Mannen min viser ikke omsorg

[Anonym bruker]

Helt i kjelleren her nå. Har prøvd ett år på nr tre og ble endelig gravid i april. Begynte å blø for noen dager siden og jeg er helt knust. Mannen har ikke holdt rundt meg én gang, satt seg ned og snakket med meg eller vist omsorg. Han tar seg bare av logistikken. Har snakket så mye m han om dette v tidligere episoder at jeg syns d er veldig rart at han ikke trøster meg når jeg er trist. Men han forstår d ikke. Er det jeg som er rar? Åssen kan jeg være gift m en som ikke bryr seg når vi står i livskriser. Trodde d var en normal menneskelig reakson når man så andre som var lei seg? Hvertfall kona! Jeg ville jo trøstet/vist omsorg for venninner, familie osv som satt å gråt. Føler meg helt alene. Og siden dette var så tungt for meg, sier han bare aldri mer! Han orker ikke at jeg skal bli så ustabil i humøret igjen. Så nå vil han ikke prøve mer 💔

Anonymkode: 872b4...1b1

[Anonym bruker]

Huff, forstår godt at du blir såret og lei deg av hans kulde. Og nei, det er ikke du som er rar! Det du forventer av mannen er et minste minimum av omtanke. Om noen er "rar", så er det din mann. Han gir inntrykk av å ikke være mann, for en mann tar vare på sine nærmeste. Din gjør ikke det, han legger sten til byrden din.

Det virker på det du skriver at det ikke er unormalt at han ikke trøster eller viser omsorg? I hvert fall ikke i kriser?

Det høres kanskje brutalt å si det nå når du mistet for så få dager siden, men på en måte er det bra at han ikke vil prøve på flere barn igjen. Og da tenker jeg på deg - du bør ikke få flere barn med en mann som ikke viser deg omsorg når du er så lei deg! En slik mann kan man ikke ha det bra med i lengden, for livet vil by på flere tøffe erfaringer, og da trenger du en mann som er der for deg, en du kan stole på.

Personlig ville jeg ikke blitt i et forhold med en mann som er så kald og ikke har evne til å vise omsorg. Siden dette er noe du har erfart mange ganger før så tror jeg heller ikke hans reaksjon kommer av at han egentlig sørger over barnet heller. Det kunne ev. ha forklart at han nå plutselig ble så kald for første gang. Men din mann, han viser ikke omsorg selv om dere har snakket om akkurat det tidligere også.

Jeg hadde ikke kommet over en slik kulde og manglende empati/omsorg hos min mann. Jeg hadde ikke villet meg selv så vondt som å leve i et så kaldt forhold, med en mann jeg visste ikke ville være der for meg når vi møtte motgang, en mann uten evne til å føle empati.

Jeg tror det er viktig at du, når du har fått aborten litt på avstand, tenker nøye gjennom hvordan du ønsker å ha det i livet ditt, og om du er i riktig forhold. Jeg tror ikke noen vil kunne ha det godt, langt mindre være lykkelig, med en mann som ikke har evne til å føle empati og vise omsorg.

Beklager om det føles hardt for deg at jeg skriver dette. Jeg føler virkelig med deg og har opplevd aborter selv, så vet hvor tungt det er. Ta vare på deg selv. Snakk med en god venninne som du stoler på, fortell hvordan du egentlig har det i ekteskapet. Bestill deg gjerne timer alene på familievernkontoret for å snakke om hvordan ting egentlig er i forholdet deres, for slik du beskriver det er det ikke et sunt forhold. Vær snill med deg selv fremover, søk støtte hos de som er der for deg, venner og familie.

Klem <3

Anonymkode: 2cb70...d9e

[Anonym bruker]

Kanskje han bryr seg men aldri har lært hvordan man gir trøst og omsorg på den måten du trenger... 

Anonymkode: 7d5af...1a8

[Anonym bruker]

Hvorfor fokusere bare på deg? Hvor mye omsorg har du for hans sorgprosess?  Han sørger kanskje på sin måte.

Anonymkode: 860ad...13c

[Anonym bruker]

15 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hvorfor fokusere bare på deg? Hvor mye omsorg har du for hans sorgprosess?  Han sørger kanskje på sin måte.

Anonymkode: 860ad...13c

Nei han var ikke like gira på 3. mann som meg og sørger ikke. Og uansett hadde jeg vist omsorg for han om jeg så at han var lei seg. Sitter jeg sammen med en person som begynner å gråte, om d så er et menneske jeg ikke kjenner så godt, så er det en naturlig reaksjon å holde rundt, trøste. Det gjør aldri han.

Barna viser meg mye mer omsorg. De trøster, kommer m varmeflaske eller te. Alle de tingene han ikke gjør. Har fått meg til å tenke.. hva når jeg mister mine foreldre... havner i andre kriser.

Anonymkode: 872b4...1b1

[Anonym bruker]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Kanskje han bryr seg men aldri har lært hvordan man gir trøst og omsorg på den måten du trenger... 

Anonymkode: 7d5af...1a8

Det kan være noe i det. . Kommer fra en spesiell familie der alt skal feies under teppet og ikke snakkes om. Moren virker helt kald. Han er flink med barna osv. Men d er grusomt for meg at han ikke står i sorg m meg. At jeg føler d mer som jeg er en byrde. Han sier d er så slitsomt m skiftende humør og nedturer. Har forklart han før også at jeg trenger trøst, men han prøver ikke å endre seg. 

Anonymkode: 872b4...1b1

[Anonym bruker]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Huff, forstår godt at du blir såret og lei deg av hans kulde. Og nei, det er ikke du som er rar! Det du forventer av mannen er et minste minimum av omtanke. Om noen er "rar", så er det din mann. Han gir inntrykk av å ikke være mann, for en mann tar vare på sine nærmeste. Din gjør ikke det, han legger sten til byrden din.

Det virker på det du skriver at det ikke er unormalt at han ikke trøster eller viser omsorg? I hvert fall ikke i kriser?

Det høres kanskje brutalt å si det nå når du mistet for så få dager siden, men på en måte er det bra at han ikke vil prøve på flere barn igjen. Og da tenker jeg på deg - du bør ikke få flere barn med en mann som ikke viser deg omsorg når du er så lei deg! En slik mann kan man ikke ha det bra med i lengden, for livet vil by på flere tøffe erfaringer, og da trenger du en mann som er der for deg, en du kan stole på.

Personlig ville jeg ikke blitt i et forhold med en mann som er så kald og ikke har evne til å vise omsorg. Siden dette er noe du har erfart mange ganger før så tror jeg heller ikke hans reaksjon kommer av at han egentlig sørger over barnet heller. Det kunne ev. ha forklart at han nå plutselig ble så kald for første gang. Men din mann, han viser ikke omsorg selv om dere har snakket om akkurat det tidligere også.

Jeg hadde ikke kommet over en slik kulde og manglende empati/omsorg hos min mann. Jeg hadde ikke villet meg selv så vondt som å leve i et så kaldt forhold, med en mann jeg visste ikke ville være der for meg når vi møtte motgang, en mann uten evne til å føle empati.

Jeg tror det er viktig at du, når du har fått aborten litt på avstand, tenker nøye gjennom hvordan du ønsker å ha det i livet ditt, og om du er i riktig forhold. Jeg tror ikke noen vil kunne ha det godt, langt mindre være lykkelig, med en mann som ikke har evne til å føle empati og vise omsorg.

Beklager om det føles hardt for deg at jeg skriver dette. Jeg føler virkelig med deg og har opplevd aborter selv, så vet hvor tungt det er. Ta vare på deg selv. Snakk med en god venninne som du stoler på, fortell hvordan du egentlig har det i ekteskapet. Bestill deg gjerne timer alene på familievernkontoret for å snakke om hvordan ting egentlig er i forholdet deres, for slik du beskriver det er det ikke et sunt forhold. Vær snill med deg selv fremover, søk støtte hos de som er der for deg, venner og familie.

Klem <3

Anonymkode: 2cb70...d9e

Tusen takk for fint svar 💗

Jeg må nok snakke med noen ja. Er familievernkontor et egnet sted? Kan hjelpe meg tror du? 

I tillegg til masse følelser og at dette er tungt for meg, har jeg sorgen over at han ikke gir meg støtte. At jeg er en byrde som er lei meg. Flink pappa og bra mann ellers . Hans måte er å finne på ting m barna, ta de med ut så jeg får litt alenetid.  Men når jeg har gått hele dagen å vært lei meg etter å ha vært på ul, men må holde d gående pga barna. Så legger de seg og jeg tenker at han endelig kan trøste/snakke m meg. Da går han opp og setter seg på pc. Sitter der helt til jeg skal legge meg, istedenfor å komme å snakke m meg. 💔

Barna viser masse omsorg og syns d er så trist at jeg er lei meg... mens han....

 

Hi

Anonymkode: 872b4...1b1

[Anonym bruker]

50 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Nei han var ikke like gira på 3. mann som meg og sørger ikke. Og uansett hadde jeg vist omsorg for han om jeg så at han var lei seg. Sitter jeg sammen med en person som begynner å gråte, om d så er et menneske jeg ikke kjenner så godt, så er det en naturlig reaksjon å holde rundt, trøste. Det gjør aldri han.

Barna viser meg mye mer omsorg. De trøster, kommer m varmeflaske eller te. Alle de tingene han ikke gjør. Har fått meg til å tenke.. hva når jeg mister mine foreldre... havner i andre kriser.

Anonymkode: 872b4...1b1

Men å få nummer tre når du VET han er slik, er en god idé? 

Anonymkode: ebace...83b

[Anonym bruker]

8 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men å få nummer tre når du VET han er slik, er en god idé? 

Anonymkode: ebace...83b

Har ikke sagt d er en god idé, men savnet etter nr 3 er der like sterkt 

Anonymkode: 872b4...1b1

[Brave1]

Er det noe lurt å få flere barn med denne mannen? 

[Anonym bruker]

Tror mange menn (som har foreldre som er født rundt 50 tallet) ikke har lært dette med empati og følelser. mannen min er også sånn, og uansett hvor mange ganger jeg forteller han at når jeg gråter, så er det en grunn til det, og da hjelper det ikke å si "hva er det du griner for nå". Da blir det verre. Det som kan hjelpe da er å gi meg en klem og vise forståelse. Dette har jeg fortalt han sikkert 40 ganger, likevel "trenger det ikke inn".

Anonymkode: ba7f4...6b8

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Tusen takk for fint svar 💗

Jeg må nok snakke med noen ja. Er familievernkontor et egnet sted? Kan hjelpe meg tror du? 

I tillegg til masse følelser og at dette er tungt for meg, har jeg sorgen over at han ikke gir meg støtte. At jeg er en byrde som er lei meg. Flink pappa og bra mann ellers . Hans måte er å finne på ting m barna, ta de med ut så jeg får litt alenetid.  Men når jeg har gått hele dagen å vært lei meg etter å ha vært på ul, men må holde d gående pga barna. Så legger de seg og jeg tenker at han endelig kan trøste/snakke m meg. Da går han opp og setter seg på pc. Sitter der helt til jeg skal legge meg, istedenfor å komme å snakke m meg. 💔

Barna viser masse omsorg og syns d er så trist at jeg er lei meg... mens han....

 

Hi

Anonymkode: 872b4...1b1

Dette er emosjonell avvisning, og er ødeleggende for et forhold. Det må han få vite i klartekst. Å svikte når du trenger ham som mest er nesten utilgivelig, i min bok. 

Anonymkode: 2b78d...f65

[Anonym bruker]

7 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Tror mange menn (som har foreldre som er født rundt 50 tallet) ikke har lært dette med empati og følelser. mannen min er også sånn, og uansett hvor mange ganger jeg forteller han at når jeg gråter, så er det en grunn til det, og da hjelper det ikke å si "hva er det du griner for nå". Da blir det verre. Det som kan hjelpe da er å gi meg en klem og vise forståelse. Dette har jeg fortalt han sikkert 40 ganger, likevel "trenger det ikke inn".

Anonymkode: ba7f4...6b8

Hvis han ikke har lært det etter 40 ganger, så er han vel noe avstumpet? 

Anonymkode: 2b78d...f65

[MollyOdd]

Han viser vel omsorg på sin måte. Det er mye omsorg i å ta seg av barn og logistikk. 

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hvorfor fokusere bare på deg? Hvor mye omsorg har du for hans sorgprosess?  Han sørger kanskje på sin måte.

Anonymkode: 860ad...13c

Så det skal gå kun en vei? Han får sørge som han vil og ikke ta hensyn til kona og gi henne litt hva hun trenger?

Anonymkode: 2b8c4...adf

[Anonym bruker]

29 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Tror mange menn (som har foreldre som er født rundt 50 tallet) ikke har lært dette med empati og følelser. mannen min er også sånn, og uansett hvor mange ganger jeg forteller han at når jeg gråter, så er det en grunn til det, og da hjelper det ikke å si "hva er det du griner for nå". Da blir det verre. Det som kan hjelpe da er å gi meg en klem og vise forståelse. Dette har jeg fortalt han sikkert 40 ganger, likevel "trenger det ikke inn".

Anonymkode: ba7f4...6b8

Han har veldig kalde foreldre. Moren er veldig spesiell. Hun klarer ikke forholde seg normalt til barnebarna heller. Jeg er ikke den som gir opp. Har stått i dette så lenge. Men klarer ikke tanken på at barna mine skal bli skilsmissebarn. Dette er så vondt.  D er så vondt å gråte og at han ikke trøster...

Anonymkode: 872b4...1b1

[Anonym bruker]

24 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Dette er emosjonell avvisning, og er ødeleggende for et forhold. Det må han få vite i klartekst. Å svikte når du trenger ham som mest er nesten utilgivelig, i min bok. 

Anonymkode: 2b78d...f65

Jeg er enig. Men han syns ikke egen oppførsel er rar. Er så lei meg nå og klarer ikke lenger se løsninger. Bare prøve å komme meg gjennom 17. mai.

Anonymkode: 872b4...1b1

[Anonym bruker]

Mannen min er også sånn. Han trekker seg unna når jeg er lei meg. Han kan finne på å gjøre helt rare ting, som å beise taket i garasjen eller bytte lyspære i boden. Et eller annet finner han i alle fall på, slik at han slipper å forholde seg til meg.

Han er elendig på å være lei seg selv også. Jeg har aldri sett han gråte, ikke engang da bestefaren hans døde - den personen han sto nærmest i hele verden. Han ble bare stille.

Men okei. Det er tydeligvis hans måte å sørge på. Ikke alle trenger å gråte. Ikke alle trenger å stenge seg inne, slik jeg kan finne på. Og så vet han ikke hvordan han skal reagere når jeg er lei meg, derfor går han bare. Men han ER lei seg. Han sørger på sin måte. 

Anonymkode: ada38...c84

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er enig. Men han syns ikke egen oppførsel er rar. Er så lei meg nå og klarer ikke lenger se løsninger. Bare prøve å komme meg gjennom 17. mai.

Anonymkode: 872b4...1b1

Du får aldri et menneske til å se sin egen oppførsel som rar. Det er jo referanserammen deres, selve "normaliteten" for dem. 

Men du trenger nok at han får en aha-opplevelse og innser at for deg er et ekteskap noe mer enn et samarbeid, og at du valgte deg ut ham til å støtte deg i tykt og tynt, og at du ville gjøre det samme. Han trenger å innse at dette på et dypt eksistensielt plan er det som gjør dere til ektefeller: det at dere er to om tingene. Hvis du blir etterlatt med din egen sorg uten noen form for tilnærming fra ham, risikerer dere at dette blir opplevd som et svik. Og da slåes det en dyp bresje i forholdet. 

Anonymkode: 2b78d...f65

[Anonym bruker]

10 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Mannen min er også sånn. Han trekker seg unna når jeg er lei meg. Han kan finne på å gjøre helt rare ting, som å beise taket i garasjen eller bytte lyspære i boden. Et eller annet finner han i alle fall på, slik at han slipper å forholde seg til meg.

Han er elendig på å være lei seg selv også. Jeg har aldri sett han gråte, ikke engang da bestefaren hans døde - den personen han sto nærmest i hele verden. Han ble bare stille.

Men okei. Det er tydeligvis hans måte å sørge på. Ikke alle trenger å gråte. Ikke alle trenger å stenge seg inne, slik jeg kan finne på. Og så vet han ikke hvordan han skal reagere når jeg er lei meg, derfor går han bare. Men han ER lei seg. Han sørger på sin måte. 

Anonymkode: ada38...c84

Blir nesten d samme som her ja. Han vet jeg har det veldig tøft, at jeg sitter å gråter. Da er d helt naturlig for meg at han kommer ned, holder rundt meg og at vi prater om det. Hvem ellers skal støtte meg? Jeg føler meg helt alene og et forhold skal ikke føles sånn.

Anonymkode: 872b4...1b1

[Anonym bruker]

8 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Du får aldri et menneske til å se sin egen oppførsel som rar. Det er jo referanserammen deres, selve "normaliteten" for dem. 

Men du trenger nok at han får en aha-opplevelse og innser at for deg er et ekteskap noe mer enn et samarbeid, og at du valgte deg ut ham til å støtte deg i tykt og tynt, og at du ville gjøre det samme. Han trenger å innse at dette på et dypt eksistensielt plan er det som gjør dere til ektefeller: det at dere er to om tingene. Hvis du blir etterlatt med din egen sorg uten noen form for tilnærming fra ham, risikerer dere at dette blir opplevd som et svik. Og da slåes det en dyp bresje i forholdet. 

Anonymkode: 2b78d...f65

Det er nok sant. Han vet ikke åssen han skal forholde seg til meg sier han. Men han er jo her. Men jeg sier jo at d ikke er nok at han er i huset! Han må gjøre noe mer.

Vet ikke hva jeg skal gjøre for å gi han en aha opplevelse. Jeg føler jo at jeg bare er til bry når jeg er lei meg og at han ikke bryr seg om meg.

Sendte han mld nå og skrev at jeg hadde tatt kontakt m familievernkontoret for å finne en løsning.

Anonymkode: 872b4...1b1

[Anonym bruker]

Jeg føler virkelig med deg. Mannen min var litt samme type; alt det praktiske ble ordnet, alt det følelsesmessige ignorert. Jeg levde med det i mange år for barnas skyld, jeg ville heller ikke at de skulle bli skilsmissebarn, men til slutt klarte jeg ikke mer.

For meg kom spikeren i kista da jeg etter en veldig tung periode helsemessig ble bedre og sluttet på en bestemt type medisin. Jeg trappet ned i samråd med lege over mange måneder og kuttet dem til slutt helt ut. Det var en veldig tøff periode med mange bivirkninger både fysisk og psykisk, men det gikk, og jeg var så stolt av meg selv. Etter tre måneder uten medisiner, gikk det opp for meg at mannen min det siste halvåret ikke EN gang hadde spurt hvordan det gikk. Han visste godt hva jeg gjorde, og jeg fortalte noen ganger om bivirkningene underveis, men han spurte aldri hvordan jeg hadde det (langt mindre ga meg en god klem og sa det var godt gjort, eller noe sånt som kalles omsorg...)

Jeg kunne ikke leve med det, jeg følte meg tråkka på og verdiløs, og det er jeg ikke villig til, ikke engang for ungenes skyld. Og din mann, han tråkker jo også på deg, når du gråter over å ha mistet og han ignorerer det fullstendig. Det er jo direkte slemt, hva er han for en mann?!

Anonymkode: 7757c...780

[Anonym bruker]

52 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det er nok sant. Han vet ikke åssen han skal forholde seg til meg sier han. Men han er jo her. Men jeg sier jo at d ikke er nok at han er i huset! Han må gjøre noe mer.

Vet ikke hva jeg skal gjøre for å gi han en aha opplevelse. Jeg føler jo at jeg bare er til bry når jeg er lei meg og at han ikke bryr seg om meg.

Sendte han mld nå og skrev at jeg hadde tatt kontakt m familievernkontoret for å finne en løsning.

Anonymkode: 872b4...1b1

Du sier at han ikke vet hvordan han skal forholde seg til deg. Har du sagt det, da? Altså, jeg mener, rett ut?

«Jeg ønsker at du spør meg om hvordan det går. Jeg ønsker at du gir meg en klem. Jeg trenger å kjenne varmen din, omsorg og kjærlighet.» 

Hvis han da sier at det kan han ikke gi deg, da ville jeg booket et møte med noen å snakke med. 

Anonymkode: ada38...c84

[Anonym bruker]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Du sier at han ikke vet hvordan han skal forholde seg til deg. Har du sagt det, da? Altså, jeg mener, rett ut?

«Jeg ønsker at du spør meg om hvordan det går. Jeg ønsker at du gir meg en klem. Jeg trenger å kjenne varmen din, omsorg og kjærlighet.» 

Hvis han da sier at det kan han ikke gi deg, da ville jeg booket et møte med noen å snakke med. 

Anonymkode: ada38...c84

Ja jeg har sagt d utallige ganger. Han går bare i forsvar. Sier at han aldri er bra nok, kald og jævli...spiller martyr... Istedenfor å prøve å endre seg. Tenker at han kanskje aldri har fått den omsorgen og trøsten selv fra barndommen.. 

Anonymkode: 872b4...1b1

[Anonym bruker]

Han er ikke en følsom type og forstår det tydeligvis ikke. Det er ganske mange menn som er sånn. Det har sine fordeler og er en styrke også. 

Søk trøst hos venninner. 

Anonymkode: 6bb81...136