Hjelp! Trenger tips til forbedring av parforhold

[Anonym bruker]

Min mann og jeg har vært gift i snart 2 år, og vært samboere i 5 år. Vi har en sønn på litt over 1 år, og han er av den sprudlende og energifylte typen. Litt høyt og lavt.

Det å bli foreldre har gjort at vi har vokst litt begge to, noe jeg synes er fantastisk og berikende for forholdet vårt.

I det siste har mannen gitt uttrykk for at han er misfornøyd med at jeg ikke er så sprudlende og glad "som jeg var før".

Føler tritt og ofte på at jeg er tappet for energi og kan bli irritert (mannen oppfatter dette som sinna, noe jeg kan forstå om jeg hadde sett meg selv fra utsiden).

Vist nok slår jeg med dører og tramper med hæla, noe jeg ikke gjør med mening men som sikkert er en slags bi-effekt av at jeg er sliten og irritert.

Poden er som de fleste småbarnsfamilier kan kjenne seg igjen i altoppslukende, og krever sitt. Samtidig har jeg en krevende jobb som til tider opptar mye av tiden min. Dette er en jobb med mange deadlines og høy suksessfaktor. Samtidig har det vært ekstra krevende å komme tilbake i jobb etter permisjon, og jeg føler meg nærmest deprimert og umotivert for jobben.

Jeg har nylig fått bekreftet at jeg kvalifiserer med til å ta en master på deltid, noe som fort kan bli et sjansespill å satse på da jeg allerede har lite energi.

Jeg ønsker å forbedre forholdet til mannen, men jeg er ikke så god på å uttrykke meg følelsesmessig. 

Derfor spør jeg litt åpent i forumet om det er noen som har noen gode råd til situasjonen min?

Anonymkode: d17ea...da4

[Anonym bruker]

De første tre årene av barns liv er unntakstilstand i familien, første skritt er at dere begge innser og godtar det. Man må ikke engang TENKE på ordet skilsmisse før ens yngste barn er tre år!

Selvfølgelig er du ikke like sprudlende som før, du har en ettåring i huset! Det påvirker vel ham også? Det er noen få år hvor barna er små, og ja, det er veldig viktig å ta vare på hverandre og parforholdet i den perioden også, men jeg tror mye er vunnet ved å innse at det er en helt spesiell tid og, som sagt, unntakstilstand. Klarer dere å være rause med hverandre og innstille dere på at f.eks. sexlivet kanskje ikke er så forrykende akkurat nå, men at samholdet og kjærligheten kan være like sterk allikevel, når man detter ned i sofaen sammen om kvelden?

Kanskje er det ikke akkurat nå du skal videreutdanne deg? Livet er langt og mulighetene mange. Det ER utmattende med full jobb og småbarn, for de fleste mer enn nok, hvis man også skal ha tid og overskudd til hverandre. 

Anonymkode: f8222...414

[Anonym bruker]

Helt enig med hun over. Småbarnsperioden er unntakstilstand. Man blir sliten og det må man bare akseptere, mannen også. Vent med videreutdanningen, konsentrer deg om barnet. Tiden går så utrolig fort, Vipps så er barnet større og man kan begynne å tenke på seg selv igjen. Vurder heller om du kan gå ned i stilligsprosent for en liten periode. Da blir du mindre sliten og får større overskudd til familien og parforholdet. Det er bare å innse at vi er ikke supermennesker som klarer alt på en gang.

Anonymkode: 5b1e3...7a4

[Anonym bruker]

Evt om mannen din kan jobbe mindre en periode, det må jo ikke være deg. 

Anonymkode: f8222...414

[topaz]

Det beste tipset er stort sett alltid at man må fokusere på å kommunisere med partner på en god måte og at man må være litt rause mot hverandre. 

Høres ut som du kommuniserer en del av utmattelsen din ved sinne og oppfarenhet, og det skjønner jeg jo at ikke er så hyggelig for mannen. Irritasjon er jo ikke veldig konstruktivt i kommunikasjon med en annen voksenperson. Hva er det som irriterer deg? Kan dere snakke om det? Handler det om at du ikke ser hans bidrag som nok? 

Høres ikke ut som videreutdanning på toppen av barn, familie og jobben du har passer aller best akkurat nå. Men snakk med mannen din om det. Hva kan han ofre i en periode for at du skal klare det? Eller er det urealistisk? 

Så mitt råd er at dere må kommunisere bedre. Hans fokus på at du ikke er sprudlende og glad som før kan både være et utrykk for bekymring fra hans side, eller det kan være en urealistisk forventning som han har hengt seg opp i. Verden deres har endret seg etter dere fikk barn. Men dere må snakke om det! På en ikke-dømmende og ikke-aggressiv måte. Dere er jo venner og partnere og kjærester, så det må jo ligge noe god kommunikasjon i bunnen der som det går ann å finne frem hvis dere begge prøver!  

[Anonym bruker]

skjønner ikke at folk sutrer over at det er så slitsomt og ha barn, man har valgt dette selv

Anonymkode: e3d7e...a09

[Anonym bruker]

2 timer siden, topaz skrev:

Det beste tipset er stort sett alltid at man må fokusere på å kommunisere med partner på en god måte og at man må være litt rause mot hverandre. 

Høres ut som du kommuniserer en del av utmattelsen din ved sinne og oppfarenhet, og det skjønner jeg jo at ikke er så hyggelig for mannen. Irritasjon er jo ikke veldig konstruktivt i kommunikasjon med en annen voksenperson. Hva er det som irriterer deg? Kan dere snakke om det? Handler det om at du ikke ser hans bidrag som nok? 

Høres ikke ut som videreutdanning på toppen av barn, familie og jobben du har passer aller best akkurat nå. Men snakk med mannen din om det. Hva kan han ofre i en periode for at du skal klare det? Eller er det urealistisk? 

Så mitt råd er at dere må kommunisere bedre. Hans fokus på at du ikke er sprudlende og glad som før kan både være et utrykk for bekymring fra hans side, eller det kan være en urealistisk forventning som han har hengt seg opp i. Verden deres har endret seg etter dere fikk barn. Men dere må snakke om det! På en ikke-dømmende og ikke-aggressiv måte. Dere er jo venner og partnere og kjærester, så det må jo ligge noe god kommunikasjon i bunnen der som det går ann å finne frem hvis dere begge prøver!  

Enig i dette. Jeg tror jeg ville forsøkt parterapi for å lære å kommunisere bedre sammen og for å forebygge større problemer i forholdet.

Anonymkode: 1db8b...812

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

De første tre årene av barns liv er unntakstilstand i familien, første skritt er at dere begge innser og godtar det. Man må ikke engang TENKE på ordet skilsmisse før ens yngste barn er tre år!

Selvfølgelig er du ikke like sprudlende som før, du har en ettåring i huset! Det påvirker vel ham også? Det er noen få år hvor barna er små, og ja, det er veldig viktig å ta vare på hverandre og parforholdet i den perioden også, men jeg tror mye er vunnet ved å innse at det er en helt spesiell tid og, som sagt, unntakstilstand. Klarer dere å være rause med hverandre og innstille dere på at f.eks. sexlivet kanskje ikke er så forrykende akkurat nå, men at samholdet og kjærligheten kan være like sterk allikevel, når man detter ned i sofaen sammen om kvelden?

Kanskje er det ikke akkurat nå du skal videreutdanne deg? Livet er langt og mulighetene mange. Det ER utmattende med full jobb og småbarn, for de fleste mer enn nok, hvis man også skal ha tid og overskudd til hverandre. 

Anonymkode: f8222...414

Jeg er ikke HI, men jeg tar til meg det du skriver . Takk 😊❤ Det er unntakstilstand som du sier. Mannen er alltid sliten og jeg er kronisk syk. Så huset ser helt bomba ut 😭 men barna har det bra virker det som 😊

Anonymkode: d6b72...867