Samboer

[Anonym bruker]

Hei

Jeg blir ikke klok på meg selv og lurer på om noen har vært, er i, eller kan forstå min situasjon. Min mann er veldig bortskjemt og er ikke sitt ansvar bevisst. Dette betyr at jeg sitter med ansvar for alt og han er for så vidt snill og grei gjør til dels det han blir bedt om. Problemet er at jeg er ganske pliktoppfyllende og at jeg ender opp med og gjøre masse ting jeg ikke vil. Ikke fordi jeg ikke kan snakke for meg, men fordi han rett og slett følger sine behov til en hver tid og jeg blir «tvunget « til og gjøre det som kreves. Han lar ting gå veldig langt før han gjør noe som helst så det at jeg bare skal vente ut er ikke ett alternativ. For og nevne noe så sa han at vi måtte bestille større søppeldunker .... dette fordi det ikke var plass, men de var fulle fordi han glemte og sette de ut..... Han  har heller trekk på lønnen enn og betale regninger i tide, han kjøper heller nytt tøy enn og vaske det (fordi han ikke da vet hva han har) Altså skjønner dere tegningen. Han er ikke så ille som det høres ut, men nesten. Vi har vært sammen 4 år og har 2 barn. Jeg gikk fra ham for 2 år siden og var fra ham i ca 1 år. Det var helt grusomt. Jeg blei helt utmattet av og være alene og han måtte ved en hver anledning skape emosjonelt kaos istedenfor og holde følelsene for seg selv og la meg være i fred. Nå er det som om jeg drives av hans negative energi og jeg føler fortsatt at jeg faktisk ikke mestrer og være alene mamma, men det er ikke lett og være med han heller. Jeg har snakket med moren hans, hun samtykker, men beskytter også sin sønn. Sikkert noe av grunnen for at han er blitt som han er blitt. Det er frustrerende og bli så fenfslet til hjemmet pga ham og frustrende og ikke ha en trygghet og lene meg på. Ett av barna mine har hatt putebehandling som baby i 4 mnd totalt. Han tok den av og på ved bleieskift kanskje sånn 5 ganger. Det er sånn han er, det blei liksom litt for vanskelig for ham og håndtere. Hva med meg da? Jeg grein når hun fikk den og måtte nervøst få henne med denne på ned i bilstolen, trøste henne i sommer varmen med pute og være nervøs og total ansvarlig for oppfølging og bruk for ar hun skulle bli frisk. Syns det hadde vært så fint med en mann som kunne vært til støtte når jeg gir beskjed om at jeg trenger det. Forøvrig gir han inntrykk til meg om at han til alle kamerater i alle fall slik han ordlegger seg at han er en støtte for meg. Det er ikke sant 😢 så jeg får sykt lite anerkjennelse for det jeg faktisk gjør og det gjør ting enda verre. Please noen si noe lurt! Og ikke sånt tøys om at jeg har gjort ett dårlig valg etc, det er jo innlysende. 

Anonymkode: 6dd42...8bf

[Petra Prøvedukke]

Ja, jeg skal si noe lurt. 

Denne fyren har du ikke bruk for i livet ditt, og jo, du takler helt fint å være alenemamma for dine to barn. Pr dato er du jo alenemamma for tre! Kast han ut, en så hjelpesløs og egoistisk, forvokst guttunge er kun til belastning. 

 

Men du, gå inn i teksten din og sett inn noen linjeskift, da blir teksten enklere å lese, og flere orker å lese hele. Slik vil du også få flere svar, med forhåpentligvis gode råd. 

Endret 17. november 2018 av Petra Prøvedukke

[Anonym bruker]

Du er mye sterkere enn du tror og du trenger ikke en tilbakestående guttevalp som bare klusser til livet ditt. 

For hver dag du tilbringer med han, trekker han deg enda lenger ned. Gjør barna dine en tjeneste og gå fra ham før han fucker opp livet deres helt. 

Du kommer til å greie deg utmerket som alenemor. 

Anonymkode: 34b5f...5ad

[sug lut]

Du klarer deg fint aleine. Du er aleine nå også, bare uten den friheten du ellers ville hatt. En lekemann er ikke noe å samle på, han holder deg bare igjen. Begynn å planlegge retrett, få deg økonomisk og praktisk oversikt, og så går du. 

[Anonym bruker]

Det er ganske lurt som dere sier. Men det gikk ikke veldig bra sist. 

Han er som sagt ikke sitt ansvar bevisst og han blei helt tullerusk sist og han fortsatte og indirekte presse meg til situasjoner jeg ikke likte. Da gikk det ut over barnet i tillegg til meg. Derfor ga jeg etter. 

Han ‘’glemte’’ og bytte bleie, møtte ikke til avtalt samvær, opptrådte ikke under samværet slik som avtalt, skapte emosjonelt kaos fordi han var så frustrert. Og alt dette i så liten grad at det var ikke alvorlig, men det var helt grusomt for meg.

offentlige instanser kan hjelpe svært lite fordi det er to sider av samme sak og at det ofte er relasjonen som er problemet og ikke menneskene. Alt ansvar legges over på hovedomsorgspersonen som i dette tilfelle var meg. Hovedomsorgspersonen må opptre konflikt dempende, fattet og holde tilbake samvær dersom det er risiko for barnet. Når den andre part driver med lovbrudd er det enklere og få hjelp fra staten.  Løgn, manipulasjon, sabotering etc. og utmatting av psyke hjelper de ikke med. Utenforstående kan nærmest umulig  forstå hvordan en partner spiller på negative følelser hos den andre for og oppnå noe. 

Jeg prøvde virkelig og neglisjere alle prøvelser for at han ikke skulle klare og bruke vår sønn som ett pressmiddel. Men jeg klarte det ikke.

Det positive med og ha ham her er at han er hyggelig, kommer hjem hver dag til middag, at vi kan dele opplevelsene og samværet med barna sammen. Det er ikke det samme og fortelle eller oppleve minner med barna sammen med andre enn faren til dem. Men det er jo ingen kjærlighet fra min side i forholdet.

Anonymkode: 6dd42...8bf

[Anonym bruker]

Du lar det herse med .., du må finne ryggraden din ...  du klarte ikke å være alene fordi han pushet deg .. klart han gjør det, han vet du vil gi etter ...  er det et slikt miljø du ønsker barna skal vokse opp i ?   At de ser far ikke ha respekt for mor ?

Han kommer ikke til å forandre seg.. det er du som må ta tak i ditt eget liv ...

Anonymkode: 77a8f...a61

[Anonym bruker]

Kjære Hi. Jeg har vært i dine sko hele to ganger. Jeg vet at når man er der er situasjonen alltid mer nyansert og kompleks enn gå eller bli, slik en utenforstående kan peke på. Der handler faktisk dessverre om økonomi, hva som er best for barna, reelle sjanse for en selv til å komme opp og stå alene osv. 

 

Med barnefar til mine to eldste var jeg student. Jeg hadde mao svært liten sjanse til å klare meg selv. Vi bor i Oslo, hans by, hans families by, ingen av mine. Han tok all plass i forholdet og jeg sto igjen med kvinneoppgavene og hadde ikke noe liv. Jeg løste det med å gifte meg med ham. Det var et reelt forsøk på kjærlighet og ikke er kynisk giftermål. Men jeg hadde klump i magen opp kirketrappa. Viste seg i ettertid å være lurt, vi måtte dele boet mellom oss og jeg fikk noe egenkapital. Jeg var så frustrert de siste årene. Avmagret og utslitt av manipulering og undertrykking at jeg tror jeg bestemte meg for å ikke spille happy, jeg gikk fra å være pliser til å være sint. Jeg pekte på urettmessighetene, krevde mer likedeling, satte grenser for første gang. Da minste var 10 mnd orker han ikke mer, var utro pg stakk. Jeg slapp det sosiale stigmaet med å ha gått. Så ikke strategien i det før i etterkant men ser det nå. Det går altså an å oppføre seg akkurat i stil med det du tenker om livet og handlingene hans. Enten bedrer han seg eller så gidder han ikke mer. Begge alternativene er bedre enn der du er nå. For den posisjonen du har nå er ikke mange hakk festligste enn hvordan jeg forestiller meg at etterlivet i helvete er;-)

 

Nå har barn nr tre kommet. Med ny mann. Han er en nydelig mann, null uempatisk som forrige mann. Han er grei med barna og har i lang tid snakket om hvor mye det betyr for ham å være der for eget barn, å ta permisjon og sitt ansvar. Han har snakket foraktfullt om dem som neglisjerer sin oppgave som forelder. 

 

Hva skjedde? Han på påberoper seg å være deprimert (trodde deprimerte folk sykemelder seg fra jobben sin før de sykemelder seg fra barnet sitt...). Han vil imidlertid ikke ha hjelp, ikke snakke med familievernkontoret, ikke gå til legen. Ikke sykemelde seg. Han vil «ordne det selv». Han er 33 år og bruker tiden på å sitte oppe om nettene og spille mobilspill, sove lenge. Baby er 5 mnd. Jeg har tatt alt til nå. Aldri følt meg så ensom og sviktet i hele mitt liv. Han er imidlertid meget intelligent (tro det eller ei med oppførselen tatt i betraktning) og skjønner at han er dust og ego og med det sier han at han skammer seg for at han ikke hjelper mer, at det ikke skal være sånn i fremtiden, at han skal finne seg selv igjen, at han er takknemlig for at jeg drar lasset. Det å gå er ikke bare sort hvitt. Kanskje han forbedrer seg? At dette er en fase. Aner ikke om jeg skal sette grenser eller bære over med den som påstår å være klinisk deprimert (merkelig at det bare er hjemme?!). Jeg har bare 300.000 kr i egenkapital. Får ikke en skitt som minne om et verdig hjem til meg og tre barn i skolekretsen her. Mitt eldste barn er 8.5 og det å flytte er ikke bare bare. Har to barnefedre å ta hensyn til og «bli» på østlandet for. Lengter meg sjuk til mine, de bot et lite stykke utenfor Tromsø, billige boliger, fike folk, rolig tempo. Jeg er sykepleier og tjener ikke dødsmye. Min samboer tjener veldig godt. Mine barn er dermed tjent med å bli i dette huset, i dette forholdet. Hans inntekt frigir meg tid som jeg kan bruke på barna, som igjen gagner dem. Sånn sett tjener han pengene og jeg jobber i hjemmet og da wr det kanskje ikke så mye å klage på, alle forhold er jo ikke bygget på samme måte. Det som svir mest er denne maktubalansen med at jeg opplever at han kan smykke seg med å ha blitt sammen med meg som har to barn fra før. At jeg må gå litt på nåler for at de ikke skal trigge eller irritere ham. Det er den faktoren som gjør at jeg lengter etter å være alene. Har vært det med to barn (leide studentleilighet, sen tiden er over...) og vet jeg klarer tre. Men ikke her! Ikke med den lille egenkapitalen! Og ikke uten min familie rundt meg. Føler meg skikkelig muret inn i er hjørne. Og jo mer bondefanget jeg er, dess mer tillater jeg av dårlig og ansvarsløs atferd fra samboer. Jeg har ikke et reelt alternativ med å gå. Dermed blir ubalansen mellom oss sterkere, og jo mer jeg tillater jo mer mister han respekten for meg og kan vokse seg til en tyrann. Ingen vil være sammen med en dørmatte med fett hår og pipestemme. Jeg er i ferd med å utvikle meg til en. Skal til å kjøre å hente krabber, det beste han vet, for å ha er klart til han kommer hjem fra jobb i kveld, alt for å glede ham, skal bruke enda en dag vi livet mitt på å sleike huset så han syns jeg er en god dame. Fy faen. 

 

Så: kan du gå? Økonomisk, boligmessig, egenkapital, har du familie rundt? Da går du!!!! NÅ! Før det blir verre 🙂

Anonymkode: 6f654...1bb

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Kjære Hi. Jeg har vært i dine sko hele to ganger. Jeg vet at når man er der er situasjonen alltid mer nyansert og kompleks enn gå eller bli, slik en utenforstående kan peke på. Der handler faktisk dessverre om økonomi, hva som er best for barna, reelle sjanse for en selv til å komme opp og stå alene osv. 

 

Med barnefar til mine to eldste var jeg student. Jeg hadde mao svært liten sjanse til å klare meg selv. Vi bor i Oslo, hans by, hans families by, ingen av mine. Han tok all plass i forholdet og jeg sto igjen med kvinneoppgavene og hadde ikke noe liv. Jeg løste det med å gifte meg med ham. Det var et reelt forsøk på kjærlighet og ikke er kynisk giftermål. Men jeg hadde klump i magen opp kirketrappa. Viste seg i ettertid å være lurt, vi måtte dele boet mellom oss og jeg fikk noe egenkapital. Jeg var så frustrert de siste årene. Avmagret og utslitt av manipulering og undertrykking at jeg tror jeg bestemte meg for å ikke spille happy, jeg gikk fra å være pliser til å være sint. Jeg pekte på urettmessighetene, krevde mer likedeling, satte grenser for første gang. Da minste var 10 mnd orker han ikke mer, var utro pg stakk. Jeg slapp det sosiale stigmaet med å ha gått. Så ikke strategien i det før i etterkant men ser det nå. Det går altså an å oppføre seg akkurat i stil med det du tenker om livet og handlingene hans. Enten bedrer han seg eller så gidder han ikke mer. Begge alternativene er bedre enn der du er nå. For den posisjonen du har nå er ikke mange hakk festligste enn hvordan jeg forestiller meg at etterlivet i helvete er;-)

 

Nå har barn nr tre kommet. Med ny mann. Han er en nydelig mann, null uempatisk som forrige mann. Han er grei med barna og har i lang tid snakket om hvor mye det betyr for ham å være der for eget barn, å ta permisjon og sitt ansvar. Han har snakket foraktfullt om dem som neglisjerer sin oppgave som forelder. 

 

Hva skjedde? Han på påberoper seg å være deprimert (trodde deprimerte folk sykemelder seg fra jobben sin før de sykemelder seg fra barnet sitt...). Han vil imidlertid ikke ha hjelp, ikke snakke med familievernkontoret, ikke gå til legen. Ikke sykemelde seg. Han vil «ordne det selv». Han er 33 år og bruker tiden på å sitte oppe om nettene og spille mobilspill, sove lenge. Baby er 5 mnd. Jeg har tatt alt til nå. Aldri følt meg så ensom og sviktet i hele mitt liv. Han er imidlertid meget intelligent (tro det eller ei med oppførselen tatt i betraktning) og skjønner at han er dust og ego og med det sier han at han skammer seg for at han ikke hjelper mer, at det ikke skal være sånn i fremtiden, at han skal finne seg selv igjen, at han er takknemlig for at jeg drar lasset. Det å gå er ikke bare sort hvitt. Kanskje han forbedrer seg? At dette er en fase. Aner ikke om jeg skal sette grenser eller bære over med den som påstår å være klinisk deprimert (merkelig at det bare er hjemme?!). Jeg har bare 300.000 kr i egenkapital. Får ikke en skitt som minne om et verdig hjem til meg og tre barn i skolekretsen her. Mitt eldste barn er 8.5 og det å flytte er ikke bare bare. Har to barnefedre å ta hensyn til og «bli» på østlandet for. Lengter meg sjuk til mine, de bot et lite stykke utenfor Tromsø, billige boliger, fike folk, rolig tempo. Jeg er sykepleier og tjener ikke dødsmye. Min samboer tjener veldig godt. Mine barn er dermed tjent med å bli i dette huset, i dette forholdet. Hans inntekt frigir meg tid som jeg kan bruke på barna, som igjen gagner dem. Sånn sett tjener han pengene og jeg jobber i hjemmet og da wr det kanskje ikke så mye å klage på, alle forhold er jo ikke bygget på samme måte. Det som svir mest er denne maktubalansen med at jeg opplever at han kan smykke seg med å ha blitt sammen med meg som har to barn fra før. At jeg må gå litt på nåler for at de ikke skal trigge eller irritere ham. Det er den faktoren som gjør at jeg lengter etter å være alene. Har vært det med to barn (leide studentleilighet, sen tiden er over...) og vet jeg klarer tre. Men ikke her! Ikke med den lille egenkapitalen! Og ikke uten min familie rundt meg. Føler meg skikkelig muret inn i er hjørne. Og jo mer bondefanget jeg er, dess mer tillater jeg av dårlig og ansvarsløs atferd fra samboer. Jeg har ikke et reelt alternativ med å gå. Dermed blir ubalansen mellom oss sterkere, og jo mer jeg tillater jo mer mister han respekten for meg og kan vokse seg til en tyrann. Ingen vil være sammen med en dørmatte med fett hår og pipestemme. Jeg er i ferd med å utvikle meg til en. Skal til å kjøre å hente krabber, det beste han vet, for å ha er klart til han kommer hjem fra jobb i kveld, alt for å glede ham, skal bruke enda en dag vi livet mitt på å sleike huset så han syns jeg er en god dame. Fy faen. 

 

Så: kan du gå? Økonomisk, boligmessig, egenkapital, har du familie rundt? Da går du!!!! NÅ! Før det blir verre 🙂

Anonymkode: 6f654...1bb

Må legge til at det emosjonelle presset overkommer du. Min eksmann var lik, jeg oppsøkte til og med psykiater fordi han mente jeg var den som ødela ham, jeg måtte gå i behandling i ett år før jeg forsto at det er han som er emosjonell utpresser og jeg som har vært langvarig manipulert. Du finner styrke etterhvert. Har du anledning til å skape er verdig liv for deg og barna uten ham velger du ham bort. Og står i den kampen det blir med deg selv å holde ut hans kaosatferd. Er du riktig flink flytter du langt vekk fra ham. Så slipper du problemer med samvær og utpressing. 

Anonymkode: 6f654...1bb

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Du lar det herse med .., du må finne ryggraden din ...  du klarte ikke å være alene fordi han pushet deg .. klart han gjør det, han vet du vil gi etter ...  er det et slikt miljø du ønsker barna skal vokse opp i ?   At de ser far ikke ha respekt for mor ?

Han kommer ikke til å forandre seg.. det er du som må ta tak i ditt eget liv ...

Anonymkode: 77a8f...a6

 lett Det er forferdelig lett sett utenfra at han herser med meg. Og få noen til og slutte med det når null kontakt ikke er ett alternativ pga barna, er ikke lett. Jeg føler meg litt såret av det du skriver, det er for meg det samme som du skulle rådet noen som er deprimert til og tenke positivt eller begynn og tren så blir alt så mye bedre. 

Anonymkode: 6dd42...8bf

[Anonym bruker]

8 minutter siden, Anonym bruker skrev:

 lett Det er forferdelig lett sett utenfra at han herser med meg. Og få noen til og slutte med det når null kontakt ikke er ett alternativ pga barna, er ikke lett. Jeg føler meg litt såret av det du skriver, det er for meg det samme som du skulle rådet noen som er deprimert til og tenke positivt eller begynn og tren så blir alt så mye bedre. 

Anonymkode: 6dd42...8bf

Kjære Hi, det er meg med det det lange innlegget over. Du KAN gå selv om han ikke er helt OK alene med barna. La ham drite seg ut så forsvinner samværet om han er en riktig dust eller så skjerper han seg. Eller du flytter. Barna er små nok. Da får han feriesamvær eller samvær en gang i mnd og halvparten av ferier. Det overlevere barna helt fint! Tok meg fire år å overkomme det og angrer på at jeg ikke ga meg selv fred før. Barna overlever annenhver helg og ferier hos en noe inkompetent forelder. Det går fint. 50/50 går du aldri med på, bruk at barna er små som kort og aldri slipp på det senere. Da har su makten. Ikke signer på noen utover annenhver helg og en dag i uka (helst uten overnatting). Dette klarer du! Hvis du skriver med åpent nick kan jeg skrive til deg privat. 

 

❤️❤️❤️

Anonymkode: 6f654...1bb

[Anonym bruker]

På 18.11.2018 den 11.06, Anonym bruker skrev:

Kjære Hi, det er meg med det det lange innlegget over. Du KAN gå selv om han ikke er helt OK alene med barna. La ham drite seg ut så forsvinner samværet om han er en riktig dust eller så skjerper han seg. Eller du flytter. Barna er små nok. Da får han feriesamvær eller samvær en gang i mnd og halvparten av ferier. Det overlevere barna helt fint! Tok meg fire år å overkomme det og angrer på at jeg ikke ga meg selv fred før. Barna overlever annenhver helg og ferier hos en noe inkompetent forelder. Det går fint. 50/50 går du aldri med på, bruk at barna er små som kort og aldri slipp på det senere. Da har su makten. Ikke signer på noen utover annenhver helg og en dag i uka (helst uten overnatting). Dette klarer du! Hvis du skriver med åpent nick kan jeg skrive til deg privat. 

 

❤️❤️❤️

Anonymkode: 6f654...1bb

Takk for gode svar og kommentarer. Jeg vil gjerne være anonym og vet ikke helt hvordan jeg kan forbli det og samtidig sende p.m. med deg. Men absolutt tusen takk for tilbudet. Håper det ordner seg for deg! Vet ikke om du har seriøst vurdert og gå, men du burde kanskje også det. Familievernkontoret eller en advokat kan hjelpe deg med og forstå lovverket slik at du best mulig kan finne en løsning på bosted evt. Flytting. 

 

På søndag gav jeg ham en liste over husarbeid som han måtte gjøre dersom han var interessert i forholdet. Det var han og han skulle gjøre  det 100%. Det tok ikke lang tid før han begynte og uffe seg, må jeg gjøre det Idag!! Jeg syns det er mye! Kan jeg utsette noe til imorgen? Han har vært utrolig flink med det han har gjort og stått på, men jeg skulle jo gjerne hørt ham si noe sånt som han forstår hvor mye jeg faktisk gjør fremfor og klage på hvor stress han har  det med og etterfylle mine krav! 😊

jeg er ikke helt dust som tror på filmavslutning i det virkelig liv, men har dere noen videre råd for at han virkelig skal bli sitt ansvar bevisst. At visst ikke han gjør det så må jeg gjøre det. Han er helt enig at vi skal ha d rent, ryddig og middag hver dag etc. Han er også enig i at vi må dele på de kjedelig oppgavene. Det virker som det at det sier krasj i hjernen hans når han må slite seg ut for og bidra. 

Anonymkode: 6dd42...8bf