Det som kunne blitt; jeg kunne blitt noe.

[Anonym bruker]

Dette med psyke er vanskelig....

Jeg og søsteren min opplevde det samme, vi hadde den samme oppveksten, men voksenlivet vårt har blitt helt forskjellig.

Hvorfor har hun tilknytningsangst, sosial angst, personlighetsforstyrrelser og allverdens psykiske diagnoser og jeg ingen?

Jeg er også preget av min oppvekst, og har nok mine "hang-ups" jeg også, men jeg har likvel alltid klart å leve et normalt liv med full jobb, ektefelle og barn, mens hun er ufør, enslig og nærmest venneløs.

Jeg tror ikke jeg har gjort ting riktig og hun feil, ikke i det hele tatt. Jeg har nok bare en sterkere psyke, en annen personlighet, og en annen evne til å klare meg enn det hun har. 

Jeg har også revet meg i håret og blitt helt fortvilet over hennes "oppførsel". Hvorfor kan hun ikke bare drite i det som har vært, og se fremover. Livet er jo fremtiden, men det vi har opplevd har gjort oss til den vi er, og hun har blitt ødelagt av det. Det er på en måte umulig å forstå for den som har klart seg tror jeg.....

Anonymkode: 0ab92...676

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Dette med psyke er vanskelig....

Jeg og søsteren min opplevde det samme, vi hadde den samme oppveksten, men voksenlivet vårt har blitt helt forskjellig.

Hvorfor har hun tilknytningsangst, sosial angst, personlighetsforstyrrelser og allverdens psykiske diagnoser og jeg ingen?

Jeg er også preget av min oppvekst, og har nok mine "hang-ups" jeg også, men jeg har likvel alltid klart å leve et normalt liv med full jobb, ektefelle og barn, mens hun er ufør, enslig og nærmest venneløs.

Jeg tror ikke jeg har gjort ting riktig og hun feil, ikke i det hele tatt. Jeg har nok bare en sterkere psyke, en annen personlighet, og en annen evne til å klare meg enn det hun har. 

Jeg har også revet meg i håret og blitt helt fortvilet over hennes "oppførsel". Hvorfor kan hun ikke bare drite i det som har vært, og se fremover. Livet er jo fremtiden, men det vi har opplevd har gjort oss til den vi er, og hun har blitt ødelagt av det. Det er på en måte umulig å forstå for den som har klart seg tror jeg.....

Anonymkode: 0ab92...676

Det har du helt rett i. 

Samtidig tenker jeg at man aldri må gi opp og tro å «toget har gått». Det finnes håp for alle om å finne strategier for å håndtere traumer man har vært gjennom. Men den veien er lenger for noen av oss...

Anonymkode: 297ef...d0e

[Anonym bruker]

Hi her. 

Her var mange ulike svar. Og jeg forstår at innlegget mitt virkelig ga inntrykk av at jeg lever i fortiden og dyrker alt det fæle. Det er ikke slik. Jeg synes ikke det er tankene som stopper meg, det er nettopp det som er så vanskelig. For det er mye mer diffuse ting som stopper meg. 

Jeg har ikke gått hele voksenlivet og syntes synd på meg selv. Jeg har hatt flere jobber, startet på ulike utdanninger, og også hatt fast jobb samme sted i fem år. Trivdes alle steder, men slitt sosialt. Jeg har levd med ettervirkninger av overgrepene; byttet jobb og studier ofte, og jeg har levd uten at jeg har merket at jeg har vært direkte påvirket; fast jobb i fem år. Og i det siste løpet, da alt var stabilt, så krasjet alt. Jeg tenkte ikke på overgrepene eller noe som helst, men de innhentet meg. Det jeg sliter med idag er ikke vonde tanker, det er dissosiasjon, konsentrasjonsvansker, noe kognitiv svikt og utmattelse. Jeg kan ikke tenke positivt for å komme vekk fra det. Jeg bruker all min energi og all min kraft på å gi barna mine en god oppvekst. Noe jeg klarer. Men det er også alt. Men jeg er en positiv person allerede. Jeg er glad, smiler mye, gleder meg over de små tingene i livet, tuller masse med barna mine etc. Jeg vet ikke hva mer jeg kan gjøre for å klare å komme unna dissosiasjon, konsentrasjonsvansker, kognitiv svikt og utmattelse. Og nettopp siden løsningen og hjelpen virker så langt unna, så diffus, så hender det jeg blir litt trist og lei over situasjonen min. Slik som igår. 

Jeg har bøkene til Yngvar Wilhelmsen, men har ikke lest dem enda. 

Anonymkode: d2ac2...4d4

[Anonym bruker]

Men du kan da fortsatt bli noe? Jeg forstår ikke...?

Anonymkode: 70ea5...2bf

[Anonym bruker]

13 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hi her. 

Her var mange ulike svar. Og jeg forstår at innlegget mitt virkelig ga inntrykk av at jeg lever i fortiden og dyrker alt det fæle. Det er ikke slik. Jeg synes ikke det er tankene som stopper meg, det er nettopp det som er så vanskelig. For det er mye mer diffuse ting som stopper meg. 

Jeg har ikke gått hele voksenlivet og syntes synd på meg selv. Jeg har hatt flere jobber, startet på ulike utdanninger, og også hatt fast jobb samme sted i fem år. Trivdes alle steder, men slitt sosialt. Jeg har levd med ettervirkninger av overgrepene; byttet jobb og studier ofte, og jeg har levd uten at jeg har merket at jeg har vært direkte påvirket; fast jobb i fem år. Og i det siste løpet, da alt var stabilt, så krasjet alt. Jeg tenkte ikke på overgrepene eller noe som helst, men de innhentet meg. Det jeg sliter med idag er ikke vonde tanker, det er dissosiasjon, konsentrasjonsvansker, noe kognitiv svikt og utmattelse. Jeg kan ikke tenke positivt for å komme vekk fra det. Jeg bruker all min energi og all min kraft på å gi barna mine en god oppvekst. Noe jeg klarer. Men det er også alt. Men jeg er en positiv person allerede. Jeg er glad, smiler mye, gleder meg over de små tingene i livet, tuller masse med barna mine etc. Jeg vet ikke hva mer jeg kan gjøre for å klare å komme unna dissosiasjon, konsentrasjonsvansker, kognitiv svikt og utmattelse. Og nettopp siden løsningen og hjelpen virker så langt unna, så diffus, så hender det jeg blir litt trist og lei over situasjonen min. Slik som igår. 

Jeg har bøkene til Yngvar Wilhelmsen, men har ikke lest dem enda. 

Anonymkode: d2ac2...4d4

Men har du gått i behandling? Og da bra behandling? For man kan bli bedre, men det er utrolig tøft.

Anonymkode: 08d76...2dc

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men har du gått i behandling? Og da bra behandling? For man kan bli bedre, men det er utrolig tøft.

Anonymkode: 08d76...2dc

Gått på dps i fire år. 

Anonymkode: d2ac2...4d4

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Trist å høre. Men du kan komme deg ut av dette og bli den du vil bli. Det er jo bare tankene dine som bremser deg? Ikke la dem gjøre det. Slipp dem og «glem» det som har vært. Gjør det du vil! 

Anonymkode: ee9c3...d4d

Jeg er ikke TS. Men kan du fortelle meg hvordan jeg kan glemme? Jeg ville betalt millioner for å glemme, for å få slettet hvert eneste grusomme minne, slippe å få flashbacks. Bilder av grusomt misbruk, fra jeg var veldig liten, vold, sikker på at denne gangen blir jeg drept, alle de grusomme ordene jeg har fått høre, tapet av en barndom, det og aldri ha fått kjærlighet, men bare hat som barn. Så fått en haug med fysiske sykdommer. Og nei, ikke ME eller fibromyalgi. 

Jeg har gått i traume behandling, jeg har fått god hjelp, jeg har det bedre. Men borte kan det aldri bli, det går faktisk ikke an å glemme. Psykologen min og sier at det går ikke å glemme, og da man har opplevd noe sånt, så må man bare lære seg å leve best mulig med det, men helt bra blir det ikke. Han har sagt at det er fantastisk bare det at jeg er i live, og er så velfungerende som jeg er i dag. 

Anonymkode: 08d76...2dc

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Men du kan da fortsatt bli noe? Jeg forstår ikke...?

Anonymkode: 70ea5...2bf

Hodet mitt henger ikke med. Jeg glemmer ord, jeg glemmer ting jeg har lært, iblant registrerer jeg ikke det som skjer rundt meg, det er vanskelig å snakke eller å tolke hva andre sier, jeg er utmattet, jeg sliter med å lese (konsentrasjon) og tilegne meg det jeg leser, det er vanskelig med øyekontakt, jeg glemmer ting jeg skal gjøre. Alt dette kommer av dissosiasjon. Jeg hadde ikke vært en fullgod medarbeider ganske enkelt. Ei heller noen god student. Eller, student kunne jeg kanskje klart,men ikke jobben etterpå. 

Anonymkode: d2ac2...4d4

[Anonym bruker]

Klem til deg.

 

Nei, du kan ikke gjøre noe med det som har skjedd, men det er helt opp til deg å bestemme hva som skal skje videre fremover! Du lar misbrukerne fortsette sitt misbruk ved å la det som skjedd holde deg tilbake. Samme hvordan man vrir og vender på det,- om du fikk de skyldige til å si unnskyld, eller du fikk en "passe hevn" så ER fakta det at det har skjedd,- og veien videre er din og bare din å gå.

 

Du har et valg nå, du kan velge å fortsatt bli misbrukt eller du kan  rette opp ryggen og bestemme deg for å se fremover og ta tilbake livet ditt.

Det høres banalt ut,- og jeg sier ikke at du våkner i morgen også har du startet et nytt og bedre liv! Psyken er ikke så enkelt (da hadde mitt liv vært perfekt ihvetfall)! Kanksje bør du snakke med din terapeut (antar du er under behandling siden det er snakk om å bli ufør) om et slikt "Mål"? Vet ikke hvordan dere jobber,- men noen jobber mer med å bearbeide fortiden, mens andre jobber mer med tanker her og nå og det å "Hjelpe seg selv" i fremtiden. For noen funker det første (man må snakke i hjel/bli ferdigmed  fortiden for å kunne se fremtiden), mens for andre er det bedre å se bare fremover og "glemme"(ikke at man skal prøve å glemme ting,- men la det være som det "er" ) det som har skjedd og jobbe med å takle hverdag og tanker som kommer der og da. Om dere jobber mer den ene eller andre måten, så kanskje du må prøve å få endret taktikk? Folk er forskjellig.

Uansett. Livet er ikke over,- du har tid til å ta det tilbake! Alle har sitt å stri med, noen mer enn andre,- noen mer oppkonstruert enn andre,- men likevel altoppslukende og ødeleggende. VI kan ALLE gjøre noe med det,- vi må bare finne vår måte. Lykke til..

Anonymkode: ca8cb...e2f

[Anonym bruker]

Vi er dessverre altfor mange som går i de samme skoene, men som opplever litt forskjellige utfall av opplevelser i barndommen. Jeg klarte meg i veldig mange år veldig godt, til tross for årevis med seksuelle overgrep og også endel annen uheldig oppvekstvilkår som mor med psykiske plager osv 

Jeg var en fighter. Ville ikke gi meg og skulle ikke gi andre makten. Etter fødsler var jeg førstemann ut av sykehus, nektet være avhengig av andre, tok aldri smertestillende osv osv. Alt kunne bekjempes. 

Jeg sto med full ansvarsfull jobb i staten, tre barn, ektemann, nytt hus, stor omgangskrets, mange venninner, hobby jeg elsket osv osv.. Alt på stell, lykken blomstret...

Så fikk jeg svineinfulensa, ble skikkelig syk, men holdt hjulene gående så godt jeg klarte. Maset på for å gjenvinne kontrollen over søvn, hvile, trening, livet osv osv og ble skikkelig syk. Ingen fant ut av hva som feilte meg og jeg ente til slutt opp med en ME diagnose. Nå er ikke jeg i tvil om at ME er fysisk, men jeg tror kanskje utfall av harde infeksjoner kanskje KAN være heldigere for de som tør være svak og ligge syk. Jeg får en automatisk motstand i meg hver gang jeg er syk og lar ikke feber osv hindre hverdagen... 

Så til tross for god kontroll, har psyke osv kan man aldri forutsi fremtiden. Jeg er syk på 8. året og lite tyder på at jeg kommer meg i jobb igjen med det første heller. Økonomien er blitt på tryne og det er vanskelig å akseptere ny situasjon. Det sliter enormt på alle. Venner forsvant omtrent første mnd av at jeg ikke klarte delta på ting lenger (knapt prate i tlf), og fordommene hagler... 

Mitt beste råd til deg er å be om psykolog, rehabilitering etc, så erfarer du og ikke være alene, det er ikke noe «rart» med deg og du lærer kanskje på sikt å akseptere og finne gleder i din nye livssituasjon. ❤️

Anonymkode: 456ac...84c

[Anonym bruker]

20 timer siden, Anonym bruker skrev:

Herregud er du dum eller?

Anonymkode: 8bd2c...3be

Nei, hun er inne på noe. 

Å skylde på overgrep for at man i voksen alder ikke klarer å ta utdannelse??

Selvsagt har hi vært gjennom noe grusomt, og full forståelse for at dette preger henne og vil prege henne resten av livet.

Likevel får jeg en martyr følelse sv henne, jeg var så flink, kunne blitt hva jeg ville.... hi du kan bli hva du vil.

 

Anonymkode: 91bfa...9b7

[Anonym bruker]

9 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Nei, hun er inne på noe. 

Å skylde på overgrep for at man i voksen alder ikke klarer å ta utdannelse??

Selvsagt har hi vært gjennom noe grusomt, og full forståelse for at dette preger henne og vil prege henne resten av livet.

Likevel får jeg en martyr følelse sv henne, jeg var så flink, kunne blitt hva jeg ville.... hi du kan bli hva du vil.

 

Anonymkode: 91bfa...9b7

 

9 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Nei, hun er inne på noe. 

Å skylde på overgrep for at man i voksen alder ikke klarer å ta utdannelse??

Selvsagt har hi vært gjennom noe grusomt, og full forståelse for at dette preger henne og vil prege henne resten av livet.

Likevel får jeg en martyr følelse sv henne, jeg var så flink, kunne blitt hva jeg ville.... hi du kan bli hva du vil.

 

Anonymkode: 91bfa...9b7

Nei, hun er dessverre ikke inne på noe. Hadde hun vært det hadde ikke hi vært syk og leger hadde ikke hverken utredet, behandlet eller deltatt i prosesser for uførhetstrygd til de med lignende bakgrunn som hi. Man hadde ei heller blitt ufør av slike problemer, men det blir man jo... Så, det faller på sin egen urimelighet å bruke seg selv som mal fordi man tror man har lykkes (fasiten får man ikke før man er dau), og på bakgrunn av det hevde «alle andre» tar feil. Det er ikke alt man vet enda, men man vet at mange får skadet utviklingen av celler, hjerne osv pga overgrep i barndommen og det retter seg ikke for alle dessverre. Man vet også at å bli ufør i Norge i dag er særdeles vanskelig, så man kan stole på at byråkratiet har forsøkt alt før det godkjennes.

Når man sliter med å forstå noe, vil jeg råde dere til bare å akseptere ❤️ Alt annet gjør dere dessverre bare dumme 

Anonymkode: 456ac...84c

[Anonym bruker]

Ja, livet er dønn urettferdig. Noen blir utsatt for de fæleste ting, andre blir ikke det. Og blant disse som er utsatt for fæle ting klarer bare noen å reise seg igjen, mens andre blir liggende. Det har ingen hensikt å sammenlikne de ulike gruppene mot hverandre, de stiller i hver sin vektklasse.

Anonymkode: bc3d7...d11

[Anonym bruker]

På ‎06‎.‎01‎.‎2019 den 16.31, Anonym bruker skrev:

Og du tror seriøst at det funker?

Anonymkode: 39630...e11

Jeg er selve beviset på at det funker.

Anonymkode: 0c43a...32c

[Anonym bruker]

På ‎06‎.‎01‎.‎2019 den 17.02, Merdee skrev:

Egen erfaring kan være en styrke når det medfører at noen setter seg godt inn i et tema, men det er samtidig viktig å huske på at det er noe i ordtaket «på seg selv kjenner man ingen andre».

Mennesker har ulik medfødt grad av robusthet, i tillegg vet du lite om eksakt hvilke psykiske eller potensielt fysiske skader HI kan ha fått av sine overgrep. 

Og du viser klassiske tegn på kognitiv feilslutning (med trykk på feilslutning): Studier har vist at en del mennesker som har smertefulle erfaringer og har kommet seg ut av dette/ videre, i etterkant får vesentlig nedsatt empati for andre i lik situasjon (for de selv har jo klart seg) og at de retrospektivt glemmer svært mye og overforenkler.

Hvis jeg trodde at jeg var bedre, flinkere og sterkere enn HI ville jeg ikke ha svart dette. Men siden jeg tror jeg er like svak og ufullkommen som HI, forteller jeg det. Hvis jeg kan bli lykkelig, så kan hun det også. Hvis jeg kan bli frisk, så kan hun også det. Jeg har tro på henne. Mer enn hun har på seg selv. Å se på folk som svake og uten endringsevne er ikke å være empatisk, men det er vel det du legger i ordet, da. Det kan ikke jeg ta ansvar for.

Anonymkode: 0c43a...32c

[Anonym bruker]

På 6.1.2019 den 16.29, Anonym bruker skrev:

Nei, jeg har bl a en mastergrad. Så  jeg er neppe dum. Hvis du derimot mener "har du ingen omtanke for HI", så tar du også feil. Det er av omtanke jeg skriver det. 

Kall det hva du vil, så lenge det funker. Det hjelper ikke HI å dyrke traumene sine. De går ikke bort av at hun blir ufør i alle fall, da får man bare mer isolasjon fra andre, og mer tid til å gruble på det triste.

Anonymkode: 0c43a...32c

Så er du bare slem. 

Anonymkode: d3623...af1