Når bør jeg bli mamma?

[Anonym bruker]

Hei! Jeg føler meg som ei reflektert og jordnær dame som nylig er blitt 20 år. Når jeg nå har gått inn i en ny tidsepoke, begynte jeg å filosofere over livet og framtiden. Jeg og samboeren min kjøpte tidligere i år hus, og har stelt i stand utleieboliger for inntekt (13000kr i måneden får vi der). Huset er 199 kvm, og ligger i et fint og tilpasset område for små og store å vokse opp i. Jeg og samboeren har nå vært ilag i 4 år - å trives veldig godt ilag, han er noe eldre en meg og skriver mastergrad til året, og har stående jobbtilbud på 2-3 arbeidsplasser (altså han jobber om ett års tid). Jeg er lærerstudent og har nå fire år før jeg er ferdig med studiene mine (3 år med vanlige studiedager, og ett med masterskriving). Vi jobber begge som tilkallingsvikarer og jeg tjener ca 180 000 i året som student, mens samboeren min tjener ca 230 000 kr, begge to tjener dette i tillegg til stipend på ca 120000 hver i året ☺️

Jeg føler at vi har en stabil situasjon og vi har begge snakket om at vi føler oss klar til å bli foreldre etterhvert - det jeg lurer på er når dette etterhvert kommer?

Noe av det som holder meg igjen er tanken om at det er kanskje best å vente til at samboeren har en stabil inntekt, eller til at jeg begynner å skrive master (da har jeg også mye tid til å jobbe - om 3 år). Jeg tenker også en del på meningene til familien min i rundt meg - min far er ikke klar for å bli bestefar, men kommer til å bli stolt og forhåpentligvis roe seg litt ned - min mor er sprekkkar til å bli mormor, mens bestemor og tante er tradisjonelle og skeptisk (sterke meninger på vei), mens morfar ønsker nye familiemedlemmer med stor glede og iver! Altså: den ene delen av familien min er skeptiske til utradisjonelle og forventede situasjoner om kvinner og samliv - der forventes det at barn ikke skal være til før vi har karriere, jobb og utdannelse før vi kan tenke på barn. Mens den andre siden av familien sier at de stoler på oss, og at vi klarer å ta egne valg om framtiden - det ordner seg uansett (tror de ønsker gjerne et familiemedlem velkommen).

Jeg som flere andre her inn, ønsker heller å bli ung mor - jeg synes det er trist at vi får bare mindre og mindre barn, og at tilretteleggingen for å få barn som ung ikke er tilstrekkelige, men også samfunnets forventinger til dem som kanskje ønsker å bli mor i den alderen som passer kroppene våre best.

jeg har tenkt at hvis det kommer til en liten rundt den tiden jeg skal studere til master, vil jeg få full støtte fra lånekasse+foreldrepenger. Jeg vil også ha god tid til barnet etter at permisjonstiden er over, da jeg skal bruke ett år å skrive oppgave. Dette må være en fin måte å gjøre det på? Eller bør jeg vente til at jeg også er ferdig med å studere og kanskje gifte oss før?

Alle tilbakemeldinger taes med stor takk!

Anonymkode: 75752...924

[Anonym bruker]

Jeg tenker at du må følge hjertet og magefølelsen 🙂 men jeg vil også si at du må se an hva slags personlighetstype du er. Er du veldig strukturert eller litt mer impulsiv?  Jeg har skrevet masteroppgave og vet i alle fall at det krevde utrolig mye å bli ferdig med oppgaven selv uten barn, og jeg gikk over tida med levering av oppgave. Men sånt er nok veldig person avhengig og jeg har også hørt St når man får barn er det mange som lærer seg å bli mer strukturert. 

Synes det er fint at du tenker det er lurt å bli mor som ung, men tenker også som deg alt det kan i alle fall lønne seg å bli (nesten) ferdig med masteren før du blir mor. Siden du da uansett ikke er mer enn ca 25 år da. 

 

Men DU vet best om ditt liv. Lykke til ! 🙂

Anonymkode: cb494...68a

[Anonym bruker]

Tenker at uansett hva vi her inne tenker og mener, så vet vi jo ikke hva som vil passe deg best. Jeg fikk barn tidlig, som 19 åring, og har studert 4 år desentralisert bachelor mens jeg har hatt forholdsvis store barn, 5 og 10 når jeg begynte. Jeg jobbet nesten fult i tillegg, og må si det var tungt i perioder, men det gikk.

Om du får barn, så vet du jo ingenting om barnet, du kan få en "sovebaby", men du kan også få en kollikkbaby, eller en som ikke klarer å roe seg ned alene. 

Jeg hadde sannsynligvis tatt sjansen hadde jeg vært deg. Du kan jo få permisjon fra studie, og være fulltidsmamma hvis det er det som passer deg best når barnet er lite. Ang økonomi, så blir nok ikke det et problem, man tilpasser seg.

Jeg tror man har lettere for å tilpasse seg som unge foreldre, tror man blir mer reflektert og ser lettere problemer og utfordringer når man blir eldre.

Jeg hadde ei studievenninne som fikk 2 barn under studietiden, og hun fullførte sammen med oss andre. Jeg kjente henne ikke godt, så vet ingenting om hvordan hun la opp dagene sine, men hun var lite på skolen den siste tiden, så regner med det var tøft med 2 små barn i tillegg til skole/bachelorskriving.

Anonymkode: 51d68...539

[Anonym bruker]

På 21.6.2018 den 1.30, Anonym bruker skrev:

Hei! Jeg føler meg som ei reflektert og jordnær dame som nylig er blitt 20 år. Når jeg nå har gått inn i en ny tidsepoke, begynte jeg å filosofere over livet og framtiden. Jeg og samboeren min kjøpte tidligere i år hus, og har stelt i stand utleieboliger for inntekt (13000kr i måneden får vi der). Huset er 199 kvm, og ligger i et fint og tilpasset område for små og store å vokse opp i. Jeg og samboeren har nå vært ilag i 4 år - å trives veldig godt ilag, han er noe eldre en meg og skriver mastergrad til året, og har stående jobbtilbud på 2-3 arbeidsplasser (altså han jobber om ett års tid). Jeg er lærerstudent og har nå fire år før jeg er ferdig med studiene mine (3 år med vanlige studiedager, og ett med masterskriving). Vi jobber begge som tilkallingsvikarer og jeg tjener ca 180 000 i året som student, mens samboeren min tjener ca 230 000 kr, begge to tjener dette i tillegg til stipend på ca 120000 hver i året ☺️

Jeg føler at vi har en stabil situasjon og vi har begge snakket om at vi føler oss klar til å bli foreldre etterhvert - det jeg lurer på er når dette etterhvert kommer?

Noe av det som holder meg igjen er tanken om at det er kanskje best å vente til at samboeren har en stabil inntekt, eller til at jeg begynner å skrive master (da har jeg også mye tid til å jobbe - om 3 år). Jeg tenker også en del på meningene til familien min i rundt meg - min far er ikke klar for å bli bestefar, men kommer til å bli stolt og forhåpentligvis roe seg litt ned - min mor er sprekkkar til å bli mormor, mens bestemor og tante er tradisjonelle og skeptisk (sterke meninger på vei), mens morfar ønsker nye familiemedlemmer med stor glede og iver! Altså: den ene delen av familien min er skeptiske til utradisjonelle og forventede situasjoner om kvinner og samliv - der forventes det at barn ikke skal være til før vi har karriere, jobb og utdannelse før vi kan tenke på barn. Mens den andre siden av familien sier at de stoler på oss, og at vi klarer å ta egne valg om framtiden - det ordner seg uansett (tror de ønsker gjerne et familiemedlem velkommen).

Jeg som flere andre her inn, ønsker heller å bli ung mor - jeg synes det er trist at vi får bare mindre og mindre barn, og at tilretteleggingen for å få barn som ung ikke er tilstrekkelige, men også samfunnets forventinger til dem som kanskje ønsker å bli mor i den alderen som passer kroppene våre best.

jeg har tenkt at hvis det kommer til en liten rundt den tiden jeg skal studere til master, vil jeg få full støtte fra lånekasse+foreldrepenger. Jeg vil også ha god tid til barnet etter at permisjonstiden er over, da jeg skal bruke ett år å skrive oppgave. Dette må være en fin måte å gjøre det på? Eller bør jeg vente til at jeg også er ferdig med å studere og kanskje gifte oss før?

Alle tilbakemeldinger taes med stor takk!

Anonymkode: 75752...924

Jeg har vært mor i to omganger, med femten års mellomrom. Den første gangen som 20-åring.

selv om du ser på deg selv som "dame", er du bare en jente. Du mangler en del vesentlig erfaring for å kunne gi et barn alt det trenger. Å måtte sitte hjemme med en sykt barn i 1-2 uker, å være våken 2-8 ganger PR natt i månedsvis, å miste flesteparten av vennene fordi du er den eneste med "kjedelig " liv? Å risikerer å bli alenemor med dårlig økonomi, for statistisk sett går "ungdomsforhold" i oppløsning ...

det er mange grunner til å vente minst 4-5 år. Du er ung. Reis. Ta utdanning. Ikke lek voksen på et stadie hvor du burde kose deg. Foreldreskap er stenhard jobbing, ikke bare masse kos og glede som det ser ut til på utsiden.

jeg har vært der. Og selv om jeg ikke ville vært sønnen min foruten, hadde jeg gladelig gått tilbake og ventet 10 år. Han kunne også fått et bedre barneliv om jeg hadde mer erfaring, større ro (som kommer ene og alene av modenhet) og mer stabil økonomi. 

Vær så snill kjære deg- vent!

Anonymkode: 83fc1...300

[Førstegangsprøvendejuni18]

På 31.7.2018 den 8.19, Anonym bruker skrev:

Jeg har vært mor i to omganger, med femten års mellomrom. Den første gangen som 20-åring.

selv om du ser på deg selv som "dame", er du bare en jente. Du mangler en del vesentlig erfaring for å kunne gi et barn alt det trenger. Å måtte sitte hjemme med en sykt barn i 1-2 uker, å være våken 2-8 ganger PR natt i månedsvis, å miste flesteparten av vennene fordi du er den eneste med "kjedelig " liv? Å risikerer å bli alenemor med dårlig økonomi, for statistisk sett går "ungdomsforhold" i oppløsning ...

det er mange grunner til å vente minst 4-5 år. Du er ung. Reis. Ta utdanning. Ikke lek voksen på et stadie hvor du burde kose deg. Foreldreskap er stenhard jobbing, ikke bare masse kos og glede som det ser ut til på utsiden.

jeg har vært der. Og selv om jeg ikke ville vært sønnen min foruten, hadde jeg gladelig gått tilbake og ventet 10 år. Han kunne også fått et bedre barneliv om jeg hadde mer erfaring, større ro (som kommer ene og alene av modenhet) og mer stabil økonomi. 

Vær så snill kjære deg- vent!

Anonymkode: 83fc1...300

Hei, jeg er i grunnen enig. Du har mulighet til å vente, og da ville jeg heller reist og levd og tatt all utdanning du kunne. I alle fall til du er ca 25/26. :) 

[Førstegangsprøvendejuni18]

Og ja, jeg ville absolutt ventet til du er goft gift også. Hadde det vært meg hadde jeg ønsket å være på den sikre siden ! 👍

[Anonym bruker]

Hei!

Ser dette er en (litt) gammel tråd, men følte jeg måtte skyte inn her 😊 Jeg stod i samme situasjon som deg, da jeg var 21 år. Følte jeg hadde både festet fra meg, reist nok - og var ferdig med "ungdomslivet". Jeg hadde vært sammen med kjæresten min i tre år da vi for første gang begynte å diskutere det å få barn. Jeg hadde et langt studium foran meg, så det ble uaktuelt for oss å vente til jeg var ferdig utdannet. Vi hoppet rett og slett i det, og har ikke angret et eneste sekund! Det ble en del reaksjoner fra venner og familie når de fant ut at jeg var gravid - men alle ble veldig støttende når de skjønte at valget var nøye overveid, og at vi klarte oss såpass bra.

Nå har jeg kun to år igjen på studiet, og er planlagt gravid med nummer to. Hvis det er dette dere virkelig vil, så er det absolutt mulig 😊👏🏼 Veldig glad for at jeg valgte å få barn såpass tidlig! Ang. når dette "etterhvert" kommer - så gjorde det ikke det for oss. Det finnes nok alltid argumenter for at man burde vente - spesielt første gangen man skal ta en slik avgjørelse. Jeg syntes det var kjempeskummelt, men har i ettertid sett at vi absolutt tok det rette valget med å ikke vente 😊 Om dere ønsker å vente, så er det selvsagt helt OK - dere har god tid! Tenkte bare å komme med et mer nyansert bilde - for oss hadde det ikke vært riktig å vente 10 år, som det hadde vært for noen over her.

Uansett - lykke til!

Anonymkode: 3abeb...ebc