Det skrikes, klatres, mases heeeele tiden

[Anonym bruker]

8 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hele tiden gir jeg beskjeder om å slutte med å hoppe i sofaen, gå ut hvis de vil løpe, eller stopp å lugge storesøster, men de gir fullstendig beng. 

"Hele tiden gir jeg beskjeder" er jo kjernen her. Du maser, men følger ikke opp. Ikke si "gå ut hvis du vil løpe" når et barn løper gjennom rommet; men reis deg opp, fang den som løper og bær eller lei ham/henne ut i gangen, gi ham jakka i hånden og pek på skoene - "Der, kle på deg og gå ut, du får ikke herje her inne!"

Anonymkode: 32d07...3f3

[Anonym bruker]

Når mine ikke er mulig å ha i hus går vi ut. Enten det blir i skiløypa,svømmehallen, fjelltur, lekeplassen eller et sjeldent besøk på lekeland bedrer det situasjonen. 

Anonymkode: b9220...2fa

[Anonym bruker]

Det er liksom det mest "slitsomme" med den alderen, at det må skje noe hele tiden ellers blir de rastløse og sånn som du beskriver.

Jeg har selv fire barn hvor eldste var 7,5 år da yngste ble født, så ganske tett. Det var en periode vi nesten var mer ute enn inne, men de blir mer og mer selvstendige, og kan være mer og mer ute alene, de får venner i nabolaget osv.

Du kan ikke sitte der og "mase" om at de skal oppføre seg, du må hindre dem i å oppføre seg galt og du må aktivisere dem. 

Anonymkode: 5f1ee...f07

[Chl85]

Her er ikke stua herjeområde. Skal de herje er det rett ut eller inn på rommene sine. Det er faktisk ikke oppe til diskusjon ....ever. 

Dersom de ikke hører, flytter jeg dem fysisk. Er da kun 4 åringen som kan finne på å kverulere, eller blir fysisk. 4 åringen fjernes og blir snakket veldig strengt til dersom hun prøver seg. Roser henne masse når hun gjør noe brA.

De har sine egne rom og det er ikke min jobb å aktivisere dem. De er barn, de får kjede seg ute eller på rommene sine til fantasien deres hjelper dem å finne på noe.

det hjelper også å aktivisere dem med husarbeid(hvis du absolutt skal aktivisere dem), da blir plutselig fotball/aking ute eller tegning kjeeempe gøy  

 

[Anonym bruker]

Jeg har 3 barn 2-9 år.

 For å begynne med, splitt barna, de skal ikke være en flokk men en og en. Gi den eldste playstation/tablett/noe. 

Gi den minste faren. Ta deg av mellomste først. Det barnets behov. Når minste sover, ta deg av eldste. Til slutt sender du de to eldste med besteforelderen/ ut av huset/med faren og så tar du deg av minste. Det barnets behov. 

Mine to eldste er tette så de leker sammen. Jeg sender dem ut hver dag. Den tiden skal minste ha. Når de kommer inn, sover minstemann og jeg tar meg av mellomste fordi den eldste er 9 år og forstår og kan vente litt, være på rommet/playstation/noe. Jeg bruker tiden med eldste når faren tar minste for å sove kl 19. Da er det to timer med eldste. Feks. akkurat nå har han lest for meg og så tegner han noe.

 Bruk avlastning for alt det er verdt.

Anonymkode: 83ad0...7e6

[Anonym bruker]

Sett grenser for oppførsel. 

Barna her får ikke lov til å hoppe på meg. 

Anonymkode: 83ad0...7e6

[Anonym bruker]

10 timer siden, Anonym bruker skrev:

Åj åj åj, og du snakker om moral? Jeg er i hvertfall til stede med mine barn og gir de fullt fokus når jeg skal! Sitter ikke på mobilen med de hengende over meg! Hurpe faktisk 😂🤪

Anonymkode: 1edba...932

Du svarer jo faktisk ganske hurpete. 

Anonymkode: 27c67...611

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Har du lånt litt oppdragelseformer fra 50-tallet? Stenge ungene ute fra stua hele dagen? Og det tror du skal hjelpe. Nei, la oss ikke hoppe i sofaen, for sist gang ble vi stengt ute fra stua. Haha.. barns hjerner funker ikke på den måten. 

Anonymkode: 0da6e...a3a

På femtitallet ville knapt ungene få komme inn i stua og hadde de hoppet i sofaene eller gjort noe annet av det hi beskriver hadde de fått bank.

Barna reagerer veldig godt på direkte konsekvenser, klare regler, mye ros og mye aktivitet.

Anonymkode: 59eaa...94c

[Anonym bruker]

Jeg synes du tillater for mye og aksepterer oppførselen til barna. Du skal ikke true med noe du faktisk ikke har tenkt til, eller kan gjennomføre. 

Her i huset kan nok barna prøve seg med en del ting, men klatre opp og ned på med gjør de ikke. Prøver de på noe sånt, så setter jeg de ned på gulvet og ber de bestemme seg for om de skal opp eller ned. Hadde de hoppet i sofaen, så hadde jeg løftet de ned og gitt klar beskjed om at de ikke får lov. Hadde de gjort det igjen, så hadde jeg sagt at enten må de slutte, eller det får en konsekvens. Hadde de da ikke gitt seg, hadde jeg gjennomført. 

Skjønner at man blir sliten av 3 relativt tette, men man kan ikke droppe strukturen av den grunn. 

Mitt beste tips: bli mer konsekvent og kom med trusler du kan gjennomføre og vis de at du kan gjennomføre. 

Anonymkode: f7e8a...882

[Anonym bruker]

Høres ut som mine tanteunger, de er som ville dyr. Klarer knapt være på besøk der. Og de har en egen etasje i huset for herjing. De brøler, «sloss», klatrer, hyler, slår og oppfører seg som aper. 

Og det lar foreldrene de få lov til. 

Er det fordi de er gutter at man lar små mennesker utvikle seg til brølende aper? Hvorfor er det ingen forventninger til normal oppførsel, høflighet, empati og sosial interaksjon med andre mennesker av disse som en dag skal bli voksne menn? 

Ikke klarer de å sitte i ro på skola, ikke klarer de å konsentrere seg lenge nok til å få med seg beskjeder, ikke forventer man at de skal holde orden på tingene sine. De bruker bleier til de er 4-5 år, de mest aktive passiviserer på IPad før de har språk, de sendes så tidlig som mulig i barnehage fordi de ikke er håndterbare. Og hjemme er det null forventninger til å delta med å hjelpe til i hverdagen etterhvert som de er store nok til det.. 

Det er ikke rart at de taper på alle hold, for de er null forventninger knyttet til det å være gutt! Bortsett fra at de bråket og sloss, da. Og det innfrir de fint.. 

Anonymkode: f532e...161

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

 

Er det fordi de er gutter at man lar små mennesker utvikle seg til brølende aper? Hvorfor er det ingen forventninger til normal oppførsel, høflighet, empati og sosial interaksjon med andre mennesker av disse som en dag skal bli voksne menn?

Jeg har tre sønner og har aldri gitt faen i oppdragelsen av den grunn. Men jeg har møtt ustyrlige gutter OG jenter som foreldrene aldri har sagt "nei" til. Og da viser det seg at kjønn spiller null rolle: også jenter uten oppdragelse blir til bavianer.

Anonymkode: 32d07...3f3

[Anonym bruker]

Hi her. 

Joda, de aktiviseres. Fra de står opp kl 6 hver morgen, til de legger seg i 19:30 tiden. Hvis de ikke sitter med iPad eller tv’n, banker de hverandre eller ødelegger. De klarer ikke å leke uten at en oss voksne leker med dem, enten det er perling, tegning, bilbane eller lego.

Vi er ute timesvis hver dag, men minste på 3 år gidder ikke/orker ikke noenting. Mellomste elsker å være ute, men minste liker det ikke. 

Det har vært grenser fra dag én, for verken mannen min eller jeg ønsker en gjeng med apekatter. Likevel er det til tider håpløst. Hvert eneste våkne minutt av døgnets tider er nødt til å gå til fokus på ungene hvis de ikke skal oppføre seg som dyr. (Ev. sette dem med hver sin iPad.) 

Konsekvenser blir gjennomført, med skrik, spark og slag i retur, men det funker ikke. De hopper like herlig i sofaen, mellomste banker minste, eller eldste skriker til mellomste. Det er ikke lov, men de driter i det.

Vi droppet tusenfryd i sommer fordi de sloss i bilen - snudde og kjørte hjem, men de brydde seg ikke. 

Det er bare så slitsomt. 😞

HI

Anonymkode: 80903...86f

[Anonym bruker]

Sånn var treåringen min også. Innså at jeg ikke hadde vært konsekvent nok. Når jeg begynte å lære henne at nei betyr nei, selv for mamma, ble hun et annet menneske.

Anonymkode: b3644...b39

[Anonym bruker]

10 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hi her. 

Joda, de aktiviseres. Fra de står opp kl 6 hver morgen, til de legger seg i 19:30 tiden. Hvis de ikke sitter med iPad eller tv’n, banker de hverandre eller ødelegger. De klarer ikke å leke uten at en oss voksne leker med dem, enten det er perling, tegning, bilbane eller lego.

Vi er ute timesvis hver dag, men minste på 3 år gidder ikke/orker ikke noenting. Mellomste elsker å være ute, men minste liker det ikke. 

Det har vært grenser fra dag én, for verken mannen min eller jeg ønsker en gjeng med apekatter. Likevel er det til tider håpløst. Hvert eneste våkne minutt av døgnets tider er nødt til å gå til fokus på ungene hvis de ikke skal oppføre seg som dyr. (Ev. sette dem med hver sin iPad.) 

Konsekvenser blir gjennomført, med skrik, spark og slag i retur, men det funker ikke. De hopper like herlig i sofaen, mellomste banker minste, eller eldste skriker til mellomste. Det er ikke lov, men de driter i det.

Vi droppet tusenfryd i sommer fordi de sloss i bilen - snudde og kjørte hjem, men de brydde seg ikke. 

Det er bare så slitsomt. 😞

HI

Anonymkode: 80903...86f

Ser du ikke at det dere gjør gjør dere feil? Det hjelper jo ikke! Dvs at dere må finne en ny strategi. 

Kan tenke meg at dere er slitne. Og da er det så lett å gå i det samme sporet dag ut og dag inn. Negativ energi er møkk slitsomt. Hør med helsesøster om kommunen har kurset som heter De utrolige årene. 

Anonymkode: 018b4...c8a

[Anonym bruker]

9 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hi her. 

Joda, de aktiviseres. Fra de står opp kl 6 hver morgen, til de legger seg i 19:30 tiden. Hvis de ikke sitter med iPad eller tv’n, banker de hverandre eller ødelegger. De klarer ikke å leke uten at en oss voksne leker med dem, enten det er perling, tegning, bilbane eller lego.

Vi er ute timesvis hver dag, men minste på 3 år gidder ikke/orker ikke noenting. Mellomste elsker å være ute, men minste liker det ikke. 

Det har vært grenser fra dag én, for verken mannen min eller jeg ønsker en gjeng med apekatter. Likevel er det til tider håpløst. Hvert eneste våkne minutt av døgnets tider er nødt til å gå til fokus på ungene hvis de ikke skal oppføre seg som dyr. (Ev. sette dem med hver sin iPad.) 

Konsekvenser blir gjennomført, med skrik, spark og slag i retur, men det funker ikke. De hopper like herlig i sofaen, mellomste banker minste, eller eldste skriker til mellomste. Det er ikke lov, men de driter i det.

Vi droppet tusenfryd i sommer fordi de sloss i bilen - snudde og kjørte hjem, men de brydde seg ikke. 

Det er bare så slitsomt. 😞

HI

Anonymkode: 80903...86f

Jeg har tydd til ipad i perioder også. Jeg må si at selv om der og da blir de roligere, etterpå blir det et problem. De blir avhengige, de blir ustyrlige fordi de vet at vi vil ipad  for å få dem i ro osv. 

Det jeg kan lese utfra ditt innlegg at du setter ikke grenser likevel selv om du tror du gjør det. Feks du skriver at du har konsekvenser med skrik osv.

Eksempel på grensesetting er at du setter deg på sofaen og hver gang noen av barna kommer borti eller oppå deg,setter du det barnet på gulvet (uten mobil i hånda eller øyne på TV men ser rett på barnet) og sier at han får ikke lov til å hoppe på sofaen. Hver gang gjør du det samme. Mange ganger ( det er konsekvent). Så mange ganger faktisk gjør du det at når de prøver seg, stopper de opp ved sofaen. Det er en grense. Så kommer alle andre grense, ved skriking, slossing, velting av ting på bordet/kjøkkenet. Det viktigste er vel at man tar seg av ett barn om gangen. 

Jeg forstår deg også. De er verre når det er dårlig vær ute og de mer begrenset og må være mer inne. Bruk rommene du har. I går fikk både 9åringen og 7åringen hos oss straff. De måtte sitte i det det kjedeligste rommet i huset til jeg kommer og henter dem. De begynte å kaste ting etter hverandre.

Anonymkode: 83ad0...7e6

[Anonym bruker]

Kan det hende du har gått i samme fella som meg, HI? Jeg hadde en innstilling om at jeg "aldri" kunne ta litt alenetid mens ungen var våken, fordi at man da alltid skulle være fokusert på dem. Treåringen har stort sett vært med på alt jeg gjør, matlaging, rydding og vasking. Og om vi ikke gjorde det lekte vi sammen, leeenge. Jeg underholdt som bare det og hun var jo kjempefornøyd, helt til jeg var utslitt og ikke orket mer og endte opp med å la henne se på TV. Gud så godt det var med stillhet. Men så begynte hun å mase om TVen hele tiden. Jeg prøvde å be henne gå å leke, men det ville hun ikke. Ville bare henge på meg eller se på TV.

Til slutt sa jeg at mamma har dratt ut ledninga og TVen virker ikke før barneTV kl 18. Jeg satt av en halvtime til dedikert innelek sammen med henne på ettermiddagen og to halvtimer per dag i helgene, i tillegg til at hun selvfølgelig får være med å lage mat og rydde hvis hun vil og at vi alltid finner på noe uteaktiviteter sammen i helgene. Men utover det krever jeg at hun finner på noe selv. Det var litt sutring og masing de første dagene. Den eneste responsen jeg ga på det var "hvis du vil kan mamma hjelpe deg å finne noe å leke med". Tok som regel 10-15 minutter med sutring før hun var i gang med rolig lek alene. Nå leker hun alene uten å sutre i det hele tatt, og jeg setter meg ned med en velfortjent pause innimellom enten med bok, kryssord eller på dataen. 

Jeg har nå innsett at de TRENGER ikke full oppmerksomhet til alle døgnets tider. Det er lov (og bra!) å si at "nå trenger jeg å sette meg ned å slappe av litt". De har bare godt av å klare å aktivisere seg selv og respektere at foreldrene også har behov. Alt med måte. Om en stund håper jeg å kunne skru på TVen en halvtimes tid også, mens hun er våken, men foreløpig "virker den jo ikke" på dagtid og jeg tror nok ikke den virker på en god stund enda😄

Anonymkode: b3644...b39