«Høy» å seg selv.

[Anonym bruker]

Langt

Har en mann som lenge var langt nede og hadde nokså dårlig selvtillit. Å jeg må innrømme at det periodevis har vært tungt å atøtte og være oppmuntrende, mye fordi alt det meste har falt på meg og at jeg har måtte løse all logistikk osv.

for en stund tilbake ble vi enige om at han skulle få gjøre noe nytt iforhold til jobb og karriere ( jeg oppmuntret han til dette da jeg så at ting ikke gikk slik det var.) selv om dette har betydd mer press på meg, da jeg nå står for det meste økonomisk. Saken er den at det har gjort underverker på depresjonen og selvtillitten hans (jeij). Men opplever at han nå nesten er på grensen til å være enda mer selvsentrert og egoistisk. Alt handler om han og hvordan skal legges tilrette for hans tidskjema. Han har blitt mer forfengelig og glemmer alt som har med resten av familien å gjøre. Han forteller om andre som ser bra ut osv osv. Jeg sliter med å stole på han nå, det er nesten som denne nyfunnede selvtillitten gjør at han ikke ser hva han har, men hva han føler han har gått glipp av (pule andre). Tror ikke han har gjort det enda, men venter bare på den dagen det skjer. Han kommer ikke til å gå fra meg nå, fordi han er nok avhengig av meg økonmisk, men jeg kjenner meg ikke trygg på at dagen han står friere der, at han ikke hopper på den første som sier ja. 

Vet ikke helt hva jeg vil med dette, men kjenner meg så motløs og kjenner at min egen selvtillit er på vei ned. Der er vondt å føle seg så lite viktig og anerkjent av noen man har vært sammen med flere år. Orker ikke tanken på å stå alene med flere små barn, så å gå nå uten at han fysisk har gjort noe galt skjer ikke. Men tar gjerne i tankene dine.

Anonymkode: 08a75...fe1

[Anonym bruker]

Hva med å snakke med han ? Si det som det er.. han forsømmer familien sin ...  

Anonymkode: 3e589...aa9

[Anonym bruker]

Han har fortsatt veldig lavt selvbilde, men nå prøver han å snakke seg opp... Utrolig lite sjarmerende. 

Spørsmålet er vel om han klarer å få et sunnere selvbilde, eller om han vil alternere mellom selvhat (depresjon) og oppblåst ego (narsissistiske trekk)

Anonymkode: b53e2...0bd

[Anonym bruker]

Jeg ville ha snakket med han om dette. Fortell hvordan du opplever det. 

Anonymkode: c3f51...287

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg ville ha snakket med han om dette. Fortell hvordan du opplever det. 

Anonymkode: c3f51...287

Han har dessverre lett for å gå i en form for selvforsvar. Selv om jeg forklarer hva jeg føler og prøver å ikke hakke på han. Han går i « offerrollen» veldig raskt føler jeg. Må veie hvert ord veldig, sånn har det jo vært i årevis pg depresjonen, så en k9mmer til et punkt der man ikke vet hva og hvordan man skal si ting lengre. Å vil jeg vil jo selvsagt at han skal ha det bra og ikke havne i kjelleren igjen.  Må vel bare ta tiden til hjelp, å la han få kjenne litt på highen?

Anonymkode: 08a75...fe1

[Merdee]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Langt

Har en mann som lenge var langt nede og hadde nokså dårlig selvtillit. Å jeg må innrømme at det periodevis har vært tungt å atøtte og være oppmuntrende, mye fordi alt det meste har falt på meg og at jeg har måtte løse all logistikk osv.

for en stund tilbake ble vi enige om at han skulle få gjøre noe nytt iforhold til jobb og karriere ( jeg oppmuntret han til dette da jeg så at ting ikke gikk slik det var.) selv om dette har betydd mer press på meg, da jeg nå står for det meste økonomisk. Saken er den at det har gjort underverker på depresjonen og selvtillitten hans (jeij). Men opplever at han nå nesten er på grensen til å være enda mer selvsentrert og egoistisk. Alt handler om han og hvordan skal legges tilrette for hans tidskjema. Han har blitt mer forfengelig og glemmer alt som har med resten av familien å gjøre. Han forteller om andre som ser bra ut osv osv. Jeg sliter med å stole på han nå, det er nesten som denne nyfunnede selvtillitten gjør at han ikke ser hva han har, men hva han føler han har gått glipp av (pule andre). Tror ikke han har gjort det enda, men venter bare på den dagen det skjer. Han kommer ikke til å gå fra meg nå, fordi han er nok avhengig av meg økonmisk, men jeg kjenner meg ikke trygg på at dagen han står friere der, at han ikke hopper på den første som sier ja. 

Vet ikke helt hva jeg vil med dette, men kjenner meg så motløs og kjenner at min egen selvtillit er på vei ned. Der er vondt å føle seg så lite viktig og anerkjent av noen man har vært sammen med flere år. Orker ikke tanken på å stå alene med flere små barn, så å gå nå uten at han fysisk har gjort noe galt skjer ikke. Men tar gjerne i tankene dine.

Anonymkode: 08a75...fe1

Jeg tenker at det er naturlig og sunt når han har vært langt nede, og at du ikke bør bekymre deg for mye. Forsøk å få delt gleden hans, men snakk også med ham og si at du er veldig glad for å se ham blomstre opp igjen, men at du skulle ønske at han brukte noe av det han nå har av energi og pågangsmot på dere som familie og parforholdet også.

Endret 5. februar 2019 av Merdee

[Anonym bruker]

30 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Han har dessverre lett for å gå i en form for selvforsvar. Selv om jeg forklarer hva jeg føler og prøver å ikke hakke på han. Han går i « offerrollen» veldig raskt føler jeg. Må veie hvert ord veldig, sånn har det jo vært i årevis pg depresjonen, så en k9mmer til et punkt der man ikke vet hva og hvordan man skal si ting lengre. Å vil jeg vil jo selvsagt at han skal ha det bra og ikke havne i kjelleren igjen.  Må vel bare ta tiden til hjelp, å la han få kjenne litt på highen?

Anonymkode: 08a75...fe1

Vi damer har en tendens til å føle så enormt mye. Problemet med det er at ingen andre enn oss selv eier følelsene våre, ergo kan ingen si de er feil. Dette har veldig ofte lett for å virke privoserendes på menn. Så prøv neste gang å heller legg frem hva du tenker om saken, ikke hva du føler. Kanskje dere får en mer konstruktiv samtale ut av det...

Anonymkode: 638ce...23a

[Anonym bruker]

Bipolar?

Anonymkode: f1572...1ad

[Merdee]

 ..1ad: Ikke er det noe hun lurer på, og det heller ingenting som tyder på at dette er annet enn en naturlig reaksjon etter å ha kommet ut av en tung tid og fått nye impulser.

Endret 5. februar 2019 av Merdee

[Merdee]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Han har fortsatt veldig lavt selvbilde, men nå prøver han å snakke seg opp... Utrolig lite sjarmerende. 

Spørsmålet er vel om han klarer å få et sunnere selvbilde, eller om han vil alternere mellom selvhat (depresjon) og oppblåst ego (narsissistiske trekk)

Anonymkode: b53e2...0bd

I alle dager?

[Anonym bruker]

Syns ikke dette høres friskt ut, det heller. Det er ikke selvbildet som er endret, men virkelighetssansen... 

Anonymkode: a0af6...4c8

[Merdee]

19 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Syns ikke dette høres friskt ut, det heller. Det er ikke selvbildet som er endret, men virkelighetssansen... 

Anonymkode: a0af6...4c8

En depresjon legger et sort slør over kognisjon og følelser, så det er ganske naturlig at han nå ser mye i et nytt lys og i større grad er sitt gamle selv igjen. 

Endret 5. februar 2019 av Merdee

[Anonym bruker]

17 minutter siden, Merdee skrev:

En depresjon legger et sort slør over kognisjon og følelser, så det er ganske naturlig at han nå ser mye i et nytt lys og i større grad er sitt gamle selv igjen. 

Hvis "alt handler om ham", da er det ikke hans gamle jeg som kommer fram.

Anonymkode: a0af6...4c8

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hvis "alt handler om ham", da er det ikke hans gamle jeg som kommer fram.

Anonymkode: a0af6...4c8

Han har nok vært deprimert før jeg ble kjent med han. Men de første årene vi var sammen så var vi jo i en forlskelseboble hvor man gjerne setter den andre over det meste annet, ting gikk fint. Så sprakk boblen og vi var allerede godt etablert, pg han gikk i kjelleren (sannsynligvis igjen). Han er ikke manisk, eller andre tegn på bipolar lidelse., så det er jeg ikke redd for at det er. Men er vel et slør som har lettet etter mange år og ser lysere på ting. Mitt inntrykk er nok at han føler han har gått glipp av mye mens ting har vært tung. Men det er litt vond å nå føle som at jeg og vi ikke er nok eller at jeg ikke er god nok, at alt annet virker mer forlokkende. At han kanskje føler at han fortjener å kunne gjøre som han vil nå? Nei jeg vet ikke hva jeg mener eller tenker lenger. Vet ikke hvordan jeg skal klare å snakke med han uten at det blir galt. Er så vant til å gå på tåspissene for å ikke trykke lenger ned. 

Anonymkode: 08a75...fe1

[Anonym bruker]

8 timer siden, Anonym bruker skrev:

Men det er litt vond å nå føle som at jeg og vi ikke er nok eller at jeg ikke er god nok, at alt annet virker mer forlokkende. At han kanskje føler at han fortjener å kunne gjøre som han vil nå? Nei jeg vet ikke hva jeg mener eller tenker lenger. Vet ikke hvordan jeg skal klare å snakke med han uten at det blir galt. Er så vant til å gå på tåspissene for å ikke trykke lenger ned. 

Og dette syns du du fortjener? Først gå på eggeskall for ikke å trykke ham ned, og deretter bli forkastet uten det minste lojalitet?

Anonymkode: a0af6...4c8

[Anonym bruker]

10 timer siden, Anonym bruker skrev:

Bipolar?

Anonymkode: f1572...1ad

Tenkte jeg også. 

Anonymkode: 56d29...0b2

[Anonym bruker]

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

Tenkte jeg også. 

Anonymkode: 56d29...0b2

Han er ikke bipolar. 

Anonymkode: 08a75...fe1

[Anonym bruker]

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

Og dette syns du du fortjener? Først gå på eggeskall for ikke å trykke ham ned, og deretter bli forkastet uten det minste lojalitet?

Anonymkode: a0af6...4c8

Tror han er for avhengig av dettrygge og kjente tilå forkaste meg/oss helt. Hvertfall enda. Men tror han vil ha i pose og sekk og jeg er ikke sikker på hvor langt han er villig til å gå for å få det. Å det er denneusikkerheten som spiser meg opp. Jeg syntes at jeg fortjener bedre, men er nå i en ralativt sårbar situasjon som gjør at jeg ikke tørr eller orker å stå helt alene. Han er jo mye medmeg og ungene, bare lyser så veldig at han helst ville vært andre steder. Dessuten tenker jeg at jeg strekker meg langt for å ikke splitte familien, i tillegg til at jeg vil ikke sette han i noe sårbar situasjon der han faller ned igjen.

Anonymkode: 08a75...fe1

[Anonym bruker]

Det er noe som heter bipolar lidelse type 2. Hvis han har hatt mange gjentatte depresjoner opp igjennom, kan de maniske periodene være så små og korte og lite synlige at det er vanskelig og diagnostisere. Jeg snakker av egen erfaring... Sjekk det grundig ut! 10 år tok det meg før brikkene falt på plass...

Anonymkode: 444fe...450

[Anonym bruker]

Jeg tror du må begynne å ta mer plass i forholdet deres, Hi, ikke alltid være i "serviceyrket" i så stor grad at du utsletter deg selv. Det virker som om det er det som er i ferd med å skje deg.

I flere år har du støttet ham, backet ham opp, fokusert på ham, fritatt ham for ansvar og arbeid med felles hjem og barn. Det er det han er vant med. Og nå tror han at det er dette som er normalen i et forhold og familie. Det er det jo ikke.

Jeg ville sagt til ham at du er utrolig glad for at han har fått det så mye bedre etter at han byttet jobb og at han har blomstret opp, men at det også betyr at dere må gjøre ting anderledes på hjemmefronten, at han må begynne å bidra mer hjemme enn han har gjort tidligere, at dere to må begynne å prioritere dere som kjærester, at du er redd for at dere mister hverandre hvis dere ikke tar forholdet på alvoret fordi du er sliten av å ha hatt en så skjevfordeling i oppgaver i så mange år, at du savner at dere står sammen og deler på ting og ikke tar hverandre for gitt. Jeg ville foreslått samtaleterapi, for å forebygge problemer nå som livet deres har endret seg.

Slik det er nå tror jeg du blir usynlig for ham, du blir redd for å stille mer krav til ham, og da er det lett å ta deg for gitt. Tør å ta plass i forholdet, han må se deg, da må du gjøre deg synlig og stille krav. Takler han ikke det er dere uansett ute å kjøre, og da er det i hvert fall på sin plass med parterapi. Inntar han offerrolle igjen, så ikke aksepter det, bare vær saklig og konstruktiv, at forholdet deres har bestått av å "overleve" i mange år, at dere nå trenger å finne tilbake til hverandre. Still krav og ha en normal arbeidsfordeling, dere er to i det forholdet. Det er ikke bare du som skal stille opp for ham, han må ta ansvar og stille opp for deg også.

 

Anonymkode: a5f43...14e

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg tror du må begynne å ta mer plass i forholdet deres, Hi, ikke alltid være i "serviceyrket" i så stor grad at du utsletter deg selv. Det virker som om det er det som er i ferd med å skje deg.

I flere år har du støttet ham, backet ham opp, fokusert på ham, fritatt ham for ansvar og arbeid med felles hjem og barn. Det er det han er vant med. Og nå tror han at det er dette som er normalen i et forhold og familie. Det er det jo ikke.

Jeg ville sagt til ham at du er utrolig glad for at han har fått det så mye bedre etter at han byttet jobb og at han har blomstret opp, men at det også betyr at dere må gjøre ting anderledes på hjemmefronten, at han må begynne å bidra mer hjemme enn han har gjort tidligere, at dere to må begynne å prioritere dere som kjærester, at du er redd for at dere mister hverandre hvis dere ikke tar forholdet på alvoret fordi du er sliten av å ha hatt en så skjevfordeling i oppgaver i så mange år, at du savner at dere står sammen og deler på ting og ikke tar hverandre for gitt. Jeg ville foreslått samtaleterapi, for å forebygge problemer nå som livet deres har endret seg.

Slik det er nå tror jeg du blir usynlig for ham, du blir redd for å stille mer krav til ham, og da er det lett å ta deg for gitt. Tør å ta plass i forholdet, han må se deg, da må du gjøre deg synlig og stille krav. Takler han ikke det er dere uansett ute å kjøre, og da er det i hvert fall på sin plass med parterapi. Inntar han offerrolle igjen, så ikke aksepter det, bare vær saklig og konstruktiv, at forholdet deres har bestått av å "overleve" i mange år, at dere nå trenger å finne tilbake til hverandre. Still krav og ha en normal arbeidsfordeling, dere er to i det forholdet. Det er ikke bare du som skal stille opp for ham, han må ta ansvar og stille opp for deg også.

 

Anonymkode: a5f43...14e

Jeg er nok en serviceyter ja. Gir lett mer enn jeg får. Men jeg setter også krav, men man blir lei av å sette krav til et voksent menneske. Jeg føler jeg har satt ned foten flere ganger, men denne gangen er ting så ukjent for meg. Jeg føler ikke jeg når inn, eller at det jeg sier ikke er viktig nok. 

Unnskyld, blir bare mye syt på meg her.  Er nok bare litt sår for tiden.

Anonymkode: 08a75...fe1