan ikke lyve til deg det å ha empati, for man sier mer med kroppsspråket enn det man gjør med ord

Anonymkode: 6b5d0...26e

Men det viktigste er kanskje at noenanwrkjenner følelsene til folk, ikke at de mener det?

Anonymkode: d24fb...13c

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Men det viktigste er kanskje at noenanwrkjenner følelsene til folk, ikke at de mener det?

Anonymkode: d24fb...13c

Det hjelper ikke at du annerkjenner det med ord, hvis kroppspråket ditt skriker noe helt annet

Anonymkode: 6b5d0...26e

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Det hjelper ikke at du annerkjenner det med ord, hvis kroppspråket ditt skriker noe helt annet

Anonymkode: 6b5d0...26e

Men hvorfor er det så viktig for folk at følelser blir anerkjent? Holder det ikke at de føler det de føler og at andre vet det? MÅ man trøste Anna som har mistet mammaen sin? Kan ikke Anna være lei seg og Petra vite det? Hvorfor må Petra «føle med» Anna? 

Anonymkode: d24fb...13c

[Anonym bruker]

Jada, du har aspergers. Neida, du får ikke dame. Og så?

Anonymkode: 7089d...d51

[Anonym bruker]

Jeg har ikke aspergers. Og hva skal jeg med dame? Jeg er gift med en mann

Anonymkode: d24fb...13c

[Anonym bruker]

Beveg armene og hendene dine mens du snakker, det får hva du sier til å virke mer troverdig.

Anonymkode: 1c272...bd1

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Men hvorfor er det så viktig for folk at følelser blir anerkjent? Holder det ikke at de føler det de føler og at andre vet det? MÅ man trøste Anna som har mistet mammaen sin? Kan ikke Anna være lei seg og Petra vite det? Hvorfor må Petra «føle med» Anna? 

Anonymkode: d24fb...13c

Det handler om å støtte og ta vare på andre, få dem til å føle seg sett og møtt med forståelse. 

Mange kan føle seg i svært ubekvemme når de møter noen som har mistet noen nære eller forteller at de har opplevd andre vonde ting, de blir usikre, vet de ikke helt hva de skal si eller hvordan de eventuelt best skal vise medfølelse. Og da kan de bli sosialt klønete eller distanserte, selv om de vet at de egentlig burde opptre støttende og trøste. 

Jeg har derimot ikke vært borti at noen ikke forstår hvorfor medfølelse og støtte er viktig i en slik situasjon. At du sier det får meg til å tenke at du kanskje burde utredes for noe innen autismespekteret.

Anonymkode: 21480...ff9

[Anonym bruker]

Hvis det du skriver stemmer, da ville jeg søkt om å få bli utredet, HI. Det er i så fall ikke vanlig, og det vil være et handikap i en mengde sosiale sammenhenger. Du risikerer også å støte folk fra deg.

Evne til å føle empati kan variere, men det å ikke en gang forstå hvorfor støtte og medfølelse er viktig, det har jeg aldri opplevd uten at det har vært en diagnose innen autismespekteret, slik anonym ff9 også skriver.

Anonymkode: fcd93...fa3

[Anonym bruker]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Men hvorfor er det så viktig for folk at følelser blir anerkjent? Holder det ikke at de føler det de føler og at andre vet det? MÅ man trøste Anna som har mistet mammaen sin? Kan ikke Anna være lei seg og Petra vite det? Hvorfor må Petra «føle med» Anna? 

Anonymkode: d24fb...13c

Petra trenger ikke «føle med» hvis hun ikke føler med. Men Petra kan øve seg på å si noen ting som gjør at Anna opplever fellesskap og støtte. Hvis Petra ikke klarer det, vil de to aldri få et sterkt vennskap. Anna vil tenke «jeg gidder ikke ringe Petra, hun er kald og stiv, jeg vil ringe noen som får meg til å føle meg bedre.» Så velger hun å omgås med kontakter som speiler henne selv bedre, fordi det å være i et fellesskap er et grunnleggende menneskelig behov.

På den måten vil Petra gradvis spille seg selv ut over sidelinja i stadig flere vennskap, fordi der kanskje er månedlige, ukentlige, daglige situasjoner hvor venner ikke føler at de blir speilet og sett av henne, og gradvis ikke gidder mer. 

Hvis Petra har flaks, har hun a det gode egenskaper som gjør at noen vil beholde henne i livet sitt. Men mange vil nok kutte henne ut. Det er ikke tilfredsstillende i lengden. Empatien er jo det samme som vi i det daglige kaller «kjemi» mellom to personer. At de føler et klikk mellom seg. En gjenkjennelse. Og uten at de klikker sammen, vil de ikke oppleve nær kontakt.

Spørsmålet er: hvor få mennesker tåler Petra å ha et nært forhold til?

Anonymkode: 53ac3...638

[Anonym bruker]

6 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hvis det du skriver stemmer, da ville jeg søkt om å få bli utredet, HI. Det er i så fall ikke vanlig, og det vil være et handikap i en mengde sosiale sammenhenger. Du risikerer også å støte folk fra deg.

Evne til å føle empati kan variere, men det å ikke en gang forstå hvorfor støtte og medfølelse er viktig, det har jeg aldri opplevd uten at det har vært en diagnose innen autismespekteret, slik anonym ff9 også skriver.

Anonymkode: fcd93...fa3

Jeg har ingen diagnose. Jeg skrev det over her

Anonymkode: d24fb...13c

[Anonym bruker]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Petra trenger ikke «føle med» hvis hun ikke føler med. Men Petra kan øve seg på å si noen ting som gjør at Anna opplever fellesskap og støtte. Hvis Petra ikke klarer det, vil de to aldri få et sterkt vennskap. Anna vil tenke «jeg gidder ikke ringe Petra, hun er kald og stiv, jeg vil ringe noen som får meg til å føle meg bedre.» Så velger hun å omgås med kontakter som speiler henne selv bedre, fordi det å være i et fellesskap er et grunnleggende menneskelig behov.

På den måten vil Petra gradvis spille seg selv ut over sidelinja i stadig flere vennskap, fordi der kanskje er månedlige, ukentlige, daglige situasjoner hvor venner ikke føler at de blir speilet og sett av henne, og gradvis ikke gidder mer. 

Hvis Petra har flaks, har hun a det gode egenskaper som gjør at noen vil beholde henne i livet sitt. Men mange vil nok kutte henne ut. Det er ikke tilfredsstillende i lengden. Empatien er jo det samme som vi i det daglige kaller «kjemi» mellom to personer. At de føler et klikk mellom seg. En gjenkjennelse. Og uten at de klikker sammen, vil de ikke oppleve nær kontakt.

Spørsmålet er: hvor få mennesker tåler Petra å ha et nært forhold til?

Anonymkode: 53ac3...638

De fleste vennskap jeg har er vennskap jeg har hatt fra jeg var barn/ungdom. Jeg har 3-4 nære venner, orker ikke fler. Men jeg merker at mange oppsøker meg i sosiale sammenhenger og noen synes visst det er kult å kjenne en som driter litt i hva andre måtte føle og mene. Har opplevd at et par stykker har skrytt av at de kjenner meg og snakket om hvor kald bitch jeg er som om det er noe kult, uten st de kjenner meg. De har mulig møtt meg i en sosial setting. Etter en sosial setting med venner, får jeg alltid venneforespørsler på Facebook. Åpenbart er jeg populær uten å ha empati. Folk vil kjenne meg. 

Hvis venninner er lei seg, har jeg sagt til de at de må ringe noen andre, for jeg kan ikke hjelpe de. De har alltid akseptert det. 

Anonymkode: d24fb...13c

[Anonym bruker]

10 timer siden, Anonym bruker skrev:

Men hvorfor er det så viktig for folk at følelser blir anerkjent? Holder det ikke at de føler det de føler og at andre vet det? MÅ man trøste Anna som har mistet mammaen sin? Kan ikke Anna være lei seg og Petra vite det? Hvorfor må Petra «føle med» Anna? 

Anonymkode: d24fb...13c

Du må gjerne ha lite kompetanse, men deg hadde jeg ikke orket å ha i min nærmeste krets av venner. Du hadde ganske raskt havnet på listen over de jeg ikke orket å bruke tid på. Har ingen gode tips til hvordan du kan få sosial kompetanse.

Anonymkode: 8a1f1...aca

[Anonym bruker]

32 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har ingen diagnose. Jeg skrev det over her

Anonymkode: d24fb...13c

Men det burde du ha.

Anonymkode: c28e7...ed8

[Anonym bruker]

37 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men det burde du ha.

Anonymkode: c28e7...ed8

Fordi jeg ikke har empati? Det er ikke kun et kriterie som må oppfylles for å få en diagnose. 

Anonymkode: d24fb...13c

[Anonym bruker]

42 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Du må gjerne ha lite kompetanse, men deg hadde jeg ikke orket å ha i min nærmeste krets av venner. Du hadde ganske raskt havnet på listen over de jeg ikke orket å bruke tid på. Har ingen gode tips til hvordan du kan få sosial kompetanse.

Anonymkode: 8a1f1...aca

Og jeg foretrekker nok ikke deg som venn heller. Er så dritt lei av folk som skal ha anerkjennelse for alt de gjlr og alt de føler hele tiden. 

Anonymkode: d24fb...13c

[Anonym bruker]

Empati er jo noe man lærer som barn.Har du selv vokst opp med foreldre uten empati så vil det være umulig for deg og tilegne deg den kunnskapen. Det er veldig vanlig i autismspekteret og mangle empati så kan hende du burde vært igjennom en utredning🤔

Anonymkode: 0520c...c7b

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har ingen diagnose. Jeg skrev det over her

Anonymkode: d24fb...13c

Det at du ikke har noen diagnose behøver ikke beyt at du ikke har en tilstand av ett eller annet slag. Diagnosen får man etter en utredning, men tilstanden som gir diagnosen var tilstede også før utredningen. Hvis du fakisk ikke forsår hvorfor det er viktig for mennesker å bli møtt med forståelse for følelsene sine, så er det ett eller annet som ikke stemmer med deg. Du har kanskje ikke fått noen diagnose, men det er ikke usannsynlig at du burde hatt en. En så gjennomgående mangel på empati som det utsagnet viser, er rett og slett ikke normalt.

Empati utvikles gjennom oppveksten, og kan nok til en viss grad utvikles senere også. Spør deg selv hva du selv ville følt i situasjonen. Hvis du er Petra, så spør deg selv hvordan du ville følt det dersom det var du som mistet mammaen din. Ville du blitt lei deg? Da er det naturlig å tenke at Anna vil føle det på samme måte. Hva trenger du når du er lei deg? Kanskje trenger Anna det samme? Så kan du gi Anna det du vet du selv ville hatt behov for. Å bevisst sette seg selv i den andres sted på denne måten, er en begynnelse på å utvikle empati.

Likevel er det ikke sikkert at Anna trenger det samme som Petra ville trengt, fordi alle er forskjellige. Det kan for eksempel hende at Petra hadde hatt behov for f.eks. å se en film eller gå en tur for å få tankene over på noe annet, mens Anna hadde hatt behov for noen å snakke med. Da kan det fort bli veldig feil om Petra kommer med forslag om film og tur, og Anna kan oppleve det som om Petra prøver å bagatelisere følelsene hennes. Derfor må man også lære seg å lese den andres reaksjoner, og å justere seg etter disse. Dette er det nok mye vanskeligere å lære seg enn bare å tenke ut hva man selv ville følt og hatt behov for. Det du eventuelt kan gjøre er å si til Anna at du ser at hun har det vanskelig, og at når du har det vanskelig så er det godt å se en film for å tenke på noe annet. Så kan du spørre Anna om det er noe som paser for henne også, eller om hun kanskje har behov for noe helt annet. Da viser du Anna at forslaget om å se på film er gjort fordi du tenker det kan være bra for henne, ikke fordi du prøver å føyse sølelsene hennes unna. 

Hvis du går inn i mellommenneskelige relasjoner og tenker at du skal lyve på deg empati, tror jeg du er dømt til å feile. Desuten vil du garantert miste vennene dine dersom de oppdager at dette er løgn, det tror jeg ikke det er mange som hadde ønskt å fortsette en relasjon med. Hvis du derimot går inn i dette med en nyskjerrighet og et ønske om å lære, så kan det hende du oppdager noe som kan berike både deg selv og dine mellommenneskelige relasjoner.

Anonymkode: b0f96...a4a

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Det at du ikke har noen diagnose behøver ikke beyt at du ikke har en tilstand av ett eller annet slag. Diagnosen får man etter en utredning, men tilstanden som gir diagnosen var tilstede også før utredningen. Hvis du fakisk ikke forsår hvorfor det er viktig for mennesker å bli møtt med forståelse for følelsene sine, så er det ett eller annet som ikke stemmer med deg. Du har kanskje ikke fått noen diagnose, men det er ikke usannsynlig at du burde hatt en. En så gjennomgående mangel på empati som det utsagnet viser, er rett og slett ikke normalt.

Empati utvikles gjennom oppveksten, og kan nok til en viss grad utvikles senere også. Spør deg selv hva du selv ville følt i situasjonen. Hvis du er Petra, så spør deg selv hvordan du ville følt det dersom det var du som mistet mammaen din. Ville du blitt lei deg? Da er det naturlig å tenke at Anna vil føle det på samme måte. Hva trenger du når du er lei deg? Kanskje trenger Anna det samme? Så kan du gi Anna det du vet du selv ville hatt behov for. Å bevisst sette seg selv i den andres sted på denne måten, er en begynnelse på å utvikle empati.

Likevel er det ikke sikkert at Anna trenger det samme som Petra ville trengt, fordi alle er forskjellige. Det kan for eksempel hende at Petra hadde hatt behov for f.eks. å se en film eller gå en tur for å få tankene over på noe annet, mens Anna hadde hatt behov for noen å snakke med. Da kan det fort bli veldig feil om Petra kommer med forslag om film og tur, og Anna kan oppleve det som om Petra prøver å bagatelisere følelsene hennes. Derfor må man også lære seg å lese den andres reaksjoner, og å justere seg etter disse. Dette er det nok mye vanskeligere å lære seg enn bare å tenke ut hva man selv ville følt og hatt behov for. Det du eventuelt kan gjøre er å si til Anna at du ser at hun har det vanskelig, og at når du har det vanskelig så er det godt å se en film for å tenke på noe annet. Så kan du spørre Anna om det er noe som paser for henne også, eller om hun kanskje har behov for noe helt annet. Da viser du Anna at forslaget om å se på film er gjort fordi du tenker det kan være bra for henne, ikke fordi du prøver å føyse sølelsene hennes unna. 

Hvis du går inn i mellommenneskelige relasjoner og tenker at du skal lyve på deg empati, tror jeg du er dømt til å feile. Desuten vil du garantert miste vennene dine dersom de oppdager at dette er løgn, det tror jeg ikke det er mange som hadde ønskt å fortsette en relasjon med. Hvis du derimot går inn i dette med en nyskjerrighet og et ønske om å lære, så kan det hende du oppdager noe som kan berike både deg selv og dine mellommenneskelige relasjoner.

Anonymkode: b0f96...a4a

Jeg er blitt utredet to ganger som barn og en gang som voksen (da for adhd). Jeg er ikke autist, har ikke Asperger og jeg har ingen diagnose i autismespekteret. Mine foreldre reagerte også på at jeg ikke hadde empati som barn. Mine søsken har empati. En av de er ekstremt empatisk og forventer at vi andre søsken skal føle med henne hele tiden, og skryte av henne for alt hun oppnår. De to andre er sånn midt i mellom. Jeg har ingen empati og jeg forventer ikke empati. Mine foreldre fikk faktisk beskjed om at det var 90% sjanse for at jeg ville bli kriminell eller narkoman eller begge deler. Jeg er ingen av delene. 

Jeg har ikke så mye empati når det kommer til barna heller. Men jeg forstår mer når det kommer til de. Jeg er ikke en mamma som sitter og stryker på barna og sier «stakkars» når de blir syke. Jeg tenker heller at jeg gjerne skulle vært på jobb og gjort noe fornuftig og overlater helst til mannen å være hjemme med de. Men jeg er glad i barna og de får masse kjærlighet og omsorg. Jeg bare fikser ikke følelsene deres. 

Da jeg mistet min far, så var jeg kanskje litt trist, men jeg var ikke hulkende lei meg som søstrene mine var. Vi var ganske unge og de maktet ikke planlegge begravelsen, så det gjorde jeg. 

Jeg føler ikke så mye selv. Ikke sorg, ikke sinne, ikke forelskelse osv. Jeg har ikke den evnen.

Og jeg er fortsatt ikke autist. Jeg har kun denne ene tingen som er i autismespekteret, kun den. 

Anonymkode: d24fb...13c

[Anonym bruker]

Jeg er som deg, har lite følelser for andre mennesker, har blitt verre med årene. Tror ikke jeg har kjent forelskelse siden ungdomsskolen. Andre mennesker er et nødvendig onde. Men jeg har knekt de sosiale kodene, klarer så si de rette tingene. Trygge andre mennesker, styrke dem som er svake og bygge dem opp. Jeg gjør ikke det det for medfølelsen skyld, mer av irritasjon over at de lar seg tråkke på av andre.

Jeg jobber i et omsorgsyrke, grøsser når jeg må klemme pasienter fordi det er forventet i situasjonen. Det som er rart er at jeg raskt får et tillitsforhold til folk, uansett situasjon eller traume. De vil ikke snakke med kollegaer, men meg føler de at de kan fortelle alt. Jeg skjønner ikke at andre pasienter/bekjente/venner vil betro seg til meg, hvorfor jeg utstråler trygghet og innbyr til at de kan fortelle meg ting de aldri har turt å snakke med andre om. Men selv om jeg ikke forstår hvorfor de betro seg til meg, holder jeg tett om det som er fortalt. Så sant det ikke er i en situasjon der det er fare for at de skal skade seg selv eller andre.

Har mange ganger tenkt at jeg må ha en diagnose, men hvilken vet jeg ikke. Har lite empati, liker ikke så godt andre mennesker, liker ikke nærhet. Men klarer likevel å gjøre som forventet i hvilken som helst sosial setting.

Anonymkode: 26a57...f95

[Anonym bruker]

18 timer siden, Anonym bruker skrev:

De fleste vennskap jeg har er vennskap jeg har hatt fra jeg var barn/ungdom. Jeg har 3-4 nære venner, orker ikke fler. Men jeg merker at mange oppsøker meg i sosiale sammenhenger og noen synes visst det er kult å kjenne en som driter litt i hva andre måtte føle og mene. Har opplevd at et par stykker har skrytt av at de kjenner meg og snakket om hvor kald bitch jeg er som om det er noe kult, uten st de kjenner meg. De har mulig møtt meg i en sosial setting. Etter en sosial setting med venner, får jeg alltid venneforespørsler på Facebook. Åpenbart er jeg populær uten å ha empati. Folk vil kjenne meg. 

Hvis venninner er lei seg, har jeg sagt til de at de må ringe noen andre, for jeg kan ikke hjelpe de. De har alltid akseptert det. 

Anonymkode: d24fb...13c

Men hvorfor søker du tips om sosiale koder da? Du er jo fornøyd med å ha de vennene du har?

14 timer siden, Anonym bruker skrev:

Men jeg er glad i barna og de får masse kjærlighet og omsorg. Jeg bare fikser ikke følelsene deres. 

Bare av nysgjerrighet: hvordan tilbyr du omsorg hvis du ikke verken klarer å lese følelsene deres, eller gidder å ta de følelsene inn over deg? Det er selvsagt ikke sunt å overidentifisere seg med barna og hyle på deres vegne hver gang de har vondt, men hvis det kjeder deg å trøste dem, så tro jeg barna også vil merke at du egentlig bare faker...

Anonymkode: 53ac3...638

[Anonym bruker]

På 27.4.2019 den 2.12, Anonym bruker skrev:

Beveg armene og hendene dine mens du snakker, det får hva du sier til å virke mer troverdig.

Anonymkode: 1c272...bd1

Huff, i mine øyne ser det veldig rart ut. HVA slags bevegelser gjør man da liksom? jeg kommer til å stå der og veive :S 
Har aspergers. jeg skjønner kroppsspråk, men kan ikke bruke det selv

Anonymkode: f95db...615