«Mine dine våre» - Noen tanker

[Anonym bruker]

Jeg har aldri lest/hørt fra noen som har gode erfaringer med slike familier.

Og alle jeg kjenner som har vokst opp i slike familier har slitt med det. Altså der mor og far ble skilt og den ene eller begge foreldrene giftet seg på nytt og fikk flere barn.

Jeg blir sikkert angrepet opp og ned nå, men jeg skulle virkelig ønske samfunnet, og folk rundt unge mennesker, kunne hjelpe dem å både fatte gode valg når de skal finne sin kjære, og også at man fikk nok støtte og hjelp gjennom forholdet, og spesielt i den slitsomme småbarnstida, så flere forhold hadde klart seg og overlevd.

Og ikke minst at den enkelte selv tenker seg godt om. At kvinnen tenker «Er dette en mann jeg tror vil være en god far?» «er dette en mann jeg ser for meg å bli gsmmel med?» «er dette en mann jeg kan gå gjennom en tøff fødsel, kolikk, småbarnstid uten søvn med?» «er dette en ansvarlig mann som tar sin del av husarbeidet, og i ALLEFALL setter koppen sin oppvaskmaskinen og legger sokkene sine i skittentøyskurven. Men aller helst tar 50/50» «er dette en mann som er ferdig med å feste og «kødde» med kompiser?»

Og lignende. Sjekklisten bør ikke bestå av spørsmål som  «har han et kult skjegg» eller «drikker han øl på en morsom måte». 

I tillegg bør det tilrettelegges så småbarnsforeldre har det meste på stell økonomisk før de får barn. Samfunnet kan hjelpe ved å ikke ha så sinnsykt høye boligpriser, ikke kreve mastergrader for de fleste jobber osv. Om paret kommer seg tidlig inn på boligmarkedet og får seg jobb tidlig og får bodd seg inn litt, så tror jeg sjansene for tensjon og skilsmisse blir mye mindre når man står til livet i bæsjebleier ig søvnløse netter. For da er det litt mindre å bekymre seg for og fikse.

Sist men ikke minst må samfunnet bli mindre individorientert. «Hvordan føles forholdet AKKURAT nå? Får du ikke så mye og spennende sex som du kunne tenke deg? Føler du deg ikke nyforelsket? Kom deg ut av forholdet!» er en skummel holdning. Spesielt når barn er involvert.

Et forhold krever knallhard jobbing fra begge to. Man må forstå at man er et team, og jobbe sammen for felles mål. Begge må gi opp litt av egne ting, og inngå kompromisser.

Det kan være lurt å finne ut av en del av disse tingene før man får barn. Det var kanskje hell i uhell for meg at jeg slet med ufrivillig barnløshet. Vi fikk derfor 8 år sammen før vi fikk barn, og så hverandre i alle slags situasjoner og humør, og gikk gjennom triste og tunge tider sammen, og kjente hverandre på godt og vondt.

Da var vi mer rustet for en slitsom småbarnstid med blant annet kolikk.

Men det ble en digresjon. Det jeg prøver å tenke over er samfunnets del i at det har blitt så utbredt med «dine mine våre» -familier, og at den kompleksiteten det medfører er negativt for de aller fleste.

Og dette er ikke ment som kritikk av de som har endt opp i disse forholdene, for man er et produkt av den tid og det samfunnene man lever i, og jeg er overbevist om at de aller fleste gjør så godt de kan.

Men om vi hadde hjulet folk å havne i, og BLI i, gode forhold, om vi hadde vært et rausere og varmere samfunn, tror jeg det hadde vært mye mindre utbredt.

Anonymkode: 25ef6...27e

[Anonym bruker]

Hvorfor er det kvinnen som bør spørre seg om denne mannen er riktig far til mine barn? Hvorfor redet ikke like viktig at mannen spør seg om denne kvinnen er riktig mor til mine barn?

Anonymkode: 57f09...7fa

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Hvorfor er det kvinnen som bør spørre seg om denne mannen er riktig far til mine barn? Hvorfor redet ikke like viktig at mannen spør seg om denne kvinnen er riktig mor til mine barn?

Anonymkode: 57f09...7fa

Jo selvfølgelig. Jeg gadd bare ikke liste opp alle de tilsvarende spørsmålene for menn (tenkte at 99 av 100 her inne er kvinner så tok det perspektivet). Men i resten av innlegget mitt trodde jeg det kom tydelig frem at jeg mener at det er like mye ansvar på begge to. Les en gang til.

 

Anonymkode: 25ef6...27e

[Anonym bruker]

Hjelp, HI. Er du et gjenferd fra 1500-tallet som våknet for å spre litt gys tildig en søndags morgen?

 

Det meste du skriver er innlysende. Jeg et ikke om du har fått med deg at det også finnes fordeler for kvinner og barn med skilsmisser. datidens voldelige ekteskap etc var nok ikke veldig hyggelig å være den del av, tross kjernefailieinstitusjonen som besto.

Anonymkode: ec4fb...b61

[Anonym bruker]

Dessuten er det ofte kvinner som blir sittende med hovedtyngden etterpå (etter samlivsbruddet) er min erfaring, mens mennene oftere er uinteresserte/stikker av fra ansvaret. Og her inne leser vi tråd opp og ned om alle de ansvarsløse idiotiske mennene de har fått barn med. Selvfølgelig også fordi det er mest kvinner på dette forumet. 

 

Anonymkode: 25ef6...27e

[Anonym bruker]

Jeg lever i et forhold på 32 året, så din bekymring gjelder ikke meg, men selv om jeg skjønner hva du mener så ser jeg ikke det samme som deg mtp sammensatte familier. De jeg har rundt meg fubgerer fint. Det er voksne, fine folk som tar ansvar for alle barn som er involvert og samarbeid på tvers av familiene går flott. 

Jeg syns også du legger hovedtyngden av ansvaret for at ting skal gå bra på kvinnen? Det er da ikke bare hun som er 'offeret' når forhold brytes?

Det er lettere å gå fra hverandre nå, på godt og vondt, men alt i alt er det ingen fordel for barn å vokse opp med foreldre som ikke trives sammen. Noen gir nok opp for lett, men jeg tror at de fleste kjemper en hard kamp før de gir opp. 

Anonymkode: 707ee...f72

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Hjelp, HI. Er du et gjenferd fra 1500-tallet som våknet for å spre litt gys tildig en søndags morgen?

 

Det meste du skriver er innlysende. Jeg et ikke om du har fått med deg at det også finnes fordeler for kvinner og barn med skilsmisser. datidens voldelige ekteskap etc var nok ikke veldig hyggelig å være den del av, tross kjernefailieinstitusjonen som besto.

Anonymkode: ec4fb...b61

Man må ikke velge mellom å gifte seg med en voldelig psykopat og være underkastet han resten av livet eller å gifte seg tre ganger på rad og få barn med tre fedre.

Tror ikke du forsto innlegget mitt... det handlet jo om å velge seg gode partnere, som man ikke får behov for å gå fra. Jeg har vært sammen med mannen min i 15 år og han har aldri slått meg. Og han tar over 50% av husarbeidet og er for likestilling på alle fronter. Det er faktisk mulig å finne ordentlige menn og å leve sammen med dem resten av livet. 

Men å få barn med en ansarsløs fyr som ikke gidder gjøre sin del ab arbeideman traff for noen måneder siden på fest eller å på 1500-tallsvis gifte seg med en dominerende kvinnehatende mann som slår deg om du ikke har maten klar når han kommer hjem fra jobb, er pest eller kolera.

Jeg synes ikke man skal gjøre noen av delene og skjønner ikke hvordan du klarte å tolke meg dithen.

Det må gå an å snakke om å fokuser på hvordan man preventivt kan unngå skilsmisser osv. Blir litt som å si at man vil unngå mobbing, det betyr ikke at man vil st mobbing skal ihjelties og man skal late som det ikke finnes. Selvsagt vil jeg ikke at man skal forbli sammen med en dust, men hvordan kan vi unngå at folk blir sammen med og får barn med duster? Det er fokuset 

Anonymkode: 25ef6...27e

[Anonym bruker]

7 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Man må ikke velge mellom å gifte seg med en voldelig psykopat og være underkastet han resten av livet eller å gifte seg tre ganger på rad og få barn med tre fedre.

Tror ikke du forsto innlegget mitt... det handlet jo om å velge seg gode partnere, som man ikke får behov for å gå fra. Jeg har vært sammen med mannen min i 15 år og han har aldri slått meg. Og han tar over 50% av husarbeidet og er for likestilling på alle fronter. Det er faktisk mulig å finne ordentlige menn og å leve sammen med dem resten av livet. 

Men å få barn med en ansarsløs fyr som ikke gidder gjøre sin del ab arbeideman traff for noen måneder siden på fest eller å på 1500-tallsvis gifte seg med en dominerende kvinnehatende mann som slår deg om du ikke har maten klar når han kommer hjem fra jobb, er pest eller kolera.

Jeg synes ikke man skal gjøre noen av delene og skjønner ikke hvordan du klarte å tolke meg dithen.

Det må gå an å snakke om å fokuser på hvordan man preventivt kan unngå skilsmisser osv. Blir litt som å si at man vil unngå mobbing, det betyr ikke at man vil st mobbing skal ihjelties og man skal late som det ikke finnes. Selvsagt vil jeg ikke at man skal forbli sammen med en dust, men hvordan kan vi unngå at folk blir sammen med og får barn med duster? Det er fokuset 

Anonymkode: 25ef6...27e

Syns du skal løpe tul kirka før det tinger inn, og slutte å formane andre kvnner og menn om hva de skal bruke livene sine på, hva slags kriterier de skal velge partner etter og ikke minst at du skal styre hvordan samfunnet skal tilrettelegges etter dine konservative preferanser. Hygg deg med mannen din. Hilsen gift på 20. året med en vill, tatovert musiker som ikke setter koppen i vaskemaskinen og som har en skjønn datter fra forrige ekteskap <3

Anonymkode: ec4fb...b61

[Anonym bruker]

!Til kirka, før det ringer". Beklager stavefeilene. Har så mange av "mine og dine" løpende rundt her, mensden grusomme mannen er i NY og jobber;-)

Anonymkode: ec4fb...b61

[Anonym bruker]

6 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Man må ikke velge mellom å gifte seg med en voldelig psykopat og være underkastet han resten av livet eller å gifte seg tre ganger på rad og få barn med tre fedre.

Tror ikke du forsto innlegget mitt... det handlet jo om å velge seg gode partnere, som man ikke får behov for å gå fra. Jeg har vært sammen med mannen min i 15 år og han har aldri slått meg. Og han tar over 50% av husarbeidet og er for likestilling på alle fronter. Det er faktisk mulig å finne ordentlige menn og å leve sammen med dem resten av livet. 

Men å få barn med en ansarsløs fyr som ikke gidder gjøre sin del ab arbeideman traff for noen måneder siden på fest eller å på 1500-tallsvis gifte seg med en dominerende kvinnehatende mann som slår deg om du ikke har maten klar når han kommer hjem fra jobb, er pest eller kolera.

Jeg synes ikke man skal gjøre noen av delene og skjønner ikke hvordan du klarte å tolke meg dithen.

Det må gå an å snakke om å fokuser på hvordan man preventivt kan unngå skilsmisser osv. Blir litt som å si at man vil unngå mobbing, det betyr ikke at man vil st mobbing skal ihjelties og man skal late som det ikke finnes. Selvsagt vil jeg ikke at man skal forbli sammen med en dust, men hvordan kan vi unngå at folk blir sammen med og får barn med duster? Det er fokuset 

Anonymkode: 25ef6...27e

Hmm. Venninnen min traff mannen sin på ungdomsskolen. De tok utdannelse på hvert sitt sted. Flyttet sammen, kjøpte hus og fikk første barnet da de var 26 år. De hadde et likestilt og bra forhold, det kom to barn til og livet ruslet i vei. Så - etter 25 år forelsket mannen seg i en annen. 

Det ble brudd og mannen er nå gift på nytt og fått to nye barn. Etter noen turbulente år fungerer samarbeidet godt og venninnen min har fått seg kjæreste. 

Hvordan forhindrer man at slikt skjer da? Livet kan aldri planlegges og man har aldri garantier uansett hvor riktig man gjør alt i utgangspunktet. 

Du har et svært enkelt syn på hvordan ting fungerer. 

Anonymkode: 707ee...f72

[Anonym bruker]

Det er en utopi. For at det skal fungere det du skriver, så må aller først alle vokse opp i trygge omgivelser og lære seg å ta gode valg. Allerede der faller utrolig mange av lasset. Videre må man ta høyde for at ingen parter opplever noe som endrer dem, og ingen må bli psykisk syk feks. Der faller enda flere av. Osv. 

Anonymkode: d475b...ef2

[Anonym bruker]

Jeg er en av de som desverre har dårlig erfaring med dine, mine og våre. Hadde en "sjekkliste" før vi ble sammen og i allefall i de 3 årene før vi flyttet sammen. Mener jeg gjorde grundige undersøkelser av vårt forhold og av mannen før vi bestemte at dette kunne vi få til. Vi har hele veien hatt sunn økonomi og alt har vært tilrettelagt. Men da vårt felles barn kom raknet det desverre litt og litt til at nå etter 13 år er over.

Et forhold er komplekst og blir straks dobbelt så komplekst med mine, dine og våre. Hvor komplekst det blir for meg og deg og alle vet man ikke før man har prøvd. Desverre kan ingen sjekkliste eller omverden rundt hjelpe det. Det er ikke alle følelser og alle relasjoner som lar seg kontrolere og styre (av personen selv eller omgivelser).

Jeg synes ditt syn på dette vitner om "på seg selv kjenner jeg andre", men det gjør du ikke, du kjenner bare deg selv. Personlig tror jeg, med hånden på hjertet, at ingen tar avgjørelsen om samlivsbrudd lett. Man har prøvd og prøvd, gjerne over mange år slik som oss. Men hvilke rollebilde er man når man er ulykkelig og konstant sliten (for dette sliter på!)? Terskelen er selvfølgelig forskjellig slik det er i alt vi foretar oss. Men jeg synes at man skal ha respekt for hverandre og deres valg med tanke om at som utenforstående så ser man bare toppen av isfjellet. Vi vet ikke alle nyanser og lag som ligger bak en slik avgjørelse. For oss er avgjørelsen tatt nå da forholdet går utover vår helse. 

Anonymkode: b7723...544

[Anonym bruker]

Jeg vokste opp i en slik familie og er veldig fornøyd med min barndom. 

Vokste opp med stesøster og (halv)bror. Er glad mamma ble sammen med stefaren min😊 

Anonymkode: 82bc0...0f0

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har aldri lest/hørt fra noen som har gode erfaringer med slike familier.

Og alle jeg kjenner som har vokst opp i slike familier har slitt med det. Altså der mor og far ble skilt og den ene eller begge foreldrene giftet seg på nytt og fikk flere barn.

Jeg blir sikkert angrepet opp og ned nå, men jeg skulle virkelig ønske samfunnet, og folk rundt unge mennesker, kunne hjelpe dem å både fatte gode valg når de skal finne sin kjære, og også at man fikk nok støtte og hjelp gjennom forholdet, og spesielt i den slitsomme småbarnstida, så flere forhold hadde klart seg og overlevd.

Og ikke minst at den enkelte selv tenker seg godt om. At kvinnen tenker «Er dette en mann jeg tror vil være en god far?» «er dette en mann jeg ser for meg å bli gsmmel med?» «er dette en mann jeg kan gå gjennom en tøff fødsel, kolikk, småbarnstid uten søvn med?» «er dette en ansvarlig mann som tar sin del av husarbeidet, og i ALLEFALL setter koppen sin oppvaskmaskinen og legger sokkene sine i skittentøyskurven. Men aller helst tar 50/50» «er dette en mann som er ferdig med å feste og «kødde» med kompiser?»

Og lignende. Sjekklisten bør ikke bestå av spørsmål som  «har han et kult skjegg» eller «drikker han øl på en morsom måte». 

I tillegg bør det tilrettelegges så småbarnsforeldre har det meste på stell økonomisk før de får barn. Samfunnet kan hjelpe ved å ikke ha så sinnsykt høye boligpriser, ikke kreve mastergrader for de fleste jobber osv. Om paret kommer seg tidlig inn på boligmarkedet og får seg jobb tidlig og får bodd seg inn litt, så tror jeg sjansene for tensjon og skilsmisse blir mye mindre når man står til livet i bæsjebleier ig søvnløse netter. For da er det litt mindre å bekymre seg for og fikse.

Sist men ikke minst må samfunnet bli mindre individorientert. «Hvordan føles forholdet AKKURAT nå? Får du ikke så mye og spennende sex som du kunne tenke deg? Føler du deg ikke nyforelsket? Kom deg ut av forholdet!» er en skummel holdning. Spesielt når barn er involvert.

Et forhold krever knallhard jobbing fra begge to. Man må forstå at man er et team, og jobbe sammen for felles mål. Begge må gi opp litt av egne ting, og inngå kompromisser.

Det kan være lurt å finne ut av en del av disse tingene før man får barn. Det var kanskje hell i uhell for meg at jeg slet med ufrivillig barnløshet. Vi fikk derfor 8 år sammen før vi fikk barn, og så hverandre i alle slags situasjoner og humør, og gikk gjennom triste og tunge tider sammen, og kjente hverandre på godt og vondt.

Da var vi mer rustet for en slitsom småbarnstid med blant annet kolikk.

Men det ble en digresjon. Det jeg prøver å tenke over er samfunnets del i at det har blitt så utbredt med «dine mine våre» -familier, og at den kompleksiteten det medfører er negativt for de aller fleste.

Og dette er ikke ment som kritikk av de som har endt opp i disse forholdene, for man er et produkt av den tid og det samfunnene man lever i, og jeg er overbevist om at de aller fleste gjør så godt de kan.

Men om vi hadde hjulet folk å havne i, og BLI i, gode forhold, om vi hadde vært et rausere og varmere samfunn, tror jeg det hadde vært mye mindre utbredt.

Anonymkode: 25ef6...27e

Helt enig! 

Anonymkode: 6a5e2...48b

[Anonym bruker]

10 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Helt enig! 

Anonymkode: 6a5e2...48b

Hvem er «vi» som skal hjelpe folk p havne og bli i slike forhold du har bestemt at er best for alle? Omg for et hierarki! Snakk om å sette seg selv over andre. Kan godt snu saken på hodet og si at det er synd på barn fra konservative familier som du resperenterer, med holdninger om forakt, at noen er bedre enn andre og at dine meninger og valg er riktigere og bedre enn andres... 

Anonymkode: ec4fb...b61

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Jo selvfølgelig. Jeg gadd bare ikke liste opp alle de tilsvarende spørsmålene for menn (tenkte at 99 av 100 her inne er kvinner så tok det perspektivet). Men i resten av innlegget mitt trodde jeg det kom tydelig frem at jeg mener at det er like mye ansvar på begge to. Les en gang til.

 

Anonymkode: 25ef6...27e

Det som kommer aller tydeligst fram er vel at du er full av fordommer. Hvis du virkelig tror noen etablerer en familie fordi kjæresten "drikker øl på en morsom måte" så vet du veldig lite om psykologi og tilknytning og hvorfor man faller for dem man faller for.

Anonymkode: 04e13...13c

[Anonym bruker]

Men selv om man følger en sånn sjekkliste, så går det ikke alltid bra. Og hva med alle som blir uplanlagte gravide?

Jeg møtte selv min mann da vi begge var 19 år, han var utrolig snill, behandlet meg så bra, hjalp til hjemme, var flink med barn. Så ble vi gravide på p-pillen da vi var 23 år, men da hadde vi bodd sammen i flere år, jeg var jo sikker på at denne mannen kom til å bli en fantastisk far. Så vi fikk barn, kjøpte hus, alt gikk bra, han var en flott far. Så 5 år etterpå fikk vi barn nummer 2, jeg ble svært syk de siste 3 mnd av svangerskapet, og far meldte seg ut. Og dette fortsatte etter fødselen. Jeg var fortsatt dårlig, men bedre. Og alt falt på meg, begge barna, hus, hjem alt. Jeg satt og gråt foran han, tagg og ba om hjelp, nei han ville ikke. Vi gikk i familieterapi i 1 år, der sa han alle de rette tingene, hjemme løftet han ikke en finger. Og han hjalp aldri til med barna, bare meldte seg helt ut av familien. Så jeg gikk, han hadde jo meldt seg helt ut av forholdet og. I starten så prøvde jeg meg på han, men ble alltid avvist. Etter at jeg gikk, møtte han raskt en annen, og de giftet seg i det sekundet, våre skilsmisse var klar. Og fra da ville han ikke treffe barna mer. Og jeg har blitt igjen med alt alene. For største barnet har dette vært en enorm sorg. Og familien hans sitter i sjokk, for de hadde aldri trodd dette om sønnen sin.

Nå er det 12 år siden vi gikk fra hverandre, og jeg har vært alene hele denne tiden. Eller har hatt 1 kjærest i litt over 2 år, men vi bodde ikke sammen, og møttes ikke så ofte. Da jeg ikke ønsket å involvere barna for mye. Og han gikk tilslutt, da han ønsket mer. Jeg har ikke ønsket forhold med mine og dine barn, og i hvert fall ikke våre barn.

Anonymkode: fcd06...f28

[Anonym bruker]

Det du skriver her, HI, er utopi, kanskje ikke engang en ønsket utopi og generelt heller ikke spesielt godt gjennomtenkt. 

Mange ganger er skilsmisse det beste alternativet i et forhold. I de fleste tilfelle er avgjørelsen om å ta ut skilsmisse også svært godt gjennomtenkt. 

Noen ganger blir skilsmisse en lettvint løsning, noen ganger er det slik at skilsmisse er en "enkel løsning" på dårlige valg. Noen ganger er det også sånn at partene ikke legger inn de kreftene som trengs for å kjempe for forholdet. Noen ganger er forhold inngått på håpløse grunnlag, og man kan si at hadde minst én av partene tenkt seg skikkelig om, så hadde ikke forholdet engang blitt til. Det er lett å bli blendet av forelskelse. 

Likevel er dette unntakene, tror jeg. Heldigvis har vi i dag mulighet til å løse opp et ekteskap eller samboerskap uten at det blir katastrofe eller sosial undergang for partene. 

Dessuten, HI, mener du virkelig at man etter en skilsmisse ikke bør gå inn i et nytt forhold? Nettopp for å unngå mine, dine, våre? Jeg håper du er klar over at mennesket er et sosialt vesen  som i de aller fleste tilfelle fungerer best i samhandling med andre av samme art. 

Mitt råd og anbefaling er at du bør ta en dag i enerom og revurdere en god del av fordommene dine. 

Anonymkode: 7b103...3e7

[Anonym bruker]

Jeg forstår at man ikke kan unngå alle tilfellene, og at det finnes unntak. Flere som har svart i denne tråden er jo nettopp det. Men av andre tråder jeg har sett og eksempler jeg vet om i virkeligheten er det også mange tilfeller som kunne vært unngått.

 

Det er det jeg snakker om. Jeg er sikker på at det går bra med barna i de eksemplene som er nevnt her. Fir eksempel der ny mann adopterer toåringen.

Men jeg vet om mange tilfeller der barna rives mellom to hjem, der det er mange konflikter, og barna føler de hverken hører hjemme her eller der. Det blir sårt. Min beste venninne (vært gode venner siden vi var små) har det sånn. Pappaen hennes ble sammen med en ny i skjul da hun var 8. Den nye ble gravid før han skilte seg fra moren hennes. Etter et par år ble den triste forlatte moren sammen med en ny mann. Han var veldig usikker og sjalu på barna hun hadde fra før (inkl min venninne...). Mens hennes nye stemor var veldig usikker på stemorrollen.

Foreldrene hennes er bitre på hverandre og kommer med spark via henne. Hun har følt at hun har vært nødt å feire annenhver jul her og der og vært redd for å gjøre en av dem snurt/fornærmet. Et ansvar barn ikke skal ha!

Dere som sier jeg er så prippen og konservativ, jeg blir det av erfaringer. Jeg lærte av mine foreldres feil. De slo opp (dvs hun slo opp med han) før jeg ble født og min alenemor snakket alltid dritt om faren min. Han fikk aldri en sjanse til å være pappa. 

Jeg hadde også venner som kom fra kjærlige gode hjem der foreldrenes var glade i hverandre og respekterte hverabdre, og jeg syntes det virket så hyggelig. Disse vokste opp med en helt annen ro og trygghet enn meg (med min alenemor som slet masse) og min beste venninne som måtte slite med sine foreldre, steforeldre og stesøsken og alle konfliktene.

Så traff jeg han som senere ble mannen min da jeg var 22 år. Han var en veldig ordentlig, fornuftig, snill og omsorgsfull mann. Jeg ble tidlig kjent med hans foreldre som allerede da hadde vært gift i 30 år, og som fortsatt gikk hånd i hånd når de gikk ute på tur sammen. Det var en veldig koselig og inkluderende stemning i hjemmet deres. Ikke og drama, krangling, «spark» osv.

Vi barn altså sammen i åtte år før jeg ble gravid. På den tiden fikk vi god tid til å bli kjent med alle hverandres sider. Jeg sa tidlig til han at pga min historie ville jeg gifte meg før jeg fikk barn. Så før han evt var klar for det var ikke jeg klar til å få barn. Det forsto han godt. Etter 6 fine år sammen giftet vi oss. To år etter det kom det første ønskebarnet.

Vi har hatt alvorlige ting som har skjedd og har satt forholdet på prøve, men vi har hele tide jobbet sammen. Vi gjør mye sammen og støtter hverandre. Han sover aldri lenge om morgnenene men står opp sammen med meg og barna. Vi deltar i legging begge to. Han drar ikke på fester osv. (Annet enn kanskje 2 ganger i året) men prioriterer familie. Selv om han selvfølelig «får lov» til å gjøre det mer. Men han foretrekker å være sammen med oss. Slike ting var og er viktig for meg. Det er hverdagene som er viktig. Dem er det flest av.

Kan jeg noen ganger irritert meg over sider ved han og han ved sider av meg. Ja!! Men vi er bestevenner og har et fantastisk forhold mesteparten av tiden. Og det er ikke bare fordi vi er heldige, men fordi vi har stått på for det begge to, hele veien. Og vi vet at ikke gresset er grønnere på andre siden av gjerdet.

Jeg synes det er synd at det sees på som konservativt og gammeldags å «dyrke» et slikt forhold og familieliv som vi gjør. Å bruke penger på å bygge på eller forbedre huset i stedet for å dra på jordomseiling. Vi er sikkert drit kjedelige i manges øyne, men til gjengjeld har vi det kjempefint sammen, også i hverdagen. Og barna våre har en trygg og fin oppvekst. De vet hvor de har oss. De har et hjem å komme til. Mamma og pappa er glade i hverandre og gode venner. 

Slik hadde ikke jeg det i min oppvekst. Jeg vokste opp i en leilighet med en mor som hatet min far. Min beste venninne hadde det heller ikke sånn. Og veldig mange barn har ustabile og kaotiske oppvekster. Det er bare trist. Kanskje de ikke vet at det er mulig. Men det er jo det! Det har jeg vært så utrolig heldig å få oppleve i voksen alder, og da er det ikke fordommer men et genuint ønske om at flere skal få oppleve det som gjør at jeg lurer på hvordan vi som samfunn kan bidra til nettopp det

Anonymkode: 25ef6...27e

[Anonym bruker]

Jeg er enig med deg HI, barn har det stort sett best med far og mor ilag. Vi er veldig individfokuserte i dag og forventer så fryktelig mye av et forhold.

Mange har også så veldig dårlig tid og får barn før de er modne nok til det store ansvaret det faktisk er, her er det nok mange pappaer som bør kjenne seg truffet. Jeg tror det er få menn som er modne nok til å bli pappa før de er nærmere 30 enn 20.

Før jeg fikk egen barn trodde jeg at jeg kunne finne meg en mann som hadde barn fra før og jeg datet også flere menn med barn, uten at det ble noe seriøst. Men etter at jeg fikk mine egne barn kjenner jeg så inderlig godt at det å bo sammen med mine og dine barn er noe jeg ikke hadde greid. Det er så mange fallgruver, med alt mulig. Jeg er rett og slett ikke raus nok til å gå inn i et slikt forhold og tror dessverre dette gjelder veldig mange.

Ser også i utvidet nettverk(ja, det er svogerforskning) at barn som bor med mor og far gjerne har en større stabilitet og ro i livet.

Anonymkode: 930f0...3d1

[Anonym bruker]

Sånne "burde" innlegg er så lite i interessante,  når det er helt urealistisk.

Alle burde ta gode valg. Okey, ingen kan være uenig.

Men alle er ikke modne nok, heldige nok, reflekterte nok, smarte nok, trygge nok, etc etc til å gjøre det.

Er faen meg enkelt å sitte på din høye hest og dømme

Og for ordens skyld. Jeg er godt på 10 året og venter nr 2 med samme mann, så jeg følte meg ikke truffet.

Anonymkode: 8122c...ba5

[Anonym bruker]

Det er for lett å gå inn og ut av forhold nå. For lettvint forhold til sex og samliv. Og hvis en nevner dette, så er en fryktelig konservativ... Jeg har aldri vært spesielt konservativ eller religiøs, men når det står side opp og side ned i tabloidavisene om seksuelle spesialiteter, har det gått for langt. Ungdommen må skjermes for dette søppelet! Sett familielivet mer i fokus!

Anonymkode: 6a5e2...48b

[Anonym bruker]

15 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det er for lett å gå inn og ut av forhold nå. For lettvint forhold til sex og samliv. Og hvis en nevner dette, så er en fryktelig konservativ... Jeg har aldri vært spesielt konservativ eller religiøs, men når det står side opp og side ned i tabloidavisene om seksuelle spesialiteter, har det gått for langt. Ungdommen må skjermes for dette søppelet! Sett familielivet mer i fokus!

Anonymkode: 6a5e2...48b

Enig. Mye har blitt bedre i samfunnet men det er også ting som går feil vei.

Tidligere var det vanlig å være gift når en fikk barn og terskelen for å skille seg var stor. Mannen min hadde skilte foreldre og fikk derfor ikke gå i søndagsskolen!

I dag er det vanlig med sammensatte familier og barn må se på at far og mor søker personlig lykke og de har ikke noe valg men må følge med på lasset.

 

Anonymkode: 930f0...3d1

[Anonym bruker]

Jeg forstår poenget ditt. Sitter selv her å føler at jeg har gjort dårlige valg. Men jeg ser også at det ikke er så svart/hvitt. Når en person gir seg ut for å være fin og flott, så plutselig endrer personen seg etter at man har giftet seg og blitt gravid.  Man kan ikke bare bli av prinsipp heller.

Anonymkode: 03482...42e

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Jeg forstår at man ikke kan unngå alle tilfellene, og at det finnes unntak. Flere som har svart i denne tråden er jo nettopp det. Men av andre tråder jeg har sett og eksempler jeg vet om i virkeligheten er det også mange tilfeller som kunne vært unngått.

 

Det er det jeg snakker om. Jeg er sikker på at det går bra med barna i de eksemplene som er nevnt her. Fir eksempel der ny mann adopterer toåringen.

Men jeg vet om mange tilfeller der barna rives mellom to hjem, der det er mange konflikter, og barna føler de hverken hører hjemme her eller der. Det blir sårt. Min beste venninne (vært gode venner siden vi var små) har det sånn. Pappaen hennes ble sammen med en ny i skjul da hun var 8. Den nye ble gravid før han skilte seg fra moren hennes. Etter et par år ble den triste forlatte moren sammen med en ny mann. Han var veldig usikker og sjalu på barna hun hadde fra før (inkl min venninne...). Mens hennes nye stemor var veldig usikker på stemorrollen.

Foreldrene hennes er bitre på hverandre og kommer med spark via henne. Hun har følt at hun har vært nødt å feire annenhver jul her og der og vært redd for å gjøre en av dem snurt/fornærmet. Et ansvar barn ikke skal ha!

Dere som sier jeg er så prippen og konservativ, jeg blir det av erfaringer. Jeg lærte av mine foreldres feil. De slo opp (dvs hun slo opp med han) før jeg ble født og min alenemor snakket alltid dritt om faren min. Han fikk aldri en sjanse til å være pappa. 

Jeg hadde også venner som kom fra kjærlige gode hjem der foreldrenes var glade i hverandre og respekterte hverabdre, og jeg syntes det virket så hyggelig. Disse vokste opp med en helt annen ro og trygghet enn meg (med min alenemor som slet masse) og min beste venninne som måtte slite med sine foreldre, steforeldre og stesøsken og alle konfliktene.

Så traff jeg han som senere ble mannen min da jeg var 22 år. Han var en veldig ordentlig, fornuftig, snill og omsorgsfull mann. Jeg ble tidlig kjent med hans foreldre som allerede da hadde vært gift i 30 år, og som fortsatt gikk hånd i hånd når de gikk ute på tur sammen. Det var en veldig koselig og inkluderende stemning i hjemmet deres. Ikke og drama, krangling, «spark» osv.

Vi barn altså sammen i åtte år før jeg ble gravid. På den tiden fikk vi god tid til å bli kjent med alle hverandres sider. Jeg sa tidlig til han at pga min historie ville jeg gifte meg før jeg fikk barn. Så før han evt var klar for det var ikke jeg klar til å få barn. Det forsto han godt. Etter 6 fine år sammen giftet vi oss. To år etter det kom det første ønskebarnet.

Vi har hatt alvorlige ting som har skjedd og har satt forholdet på prøve, men vi har hele tide jobbet sammen. Vi gjør mye sammen og støtter hverandre. Han sover aldri lenge om morgnenene men står opp sammen med meg og barna. Vi deltar i legging begge to. Han drar ikke på fester osv. (Annet enn kanskje 2 ganger i året) men prioriterer familie. Selv om han selvfølelig «får lov» til å gjøre det mer. Men han foretrekker å være sammen med oss. Slike ting var og er viktig for meg. Det er hverdagene som er viktig. Dem er det flest av.

Kan jeg noen ganger irritert meg over sider ved han og han ved sider av meg. Ja!! Men vi er bestevenner og har et fantastisk forhold mesteparten av tiden. Og det er ikke bare fordi vi er heldige, men fordi vi har stått på for det begge to, hele veien. Og vi vet at ikke gresset er grønnere på andre siden av gjerdet.

Jeg synes det er synd at det sees på som konservativt og gammeldags å «dyrke» et slikt forhold og familieliv som vi gjør. Å bruke penger på å bygge på eller forbedre huset i stedet for å dra på jordomseiling. Vi er sikkert drit kjedelige i manges øyne, men til gjengjeld har vi det kjempefint sammen, også i hverdagen. Og barna våre har en trygg og fin oppvekst. De vet hvor de har oss. De har et hjem å komme til. Mamma og pappa er glade i hverandre og gode venner. 

Slik hadde ikke jeg det i min oppvekst. Jeg vokste opp i en leilighet med en mor som hatet min far. Min beste venninne hadde det heller ikke sånn. Og veldig mange barn har ustabile og kaotiske oppvekster. Det er bare trist. Kanskje de ikke vet at det er mulig. Men det er jo det! Det har jeg vært så utrolig heldig å få oppleve i voksen alder, og da er det ikke fordommer men et genuint ønske om at flere skal få oppleve det som gjør at jeg lurer på hvordan vi som samfunn kan bidra til nettopp det

Anonymkode: 25ef6...27e

Du har dine ting i baggasjen fra din barndom som gjør at du står for og mener det du gjør. Så vokser mine barn opp, der hverken mor eller far er lykkelige i sitt forhold, men fortsetter å bo sammen. De prøver hardt, men får det rett og slett ikke til å fungere. Barna har venner og er på besøk hos andre familier der mor og far lever i hvert sitt hus, men får det til å fungere. Hva tror du mine barn blir å  tenke om sin barndom da? Omtrent det du tenker om din cirka.

Man har forskjellig baggasje sånn er det bare. Du sier du vet om andres brudd og årsaker. Jeg kan love deg at du vet bare en liten prosent uannsett hvor nær de er deg. I min nærmeste omgangskrets tenker nok folk sitt, men jeg er helt trygg på at det valget VI har gjort er det som er det riktige. De vet ikke halvparten e  gang av hvordan vi har det og har hatt det, for det bilde vi gir utad er ikke det som er virkeligheten. Vi har gått mange runder og er enige om at det beste er å skilles. 

Selv om jeg er trygg i avgjørelsen føler jeg at slike holdninger som det HI viser gjør meg utrygg på hvordan mine barn kommer til å bli møtt på bakgrunn av sine foreldres valg. 

Jeg synes det er feil å kalle noen for konservative, men jeg nekter ikke for at jeg synes det er sneversynt og lite reflektert.

Anonymkode: b7723...544