Det som kunne blitt; jeg kunne blitt noe.

[Anonym bruker]

Tidvis kjenner jeg på en dyp sorg og sterk bitterhet. Jeg kunne virkelig blitt noe stort. Ikke som en kjent person, ikke en kjendis av noe slag. Men en dannet og utdannet person med en bra og betydningsfull jobb. Betydningsfull for meg. Kanskje lærer, ingeniør, radiolog eller sykepleier, en sykepleier som jobbet et utsatt sted der det var ekstra behov for min kompetanse. Jeg var barnet i familien som elsket skolen. Jeg likte skolearbeid. Jeg gjorde det bra! Jeg fant glede i norskoppgaver, tolkning av dikt og noveller, sammendrag av en film, historier på nynorsk. Jeg fikk gode karakterer i stort sett alle fag, tross alt. Jeg leste fagbøker fordi det var gøy, spesielt pedagogikk. Jeg er den personen i familien som har lært kildekritikk og som forstår at det er av interesse å høre andres synspunkter, fordi jeg kan lære mer og kanskje også endre egne meninger og antakelser. 

Men alt dette er meningsløst. Det hjelper meg ikke til en jobb. Jeg klarer ikke å studere videre. Jeg ble som barn utsatt for seksuelle overgrep som preger meg daglig. Veien min leder meg nå mot uføretrygd. Det er så vondt. Jeg er sikker på at jeg egentlig hadde kapasiteten og mulighetene i meg til å komme meg så langt. Så sitter jeg heller fast i et psykisk uføre, og kan bare stikke tunga borti det som kunne vært. Jeg kjenner smaken godt nok til at det smerter meg. Til at jeg er bevisst på alt jeg går glipp av. Hadde det vært bedre å være enda litt mer ødelagt, slik at jeg ikke så tydelig kunne ane mitt potensiale? Eller kan kanskje interessene mine en dag hjelpe meg opp og videre? Tiden vil vise... 

Anonymkode: d2ac2...4d4

[Anonym bruker]

Du er noe, og du betyr noe, ikke trykk deg selv ned. Du er et verdifullt menneske, uansett om du hadde jobbet eller blir ufør. Din verdi er ikke mindre selv om du blir ufør, la aldri noen innbille deg det.

Jeg kjenner igjen følelsene dine hi, jeg er og på vei mot ufør. Men jeg nekter at det skal definere meg som person, jeg er ikke mindre verdt selv om jeg har blitt syk og ikke lenger kan jobbe. Det er ikke du heller.

Anonymkode: 39630...e11

[Nyttårs barn]

Kanskje kan du faktisk klare å studere videre og få deg en jobb. Det er bruk for lærere og sykepleiere og din bagasje hvor vond den er kan kanskje være en styrke for deg også. Jeg tenker at du har med deg noe mer enn mange andre, dessverre selvsagt men kanskje kan du bli enda mer empatisk og forståelsesfull fagperson.

Klem til deg.

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen.. her er det et medfødt handicap som gjør skolegang vanskelig.. i tillegg til at jeg ble utsatt for psykisk vold og trakassering i nesten 15 år av min eks. Ble delvis ufør jeg også. Tror jeg hadde greid skolegang om jeg ikke var så knekt psykisk... har heldigvis en assistentjobb nå som gir meg glede og får meg til å føle meg nyttig... ser at jeg kunne tjent 300.000 mer om jeg hadde hatt utdanning innen dette.. noe jeg var delvis på vei til før han ødela meg.. 

Klem til deg HI❤

Anonymkode: 6b2e4...7de

[Anonym bruker]

Nå veit ikke jeg hvor gammel du er. Men jeg kunne skrevet noe av det samme for deg for syv år siden. Da satt jeg fast i gjørma og kom meg ikke videre. Fra jeg var 16 til 27 var det psykiatri, innleggelser, elektrosjokk, beltelegging hverdagen min. Overdoser av piller jeg ville dø av. Pumping fordi jeg tross alt ikke ville dø på ordentlig. Sting opp og sting ned. Hver gang noen prøvde å påstå at jeg var ressurssterk hadde jeg lyst til å kline til dem - for om jeg var så forbanna ressurssterk, hvorfor gjorde jeg alt jeg kunne for å ødelegge meg sjøl?

 

I dag er jeg 34 år. Jeg har på 4,5 år fullført en bachelorgrad, samt fått to barn. Så egentlig har jeg klart dette på normert tid med halvannet år foreldrepermisjon. Til gode karakterer B`er i fleng, og en og annen A.  Jeg eier hus (eller har lån på hus) og vi har to biler. Om noen hadde fortalt meg at det skulle ende godt hadde jeg aldri trodd på dem.

Det er ikke umulig å komme ut av traumene og inn i et godt liv. Hvordan du skal få det til er ikke lett å svare på. For min del lærte jeg meg å ikke handle på selvhatet. Jeg lærte å utsette dårlige valg. Jeg valgte meg noen aktiviteter som jeg hadde vært god på før i tiden, og forpliktet meg til dem. Men, det hadde jeg også prøvd på fem år tidligere - uten at det funket den gang. Jeg innså at det eneste jeg kan forandre er framtiden, og at jeg faktisk må ta ansvar for å velge rett her og nå, selv om fortiden kan påvirke. 

Jeg leste ikke, men har i ettertid lest boken "Det er ikke mer synd på deg enn noen andre" av psykiater Yngvar Willhelmsen, og den kan være god å lese.

Arnhild Lauveng er en annen god inspirasjonskilde. Hun satte seg et "umulig" mål, og jobbet mot det. 

En sykepleierutdannelse er ikke umulig - du må bare finne ut av hvordan du skal klare det, og gjennomføre planen.  Så lett. Så vanskelig.

Anonymkode: 5a820...a25

[Anonym bruker]

Så trist historie. Men med uføretrygd kan du studere, ta et og et fag om gangen og du har god tid. Du kan også evt. ha en liten jobb på sikt ved siden av uføretrygd. Med dine erfaringer kan du være en stor ressurs i feks helsevesenet. Nå blir brukererfaring mer og mer verdsatt. Kanskje du kan ta kontakt med en studieveileder? Du kan også søke på særskilt grunnlag for å ta fag på universitetet. Du er fortsatt intelligent og smart og det kan kanskje være bra å ha noe annet å fokusere på enn fortid og problemer. 

Anonymkode: 79123...a04

[Anonym bruker]

Jeg skal gi deg litt tough love - det kommer her: overgrep i barndommen er ikke grunnen til at du ikke tok utdannelse. Men du bruker det som påskudd nå i dag, fordi du som voksen føler at du trenger å unnskylde deg overfor deg selv. 

Jeg var også bokorm og flink pike, og ble også utsatt for overgrep og voldtekter. Det startet da jeg var ca 8, og varte i mange år, med mange ulike overgripere. I dag har jeg 3 barn og er selvstendig næringsdrivende.

Jeg brukte mye tid på syting over alle mine sorger og prøvelser, men midt i 20-åra tok jeg grep. Å omfavne offerrollen hjelper ingen. Det er synonymt med å la de menneskene beholde makt over meg. Det får de ikke, for det er jeg som bestemmer.

Ta grep selv. Kom deg ut av offerrollen. Slutt med det negative fokuset; hele innlegget ditt flommer over av bitterhet og selvmedlidenhet. Sikkert helt berettiget, begge deler, men husk: det er ikke fruktbart for deg, selv om det er berettiget. Kom deg ut av stolen, bruk litt hellig vrede! Ta hevn på dem ved å være lykkelig i stedet! 

Anonymkode: 0c43a...32c

[Anonym bruker]

6 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg skal gi deg litt tough love - det kommer her: overgrep i barndommen er ikke grunnen til at du ikke tok utdannelse. Men du bruker det som påskudd nå i dag, fordi du som voksen føler at du trenger å unnskylde deg overfor deg selv. 

Jeg var også bokorm og flink pike, og ble også utsatt for overgrep og voldtekter. Det startet da jeg var ca 8, og varte i mange år, med mange ulike overgripere. I dag har jeg 3 barn og er selvstendig næringsdrivende.

Jeg brukte mye tid på syting over alle mine sorger og prøvelser, men midt i 20-åra tok jeg grep. Å omfavne offerrollen hjelper ingen. Det er synonymt med å la de menneskene beholde makt over meg. Det får de ikke, for det er jeg som bestemmer.

Ta grep selv. Kom deg ut av offerrollen. Slutt med det negative fokuset; hele innlegget ditt flommer over av bitterhet og selvmedlidenhet. Sikkert helt berettiget, begge deler, men husk: det er ikke fruktbart for deg, selv om det er berettiget. Kom deg ut av stolen, bruk litt hellig vrede! Ta hevn på dem ved å være lykkelig i stedet! 

Anonymkode: 0c43a...32c

Herregud er du dum eller?

Anonymkode: 8bd2c...3be

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Jeg skal gi deg litt tough love - det kommer her: overgrep i barndommen er ikke grunnen til at du ikke tok utdannelse. Men du bruker det som påskudd nå i dag, fordi du som voksen føler at du trenger å unnskylde deg overfor deg selv. 

Jeg var også bokorm og flink pike, og ble også utsatt for overgrep og voldtekter. Det startet da jeg var ca 8, og varte i mange år, med mange ulike overgripere. I dag har jeg 3 barn og er selvstendig næringsdrivende.

Jeg brukte mye tid på syting over alle mine sorger og prøvelser, men midt i 20-åra tok jeg grep. Å omfavne offerrollen hjelper ingen. Det er synonymt med å la de menneskene beholde makt over meg. Det får de ikke, for det er jeg som bestemmer.

Ta grep selv. Kom deg ut av offerrollen. Slutt med det negative fokuset; hele innlegget ditt flommer over av bitterhet og selvmedlidenhet. Sikkert helt berettiget, begge deler, men husk: det er ikke fruktbart for deg, selv om det er berettiget. Kom deg ut av stolen, bruk litt hellig vrede! Ta hevn på dem ved å være lykkelig i stedet! 

Anonymkode: 0c43a...32c

Tough love kaller du det. Sneversynt selvopptatt idioti kaller jeg det

Anonymkode: 39630...e11

[Anonym bruker]

Har du fått god hjelp til å behandle traumene dine? 

Har selv en helt for jævlig barndom med grovt seksuelt misbruk, vold og psykisk terror. For meg hjalp traume behandlingen mye. Altså jeg kan ikke jobbe 100%, jeg har fortsatt ting jeg må ta hensyn til. Men jeg klarer mye mer nå, og er halvveis i en bachelorgrad, tar den over 4 år. 

Så det er fortsatt muligheter for deg.

Anonymkode: 08d76...2dc

[Anonym bruker]

Jeg anbefaler også bøker og foredrag til Wilhelmsen. Begynn med boka «det er ikke mer synd pådeg enn andre.

 

du har kommet i et mønster som du må komme deg ut av. Du har to valg; leve livet slik du VIL eller leve det slik du tror.fortiden kan du velge å la ødelegge for deg eller velge å bruke den til din fordel.

 

 

Anonymkode: 63991...565

[Anonym bruker]

Jeg kan også bli bitter på tapte muligheter og livets urettferdigheter. Men man må velge å fokusere på muligheter i stedet. Barndommen min var alt annet enn trygg og god, men når de såre øyeblikkene kommer må jeg tvinge meg selv til å skifte fokus. Ja, sånn var det og det er synd. Men hva velger jeg å gjøre med det i dag? Til tross for min historie har jeg tatt høyere utdanning og driver i dag min egen bedrift. Psykisk er jeg noenlunde i vater, mer enn nok til å fungere i jobb og som kone og mor. Mitt mål er å gi barna all den kjærlighet og trygghet som jeg aldri fikk. På en måte opplever jeg barndommen sammen med dem. Trygge og koselige julefeiringer feks. Følelser og traumer kan komme veltende over meg som en bølge og jeg føler jeg holder på å drukne. Da hjelper det og akseptere, gråte og banne, for så å gå videre. Ønsker deg lykke til. Livet må ikke være sånn for alltid. 

Anonymkode: f7ec2...784

[Anonym bruker]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Herregud er du dum eller?

Anonymkode: 8bd2c...3be

Nei, jeg har bl a en mastergrad. Så  jeg er neppe dum. Hvis du derimot mener "har du ingen omtanke for HI", så tar du også feil. Det er av omtanke jeg skriver det. 

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Tough love kaller du det. Sneversynt selvopptatt idioti kaller jeg det

Anonymkode: 39630...e11

Kall det hva du vil, så lenge det funker. Det hjelper ikke HI å dyrke traumene sine. De går ikke bort av at hun blir ufør i alle fall, da får man bare mer isolasjon fra andre, og mer tid til å gruble på det triste.

Anonymkode: 0c43a...32c

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Nei, jeg har bl a en mastergrad. Så  jeg er neppe dum. Hvis du derimot mener "har du ingen omtanke for HI", så tar du også feil. Det er av omtanke jeg skriver det. 

Kall det hva du vil, så lenge det funker. Det hjelper ikke HI å dyrke traumene sine. De går ikke bort av at hun blir ufør i alle fall, da får man bare mer isolasjon fra andre, og mer tid til å gruble på det triste.

Anonymkode: 0c43a...32c

Og du tror seriøst at det funker?

Anonymkode: 39630...e11

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Nei, jeg har bl a en mastergrad. Så  jeg er neppe dum. Hvis du derimot mener "har du ingen omtanke for HI", så tar du også feil. Det er av omtanke jeg skriver det. 

Kall det hva du vil, så lenge det funker. Det hjelper ikke HI å dyrke traumene sine. De går ikke bort av at hun blir ufør i alle fall, da får man bare mer isolasjon fra andre, og mer tid til å gruble på det triste.

Anonymkode: 0c43a...32c

Enig med deg, jeg. 

Anonymkode: 70ea5...2bf

[Merdee]

33 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Nei, jeg har bl a en mastergrad. Så  jeg er neppe dum. Hvis du derimot mener "har du ingen omtanke for HI", så tar du også feil. Det er av omtanke jeg skriver det. 

Kall det hva du vil, så lenge det funker. Det hjelper ikke HI å dyrke traumene sine. De går ikke bort av at hun blir ufør i alle fall, da får man bare mer isolasjon fra andre, og mer tid til å gruble på det triste.

Anonymkode: 0c43a...32c

Egen erfaring kan være en styrke når det medfører at noen setter seg godt inn i et tema, men det er samtidig viktig å huske på at det er noe i ordtaket «på seg selv kjenner man ingen andre».

Mennesker har ulik medfødt grad av robusthet, i tillegg vet du lite om eksakt hvilke psykiske eller potensielt fysiske skader HI kan ha fått av sine overgrep. 

Og du viser klassiske tegn på kognitiv feilslutning (med trykk på feilslutning): Studier har vist at en del mennesker som har smertefulle erfaringer og har kommet seg ut av dette/ videre, i etterkant får vesentlig nedsatt empati for andre i lik situasjon (for de selv har jo klart seg) og at de retrospektivt glemmer svært mye og overforenkler.

Endret 6. januar 2019 av Merdee

[Anonym bruker]

17 timer siden, Anonym bruker skrev:

Tidvis kjenner jeg på en dyp sorg og sterk bitterhet. Jeg kunne virkelig blitt noe stort. Ikke som en kjent person, ikke en kjendis av noe slag. Men en dannet og utdannet person med en bra og betydningsfull jobb. Betydningsfull for meg. Kanskje lærer, ingeniør, radiolog eller sykepleier, en sykepleier som jobbet et utsatt sted der det var ekstra behov for min kompetanse. Jeg var barnet i familien som elsket skolen. Jeg likte skolearbeid. Jeg gjorde det bra! Jeg fant glede i norskoppgaver, tolkning av dikt og noveller, sammendrag av en film, historier på nynorsk. Jeg fikk gode karakterer i stort sett alle fag, tross alt. Jeg leste fagbøker fordi det var gøy, spesielt pedagogikk. Jeg er den personen i familien som har lært kildekritikk og som forstår at det er av interesse å høre andres synspunkter, fordi jeg kan lære mer og kanskje også endre egne meninger og antakelser. 

Men alt dette er meningsløst. Det hjelper meg ikke til en jobb. Jeg klarer ikke å studere videre. Jeg ble som barn utsatt for seksuelle overgrep som preger meg daglig. Veien min leder meg nå mot uføretrygd. Det er så vondt. Jeg er sikker på at jeg egentlig hadde kapasiteten og mulighetene i meg til å komme meg så langt. Så sitter jeg heller fast i et psykisk uføre, og kan bare stikke tunga borti det som kunne vært. Jeg kjenner smaken godt nok til at det smerter meg. Til at jeg er bevisst på alt jeg går glipp av. Hadde det vært bedre å være enda litt mer ødelagt, slik at jeg ikke så tydelig kunne ane mitt potensiale? Eller kan kanskje interessene mine en dag hjelpe meg opp og videre? Tiden vil vise... 

Anonymkode: d2ac2...4d4

 

Anonymkode: 8af72...947

[Merdee]

33 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Enig med deg, jeg. 

Anonymkode: 70ea5...2bf

Det er ikke så mye være enig eller uenig i, det er rett og slett ikke slik det fungerer for de aller fleste.

Endret 6. januar 2019 av Merdee

[Anonym bruker]

17 timer siden, Anonym bruker skrev:

Tidvis kjenner jeg på en dyp sorg og sterk bitterhet. Jeg kunne virkelig blitt noe stort. Ikke som en kjent person, ikke en kjendis av noe slag. Men en dannet og utdannet person med en bra og betydningsfull jobb. Betydningsfull for meg. Kanskje lærer, ingeniør, radiolog eller sykepleier, en sykepleier som jobbet et utsatt sted der det var ekstra behov for min kompetanse. Jeg var barnet i familien som elsket skolen. Jeg likte skolearbeid. Jeg gjorde det bra! Jeg fant glede i norskoppgaver, tolkning av dikt og noveller, sammendrag av en film, historier på nynorsk. Jeg fikk gode karakterer i stort sett alle fag, tross alt. Jeg leste fagbøker fordi det var gøy, spesielt pedagogikk. Jeg er den personen i familien som har lært kildekritikk og som forstår at det er av interesse å høre andres synspunkter, fordi jeg kan lære mer og kanskje også endre egne meninger og antakelser. 

Men alt dette er meningsløst. Det hjelper meg ikke til en jobb. Jeg klarer ikke å studere videre. Jeg ble som barn utsatt for seksuelle overgrep som preger meg daglig. Veien min leder meg nå mot uføretrygd. Det er så vondt. Jeg er sikker på at jeg egentlig hadde kapasiteten og mulighetene i meg til å komme meg så langt. Så sitter jeg heller fast i et psykisk uføre, og kan bare stikke tunga borti det som kunne vært. Jeg kjenner smaken godt nok til at det smerter meg. Til at jeg er bevisst på alt jeg går glipp av. Hadde det vært bedre å være enda litt mer ødelagt, slik at jeg ikke så tydelig kunne ane mitt potensiale? Eller kan kanskje interessene mine en dag hjelpe meg opp og videre? Tiden vil vise... 

Anonymkode: d2ac2...4d4

Trist å høre. Men du kan komme deg ut av dette og bli den du vil bli. Det er jo bare tankene dine som bremser deg? Ikke la dem gjøre det. Slipp dem og «glem» det som har vært. Gjør det du vil! 

Anonymkode: ee9c3...d4d

[Merdee]

7 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Trist å høre. Men du kan komme deg ut av dette og bli den du vil bli. Det er jo bare tankene dine som bremser deg? Ikke la dem gjøre det. Slipp dem og «glem» det som har vært. Gjør det du vil! 

Anonymkode: ee9c3...d4d

«Bare» tankene hennes? Psykisk sykdom er også reell sykdom. 

I tillegg er psyke og kropp nært forbundet, på måter ikke alle helt forstår. Google traumerelatert blindhet eller broken heart sudden death, så forstår du kanskje noe mer.

Endret 6. januar 2019 av Merdee

[Anonym bruker]

52 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Enig med deg, jeg. 

Anonymkode: 70ea5...2bf

Du er like uopplyst som anonym 32c du da

Anonymkode: 39630...e11

[Anonym bruker]

Verden stopper ikke opp selv om man blir voldtatt eller slik. Ble det jeg også. GÅR helt fint med meg. Ofrer de ikke en tanke. Hvorfor skal man ødelegge livet sitt på å tenke på ting som skjedde i fortiden. Skjedd er skjedd liksom, ingenting og gjør med det nå... se framover isteden for å fokusere på det negative. Så enig med anonym over her jeg også.... 

Anonymkode: d1fc1...3cc

[Anonym bruker]

13 minutter siden, Merdee skrev:

Egen erfaring kan være en styrke når det medfører at noen setter seg godt inn i et tema, men det er samtidig viktig å huske på at det er noe i ordtaket «på seg selv kjenner man ingen andre».

Mennesker har ulik medfødt grad av robusthet, i tillegg vet du lite om eksakt hvilke psykiske eller potensielt fysiske skader HI kan ha fått av sine overgrep. 

Og du viser klassiske tegn på kognitiv feilslutning (med trykk på feilslutning): Studier har vist at en del mennesker som har smertefulle erfaringer og har kommet seg ut av dette/ videre, i etterkant får vesentlig nedsatt empati for andre i lik situasjon (for de selv har jo klart seg) og at de retrospektivt glemmer svært mye og overforenkler.

Jeg er veldig enig i det du skriver her. Selv om to personer har opplevd "det samme" kan følgene i ettertid for dem bli vidt forskjellige. Ikke fordi den ene er "flink" og den andre ikke er det, men fordi følgene uansett kan bli ulike og dermed gi ulike belastninger. Så kommer en hel rekke andre faktorer inn, som er med på å påvirke hvordan følgene for den enkelte blir, bl.a. familie/venner, støtteapparat ellers m.m.

Hi, jeg har vært gjennom mye i livet, om en ikke det samme som deg, men likevel ting som har påvirket helse og psyke mye. For meg ble det en aha-opplevelse da jeg virkelig innså (og tok til meg den følelsen) at uansett hva jeg mistet av utdanning og jobb, inntekt og sosialt liv, så var det ingen som kunne ta fra meg de evnene jeg grunnleggende hadde i meg. Min evne til å gjøre nytte av dem, de kunne variere, men evnene var der, uansett om jeg kunne bruke dem eller ikke. Jeg fikk beskjed av leger og spesialister at de ikke kunne hjelpe meg mer, at jeg bare måtte leve med de problemene jeg hadde. Men etter noen år og mer behandling, behandling jeg ikke hadde forsøkt tidligere, så begynte jeg å bli bedre. Og etterhvert kunne jeg også begynne å studere. Men selv om jeg ikke hadde kunnet gjøre det, så kunne ingen ha tatt fra meg de evnene jeg har i meg! Finn noe å gjøre som minner deg på de evnene du har, og sett pris på dem. Tenk hvor mye mindre du hadde hatt om du ikke hadde evnen til å glede deg over kunnskap, glede deg over å lese. Det gjør deg ikke til en bedre person om du kan studere eller jobbe igjen. Du er ikke mindre smart om du ikke kan studere eller jobbe!

Selv har jeg dessverre falt ut av jobb igjen, pga. en sykdom jeg muligens har hatt hele eller det meste av livet. Jeg jobber mye med meg selv, for å minne meg selv på at ingen kan ta fra meg mine mentale evner, min evne til å ta til meg kunnskap, min evne til å glede meg over kunnskap eller en god diskusjon om et tema som engasjerer meg.

Ikke tenk på din situasjon som statisk, en som aldri vil endre seg. Du vet ikke hva livet byr på om et år eller ti. Livet kan gjøre vendinger som gir deg mye lykke, selv om den kanskje ikke kommer i den formen du hadde håpet på. Prøv å akseptere situasjonen slik den er i dag, men vær åpen for at ting kan bli bedre også. Greier du å akseptere her og nå, da frigjør du deg fra bitterheten, og den er bare ødeleggende for deg selv.

Men alle mulige "gode råd", de må gjerne komme når man er mottakelig for det. En annen beskriver "tøff kjærlighet", men der det kan fungere for noen kan det være helt ødeleggende for andre. Noen ganger trenger man tid for å bearbeide gode råd også, noen ganger kommer de tilbake når man på et senere tidspunkt kanskje kan nyttegjøre seg av dem.

Min erfaring er at det å akseptere ting her og nå og ikke fokusere på bitterhet, det er frigjørende. Det er ingen mirakelkur, men det gjør hverdagen litt lettere, og det gjør at man (etterhvert, når man blir bedre på det - for det er en øvelse) slipper å kaste bort energi på bitterheten som kun bygger deg ned og skader deg selv. Og det å akseptere betyr ikke at du lukker dørene for muligheter i fremtiden, tvert imot. Men du må finne din vei, HI. Ta til deg det som kan hjelpe deg i tråden, og ikke la deg selv fokusere på det som blir negativt for deg.

Anonymkode: b59e4...788

[Anonym bruker]

Kjære HI, du har vært gjennom noe forferdelig. Det er et faktum. Du bør stoppe opp tenke over det som har skjedd, snakke seg gjennom hele hendelsen bearbeide hele hendelsen, ta deg tid til å tenke på hva som har skjedd. Lettere sagt enn gjort men det er veien videre. For etter dette kommer det steget videre. Alle skritt etter det er små skritt faktisk. Jeg har inntrykk av ditt innlegg at du har satt hele ditt liv i forhold til overgrepet og i ett innlegg. Det er feil, HI, livet er ei hel bok og overgrepet er bare ett kapittel. Hvordan fortsartsatte livet etter det forferdelige kapittlet? Ett skritt av gangen. Ei side i boka di av gangen. Hvordan starte på utdannelsen? Som alle andre, ett skritt av gangen. Det du skal gjøre er å gå på siden til universitetet du ønsker å studere, sjekke hva du trenger for å komme inn. Begynne litt av gangen.

Lykke til!

Hilsen, ett krigsbarn (men ikke bare det) og provisorfarmasøyt og spesialist.

Anonymkode: 16fdf...7f5

[Anonym bruker]

1 time siden, Merdee skrev:

Egen erfaring kan være en styrke når det medfører at noen setter seg godt inn i et tema, men det er samtidig viktig å huske på at det er noe i ordtaket «på seg selv kjenner man ingen andre».

Mennesker har ulik medfødt grad av robusthet, i tillegg vet du lite om eksakt hvilke psykiske eller potensielt fysiske skader HI kan ha fått av sine overgrep. 

Og du viser klassiske tegn på kognitiv feilslutning (med trykk på feilslutning): Studier har vist at en del mennesker som har smertefulle erfaringer og har kommet seg ut av dette/ videre, i etterkant får vesentlig nedsatt empati for andre i lik situasjon (for de selv har jo klart seg) og at de retrospektivt glemmer svært mye og overforenkler.

Herregud du er jo like komplett inkompetent som du beskylder hun andre for å være. Hun beskriver sin måte å komme ut av det. Og hun er helt tydelig på at det er basert på hennes egen personlige erfaring. Og det funket for henne. 

Så slutt å tro at hennes metode er noe dårligere enn det du beskriver. Hele innlegget ditt oser av dobbeltmoral. 

Anonymkode: 297ef...d0e