Deprimert mann

[Anonym bruker]

Min mann er deprimert. Bang sa det i august og det han hadde brygget på en stund lammet ham. Utbrent. Depressiv. Klump i brystet, handlingslammet, fra daglig sex til null initiativ og sexlyst (jeg holder på å daue i selvtilliten min), fremtidspessimisme, alt er et ork osv. 

 

Lege vil han ikke til...

 

Hvor lenge kan en depresjon være så dyp? Er dette et tegn på at han ikke tenner på meg og elsker meg, vi har en nyfødt baby og jeg er jo redd han er med meg bare av plikt og død kjærlighet fra hans side. Kan nærhet og god sex gjennoppstå etter en lengre periode med avstand og sårethet hos begge? Utro er han ikke, det er jeg rimelig trygg på. 

 

Kan jeg legge meg på en madrass i stua og ta vare på meg selv til avvisningen og avstanden er over, er helt skuddskada og selvtilitsløs etterhvert. Fælt å ligge der i felles seng og føle meg som det ekleste mennesket på jordkloden. Men forlater ikke partner i en vanskelig situasjon hvis det er bedre for ham at jeg er der selv om jeg dør litt inni meg av gapet mellom oss for tiden. Har spurt og svaret er tvetydig: han vil ikke jeg skal sove i stua fordi han får vondt av at han føler seg kjip mot meg,  angående sexlyst så er sex det viktigste i livet hans men han har mista initiativet og det føles unaturlig, sier han, og snakker om drøm om trekant i samme sleng. Jeg føler da at han har sexlyst men bare ikke overfor meg og det er sårt særlig i babyfasen som er skjør i seg selv. Jeg spør om han syns det er vanskelig med avstanden mellom oss for tiden, han sier ja, men «jeg vet jo at mye av grunnen er at jeg ikke liker meg selv for tiden». Han sier han ikke vil ha flere barn, han kan kutte strengen (31 år...), fordi han uansett ikke ser for seg kull nr 2 når han er femti (men en annen dame da underforstått). Jeg tisser på meg av at forholdet er så vanskelig for ham å være i at han tenker sånn. 

 

Så: kan depresjon fortone seg sånn uten at det er kjærligheten det står på? Kan jeg verne meg selv i denne fasen og sove med baby over annet rom for å ikke gå i stykker? Eller svikter jeg den deprimerte og bidrar til større distanse og bør bite tenna sammen og dø innvendig i dobbeltsenga hvor de avvisende og depressive samtalene fortoner seg.

 

Sykemeldes vil han selvsagt heller ikke.

 

What to do og hva i hekken gjøre med egne følelser oppi dette?

Anonymkode: d15f1...160

[Anonym bruker]

Ser det fremstår som om jeg er en sexavhengig tenåring. Jeg er altså 35 og lever fint en sexløs periode. Problemet mitt er avvisningen fra mannen som har hatt sex som det viktigste i livet sitt til å ikke klare å være nær meg. DET gjør vondt. Ikke den fysiske mangelen på penetrering. 

 

Fortelle ham dette? Eller er det min tur til å tåle og bære ham? Og med det tåle og bli såra og tåle og stå i det?

Anonymkode: d15f1...160

[Anonym bruker]

Du må sette krav til han at må gå til lege, det er han sin plikt som pappa og ektemann å få hjelp til å bli bedre. Nå har han vært deprimert i snart et halvt år, og det høres ut som om han bare blir verre, så det å ikke gå til lege er ikke noe alternativ lenger.

Anonymkode: 51608...fcc

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ser det fremstår som om jeg er en sexavhengig tenåring. Jeg er altså 35 og lever fint en sexløs periode. Problemet mitt er avvisningen fra mannen som har hatt sex som det viktigste i livet sitt til å ikke klare å være nær meg. DET gjør vondt. Ikke den fysiske mangelen på penetrering. 

 

Fortelle ham dette? Eller er det min tur til å tåle og bære ham? Og med det tåle og bli såra og tåle og stå i det?

Anonymkode: d15f1...160

Prøv å kke ta det til deg, ikke tenk at det er deg det er noe galt med. Det er mest sannsynlig sykdommen som gjør han sånn, når man blir skikkelig deprimert mister man litt fotfestet og blir mange ganger litt egoistisk uten at man mener å være det, eller merker det selv. Men du er nødt til å sette krav til han med at han må få hjelp. Du kan ikke hjelpe en som ikke vil hjelpe seg selv, og du kan ikke utslette deg for han hvis ikke i det minste vil prøve å bli bedre

Anonymkode: 51608...fcc

[Anonym bruker]

Tusen takk, gode damer. 

 

Dere som har peiling (dette er helt feil sted å spørre, lurer bare på om noen kan tenke høyt med meg): Angående psykose. I august/sept var mannen helt ute. Plutselig ute av karakter, akutt depressive tanker, ekstremt aggressiv og irritabel (veldig karakterbrist), og det påfallende; han hørte av og til feil. En venninne fortalte om mannens sykkelkjøp i en hel time. Senere samme dag sier min mann» Kult at mannen til Live var på dykkerkurs». Ikke hele tiden, men noen sånne episoder. Var alene hjemme i 4 døgn og det så ut som et eksplodert russisk bordell da jeg kom hjem, dynene revet ned på gulvet uten sengetøy, katten utsultet, sovepose i bilen (!) med alle baksetene slått ned. Kommenterte det ikke. Og nå er han kognitivt på plass og driver ikke med denne type ekstrematferd. Kan det ha vært en psykotisk episode? Varte noen uker. Han sa noen stygge ting til meg, som jeg har gjenfortalt de siste dagene, som han ikke husker å ha sagt.

 

hi

Anonymkode: d15f1...160

[Anonym bruker]

Stakkars deg, dette er tungt og skummelt og veldig alvorlig. Det mest alvorlige synes jeg er at han ikke vil til lege. Men du må ta vare på deg selv også, og barnet. Du kan legge deg i stua som et signal om at hvis han ikke vil ta tak i sin alvorlige sykdomstilstand kan du ikke dele seng med ham, på sikt heller ikke liv, men det trenger du ikke å si. Det er ikke deg, det er sykdommen, og han griper etter "trekant" som halmstrå for å prøve å berolige seg selv, vil jeg tro, for han må jo være like skremt av å ha mistet all lyst, så da drømmer han liksom om noe han vet er helt uaktuelt fordi det kan passere som "sexlyst".

Få ham i behandling. Det er lenge nok nå.

Anonymkode: 35453...1c1

[Anonym bruker]

Jeg vil råde deg til å dra til legen og prat med han selv. Eventulet at han blir tvunget til behandling om ikke du, familie og venner kan hjelpe han. 

De tidligere episodene og nå dette. Det lyder ikke godt. Få venner og familie med på å prate med han. Men ta deg en time hos legen eller en psykolog selv og fortell det som skjer med han. Så han får hjelp. 

Hvis dere holder på sånn her og han blir bedre av «seg selv» så kan det gjenta seg igjen om noen år, og da er barnet eldre. Det tror jeg du helst vil slippe.

og vær så snill, ikke legg noe over på deg selv. Se for deg at det der ikke er mannen din, da kan du distansere ordene hans og distansere deg fra handlingene også. Men søk hjelp. 

Anonymkode: 0017f...06c

[Anonym bruker]

Du må ringe mannens fastlege å fortelle hvordan det er fatt..

Også må du skille mellom manen din og sykdommen hans. 

Når han fabulerer om kull nr 2 etter nok fordi han forventer at du forlater han hvis han ikke blir frisk igjen. Trekant fordi han ikke klarer å prestere. Null sex fordi han er syk. Det er ikke din feil, men han merker nok at dette tærer på deg og er redd for at du går. 

Klart det tærer på selvtilliten din. Men du ser vel ikke annerledes ut nå enn når han var frisk og hadde lyst på deg? Ikke snu dette om til at det er deg det er synd på. Mannen er tydeligvis veldig syk. 

Anonymkode: e90d1...3a2

[Anonym bruker]

Jeg er enig med deg i at man ikke forlater noen i en slik situasjon, men det fordrer at de tar grep selv. Gi ham en frist for å bestille legetime. Hvis denne fristen ikke overholdes, bestiller du time og kjører ham dit. Nekter han å motta hjelp flytter du ut, eventuelt midlertidig. Opplys om disse planene når du ber ham bestille time. Vær klar, bestemt og kompromissløs. Vis at du bryr deg, men stå på ditt. Blir han helt «ute» igjen, ringer du akuttpsykiatrisk. Lykke til!

Anonymkode: 06701...cd9

[Anonym bruker]

En barndomsvenn av meg gikk på en heftig smell for et par år siden. Han mistrivdes på jobben og hadde for mye å gjøre/tenke på. Plutselig en dag husket han ikke hvordan man koker nudler.

Han endret hele arbeidssituasjonen sin, og etter litt tid har alt har blitt helt topp i familien der! Uten behandling.

Dette fikser dere! Men kanskje dere må snu på et par ting, eller velge bort noe for å få en enklere hverdag?

Hilsen mann

Anonymkode: 52ba3...0d7

[Anonym bruker]

9 timer siden, Anonym bruker skrev:

Min mann er deprimert. Bang sa det i august og det han hadde brygget på en stund lammet ham. Utbrent. Depressiv. Klump i brystet, handlingslammet, fra daglig sex til null initiativ og sexlyst (jeg holder på å daue i selvtilliten min), fremtidspessimisme, alt er et ork osv. 

 

Lege vil han ikke til...

 

Hvor lenge kan en depresjon være så dyp? Er dette et tegn på at han ikke tenner på meg og elsker meg, vi har en nyfødt baby og jeg er jo redd han er med meg bare av plikt og død kjærlighet fra hans side. Kan nærhet og god sex gjennoppstå etter en lengre periode med avstand og sårethet hos begge? Utro er han ikke, det er jeg rimelig trygg på. 

 

Kan jeg legge meg på en madrass i stua og ta vare på meg selv til avvisningen og avstanden er over, er helt skuddskada og selvtilitsløs etterhvert. Fælt å ligge der i felles seng og føle meg som det ekleste mennesket på jordkloden. Men forlater ikke partner i en vanskelig situasjon hvis det er bedre for ham at jeg er der selv om jeg dør litt inni meg av gapet mellom oss for tiden. Har spurt og svaret er tvetydig: han vil ikke jeg skal sove i stua fordi han får vondt av at han føler seg kjip mot meg,  angående sexlyst så er sex det viktigste i livet hans men han har mista initiativet og det føles unaturlig, sier han, og snakker om drøm om trekant i samme sleng. Jeg føler da at han har sexlyst men bare ikke overfor meg og det er sårt særlig i babyfasen som er skjør i seg selv. Jeg spør om han syns det er vanskelig med avstanden mellom oss for tiden, han sier ja, men «jeg vet jo at mye av grunnen er at jeg ikke liker meg selv for tiden». Han sier han ikke vil ha flere barn, han kan kutte strengen (31 år...), fordi han uansett ikke ser for seg kull nr 2 når han er femti (men en annen dame da underforstått). Jeg tisser på meg av at forholdet er så vanskelig for ham å være i at han tenker sånn. 

 

Så: kan depresjon fortone seg sånn uten at det er kjærligheten det står på? Kan jeg verne meg selv i denne fasen og sove med baby over annet rom for å ikke gå i stykker? Eller svikter jeg den deprimerte og bidrar til større distanse og bør bite tenna sammen og dø innvendig i dobbeltsenga hvor de avvisende og depressive samtalene fortoner seg.

 

Sykemeldes vil han selvsagt heller ikke.

 

What to do og hva i hekken gjøre med egne følelser oppi dette?

Anonymkode: d15f1...160

Helt merkelig og lite reflektert at du retter hele situasjonen mot deg og mangel på sex. Du skjønner vel at det ikke har noe med deg å gjøre? 

Mannen bør naturligvis søke legehjelp, men for mange menn (spesielt) er det et nederlag. 

Håper han tar steget og får hjelp.

Anonymkode: f9490...f0f

[Anonym bruker]

10 timer siden, Anonym bruker skrev:

 

Hvor lenge kan en depresjon være så dyp? Er dette et tegn på at han ikke tenner på meg og elsker meg, vi har en nyfødt baby og jeg er jo redd han er med meg bare av plikt og død kjærlighet fra hans side. Kan nærhet og god sex gjennoppstå etter en lengre periode med avstand og sårethet hos begge? Utro er han ikke, det er jeg rimelig trygg på. 

 

Det kan var hvor lenge som helst, det. Så lenge han ikke søker hjelp kan det vare i årevis.

Men du er bra dum hvis du får dette til å handle om deg. Dét hjelper i alle fall ikke...

Anonymkode: fa05f...c3a

[Anonym bruker]

7 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det kan var hvor lenge som helst, det. Så lenge han ikke søker hjelp kan det vare i årevis.

Men du er bra dum hvis du får dette til å handle om deg. Dét hjelper i alle fall ikke...

Anonymkode: fa05f...c3a

At jeg er dum hjalp kjempemye å høre. Takk ❤️ 

 

Ellers tusen takk for gode svar:-)

 

Jeg håper jo det ikke handler om meg og sex, selvsagt, det utelukker likevel ikke at jeg etter måneder i dette alene med et ansvar. Dor en baby og redsl for at han skal stikke fra oss eller bli enda sjukere, faktisk har endt opp som forvirret med en tro på at det handler om meg. Derav innlegget. Ellers høyt utdannet og langt fra pur ung. Så kanskje man kan bli dum av å vasse oppi deitt lenge. 

 

Hi

Anonymkode: d15f1...160

[Anonym bruker]

Beklager skrivefeil. Ammer og er sliten.

 

Og hva hjelper det om JEG forstår at det ikke handler om meg, hvis han tolker egne følelser og opplevelser dit hen, og grubler og handler etter det. Han har som nevnt over aldri kjent på dette landskapet før, og opplever nok nedsatt lyst som skremmende, og projiserer dermed det til å handle om meg eller vår relasjon. Dessverre. Hjelp er nok lurt ja 🙂 dog redd en behandler er like «dum» som meg og tar ham på ordet og får det til å handle om at han ikke tenner på meg og dermed må ut av forholdet fremfor å sortere og bli frisk 🙂 

 

Hi

Anonymkode: d15f1...160

[Anonym bruker]

Har ikke lest alt, men det høres ut som at han har fått en fødselsdepresjon. Menn kan også få det.

Anonymkode: cd589...b20

[Anonym bruker]

Til deg over her som peker sterkt på at det ikke handler om meg. Etter å ha vært fornærmet i 4,5 minutt er jeg glad du sier så tydelig ifra (kunne droppa det med dum da;-)). Selvsagt handler det om andre enn meg. Likevel eier gangene følelser og tanker og det er jo det som er skummelt med en depresjon. 

 

Har sagt jeg alltid kommer til å være der for ham uansett hva som skjer. Jeg går ikke. Men jeg har også sagt at jeg syns det er smertefullt også for meg. Jeg var vanskelig i svangerskapet med mye jobb og stress og grining og tok mye plass. Det her jeg skyldfølelse for og dermed er det vondt å ikke få komme nær og reparere.

Anonymkode: d15f1...160

[Anonym bruker]

Med den holdningen kommer dere gjennom dette sammen, helt sikkert!

Mitt råd: Tenk enkelt, hele veien! Det er det eneste som funker om du skal ha med deg gubben gjennom denne "utfordrende" fasen i livet.

Jeg tror også at barna deres vil takke deg den dagen kommentaren din "Jeg går ikke" kan snus om til "Jeg gikk ikke".

Anonymkode: 52ba3...0d7

[Anonym bruker]

Jeg ville snakket med ham om bekymringen, og sagt at du vurderer å melde bekymring til fastlegen dersom han ikke oppsøker legen selv.

Og mene det, selvsagt. Det vil si at du gjør noe med det dersom han fremdeles mener at legen ikke er rette veien å gå.

Jeg jobber i psykiatrien, og det du skriver tolker jeg som alvorlig.

Anonymkode: 8a1d3...2c3

[Anonym bruker]

Mannen din er syk. Jeg tror nok du ikke ville stusset over mangelen på sexlyst dersom han hadde vært fysisk syk, psykisk sykdom kan også ha slik effekt. Det har ingenting med din attraktivitet å gjøre, så legg det vekk med en gang. Han trenger behandling, du kan kontakte fastlege, eller hvis det finnes der dere bor, distriktspsykiatrisk senter som skal ha ø-hjelpsfunksjon. Dere har vært i krise lenge og trenger hjelp nå.

Det er ikke uvanlig at nybakte fedre blir deprimerte, og det er absolutt hjelp å få! Men det er ofte skamfullt for menn å bli deprimert, mange tenker at det er å være svak og forsøker å komme seg gjennom det på egen hånd. Den rare atferden hans trenger ikke bety psykose. Deprimerte kan ha humørforandringer, problemer med konsentrasjon og angst.

Du er ikke dum, du er i en situasjon du ikke har vært i tidligere, og som du sikkert ikke har forventet å havne i. Dessuten er du nybakt mor. Men du er nok den som må ta affære her, snakk med mannen din, si at du trenger at han oppsøker hjelp og skaff han legetime. Sørg for at han kommer dit og bli gjerne med inn. Hvis han har en god kompis/slektning som kan være aktuell, allier deg med denne. Vær åpen med mannen din, ikke gjør noe bak ryggen hans. Dette kommer dere gjennom! Lykke til!

Anonymkode: dc7da...192

[Anonym bruker]

Tusen takk alle sammen. Jeg har gjort mange feil i denne prosessen, vært sår og redd og dermed av og til sint. Jeg skal gjøre mitt for å håndtere det annerledes fremover og ta inn over meg at han er så syk at det han sier og gjør er sykdom og ikke mangel på kjærlighet. 

 

Hadde vært lett å rådd andre, men i kampens hete og med hjertet åpent inn i det ble det vanskeligere enn jeg ville forestilt meg. 

 

Takk. Setter enormt pris på kommentarer og kunnskap. 

Anonymkode: d15f1...160

[Anonym bruker]

Råde ikke rådd 🥵

Hi

Anonymkode: d15f1...160

[Anonym bruker]

HAMARTIA:
 
UTTALE [hama´rtsia]
ETYMOLOGI fra gresk hamartia 'feil'
ETTER ARISTOTELES feilgrep hos helt i gresk tragedie, som fører til heltens fall, siden innsikt, vekst og lykkelig avslutning

Anonymkode: d15f1...160

[Anonym bruker]

Kan legge til at han sier han ikke vet hvem han er lengre, har mistet identiteten sin. Ikke var språk. Føler seg banket flat til under jorden. Føler seg svak og har da altså mistet initiativet til feks sex og det føles unaturlig (som jeg har hengt meg opp i og tolket som at han har mistet evnen til å være intim med meg men savner sex med andre og dette gjør så vondt at jeg har holdt på å gå i stykker). 

Jeg har mast på han selv om han sier han trenger space, fordi egoet mitt har sultet etter bekreftelse 😞 

Hi

 

 

Anonymkode: d15f1...160

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Kan legge til at han sier han ikke vet hvem han er lengre, har mistet identiteten sin. Ikke var språk. Føler seg banket flat til under jorden. Føler seg svak og har da altså mistet initiativet til feks sex og det føles unaturlig (som jeg har hengt meg opp i og tolket som at han har mistet evnen til å være intim med meg men savner sex med andre og dette gjør så vondt at jeg har holdt på å gå i stykker). 

Jeg har mast på han selv om han sier han trenger space, fordi egoet mitt har sultet etter bekreftelse 😞 

Hi

 

 

Anonymkode: d15f1...160

Du må skaffe han hjelp, og du nevnte at du er redd han vil gå da. Det tror jeg neppe han gjør. Men om du ikke skaffer han hjelp så kan det hende.  

Et sånt liv med noen er ikke noe stort å skryte av. Vil du heller at mannen din skal bli frisk å få hjelp? Eller holde på sånn her fordi du er redd han vil gå? 

Gjør deg selv, barnet og mannen en tjeneste. 

Og om dere går hver deres vei, så er det mye bedre enn å ha det sånn her. 

Anonymkode: 0017f...06c

[Anonym bruker]

Oj. Mannen din er alvorlig syk! Dette er ikke riktig tidspunkt å fokusere på deg selv og dine behov. Har du snakket med andre om mannen din? Svigers, søsken eller venene hans? Hvordan oppfatter de ham?

Mannen din trenger legehjelp og det bør være ditt eneste fokus nå. 

Og når han har blitt frisk bør du kanskje også vurdere om du kan gjøre noe med den lave selvfølelsen din. 

Anonymkode: 1baff...ea1