Andre som er sammen med menn som ikke er intellektuelle?

[Anonym bruker]

Noen andre som kan dele av sin erfaring?

Har vert sammen med denne mannen i 14 år og har 2 barn sammen. Hadde planer om å avslutte forholdet etter første året, men ble ved et uhell gravid. Var veldig ung og så ingen annen mulighet enn å fortsette forholdet.

Vi har et ok liv med 2 nydlige barn, flott hus/hage/bil/jobber/familie/venner osv. Alt er på plass bortsett fra at jeg ikke trives i forholdet. Mannen er fornøyd med unntak av for lite sex. Jeg derimot føler på et enormt savn på det intellektuelle planet. Jeg savner lange samtaler/diskusjoner ang samfunnet/politikk/bøker/livet generelt, men det er ikke mulig å få til. Han interesserer seg ikke for det som skjer i verden, har ingen behov for å diskutere andre ting enn «sladder» og biler/garasje. 

Har prøvd å forklare han dette men jeg når ikke inn. Jeg savner en mann å lage god mat og nyte en flaske vin med og prate om alt mellom himmel og jord. Han påstår at han også ønsker dette, men det er jo ikke mulig å få i gang interessante samtaler... Han forstår heller ikke helt dette med tradisjoner og viktigheten av barndommen til barna. Det å skape gode minne. Han er en flink pappa, men han er ikkje god på å ta initiativ til å ta barna med på slike ting, om så bare ute i hagen. Alt må igangsettes av meg. Nå i desember har han ikke bidratt med noe som har med julen å gjøre, kun vanlig plikter som å lage middag og støvsuge gulv.. Har spurt han mange ganger om han ikke kan tenke tilbake på hvordan barndommen hans var, hvilke gode minner han har som han vil videreføre til barna, men han husker ingenting..

Det er stor aldersforskjell mellom barna våre pga han først ikke ønsket flere barn, jeg har alltid drømt om stor familie.. Føler meg absolutt ikke ferdig, men mannen vil ikke ha flere. Dette hjelper ikke akkurat på forholdet.

Jeg har tenkt i 13 år at barna er viktigere enn mitt liv, og at det beste for dem er å bo sammen med mor og far. Dersom vi går fra hverandre vil ingen av oss ha råd til å beholde huset og vi må flytte fra det vi har bygd opp og inn i leiligheter begge to. Men jeg sliter sånn med å bo med denne mannen. Han er så ulik meg! Det føles så meningsløst i sitte i stua om kvelden i hver vår stol og se på TV, uten å snakke sammen om annet enn «svada».. 

Anonymkode: 75329...0ae

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Noen andre som kan dele av sin erfaring?

Har vert sammen med denne mannen i 14 år og har 2 barn sammen. Hadde planer om å avslutte forholdet etter første året, men ble ved et uhell gravid. Var veldig ung og så ingen annen mulighet enn å fortsette forholdet.

Vi har et ok liv med 2 nydlige barn, flott hus/hage/bil/jobber/familie/venner osv. Alt er på plass bortsett fra at jeg ikke trives i forholdet. Mannen er fornøyd med unntak av for lite sex. Jeg derimot føler på et enormt savn på det intellektuelle planet. Jeg savner lange samtaler/diskusjoner ang samfunnet/politikk/bøker/livet generelt, men det er ikke mulig å få til. Han interesserer seg ikke for det som skjer i verden, har ingen behov for å diskutere andre ting enn «sladder» og biler/garasje. 

Har prøvd å forklare han dette men jeg når ikke inn. Jeg savner en mann å lage god mat og nyte en flaske vin med og prate om alt mellom himmel og jord. Han påstår at han også ønsker dette, men det er jo ikke mulig å få i gang interessante samtaler... Han forstår heller ikke helt dette med tradisjoner og viktigheten av barndommen til barna. Det å skape gode minne. Han er en flink pappa, men han er ikkje god på å ta initiativ til å ta barna med på slike ting, om så bare ute i hagen. Alt må igangsettes av meg. Nå i desember har han ikke bidratt med noe som har med julen å gjøre, kun vanlig plikter som å lage middag og støvsuge gulv.. Har spurt han mange ganger om han ikke kan tenke tilbake på hvordan barndommen hans var, hvilke gode minner han har som han vil videreføre til barna, men han husker ingenting..

Det er stor aldersforskjell mellom barna våre pga han først ikke ønsket flere barn, jeg har alltid drømt om stor familie.. Føler meg absolutt ikke ferdig, men mannen vil ikke ha flere. Dette hjelper ikke akkurat på forholdet.

Jeg har tenkt i 13 år at barna er viktigere enn mitt liv, og at det beste for dem er å bo sammen med mor og far. Dersom vi går fra hverandre vil ingen av oss ha råd til å beholde huset og vi må flytte fra det vi har bygd opp og inn i leiligheter begge to. Men jeg sliter sånn med å bo med denne mannen. Han er så ulik meg! Det føles så meningsløst i sitte i stua om kvelden i hver vår stol og se på TV, uten å snakke sammen om annet enn «svada».. 

Anonymkode: 75329...0ae

Det høres ut som du kanskje er litt høy på deg selv og innbiller deg at du er bedre enn ham?  

Anonymkode: 608b3...c33

[Anonym bruker]

Det kan du selvsagt få lov til å mene. Jeg er ikke spesielt høy på meg selv, men jeg lengter etter noe mer i forholdet. Jeg tenker ikke at jeg er bedre enn han, men han er skrudd sammen på en annen måte. Han reflektere ikke over ting og er mer «her og nå» om du forstår..

Det jeg ønsker med denne tråden er svar fra andre som har det på samme måte. Og hvordan en ev. har fått det til å fungere?

HI

Anonymkode: 75329...0ae

[Anonym bruker]

Min fremtidige mann får en dame som ikke er så intellektuell. 

Anonymkode: 79c07...6c7

[Anonym bruker]

Jeg var, i 11 år. Da gikk det ikke lengre, etter å ha forsøkt i årevis. Det var ikke bare det at vi var på forskjellige nivå, men det ble mer og mer tydelig med årene. 

Er nå gift med en likesinnet. Mye bedre 😉

Anonymkode: ff5d1...ec5

[Anonym bruker]

Jeg har det på samme måte. Eneste han leser er Donald og liker ting jeg ikke liker. Ingenting å prate om bortsett fra barna. Jeg blir helt gal av det. Og tanken på og splitte opp familien for så *lite* er vond. Men jeg orker ikke mer snart jeg heller.. Så skjønner deg veldig godt!

Anonymkode: dceba...716

[Anonym bruker]

Jeg kunne ikke levd med en sånn mann. Mannen min leser ikke så mange bøker, men han leser aviser, følger med på nyheter, og er absolutt smart nok. Jeg kan likevel kjenne på savnet av ikke å ha en litterær mann. Det er på en måte som det mangler en dimensjon i samlivet vårt. 

Anonymkode: f1a94...6ca

[Anonym bruker]

Man blir som en morsfigur for sin egen mann. Akkurat det samme som skjer når han tjener mindre og dermed bidrar mindre.

Det er usexy.

Anonymkode: 7b600...799

[Anonym bruker]

Min forrige samboer var slik. Jeg gikk heldigvis før det ble barn. Er nå gift med en som er mer likesinnet og med de samme interessene både når det gjelder politikk, kultur, fysisk aktivitet osv. 

Anonymkode: 0af08...f17

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar. Du som gikk fra mannen din, hadde du barn? Hvordan gikk ev. det?

Trist å høre det er flere som har det slik. Er enig i at det er fælt å splitte familien for så «lite», men blir samtidig så frustrert over å leve slik! 

Blir så misunnelig på par som har funnet likesinnede partnere. Forstår at det ikke er garanti for at jeg hadde møtt en slik mann dersom det ble slutt med meg og samboeren min, men dette er et så sterkt savn i hverdagen at det ikke er lett å legge lokk på følelsene..

Anonymkode: 75329...0ae

[Anonym bruker]

Altså. savner man sex er det klart det er problematisk å fylle sekken utenfor forholdet, men intelektuell stimuli kan da hentes utenfra. Om du engasjerer deg i lokalpolitikk eller leser flere bøker eller tar et fag på universitetet eller skaffer deg en brevvenn spiller ingen rolle, bare gjør noe.

Anonymkode: 8c24a...1a6

[Anonym bruker]

Jeg skjønner veldig godt frustrasjonen din. Noe av det første jeg falt for hos min mann var nettopp intellektet, han er svært klok, belest og genuint interessert i både nyheter, kunst, kultur - og for eksempel å gå sammen på teater, i operaen eller kunstmuseet, eller kulinariske opplevelser ser jeg på som enormt berikende i mitt og vårt liv. Dette er også verdier jeg ønsker å overføre til barna. MEN: forholdet vårt består også av å gå turer, gå i svømmehallen, ta en is eller øl i parken - eller å lese tegneserier sammen på senga. Det er minst like berikende og romantisk. Poenget mitt er (forutsatt at du faktisk ønsker å satse på forholdet); begynn med å møte ham mer «på hans nivå» og finn på ting som er «deres» - hvis det gir næring kan dere forhåpentligvis utvide horisonten litt. Skjønner at det er grenser for hvor mye et menneske kan endre seg, men et forhold kan man faktisk jobbe utrolig mye med!! Lykke til til deg og dere, det høres trist ut å leve slik.

Anonymkode: 3ab16...df3

[Anonym bruker]

34 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Tusen takk for svar. Du som gikk fra mannen din, hadde du barn? Hvordan gikk ev. det?

Trist å høre det er flere som har det slik. Er enig i at det er fælt å splitte familien for så «lite», men blir samtidig så frustrert over å leve slik! 

Blir så misunnelig på par som har funnet likesinnede partnere. Forstår at det ikke er garanti for at jeg hadde møtt en slik mann dersom det ble slutt med meg og samboeren min, men dette er et så sterkt savn i hverdagen at det ikke er lett å legge lokk på følelsene..

Anonymkode: 75329...0ae

Jeg har det på samme måte med min mann. Vi har bestemt oss for å skilles og det er faktisk hans valg pga manglende sexliv. Jeg kunne godt ha fortsatt som gode venner. Jeg går på teater, konserter osv med venner. Jeg føler jo at jeg har vært hans mor i alle disse årene..jeg styrer økonomi, hus, alt mtp barna, sykdom, lege, skole, møter, klær, turer, tradisjoner, ferie osv osv. Han tar null initiativ. De siste årene er det serier på netflix som har samlet oss som par. Vi har ingen andre felles interesser, bortsett fra barna da selvsagt. Og det må jeg gi ham, han er en kjærlig og god far som absolutt vil det beste for barna. Men jeg kjenner på det at jeg er sliten, jeg føler at jeg drar lasset helt alene og har ingen og rådføre meg med, for han kommer aldri med noe som helst innspill og alt hva jeg sier er alltid det beste og riktige. Jeg føler det som et stort ansvar, for det er jo ikke alltid sikkert at jeg vet best eller at valgene jeg tar er de riktige. Det hadde vært helt fantastisk å ha en mann som tok avgjørelser på egenhånd  uten at jeg trengte å tenke på om det var rett eller galt etterpå. Det blir godt å skilles, men jeg gruer meg noe voldsomt pga barna. Og samtidig så tenker jeg at jeg på en måte fortsatt må veilede ham nå når han skal bo alene. 

Ikke helt svaret du ville ha her, men her har du iallefall en "likesinnet"!

Anonymkode: 9192f...3e2

[Anonym bruker]

12 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har det på samme måte med min mann. Vi har bestemt oss for å skilles og det er faktisk hans valg pga manglende sexliv. Jeg kunne godt ha fortsatt som gode venner. Jeg går på teater, konserter osv med venner. Jeg føler jo at jeg har vært hans mor i alle disse årene..jeg styrer økonomi, hus, alt mtp barna, sykdom, lege, skole, møter, klær, turer, tradisjoner, ferie osv osv. Han tar null initiativ. De siste årene er det serier på netflix som har samlet oss som par. Vi har ingen andre felles interesser, bortsett fra barna da selvsagt. Og det må jeg gi ham, han er en kjærlig og god far som absolutt vil det beste for barna. Men jeg kjenner på det at jeg er sliten, jeg føler at jeg drar lasset helt alene og har ingen og rådføre meg med, for han kommer aldri med noe som helst innspill og alt hva jeg sier er alltid det beste og riktige. Jeg føler det som et stort ansvar, for det er jo ikke alltid sikkert at jeg vet best eller at valgene jeg tar er de riktige. Det hadde vært helt fantastisk å ha en mann som tok avgjørelser på egenhånd  uten at jeg trengte å tenke på om det var rett eller galt etterpå. Det blir godt å skilles, men jeg gruer meg noe voldsomt pga barna. Og samtidig så tenker jeg at jeg på en måte fortsatt må veilede ham nå når han skal bo alene. 

Ikke helt svaret du ville ha her, men her har du iallefall en "likesinnet"!

Anonymkode: 9192f...3e2

Som å høre om min mann😅Vi har heldigvis samme humor og ler mye, men savner en som bidrar mer, jeg planlegger, kjøper klær,og utstyr, handler all mat, betaler regninger, lager middag. Følger opp lege, tannlege, og alt praktisk med 4 barn. Han gjør alt det gøye samt trener 2-3 ganger i uka, jeg 90% av det kjedelige ingen tid eller overskudd igjen til å gjøre noe for meg selv. Han bidrar noe hjemme og er veldig aktiv med barna. Er snill og god, men savner en som bidrar mer praktisk, tar tak og som jeg kan ha flere gode samtaler med, han tuner fort ut i samtaler. Og vi har forskjellige interesser . Men men, en kan vel ikke få i pose og sekk. Elsker han tross alt, men tenker at kommer vi oss over småbarn og storbarn fasen så vil nok de kjipe tingene ikke overskygge så mye. Lite sex, kanskje 1-2 ganger per måned, jeg har lite lyst, men han skjønner ikke hvorfor🤯👏

Anonymkode: f03c1...ae8

[Optatium]

Jeg var sammen med en slik mann i 10 år. I tillegg hadde vi store problemer når det gjaldt kommunikasjon, hans holdning til kvinner oh barneoppdragelse. Endte med at jeg gikk fra han når jeg var gravid med nummer to, begeret var rett IG slett fullt. 

Nå er jeg singel, og selv om det er litt ensomt av og til, er det langt bedre enn å være sammen med en som ikke visste hva den kalde krigen var og som syns Putin var litt «artig». 

 

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Det kan du selvsagt få lov til å mene. Jeg er ikke spesielt høy på meg selv, men jeg lengter etter noe mer i forholdet. Jeg tenker ikke at jeg er bedre enn han, men han er skrudd sammen på en annen måte. Han reflektere ikke over ting og er mer «her og nå» om du forstår..

Det jeg ønsker med denne tråden er svar fra andre som har det på samme måte. Og hvordan en ev. har fått det til å fungere?

HI

Anonymkode: 75329...0ae

Hva med å beholde mannen, men bli med på bokring eller bli medlem av et parti ? Du kan vel gjøre dette på egenhånd? 

Anonymkode: 01340...2cf

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Noen andre som kan dele av sin erfaring?

Har vert sammen med denne mannen i 14 år og har 2 barn sammen. Hadde planer om å avslutte forholdet etter første året, men ble ved et uhell gravid. Var veldig ung og så ingen annen mulighet enn å fortsette forholdet.

Vi har et ok liv med 2 nydlige barn, flott hus/hage/bil/jobber/familie/venner osv. Alt er på plass bortsett fra at jeg ikke trives i forholdet. Mannen er fornøyd med unntak av for lite sex. Jeg derimot føler på et enormt savn på det intellektuelle planet. Jeg savner lange samtaler/diskusjoner ang samfunnet/politikk/bøker/livet generelt, men det er ikke mulig å få til. Han interesserer seg ikke for det som skjer i verden, har ingen behov for å diskutere andre ting enn «sladder» og biler/garasje. 

Har prøvd å forklare han dette men jeg når ikke inn. Jeg savner en mann å lage god mat og nyte en flaske vin med og prate om alt mellom himmel og jord. Han påstår at han også ønsker dette, men det er jo ikke mulig å få i gang interessante samtaler... Han forstår heller ikke helt dette med tradisjoner og viktigheten av barndommen til barna. Det å skape gode minne. Han er en flink pappa, men han er ikkje god på å ta initiativ til å ta barna med på slike ting, om så bare ute i hagen. Alt må igangsettes av meg. Nå i desember har han ikke bidratt med noe som har med julen å gjøre, kun vanlig plikter som å lage middag og støvsuge gulv.. Har spurt han mange ganger om han ikke kan tenke tilbake på hvordan barndommen hans var, hvilke gode minner han har som han vil videreføre til barna, men han husker ingenting..

Det er stor aldersforskjell mellom barna våre pga han først ikke ønsket flere barn, jeg har alltid drømt om stor familie.. Føler meg absolutt ikke ferdig, men mannen vil ikke ha flere. Dette hjelper ikke akkurat på forholdet.

Jeg har tenkt i 13 år at barna er viktigere enn mitt liv, og at det beste for dem er å bo sammen med mor og far. Dersom vi går fra hverandre vil ingen av oss ha råd til å beholde huset og vi må flytte fra det vi har bygd opp og inn i leiligheter begge to. Men jeg sliter sånn med å bo med denne mannen. Han er så ulik meg! Det føles så meningsløst i sitte i stua om kvelden i hver vår stol og se på TV, uten å snakke sammen om annet enn «svada».. 

Anonymkode: 75329...0ae

Har der egentlig snakket sammen ? Eller har du fortalt hva du føler ?

Eller kommer han til å få helt sjokk når du sier at du vil skilles ? 

Anonymkode: 01340...2cf

[Anonym bruker]

Forstår deg veldig godt, kunne aldri, uansett hvor cocky det høres ut, funnet en mann som ikke har like høy intelligens eller tenkende som meg selv. Selvom du mener att ungene har det «bedre» med hus, hage og en to foreldre som bor sammen, synes jeg att du skal tenke på deg selv også. Ungene flytter ut og finner seg egne partnere og lager egen familie, men det er du som må leve videre med mannen din. Du høres ung ut da du vil ha ett til barn, dette har du mulighet til å få nå, ikke om kanskje 20 år da barna har flyttet ut. Synes du burde snakke med mannen din om dette også tenke på deg selv først og fremst da det er du som må leve med konsekvensene i fremtiden.

Anonymkode: 5d916...a72

[Anonymjente200]

.

[Anonym bruker]

Hei, HI. Du og mannen din er nok veldig forskjellige.

Har også hatt noen litt enkle partnere før, det passer ikke for meg. Hadde ensom ikke hadde hørt om Windsor familien og som kunne si sånt som "jeg hater arabere". En annen kjæreste hadde aldri lest en skjønnlitterær bok. Kun bøker i forbindelse med skole eller fag.

Spørsmålet er om du kan leve med dette. Kan du finne andre steder du kan få denne typen stimuli? sannsynligvis har mannen din mange gode sider også, kanskje er dette nok til å bli.

Egentlig tror jeg at du vil få det bedre med en annen mann, husk at når barna blir eldre er det dere to som skal være sammen.

Anonymkode: 90cf8...bac

[Anonym bruker]

Dette er omtrent som her hos oss. Jeg skal ikke gå i detalj, for likhetene er store. 

Jeg har bare bestemt meg for å bli. Intellektuell kan jeg være på jobb, og bare godta at min mann på svært mange områder er en enkel sjel. Jeg lever i et rolig og trygt forhold, vi er gode venner, og jeg er jo glad i ham. En skilsmisse hadde betydd mye større frihet, men likevel, det er ikke verdt det. 

Anonymkode: f433f...732

[Anonym bruker]

6 timer siden, Anonym bruker skrev:

Man blir som en morsfigur for sin egen mann. Akkurat det samme som skjer når han tjener mindre og dermed bidrar mindre.

Det er usexy.

Anonymkode: 7b600...799

Jeg blir flau over kvinnfolk når jeg leser dette. Usexy at menn tjener mindre, vel da får vi ha det så godt da med lavere lønn enn menn for samme jobb.

 HI, hva med å engasjere seg i politisk arbeid/interesseorganisasjon? Lage lesesirkel? Kan du ikke få dette behovet dekket andre steder?

Anonymkode: faefd...244

[Hjertefru]

Skal vel litt til å finne en partner med like interesser. Vil ikke si jeg er intellektuell, men er glad i å reflektere, mer enn man kan si om mannen min. Han er ikke dum, men han lever her og nå og er mer opptatt av praktiske ting enn meg. Vi har lik humor og passer godt sammen på andre måter da....

I ditt tilfelle syns jeg hans initiativløshet og det at dere ikke er enige om antall barn høres ut som et større problem enn at du er mer «intellektuell».

[Anonym bruker]

Vi har det på samme måte. Det går ikke an å kommunisere om noe som helst utover helt enkle beskjeder. Han får det rett og slett ikke med seg eller forstår ikke. Han er noen ganger med på diskusjoner, men de slutter like fort som de begynner fordi han ikke forstår hva vi diskuterer. Jeg løser det ved å få påfyll på jobb, i selskaper, med venner osv. Problemet er hvis vi er på ferie eller har fri. Da er det lett å gå på veggen. Jeg må også dytte alt av beskjeder inn med teskje. Hvis jeg foreksempel sier barna skal på tur i barnehagen i morgen forstår han ikke hva det innebærer mtp pakking av klær, sekk etc. Derfor må jeg også skrive en liste over det som skal med. Slik er det med alt i hverdagen. Han er ikke i stand til å sørge for økonomien, planlegging av vakter, pakking av klær eller noe annet praktisk.

Jeg må også forklare helt enkle ting her hjemme: klesvasken må tas ut og henges opp for hvis ikke blir klærne ødelagt, du kan ikke vaske svarte klær med hvite selv om håndklærne i ulike farger kan vaskes sammen, du kan ikke la barna sitte foran tv i flere timer og forvente godt humør i etterkant, barna trenger kveldsmat før de legger seg selv om de spiser mat kl 17 og når man sitter oppe halve natten blir man trøtt og grinete påfølgende dag. Det er som å ha en vrang og mindre intelligent tenåring i hus. Jeg vet ikke lenger om det er latskap eller dumhet som gjør det. 

Jeg blir fordi jeg ikke ønsker barna skal vokse opp i to hjem der et av hjemmene overhodet ikke fungerer. 

Anonymkode: 4e0cf...ad5

[sug lut]

10 timer siden, Optatium skrev:

Jeg var sammen med en slik mann i 10 år. I tillegg hadde vi store problemer når det gjaldt kommunikasjon, hans holdning til kvinner oh barneoppdragelse. Endte med at jeg gikk fra han når jeg var gravid med nummer to, begeret var rett IG slett fullt. 

Nå er jeg singel, og selv om det er litt ensomt av og til, er det langt bedre enn å være sammen med en som ikke visste hva den kalde krigen var og som syns Putin var litt «artig». 

 

Å hjelp. Du må ha vært bevisstløs i gjerningsøyeblikket.