Store problemer i en «vanlig» familie

[Anonym bruker]

Vi er (i utgangspunkt) en «vanlig» familie med tre barn. Høy utdanning og faste, gode jobber, langt og godt og kjærlig ekteskap, begge kommer fra normale, ressurssterke hjem. Likevel er de to eldste barna våre i BUP-systemet pga angst og skolevegring. Det har pågått i noen år og jeg føler meg fullstendig utslitt og i en slags konstant sjokktilstand over hvordan i all verden vi har havna i en slik situasjon. Det føles uvirkelig og håpløst og hverdagen er prega av «unntakstilstand». 

Det føles som at vi er de «eneste» som sliter med slike ting - litt vage og tilsynelatende kanskje ikke så alvorlige, men det spiser oss helt opp. Er det fordi folk ikke forteller om slike ting fordi det er så privat og kanskje litt tabu - eller har vi virkelig mislykkes så totalt som foreldre?? Vi gjør selvfølgelig alt vi kan for å hjelpe barna våre.

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, antagelig få ut litt frustrasjon, og kanskje høre at vi ikke er de eneste😞

Anonymkode: 0dc69...e51

[Anonym bruker]

Dere høres ut som oss med tanke på bakgrunn og antall unger. 

Her er det største problemet at alle ungene har astma og ganske kraftig også. Det er mye mas å følge opp og jeg er skikkelig sliten og lei akkurat nå. Føler jo egentlig at jeg kan skylde meg sjøl når jeg har valgt å formere mer med en mann med kraftig astma. I tillegg krangler de eldste tidvis som et rent helvete. Ungene blir sure og umulige når de er så tette i brystet som nå. Ikke orker de mat heller, to av dem sliter med for lav vekt pga astmaen, sannsynligvis. Det føles ikke sånn kjempebra når helsestasjonen påpeker at ungen din veier for lite når du prøver alt i verden for å få dem til å spise mer. 

Alle sliter med noe, er poenget mitt. Men ikke alle er åpne om det. Det er finnes utfordringer i de fleste familier. Klem og lykke til videre!

Anonymkode: f4bb1...a33

[Anonym bruker]

42 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Vi er (i utgangspunkt) en «vanlig» familie med tre barn. Høy utdanning og faste, gode jobber, langt og godt og kjærlig ekteskap, begge kommer fra normale, ressurssterke hjem. Likevel er de to eldste barna våre i BUP-systemet pga angst og skolevegring. Det har pågått i noen år og jeg føler meg fullstendig utslitt og i en slags konstant sjokktilstand over hvordan i all verden vi har havna i en slik situasjon. Det føles uvirkelig og håpløst og hverdagen er prega av «unntakstilstand». 

Det føles som at vi er de «eneste» som sliter med slike ting - litt vage og tilsynelatende kanskje ikke så alvorlige, men det spiser oss helt opp. Er det fordi folk ikke forteller om slike ting fordi det er så privat og kanskje litt tabu - eller har vi virkelig mislykkes så totalt som foreldre?? Vi gjør selvfølgelig alt vi kan for å hjelpe barna våre.

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, antagelig få ut litt frustrasjon, og kanskje høre at vi ikke er de eneste😞

Anonymkode: 0dc69...e51

Er noen av barna født premature ? 

Anonymkode: cc3a0...e2b

[Anonym bruker]

26 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Dere høres ut som oss med tanke på bakgrunn og antall unger. 

Her er det største problemet at alle ungene har astma og ganske kraftig også. Det er mye mas å følge opp og jeg er skikkelig sliten og lei akkurat nå. Føler jo egentlig at jeg kan skylde meg sjøl når jeg har valgt å formere mer med en mann med kraftig astma. I tillegg krangler de eldste tidvis som et rent helvete. Ungene blir sure og umulige når de er så tette i brystet som nå. Ikke orker de mat heller, to av dem sliter med for lav vekt pga astmaen, sannsynligvis. Det føles ikke sånn kjempebra når helsestasjonen påpeker at ungen din veier for lite når du prøver alt i verden for å få dem til å spise mer. 

Alle sliter med noe, er poenget mitt. Men ikke alle er åpne om det. Det er finnes utfordringer i de fleste familier. Klem og lykke til videre!

Anonymkode: f4bb1...a33

Takk for svar - men i deres tilfelle kan dere ikke noe for det, astma er jo en fysisk sykdom man ikke kan gjøre noe med. Noe av vårt problem er at jeg sliter så enorm med selvbebreidelse - jeg må jo opplagt ha feila noe så kolossalt med oppdragelsen, tilknytningen, relasjonen eller gud vet hva når vi sliter sånn😟

All min medfølelse til deg, det høres selvfølgelig forferdelig slitsomt ut💕

Hi

Anonymkode: 0dc69...e51

[Anonym bruker]

Skolevegring er mer utbredt enn det virker som du tror. Min egen har en del vegring og jeg oppdaget nylig en gruppe på facebook som heter noe med skolevegring. Søk opp den så får du komme i kontakt med likesinnede og få gode råd osv. 

Anonymkode: 0b70c...4e6

[Anonym bruker]

Samme her.. begge ungene sliter med sitt, og vi løper inn og ut av møter med ppt, skole, sfo, barnepsykolog, helsesøster osv.

vi er ressurssterke folk som følger opp ungene tett hele veien!

av og til tenker jeg at det er nettopp fordi vi er så ressurssterke at vi har innsett behovet for hjelp til ungene for såpass diffuse problemstillinger som vi tross alt sliter med!

 

men det tar på! Vi har f.eks. aldri barnevakt - fordi særlig den eldste ikke vil!! 

Anonymkode: 1d014...cbc

[Anonym bruker]

Hei. 

Vil bare si at du er ikke alene.. Vi har det tilsvarende, men her har alle i familien  ADHD i varierende grad. Hvor stigmatiserende er ikke det? Angrer på at vi fikk barn, vi burde visst bedre siden det ligger i familien. Føler oss totalt mislykka og utkjørt, er faktisk sykemeldt fordi det er så utmattende. Føler meg (oss) som en byrde i samfunnet, og skammer meg over å være ute i offentligheten. 

Nå er det vel bare å sitte tilbake å vente på alle fordømmende kommentarer om at det faktisk er vår skyld og noe vi har gjort galt. Og hvem vet. Kanskje de bare er bortskjemte drittunger, og vi er ressurssvake foreldre. 😞

Anonymkode: c0bcb...ba2

[Anonym bruker]

15 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Skolevegring er mer utbredt enn det virker som du tror. Min egen har en del vegring og jeg oppdaget nylig en gruppe på facebook som heter noe med skolevegring. Søk opp den så får du komme i kontakt med likesinnede og få gode råd osv. 

Anonymkode: 0b70c...4e6

 Takk for tipset!!

hi

Anonymkode: 0dc69...e51

[Anonym bruker]

13 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Samme her.. begge ungene sliter med sitt, og vi løper inn og ut av møter med ppt, skole, sfo, barnepsykolog, helsesøster osv.

vi er ressurssterke folk som følger opp ungene tett hele veien!

av og til tenker jeg at det er nettopp fordi vi er så ressurssterke at vi har innsett behovet for hjelp til ungene for såpass diffuse problemstillinger som vi tross alt sliter med!

 

men det tar på! Vi har f.eks. aldri barnevakt - fordi særlig den eldste ikke vil!! 

Anonymkode: 1d014...cbc

Ja, dette er som å høre meg selv - helt ordrett... Føler med deg, alt godt til dere!

Anonymkode: 0dc69...e51

[Anonym bruker]

Du er absolutt ikke alene. Jeg har en datter på 15 med sterk panikkangst og sliter med å komme seg på skolen. Hun er veldig flink på skolen også. Kjenner jeg selv blir utmattet av å prøve å få henne opp hver morgning. Men henne har gått gjennom utrolig mye forferdelig gjennom barndommen dessverre. Hun har pådratt seg angst, og hun har i tillegg en hjertefeil så vi må på sykehuset flere ganger. Det er slitsomt, men må også huske på hvor slitsomt det er for barnet også. Jeg var før veldig streng når det kom til skolen, og det var feilen jeg gjorde. Lag en smoothie til dem om morgenen, ønske dem en fin skoledag og om prøven gikk dårligere si til dem at de gjør opp til det neste prøve💕 Barn med angst har sterkt behov for å føle seg elsket og ikke alene. Lykke til!💕

Anonymkode: e8e6c...016

[Anonym bruker]

Hvis jeg sier at angst ikke handler om dere ? Voldsomt fokus på deres bakgrunn og deres evne som foreldre .. jeg hae sliti med angst siden jeg var 7 år. Det begynte med døds og panikkangst. Gikk over til hypokonder og Ocd . En ting er sikkert.. det har med min personlighet å gjøre og lite foreldrene mine kunne gjort anderledes.

jeg var svært følsom, veldig opptatt av rett og galt, veldig moden for alderen ect. Verden ble ganske rask stor og uhåndgripelig. Det var nok å overhøre nyhetene på radioen, eller andre voksne snakke om sykdom så var d gjort. Det er helt umulig å skjerme et barn for alt og enkelte trenger mer tid på å prosessere ting.  

barna deres er under bup og vil sikkert da bli mer riktig fulgt opp. I tillegg skal d sies at veldig mange på min mors side har hatt psykiske, diffuse lidelser av ymse slag. Så jeg kan ha vært mer disponert.

foreldrebe mine er ressurssterke og har 3 barn. Jeg og den ene broren min har hatt litt slike problemer men allikevel klart oss. Ikke fokuser så mye på hva dere kan eller ikke kan ha gjort feil. Kan ha vært uungåelig. Bare fortsett å støtt opp og vær der for dem  

Anonymkode: 9a7f8...1b4

[Anonym bruker]

Vi har fire barn, ressurssterke og har et barn med adferds/følelsesmessig uspesifisert diagnose. Følges på bup hver uke, faste møter med skolen etc. Et av de andre barna sliter vi også med, han har motoriske utfordringer og svært umoden i tillegg til astma. Et annet barn har alvorlig allergi. Helt håpløst å få til en full jobb, jeg har nå fått avslag på ekstra omsorgsdager for hun på BUP, hvordan skal jeg da få til ukentlig fravær? Nå greier vi det fordi han med astma får ekstra omsorgsdager, heldigvis... 

jeg har hørt flere si det er bra vi tar tak i problemene. Jeg tror mange kan la sånne «diffuse» ting skure, så slår det sterkere tilbake senere i livet. Du er flink og gjør alt for barna dine! Men jeg skjønner frustrasjonen og ser for eksempel i egen familie på min søsters barn som begge får toppkarakter og er flinke i alt de gjør. 

Anonymkode: 8bb2b...01f

[Anonym bruker]

Et barn med ADHD og skolevegring, en med alvorlig astma. Friske og normalt oppegående foreldre. Jeg valgte å ta ulønnet permisjon i tre år da ting sto på som verst, og har ellers jobba deltid. Og trøster meg med at "det er ingen som har sagt at det skal være lett.." Klem fra meg!

Anonymkode: df6c2...1a8

[Anonym bruker]

Dere er fortsatt en vanlig familie med vanlige problemer. 

med mindre dere fikk en veiledningsbok når dere dro fra sykehuset med barna, så er dere helt vanlige foreldre også! 

Vær glad barna deres ikke gjør noe ekstremt. Det her er helt vanlig, folk snakker bare ikke like mye om det med andre.

Anonymkode: 0c85f...a3f

[Anonym bruker]

Et barn med skolevegring her også. De to andre er for små ennå. Tenker ikke at det er noe galt med oss, men noe galt med skolesystemet. Alle skal inn i samme mal, men dessverre så passer ikke alle inn i den💜

Anonymkode: 7cbb6...cb0

[Anonym bruker]

Det er nok mye vi ikke vet om andre HI, vi ser en fasade og det som skjer på innsiden av familier og ekteskap ser vi lite til. Det er masse som har skjedd hos oss som jeg ikke er særlig stolt over, men utad så ser det greit ut.

Dette med psykiske problemer hos barn er vel også et slags velstandssymptom. Før tok sykdommer knekken på ungdommene, nå er det psyken. Ungdommene skal "se" så vellykkede ut, ha venner og mestre alt, utseende karakterer og fritidsaktiviteter. Det blir for mye for mange.

Anonymkode: 3d432...a0a

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Ja, dette er som å høre meg selv - helt ordrett... Føler med deg, alt godt til dere!

Anonymkode: 0dc69...e51

Jeg prøver å være åpen om alt til venner og kjente.. og pleier å fleipe litt med at vi skamløst benytter oss av alle hjelpemidler som finnes, i form av helsesøster, barnepsykolog ++ 

Anonymkode: 1d014...cbc

[Anonym bruker]

Her sliter og begge mine barn, og her og går det i BUP, helsesøster, og oppvekst teamet i kommunen. Nå skal yngste utredes videre på sykehuset med utvidede gentester, da de mistenker syndrom på han. Men her har jeg jo hele veien kjempet for barna mine, sørget for at de skal få all hjelp de trenger. Samme med skolen, de er nok litt lei meg der nå, siden det er to barn jeg har vært på mange møter angående. 

Tror det er mange som sliter, dessverre er det noen foreldre, som ikke skaffer barna sine den hjelpen de trenger, som nekter og se at noe er galt med barnet, eller bare ikke vil ha en diagnose på barnet. 

 

Anonymkode: 36af4...577

[Anonym bruker]

Dere er IKKE alene. Jeg går nesten dukken av alle bekymringer rundt ett barn med Aspergers og ett yngre barn med store problemer med sinne og konflikter med barn som utnytter/trigger ham bevisst, på skolen. Sistnevnte har så store problemer at han ikke lærer å lese eller skrive, til tross for helt normale evner. Både vi, lærer og ppt river seg i håret. Vi har også et tredje barn (barnehage) og jeg er livredd for hvilke bekymringer som vil dukke opp der. 

Vi er som foreldre velfungerende og kjærlige, høyt utdannet og bruker nesten all vår fritid på å følge opp barna, dog er barnet vårt med sinneutbrudd misforstått av de fleste andre foreldre (han blir nok sett på som et uromoment og utagerende på skolen). Vi orker ikke være åpne, da alle  andre i dette miljøet har ‘perfekte’ barn og vi har ikke krefter til å være de som blir annerledes. Vi har nok med å holde hodene over vann.

klem til deg, du er IKKE alene!

Anonymkode: d5bb6...6d6

[Anonym bruker]

9 timer siden, Anonym bruker skrev:

Takk for svar - men i deres tilfelle kan dere ikke noe for det, astma er jo en fysisk sykdom man ikke kan gjøre noe med. Noe av vårt problem er at jeg sliter så enorm med selvbebreidelse - jeg må jo opplagt ha feila noe så kolossalt med oppdragelsen, tilknytningen, relasjonen eller gud vet hva når vi sliter sånn😟

All min medfølelse til deg, det høres selvfølgelig forferdelig slitsomt ut💕

Hi

Anonymkode: 0dc69...e51

Takk takk. 

Du har ikke tenkt at barna dine kan slite med psykisk sykdom, da? Som også er en form for sykdom og ikke nødvendigvis din feil. 

Anonymkode: f4bb1...a33

[Anonym bruker]

Skjønner ikke hvorfor folk setter "høy utdanning" i sammenheng med å være en god forelder, det har overhodet ingen sammenheng. 

Det er der det ligger kanskje? Dere tror at oppskriften på en perfekt og problemfri familie er å studere på høyskole. 

Anonymkode: f3775...9a3

[Anonym bruker]

39 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Skjønner ikke hvorfor folk setter "høy utdanning" i sammenheng med å være en god forelder, det har overhodet ingen sammenheng. 

Det er der det ligger kanskje? Dere tror at oppskriften på en perfekt og problemfri familie er å studere på høyskole. 

Anonymkode: f3775...9a3

I utgangspunktet har det ikke noe å si. Men om man ser på hvilken faktor som spiller størst rolle inn på barns suksess i egen skolehverdag ligger foreldrenes utdannelse som den viktigste faktoren. Så, jo det har noe å si. Men, det trengs kanskje litt utdanning for å se det ? 

 

Anonymkode: 3bad5...0f1

[Anonym bruker]

38 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Skjønner ikke hvorfor folk setter "høy utdanning" i sammenheng med å være en god forelder, det har overhodet ingen sammenheng. 

Det er der det ligger kanskje? Dere tror at oppskriften på en perfekt og problemfri familie er å studere på høyskole. 

Anonymkode: f3775...9a3

Ok, skjønner at det høres rart ut men det jeg mente var at vi har «alt på stell»: utdanning, jobb, stabilitet, økonomi, godt/ryddig/koselig hjem, ingen skilsmisser, ingen alkoholisme, misbruk osv - ingen slike underliggende faktorer som naturlig kunne ha utløst så omfattende psykiske utfordringer.

Takk for alle svar, det er vondt og godt å lese på samme tid. Ønsker dere alle det beste i en vanskelig hverdag!

Hi

Anonymkode: 0dc69...e51

[Anonym bruker]

Skyld og skam er vonde følelser. 

Jeg har hatt en periode i "psykiatrien" bak meg, og kan fortelle at alle de som er der har like variert forhold til sine foreldre som de som er utenfor. Noen har hatt foreldre som ikke har møtt deres behov, mens andre har ingenting de kan klage på. Det samme kan sies om alle de vellykka menneskene jeg har møtt. Noen har hatt foreldre som har møtt deres behov, andre ikke.

Kanskje du skulle bevilge deg en time eller to hos en psykolog som jobber med kognetiv terapi. For skyldfølelse kan virkelig rive deg i filler. Få litt teknikker til å få den litt på avstand og tross alt være fornøyd med livet dere har. Det kunne vært mye verre enn litt angst og skolevegring ❤️

Anonymkode: 3bad5...0f1

[Anonym bruker]

25 minutter siden, Anonym bruker skrev:

I utgangspunktet har det ikke noe å si. Men om man ser på hvilken faktor som spiller størst rolle inn på barns suksess i egen skolehverdag ligger foreldrenes utdannelse som den viktigste faktoren. Så, jo det har noe å si. Men, det trengs kanskje litt utdanning for å se det ? 

 

Anonymkode: 3bad5...0f1

Hva vet du om min utdanning? Det var en merkelig slutning å trekke. 

Og apropos slutninger - i bhg her jeg bor er alle problembarn barn av "høyt utdannede", merkelig nok. Ingen av foreldrene med lav utdanning har "vanskelige barn" som mobber andre osv. 

Ikke alle med høy utdanning har "problembarn", men alle barna som kan kalles det er barn av høyt utdannede. Det er en merkelig tilfeldighet. 

Anonymkode: f3775...9a3