Kvalt, mens jeg spises levende

[Anonym bruker]

16 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Dette blir bare mer og mer pinlig på dine vegne 😣

Kanskje du burde øve deg på å utvikle empati?

Anonymkode: 2bb47...995

Empati med hvem? De som får barn tettere enn de makter eller de som er resultat av denne planen? 

Og slutt med det pinlige forsøket på hersketeknikk, du mestrer det ikke. 

Anonymkode: 550b6...f01

[Hjertefru]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Det høres jo ikke ut som en god ide å få 3 unger, hvis du ikke liker de før de er 10 år? Tror du ikke barna får meg seg at mor føler seg kvalt og spises levende? Det er HI som beskriver dette slik, ikke jeg. Jeg skjønner at man kan bli sliten og lei av småbarnstiden - men spises levende?? Da har man tatt feil valg her i livet!!!

Anonymkode: 16983...5ff

Bruk huet litt nå da anonym. Det dreier seg ikke om å ha «tatt feil valg» som du så elegant sier det. Det handler om at det kan toppe seg for enhver, enten man har 1,3 eller 6 barn. Da bruker man kanskje litt sterke ord for å få ut frustrasjon. Må være Greit.

Slutter aldri å undres over enkelte som svarer her inne. Tydeligvis om å gjøre å tråkke noen som sliter enda lenger ned i søla. Foreslår at du for i deg selv, for noe er det som plager deg siden du svarer sånn.

[Anonym bruker]

Oi sann, denne tråden hadde visst fått mer respons enn ventet. 

Først, barna våre er ønsket, velkomne, elsket og får både kjærlighet, oppmerksomhet, alenetid og irettesetting. Far er aktivt på banen, men jobber en del ugunstige tider som gjør at jeg er den som "alltid" er der. Er vi her begge to velger de meg for det meste. Normalt sett løper jeg beina av meg da barna på mange områder fortsatt er uselvstendige, men far gjør (nesten) like mye som meg. Men, fordi han ofte er borte ved typiske rutiner blir det naturlig at de henvender seg til meg, og som mange andre barn velger de den som alltid er der, selv om vi er her begge to. De tester også grensene mer ut på meg. På toppen er de i en alder hvor de kjekler en del, de er veldig temperamentsfulle, fulle av ablegøyer og vettet står ikke helt i stil med motet.

Noen dager går det rett og slett ei kule varmt her. Den ene maser, den andre trenger hjelp, den tredje blir sur for han må flytte seg fra fanget, den første har slått seg, den tredje ble sur og tok fra den andre fordi han måtte gå av fanget, den andre gråter sårt, den første trenger desperat plaster osv osv osv. Når du da prøver å sette deg ned og de på nytt krangler om hvem som skal på fanget, den ene tar til takke med armkroken pg sen tredje setter seg på hodet ditt - og så er den ene akutt sulten, den andre trenger nye bleie, den tredje kjeder roper, den første er sur fordi du glemte å smøre ferdig maten.  Du skynder deg tilbake til kjøkkenet med et barn på armen og en hengende rundt foten din.... 

Kom alle perfekte mødre og stå frem så jeg kan se og lære. Helst dere med ett eller to (rolige) barn. Vi planla også to barn og ble velsignet med en bonus. Hurra, hvor det går! Beklager du/dere som ble støtt av innlegget mitt og ut fra det ikke tror jeg elsker barna. De plukker ikke opp at de er en byrde - det er de nemlig ikke. Men de plukker nok opp og har lært godt hvordan de skal å stresse opp avkommet.  Og nei, jeg er ikke absolutt komfortabel med det. Jeg gleder meg til de klarer å bruke et toalett, til de er ferdige med bleier, til de kan ordne seg et glass vann, til de ikke roper MAMMA for etthundreogørtiende gang den halvtimen, til jeg slipper smuler og søl, til det ikke er krise om vi har glemt å legge bort en penn osv. Og i dag ble det jammen ganske så hett om ørene.

Anonymkode: 12056...67a

[Hjertefru]

20 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Oi sann, denne tråden hadde visst fått mer respons enn ventet. 

Først, barna våre er ønsket, velkomne, elsket og får både kjærlighet, oppmerksomhet, alenetid og irettesetting. Far er aktivt på banen, men jobber en del ugunstige tider som gjør at jeg er den som "alltid" er der. Er vi her begge to velger de meg for det meste. Normalt sett løper jeg beina av meg da barna på mange områder fortsatt er uselvstendige, men far gjør (nesten) like mye som meg. Men, fordi han ofte er borte ved typiske rutiner blir det naturlig at de henvender seg til meg, og som mange andre barn velger de den som alltid er der, selv om vi er her begge to. De tester også grensene mer ut på meg. På toppen er de i en alder hvor de kjekler en del, de er veldig temperamentsfulle, fulle av ablegøyer og vettet står ikke helt i stil med motet.

Noen dager går det rett og slett ei kule varmt her. Den ene maser, den andre trenger hjelp, den tredje blir sur for han må flytte seg fra fanget, den første har slått seg, den tredje ble sur og tok fra den andre fordi han måtte gå av fanget, den andre gråter sårt, den første trenger desperat plaster osv osv osv. Når du da prøver å sette deg ned og de på nytt krangler om hvem som skal på fanget, den ene tar til takke med armkroken pg sen tredje setter seg på hodet ditt - og så er den ene akutt sulten, den andre trenger nye bleie, den tredje kjeder roper, den første er sur fordi du glemte å smøre ferdig maten.  Du skynder deg tilbake til kjøkkenet med et barn på armen og en hengende rundt foten din.... 

Kom alle perfekte mødre og stå frem så jeg kan se og lære. Helst dere med ett eller to (rolige) barn. Vi planla også to barn og ble velsignet med en bonus. Hurra, hvor det går! Beklager du/dere som ble støtt av innlegget mitt og ut fra det ikke tror jeg elsker barna. De plukker ikke opp at de er en byrde - det er de nemlig ikke. Men de plukker nok opp og har lært godt hvordan de skal å stresse opp avkommet.  Og nei, jeg er ikke absolutt komfortabel med det. Jeg gleder meg til de klarer å bruke et toalett, til de er ferdige med bleier, til de kan ordne seg et glass vann, til de ikke roper MAMMA for etthundreogørtiende gang den halvtimen, til jeg slipper smuler og søl, til det ikke er krise om vi har glemt å legge bort en penn osv. Og i dag ble det jammen ganske så hett om ørene.

Anonymkode: 12056...67a

Som du ser av svarene er det du opplever noe mange kjenner seg igjen i. Tror vi ofte kan ha litt forskjellige preferanser ift alder på barna. Noe syns babytiden er herlig, andre gleder seg til barna blir så store at det går an å prate med dem; de kan være med på det samme som oss osv. Jeg har barn i alderen 4-20, og syns at smårollingepoken er den som er mest slitsom, det er mye de fysisk trenger hjelp til og de må passes på 24/7. 

Men alt har en overgang 😊

[Anonym bruker]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hvordan er det mulig å forestille seg at verden er så svart/hvitt som du beskriver??? Menneskelig innsikt hadde vært en fin ting...

Anonymkode: 2bb47...995

Når det gjelder menneskelig innsikt, så tror jeg ikke at du har så mye innsikt som du selv tror!

Anonymkode: 16983...5ff

[Anonym bruker]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hva er det som er feil med det jeg skriver? 

Her er det ikke mor det er synd på, for å si det sånn...

Anonymkode: 550b6...f01

Enig med deg! 

Anonymkode: 16983...5ff

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Dette blir bare mer og mer pinlig på dine vegne 😣

Kanskje du burde øve deg på å utvikle empati?

Anonymkode: 2bb47...995

Vi har empati! Med barna deres, ikke mot dere som pinfult lever gjennom småbarnsår i håp om at det blir bedre om noen år!

Anonymkode: 16983...5ff

[Heihånåerdetjuligjen]

20 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hvorfor har du fått flere enn 1 barn hvis du har et enormt behov for å være alene? Jeg blir matt!

Anonymkode: 16983...5ff

Herregud, har du virkelig vanskelig for å forstå dette?? Husker godt den tiden og den var slitsom  og overveldende!

[Anonym bruker]

Føler med deg HI. 

Men om det er noen trøst så har jeg to stykker på 9 år og de vil ikke ha noe av min oppmerksomhet. De vil greie alt selv..
Så jeg prøver å klenge litt på dem når jeg føler det går for lenge mellom hver kos..

Men jeg har også en på 2 år og hun er som 40 barn....får ikke gå på do i fred engang....
Og jeg har en i magen...

Føler meg litt spaltet for de store er liksom ferdig med all den kosen, og hun minste er som en hel flokk alene...

Husmorsferie?? Høres deilig ut..men jeg er alene alene mor. Gjesp..

Anonymkode: b965e...104

[Anonym bruker]

2 timer siden, Kari Mari skrev:

Herregud, har du virkelig vanskelig for å forstå dette?? Husker godt den tiden og den var slitsom  og overveldende!

Nei, jeg har ikke vanskelig å forstå dette! Jeg har selv valgt å få det antall barn som gjør at jeg har energi nok til å passe på de og glede meg over ulike stadier. Selvfølgelig har jeg opplevd at det er slitsomt og vanskelig, men å beskrive det som som å spises levende er ikke normalt. Jeg tok valget om å ikke få flere barn, for heller å kunne ta godt vare på de jeg har!

Anonymkode: 16983...5ff