Sårbar og bitter.

[secretmom]

Føler at jeg aldri får noe tilbake.
Har 4 barn som alle er over 20 år. Ble skilt da de yngste var 7 år. Bestemte meg for å bruke all min fritid og det økonomien tilsa til å gi dem et godt og trygt hjem. De har bestandig deltatt på fritidsaktiviteter og mor stilte på sidelinjen. Kjørte frem og tilbake, hadde diverse verv i de fritidsaktivitetene de drev med. Vi hadde aldri mye penger men de var bestandig med på det aktiviteter/turer osv.

Dette gikk selvfølgelig ut over mine behov, men bestemte meg for å vente til de var trygt ut av videregående da var det min tur. Har bestandig vært en som sier fra og kan virke tøff på utsiden. Barna hadde aldri noen pappa som hjalp til verken økonomisk eller annet. Jeg spurte aldri om hjelp og gjør det ikke enda. Jeg er den typen som fikser alt i familien hvis noen har problemer. Nå det siste par årene kjenner jeg at nok er nok og jeg har blitt veldig sårbar og gråter lett. Reflekterer over at det faktisk ikke er noen som gjør noe for meg eller tenker at jeg har behov. Da alle barna har blitt over 20 år så er de ikke mye opptatt av meg annet enn hvis de trenger hjelp selvfølgelig. Dette gjelder også min gml mor. Nå har de vært hjemme i sommer og jeg kjenner at jeg er så lei av følelsen av at jeg blir oversett, frekk tone, roting i huset. repetering fra min side at her er vi alle voksne så da rydder alle. Har tatt dette opp og det ender hver gang i krangler. Min mor synes jeg virker så tøff så at jeg skulle trenge noe det trodde hun ikke. Spurte om hun trodde jeg var den eneste som ikke trengte kjærlighet eller en liten følelse av at noen brydde seg. Fikk aldri noe svar på det. Lett å være etterpå klok men ser nå at mine barn har blitt noen utakknemlige unge voksne. Irriterer meg at jeg så lett tyr til tårene og blir såret. Skylder på overgangsalderen kanskje. Har lyst til å ta pause som mor til de har tenkt å behandle meg med respekt.  Ble mye syting. Elsker de over alt på denne jord, ønsker bare å føle det tilbake. Noen gode råd der ute

[Anonym bruker]

Det er nå du merker at du burde sørget for å ta vare på dine egne venner tidligere.

Slipp ungene dine fri. Venn deg til at de er voksne og lever sitt liv. Be dem om tjenester hvis du faktisk trenger hjelp, men ikke forvent at dere skal sees eller snakke sammen hver uke. Bruk tiden på å skaffe deg egne venner og på å gjøre ting som er nyttig.

Anonymkode: de4d3...cb8

[Anonym bruker]

Når alle er ute av redet kan man fort bli ensom dersom man ikke har pleiet andre relasjoner. Når du aldri har satt deg selv først så er ikke barna vant med at du noen ganger skal settes først heller. De har vokst opp med å tro at det er helt normalt. Det kan hende de ser det mer når de modnes mer, blir litt eldre og står midt oppe i ting med egne barn. Du har kanskje gjort de en bjørnetjeneste. Det er jo synd om de selv skal etterstrebe et bilde av å være forelder betyr at barna skal få alt trenger og aldri skulle tenke på de voksne i husstanden. Sånn burde det ikke være. 

Anonymkode: f1b6b...c5a

[sug lut]

Du har det vondt nå,  det er tydelig for både deg selv og oss som leser. Kanskje du faktisk skal gjøre det du skriver og ta pause. Ikke svare på noe som helst av barns krav med annet enn "nei, nå er det min tid, men ring gjerne om du vil finne på noe hyggelig med meg". Nå gjelder det å kjenne etter hva du selv liker, ønsker å gjøre, ønsker å lære, ønsker å oppleve. Hva likte du å drive med før du hadde barn? Hobbyer? Trening? Kunnskapslyst? Om du har venner å støtte deg på så prioriter dem nå når du kan. Og så trenger du sikkert hvile og å gråte - du har ikke hatt rom og tid til det med fire barn alene, du har gjort en stor jobb og har lagt alt til side. Ta der fram.