Gravid, igjen...

[Pes_]

BEKLAGER DETTE BLIR LANGT. Men værsåsnill les.

Vet ikke om jeg er på riktig område i forumet jeg, men. Har ei fantastisk frøken på 9 mnd, og er for tiden ute i permisjon. For noen uker siden, fant jeg ut at jeg var gravid igjen. Snart 11 uker på vei. Min første tanke var at jeg aldri i livet kunne beholde, og at jeg måtte ta abort. Det skulle vise seg å bli veldig vanskelig. Har vært på samtale hos fastlege, amathea, forundersøkelse for abort, men har likevel (tror jeg) bestemt meg for å beholde. Har derfor tusen spørsmål.

 !!MÅ BARE UNDERSTREKE, at vi brukte kondom, til jeg fikk satt inn spiral, som jeg skulle uken jeg fant ut at jeg var gravid. 

Er bare 21 år, har ikke studert enda, har kun studiekompetanse fra videregående, samt at jeg er arbeidsledig, ikke opparbeidet meg foreldrepenger det første svangerskapet. Får heller ikke opparbeidet meg foreldrepenger denne gangen, da jeg jo er ut i permisjon, har vanvittig svangerskapskvalme og spyr annethvert måltid jeg prøver meg på. Vet også at jeg burde ta det rolig, da jeg i mitt forrige svangerskap hadde kraftig bekkenløsning (krykker/rullestol). Kjenner det allerede i bekken, som dog ikke er rart, da det bare er 9 mnd siden jeg ruslet rundt på krykker. Heldigvis har samboer en stabil inntekt og er utdannet! Vi leier bolig. Hadde selvfølgelig ikke søkt bhg plass til snuppa heller, da jeg ville ha henne hjemme til hun var 2. Dette va før jeg fant ut av det. Lurer da på, vet noen om jeg har krav på noe? Hva kan jeg gjøre? Burde jeg jobbe? Vet jeg har krav på kontantstøtte fra september da hun fyller 1 år. 

Ogsåå lurer jeg på, dere som har fått to tette, hvordan overlevde dere med en baby, kombinert med all djevelskapen et svangerskap fører med seg? Jeg blir sliten, hyperventilerer, skjelver og spyr, bare av å ta ut av oppvaskmaskina eller smøre ei brødskive til frøkena. Er det helt uforsvarlig av meg å utsette oss for dette? Kjenner liksom at kroppen ikke er helt kommet over det svangerskapet og fødselen den nettopp var gjennom. Kan far ta over permisjonen min, om jeg blir for dårlig? Har heldigvis en haug med familie og besteforeldre og oldeforeldre, tanter osv som gledelig tar det lille krapylet. Men jeg vil jo strekke til for hun jeg har allerede, som jeg er så vanvittig glad i. Føler jeg allerede går glipp deler av utviklingen hennes, og det ønsker jeg virkelig ikke.. for en situasjon å sette seg selv i.

Og dere med to tette, er det alt for tøft eller er det virkelig så værdt det som alle skal ha det til? Ønsker ærlige svar!

Det er vell det jeg lurer på. Det var også flere faktorer som gjorde at jeg vurderte abort, skyldfølelse ovenfor pia mi, forholdet mellom meg og samboer/bf, og at jeg har snust i de første to mnd, siden jeg trodde jeg skulle ta abort. Det var liksom det mest praktisk riktige. Men tror jeg må følge hjertet!

På forhånd, tusen takk for svar<3

 

 

 

Endret 1. juni 2018 av Pes_

[Anonym bruker]

Jeg forstår at dette er vanskelig og at du ikke ønsker å ta abort, i tillegg til at du har dårlig tid til å tenke deg om. Men helt ærlig,  dette er jo ren og skjær galskap. Hvordan i alle dager har du forestilt deg st dette skal gå? Du tviler på forholdet ditt, klarer du dette alene? Uten.jobb og utdanning og med eventuelt to små barn? Jeg har 15 måneder mellom mine yngste, hadde fryktelig bekkenløsning og det var kjempeslitsomt. Så slitsomt at jeg nesten ikke husker noe fra de første to årene. Men det er et par ting som skiller min situasjon fra din. Jeg hadde ikke noe valg fordi jeg ikke visste jeg var gravid før i uke 16. Jeg hadde god jobb og god inntekt,  jeg var gift og hadde et stabilt ekteskap,  jeg var 15 år eldre enn du er nå og hadde derfor ting litt mer på plass og avklart. Jeg hadde ikke klart det alene. Og til dags dato kjenner jeg det stikker i fordi jeg fikk med meg så lite av de to yngste første år. Jeg var rett og slett for sliten.

I din situasjon, med summen av alt, hadde jeg tatt abort. Uten tvil.

Anonymkode: 93dae...0fc

[Anonym bruker]

Gratulerer med graviditet!  

Dere må finne ut om dere ønsker barnet, og om dere fikser det økonomisk på lenger sikt. Ett år med dårlig råd går fint, men det er verre om dere havner helt i uføret av dette. 

Alt med permisjonen tar du med nav. De har en veldig god chat der du kan spørre om alt som ikke dreier seg om personlige ting.

Barnehage kan du nok også få ordnet, kontakt kommunen i morgen! Få evt bekreftelse fra lege osv. 

Vi er mange som blir elendige i svangerskap. Og jeg skal glatt innrømme at det er ekstra fælt å kaste opp når man i tillegg har dårlig samvittighet for eldstemann. Men det blir verdt det. Barna glemmer dette, mine husker ikke at jeg kastet opp hele tiden. Men de husker at jeg var hjemme mye. Og alltid tilgjengelig for trøst og kos. 😊

Anonymkode: 8f1e2...e20

[Pes_]

28 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg forstår at dette er vanskelig og at du ikke ønsker å ta abort, i tillegg til at du har dårlig tid til å tenke deg om. Men helt ærlig,  dette er jo ren og skjær galskap. Hvordan i alle dager har du forestilt deg st dette skal gå? Du tviler på forholdet ditt, klarer du dette alene? Uten.jobb og utdanning og med eventuelt to små barn? Jeg har 15 måneder mellom mine yngste, hadde fryktelig bekkenløsning og det var kjempeslitsomt. Så slitsomt at jeg nesten ikke husker noe fra de første to årene. Men det er et par ting som skiller min situasjon fra din. Jeg hadde ikke noe valg fordi jeg ikke visste jeg var gravid før i uke 16. Jeg hadde god jobb og god inntekt,  jeg var gift og hadde et stabilt ekteskap,  jeg var 15 år eldre enn du er nå og hadde derfor ting litt mer på plass og avklart. Jeg hadde ikke klart det alene. Og til dags dato kjenner jeg det stikker i fordi jeg fikk med meg så lite av de to yngste første år. Jeg var rett og slett for sliten.

I din situasjon, med summen av alt, hadde jeg tatt abort. Uten tvil.

Anonymkode: 93dae...0fc

Og si til noen i den situasjonen jeg beskriver, at det er galskap, er jo kanskje ikke helt nødvendig, men. Planen er å jobbe med forholdet, slik at vi kan oppdra to barn sammen. Visst ikke, er det vell mange fungerende alenemødre der ute? Planen min er å studere, og jobbe, fra neste høst av så går evt far ut i permisjon da. 

Men likevel, takk for ditt ærlige svar!

[Anonym bruker]

Hadde aldri i livet beholdt. Ok, du feilet en gang og fikk barn uten sikkerhet (utdannelse, jobb, eget bosted, stabilt forhold). Ikke gjør samme feilen en gang til. Gjennomfører du er det høyst sannsynlig at du blir alenemor. To tette barn etter et tungt svangerskap er beintøft, selv for stabile par som har lang fartstid. Dersom forholdet allerede skranter og du ikke har jobb eller utdannelse er det alenemor på stønader det neste som venter. Klarer du under hele tatt å forsørge to barn alene? Hva er planen dersom forholdet ryker? Hva skal du gjøre når nr to evt begynner i barnehage? 

Anonymkode: 923da...503

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Pes_ skrev:

Og si til noen i den situasjonen jeg beskriver, at det er galskap, er jo kanskje ikke helt nødvendig, men. Planen er å jobbe med forholdet, slik at vi kan oppdra to barn sammen. Visst ikke, er det vell mange fungerende alenemødre der ute? Planen min er å studere, og jobbe, fra neste høst av så går evt far ut i permisjon da. 

Men likevel, takk for ditt ærlige svar!

Det er virkelig ren og skjær galskap,  fordi du legger ut på noe som med all sannsynlighet vil gå bra til slutt ( om mange år, først, kanskje?)  men som jeg vil vurdere etter min erfaring ( som tross alt er det jeg må basere mitt svar på) er så vanskelig og tøft og som vil koste mer krefter og annet enn du kan tenke deg. Man klarer det meste hvis man må, men hva ofrer man på veien og hvem velger? Hva med ansvar for barnet du alt har?  Du rer opp og gjør deg klar for en sinnsykt tøff hverdag.

Anonymkode: 93dae...0fc

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hadde aldri i livet beholdt. Ok, du feilet en gang og fikk barn uten sikkerhet (utdannelse, jobb, eget bosted, stabilt forhold). Ikke gjør samme feilen en gang til. Gjennomfører du er det høyst sannsynlig at du blir alenemor. To tette barn etter et tungt svangerskap er beintøft, selv for stabile par som har lang fartstid. Dersom forholdet allerede skranter og du ikke har jobb eller utdannelse er det alenemor på stønader det neste som venter. Klarer du under hele tatt å forsørge to barn alene? Hva er planen dersom forholdet ryker? Hva skal du gjøre når nr to evt begynner i barnehage? 

Anonymkode: 923da...503

Dette. 

Anonymkode: 93dae...0fc

[Pes_]

Asså. Greit nok, det var ikke dette jeg var ute etter i det hele tatt. Setter pris på om folk lar være å svare mere, mens jeg venter på at innlegget forhåpentligvis blir slettet. Vil bare understreke at jeg kan stille like godt opp, klare det minst like bra, og være en minst like god mor- som velletablerte, «stabile», damer på 30+. Håper virkelig at dere tar til ettertanke hva dere faktisk skriver til folk i en sårbar situasjon, full av hormoner. Man kan være ærlig, absolutt, men det går faktisk an å formulere seg på en måte som ikke får trådstarter til å føle seg helt forferdelig. 

Takk for svar, har fått svar nok nå.

[Anonym bruker]

Jeg har to tette, 1,5 år mellom dem. Jeg har aldri angret, de er nå 9,5 og 11 år, verdens beste venner.

Men jeg var midt i 30-årene da jeg fikk dem, hadde en god jobb, var gift og hadde alt på stell. Jeg fikk barnehageplass til eldste da hun var 14 mnd og var hjemme med nr to til hun var 18 mnd.

Svangerskapene var tunge, og andre var veldig tungt synes jeg. 

Jeg er veldig glad jeg ikke fikk barn da jeg var på din alder, han jeg var sammen med fra jeg var 18 til 23 år ble ikke mannen min og vi fikk ikke barn. 

Men mitt liv er ikke ditt, og jeg kan ikke vite hva som er best for deg. Jeg kan si at det for meg hadde vært helt feil å få to tette når jeg var så ung, da ville livet mitt blitt veldig annerledes. Jeg flyttet, jeg studerte, jeg var fri og frank i midten av 20 årene.

Men det kan hende det er det riktige for deg, livet blir som det blir, og veien blir til mens man går som det heter. Du må være innstilig på å tilpasse deg, la barna komme først også kommer studier og egentid i andre rekke. Det kan godt hende det er helt riktig for deg.

Jeg må jo si at jeg håper mine egne barn blir eldre før de får barn, at de lever litt først, men når ting først er som de er må du selv finne ut hva som passer best for deg....

Jeg tenker at det nok blir noen veldig slitsomme år for deg, men at du nok ikke vil angre når de først er født. 

Anonymkode: 626ff...ab2

[Anonym bruker]

Alt går hvis man må. Ikke ta abort hvis det ikke er noen du absolutt vil, du kan komme til å angre resten av livet. 

Lykke til med valget ditt, høres ut som dere har nettverk rundt dere, som stiller opp. 

Sender deg en klem, tror du trenger det nå ❤️

Anonymkode: e8e3f...387

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Pes_ skrev:

Asså. Greit nok, det var ikke dette jeg var ute etter i det hele tatt. Setter pris på om folk lar være å svare mere, mens jeg venter på at innlegget forhåpentligvis blir slettet. Vil bare understreke at jeg kan stille like godt opp, klare det minst like bra, og være en minst like god mor- som velletablerte, «stabile», damer på 30+. Håper virkelig at dere tar til ettertanke hva dere faktisk skriver til folk i en sårbar situasjon, full av hormoner. Man kan være ærlig, absolutt, men det går faktisk an å formulere seg på en måte som ikke får trådstarter til å føle seg helt forferdelig. 

Takk for svar, har fått svar nok nå.

Du ønsket ærlige råd? Du er sikkert en flink mamma som ønsker det beste for barna dine. Ønsker deg lykke til!  

Anonymkode: 923da...503

[Anonym bruker]

Har 15 mnd mellom mine eldste og det gikk/går strålende. Hadde ikke bhg til eldste og det var deilig å slippe styret med å måtte ut av døra. Åpen bhg gikk vi masse i og koste oss alle 3. Var ett år eldre enn deg da andremann ble født.

 

lykke til:)

Anonymkode: 02b56...c41

[Anonym bruker]

Du høres oppegående og moden ut HI.

To tette er nok beintøft, men de har jo stor glede av hverandre når de vokser opp og du vil aldri angre på barna dine.

Det som bekymre meg er at du skriver at forholdet ikke går så bra. Om du ender opp alene, så går vel det og men det blir ikke enkelt. Du sier at det finnes mange flinke alenemødre, og ja det gjør det nok. Men det er forskjell på å være alenemor med fast jobb og egen bolig, og å ikke ha noe av dette i orden.

Jeg har fått barn sent i forhold til mange(36 år) og ser jo at mange av barna i mine barns omgangskrets ikke har det utgangspunktet som vi har. Dårlig økonomi, leiebolig av ymse standard og rot i privatlivet. Men jeg kjenner også unge par som har tatt utdannelse, fått fast jobb og kjøpt hus hånd i hånd med at de har små barn.

Anonymkode: aba72...eae

[Anonym bruker]

9 minutter siden, Pes_ skrev:

Asså. Greit nok, det var ikke dette jeg var ute etter i det hele tatt. Setter pris på om folk lar være å svare mere, mens jeg venter på at innlegget forhåpentligvis blir slettet. Vil bare understreke at jeg kan stille like godt opp, klare det minst like bra, og være en minst like god mor- som velletablerte, «stabile», damer på 30+. Håper virkelig at dere tar til ettertanke hva dere faktisk skriver til folk i en sårbar situasjon, full av hormoner. Man kan være ærlig, absolutt, men det går faktisk an å formulere seg på en måte som ikke får trådstarter til å føle seg helt forferdelig. 

Takk for svar, har fått svar nok nå.

Det er ingen som har sagt de er bedre enn deg fordi de er eldre. Det jeg og noen til har sagt er at vi har erfaring som er sammenliknbar.  Vi vet hvor inni granskauen tøffe tak du har foran deg, på tross av at jeg hvertfall har hatt en enklere vei forfinet jeg har vært godt etablert på samme tidspunkt.  Jeg hadde " alt på stell" og LIKEVEL var det helt hinsides tøft med bekkenløsning,  dårlig samvittighet overfor eldste etc. Jeg blir i dag nesten kvalm med tanke på den tiden ( som jeg helt ærlig ikke husker så mye av fordi det var så slitsomt) selv om det gikk bra til slutt. Ungene mine er store og flotte i dag, men hadde jeg fått to tette med de utfordringene jeg hadde med bekkenløsning og kvalme én gang til? Aldri.

Anonymkode: 93dae...0fc

[Pes_]

14 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har to tette, 1,5 år mellom dem. Jeg har aldri angret, de er nå 9,5 og 11 år, verdens beste venner.

Men jeg var midt i 30-årene da jeg fikk dem, hadde en god jobb, var gift og hadde alt på stell. Jeg fikk barnehageplass til eldste da hun var 14 mnd og var hjemme med nr to til hun var 18 mnd.

Svangerskapene var tunge, og andre var veldig tungt synes jeg. 

Jeg er veldig glad jeg ikke fikk barn da jeg var på din alder, han jeg var sammen med fra jeg var 18 til 23 år ble ikke mannen min og vi fikk ikke barn. 

Men mitt liv er ikke ditt, og jeg kan ikke vite hva som er best for deg. Jeg kan si at det for meg hadde vært helt feil å få to tette når jeg var så ung, da ville livet mitt blitt veldig annerledes. Jeg flyttet, jeg studerte, jeg var fri og frank i midten av 20 årene.

Men det kan hende det er det riktige for deg, livet blir som det blir, og veien blir til mens man går som det heter. Du må være innstilig på å tilpasse deg, la barna komme først også kommer studier og egentid i andre rekke. Det kan godt hende det er helt riktig for deg.

Jeg må jo si at jeg håper mine egne barn blir eldre før de får barn, at de lever litt først, men når ting først er som de er må du selv finne ut hva som passer best for deg....

Jeg tenker at det nok blir noen veldig slitsomme år for deg, men at du nok ikke vil angre når de først er født. 

Anonymkode: 626ff...ab2

Nå har jeg allerede barn da, så er litt forseint å «leve» livet til midten av 20-åra, livet mitt er nok over for alltid. Noen foretrekker å få barn tidlig, slik at de slipper å være foreldre til de er 60 også. Når frøkena mi er 18 er jeg bare 38. Vet ikke helt hvor i tråden jeg spør om det er lurt å få barn så tidlig, men det hjelper spesielt å høre at det ikke er en situasjon du unner dine barn. Men dette blir man vant til å høre som ung mor, dessverre. 

[Fandens Oldemor]

Jeg velger å svare på det du spør om. 

Vet ikke når det gjelder permisjon og det økonomiske, du må nok bare snakke med NAV. Godt forslag å bruke den chatten. 

Alle jeg kjenner som har 2, 3 og 4 tette sier det har vært et h***** i starten, men at det blir verd det etter hvert. 

Når det gjelder dette med samvittighet, så tror jeg det er noe som gjelder alle oss som sliter med helse gjennom svangerskap, uavhengig av om barna er tette og om vi selv er unge eller eldre. Vi kjenner nok alle på en følelse av utilstrekkelighet og dårlig samvittighet. Jeg tror likevel ikke at det et noe som skal hindre oss. Det et jo snakk om en begrenset periode, og gevinsten for hele familien er stor for alltid. 

Lykke til til deg! Du får nok ikke tråden slettet, men ikke la svarene her gå inn på deg. 

[Pes_]

13 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Har 15 mnd mellom mine eldste og det gikk/går strålende. Hadde ikke bhg til eldste og det var deilig å slippe styret med å måtte ut av døra. Åpen bhg gikk vi masse i og koste oss alle 3. Var ett år eldre enn deg da andremann ble født.

 

lykke til:)

Anonymkode: 02b56...c41

Så flott å høre at det gikk bra for deg! Hvordan var økonomi, og hvordan utgangspunkt hadde du? 

Tusen takk for det! 

[Pes_]

22 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Alt går hvis man må. Ikke ta abort hvis det ikke er noen du absolutt vil, du kan komme til å angre resten av livet. 

Lykke til med valget ditt, høres ut som dere har nettverk rundt dere, som stiller opp. 

Sender deg en klem, tror du trenger det nå ❤️

Anonymkode: e8e3f...387

Tusen takk, setter stor pris på at du sier det❤️

[Pes_]

4 minutter siden, Fandens Oldemor skrev:

Jeg velger å svare på det du spør om. 

Vet ikke når det gjelder permisjon og det økonomiske, du må nok bare snakke med NAV. Godt forslag å bruke den chatten. 

Alle jeg kjenner som har 2, 3 og 4 tette sier det har vært et h***** i starten, men at det blir verd det etter hvert. 

Når det gjelder dette med samvittighet, så tror jeg det er noe som gjelder alle oss som sliter med helse gjennom svangerskap, uavhengig av om barna er tette og om vi selv er unge eller eldre. Vi kjenner nok alle på en følelse av utilstrekkelighet og dårlig samvittighet. Jeg tror likevel ikke at det et noe som skal hindre oss. Det et jo snakk om en begrenset periode, og gevinsten for hele familien er stor for alltid. 

Lykke til til deg! Du får nok ikke tråden slettet, men ikke la svarene her gå inn på deg. 

Ja, har snakket med en del som har tette og føler det er veldig forskjellig. Enkelte er kanskje ikke så ærlig, og romantiserer hele ideen. Mens enkelte også, som du sier, er ærlige og innrømmer at det er beinhardt. Og det tviler jeg ikke et sekund på. Vanskelig å si om dette er noe jeg er i stand til før jeg har opplevd det, om jeg bestemmer meg for å oppleve det.

Det med samvittighet har jeg klart å lagt litt til side, og prøvd å tenkt at hun kan få en søster/bror. Og det hadde jeg nok som du sier, følt uansett ja.

Vanskelig å ikke ta ting til seg, når man er så hormonell og har tenkt langt og lenge, er sliten og ønsket noen kanskje litt mere saklige svar. Tusen takk for at jeg fikk det av deg i alle fall! 

[Anonym bruker]

1 time siden, Pes_ skrev:

Og si til noen i den situasjonen jeg beskriver, at det er galskap, er jo kanskje ikke helt nødvendig, men. Planen er å jobbe med forholdet, slik at vi kan oppdra to barn sammen. Visst ikke, er det vell mange fungerende alenemødre der ute? Planen min er å studere, og jobbe, fra neste høst av så går evt far ut i permisjon da. 

Men likevel, takk for ditt ærlige svar!

Men far får vel ikke permisjon så lenge du ikke har opparbeidet deg rettighet til dette?

Anonymkode: 999b0...5cd

[Pes_]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men far får vel ikke permisjon så lenge du ikke har opparbeidet deg rettighet til dette?

Anonymkode: 999b0...5cd

Jo, men da stilles et aktivitetskrav til meg. 100% arbeid eller studie. Da får far ta ut permisjon.

[Anonym bruker]

Hei.

Hvis du bestemmer deg for å beholde barnet, så bruk for all del ditt store nettverk av slekt og venner.

La besteforeldre , oldeforeldre,tanterog onkler få lov å «låne» frøkena di. For hverken du,frøkena eller forholdet ditt er tjent med at du skal klare alt selv. 

Jeg selv har to tette og en attpåklatt..... de to tette var på en måte ikke så slitsomme som attpåklatten for de hadde hverandre🙂

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

G

Anonymkode: f9834...3e2

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Pes_ skrev:

Jo, men da stilles et aktivitetskrav til meg. 100% arbeid eller studie. Da får far ta ut permisjon.

Har far lyst til dette?

Anonymkode: 999b0...5cd

[Pes_]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Har far lyst til dette?

Anonymkode: 999b0...5cd

Far har veldig lyst, og er kjempe lei seg for at han ikke fikk tatt ut permisjon med første.

[Anonym bruker]

Har fire.. et av barna har en diagnose.. har vært og er kjempesliten.. men ville aldri vært foruten 

Anonymkode: 4b0b4...71c