Høysensetive barn

[Anonym bruker]

Mel hvorfor «sensitiv»? Hvorfor ikke «følsom» Det er samme ord.. Er det mote? Et nymotens begrep? 

Anonymkode: 1feae...c0d

[Anonym bruker]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Mye sv det dom nevnes her er da helt ordinært; å ikke trives på kjøpesentre, å ikke trives u støyete idrettshaller, å ha behov for egentid etter barnehage, å begrense aktiviteter, å gi rom for stille aktiviteter osv

Dett trenger man virkelig ikje sette en diagnose på!

Anonymkode: c1312...810

Det er ingen som kaller det en diagnose heller, det er et personlighetstrekk, akkurat som noen er impulsive, noen er sjenerte osv. 

Har ingenting med sykdom eller diagnoe å gjøre, bare for å forskjellige personligheter 

Anonymkode: 9fae6...8e0

[Anonym bruker]

Når dere forteller at dere selv var «høysensitiv» og nå er barnet bitt det også tenker jeg at det neppe er arv, men deres måte å behandle barnet som gjør det. 

Anonymkode: 3fc57...e5f

[Anonym bruker]

9 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Når dere forteller at dere selv var «høysensitiv» og nå er barnet bitt det også tenker jeg at det neppe er arv, men deres måte å behandle barnet som gjør det. 

Anonymkode: 3fc57...e5f

Jeg slett ikke høysensitiv. Jeg har 4 barn, 3 som fungerer helt vanlig, og ett som har blitt behandlet vanlig i 5 år. Da jeg endelig skjønte at hun trengte litt ekstra, fikk vi en helt annen hverdag! Nå er det slutt på utagering og hyyyling i lange tider. Ikke fordi hun får viljen sin hele tiden, men fordi hun får en annen tilnærming enn før. 

 

Anonymkode: 4c24f...0a9

[Anonym bruker]

19 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg slett ikke høysensitiv. Jeg har 4 barn, 3 som fungerer helt vanlig, og ett som har blitt behandlet vanlig i 5 år. Da jeg endelig skjønte at hun trengte litt ekstra, fikk vi en helt annen hverdag! Nå er det slutt på utagering og hyyyling i lange tider. Ikke fordi hun får viljen sin hele tiden, men fordi hun får en annen tilnærming enn før. 

 

Anonymkode: 4c24f...0a9

Da var det kanskje ikke til deg da?

vi har og et barn som liker ro og må trekke seg tilbake for å ha time out etter for mye inntrykk. Men er ikke despo etter å hekte en diagnose på hennne av den grunn. Virker som det er om å gjøre å kalle det ting nå for tiden. 

Anonymkode: 3fc57...e5f

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Det er ingen som kaller det en diagnose heller, det er et personlighetstrekk, akkurat som noen er impulsive, noen er sjenerte osv. 

Har ingenting med sykdom eller diagnoe å gjøre, bare for å forskjellige personligheter 

Anonymkode: 9fae6...8e0

Forskjellen er at vi ikke forventer at barn og voksne med andre personlighetstrekk får så mye spesialbehandling. 

Anonymkode: 31a1d...387

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Forskjellen er at vi ikke forventer at barn og voksne med andre personlighetstrekk får så mye spesialbehandling. 

Anonymkode: 31a1d...387

Alle barn treng spesialbehandling frå foreldra, eller individuell tilnærming som eg kallar det.

Begge mine er høgsensitive, men fungerar heilt fint på skulen. Det er nok mykje fordi dei har fått eit heimeliv tilpassa personligheten. Gradvis har dei lært seg strategiar for å takle støy og folkemengder, og å få nok skjerming. Det er no dei sjølve som står for tilrettelegginga, ikkje skulen eller vi foreldre.

Anonymkode: 31a05...9b9

[Anonym bruker]

27 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Da var det kanskje ikke til deg da?

vi har og et barn som liker ro og må trekke seg tilbake for å ha time out etter for mye inntrykk. Men er ikke despo etter å hekte en diagnose på hennne av den grunn. Virker som det er om å gjøre å kalle det ting nå for tiden. 

Anonymkode: 3fc57...e5f

Hvorfor ikke bruke et begrep som alle forstår, istedet for bruke unødvendig tid på å ramse opp alle trekkene i stedet, kun for å tilfredsstille dem som syns det klør i kroppen av å høre ordet høysensetiv? 

Du kan vel egentlig bare venne deg til at det er et begrep og at det er helt reelt å snakke om det, for det er det uten tvil. Les deg opp, og kom ned fra den høye hesten din. 

Anonymkode: ce2f7...555

[Mostly Harmless]

Jeg synes egentlig det er litt trist at intervallet for normale personlighetstrekk har blitt så smalt. Det virker som om det er det utadvendte, robuste barnet som tolererer støy og kaos selvsagt uten å ta helt av selv, som innehar definisjonen av normal, og så oppfattes det som om alle andre trenger spesialbehandling.

Jeg tenker det burde være like stor aksept for at noen er litt sjenerte, trenger tid i overgangssituasjoner, trives bedre med ro, fred og fokus fremfor «åpent kontorlandskap» og innspill fra alle kanter til enhver tid.

Jeg har en supersosial, høylytt og impulsiv gutt som ikke trenger pause før han besvimer i senga hver kveld. Og så har jeg en og rolig og veloverveid gutt, som trenger små pustepauser stadig vekk. Jeg oppfatter begge som like normale, og synes det er tankevekkende at samfunnet hat begynt å se på behov for å samle tankene i ro og fred som et spesialbehov. 

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Da var det kanskje ikke til deg da?

vi har og et barn som liker ro og må trekke seg tilbake for å ha time out etter for mye inntrykk. Men er ikke despo etter å hekte en diagnose på hennne av den grunn. Virker som det er om å gjøre å kalle det ting nå for tiden. 

Anonymkode: 3fc57...e5f

Men herregud, da. La være å kalle det noe. Men det endrer jo ikke på at dere må fortsette med å gi henne rom for å hente seg inn, skjerming osv. Kall det at hun er "grønn", eller "høysensitiv" eller at hun bare er som hun er, poenget i tråden er at HI vil gi barnet sitt et godt liv.

Anonymkode: 8a9fc...eb4

[Anonym bruker]

3 timer siden, Mostly Harmless skrev:

Jeg synes egentlig det er litt trist at intervallet for normale personlighetstrekk har blitt så smalt. Det virker som om det er det utadvendte, robuste barnet som tolererer støy og kaos selvsagt uten å ta helt av selv, som innehar definisjonen av normal, og så oppfattes det som om alle andre trenger spesialbehandling.

Jeg tenker det burde være like stor aksept for at noen er litt sjenerte, trenger tid i overgangssituasjoner, trives bedre med ro, fred og fokus fremfor «åpent kontorlandskap» og innspill fra alle kanter til enhver tid.

Jeg har en supersosial, høylytt og impulsiv gutt som ikke trenger pause før han besvimer i senga hver kveld. Og så har jeg en og rolig og veloverveid gutt, som trenger små pustepauser stadig vekk. Jeg oppfatter begge som like normale, og synes det er tankevekkende at samfunnet hat begynt å se på behov for å samle tankene i ro og fred som et spesialbehov. 

Der er jeg enig med deg, i at rammene for normalitet er blitt små. Men det gjelder også i andre enden - de ungene som ligner Pippi, Ronja og Emil er jo blitt diagnostisert og "kurert" i 30 år, med til dels mye medisiner og annet som ligner overgrep. Bare fordi det å sitte stille ved pulten i 6 timer daglig er tortur for dem...

Anonymkode: 8a9fc...eb4

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Forskjellen er at vi ikke forventer at barn og voksne med andre personlighetstrekk får så mye spesialbehandling. 

Anonymkode: 31a1d...387

...av sine egne foreldre? Eh, jo. 

Anonymkode: 8a9fc...eb4

[Anonym bruker]

På 30. mars 2018 den 12.42, Anonym bruker skrev:

Jeg tenker at dere bare må fortsette å pakke ungene i bomull og bobleplast, men husk at ungene etter hvert blir ungdommer og voksne. Trøkken de da får, når de da møter virkeligheten, den blir tøff. Den er tøff for mange uten bomull og bobleplast, fy flate så brutalt det blir for dem som tidligere har vært innpakket og skjermet. 

Ungdomsskole og videregående er én ting, men studenttilværelse og arbeidsliv... 

Med tanke på at det blir færre og færre mennesker her i landet til å fylle alle jobbene, og til å ta vare på alle de eldre, så er det skremmende å tenke på at mange har levd så beskyttet og fjernt fra livets tøffe hverdag. 

Jeg mener det er viktig å la ungene få kjenne på virkeligheten, selvsagt litt etter hvert, men å skjerme, tilpasse og beskytte i n'te potens - det er å gjøre ungene bjørnetjenester og ris til egen bak. 

Anonymkode: 61606...889

Der tar du feil. Du beskriver 1960-70-tallets approach. Man skulle gjøre dem robuste tidlig.

Men det fungerer som å lære å svømme på dypt vann. Hvis man i det minste starter på grunt vann, der det går an å sette en fot i bunnen når man sliter, så lærer man etter hvert å flyte selv. Og kanskje lærer man å svømme inn til land for å ta en pause når det kreves.

Hvis man slippes ut på dypet med beskjed om å bare komme i gang og svømme, da vil man bruke resten av livet på samme taktikk: kave, plaske og slite seg ut, men uten trygghet og uten særlig fremdrift. 

De sistnevnte barna ble også voksne - men i stedet for at de på mirakuløst vis lærte seg å svømme (evt på mirakuløst vis sluttet å være sensitive,) så dempet mange av dem stress, inntrykkskaos, tankekjør og følelsesmessig berg-og-dalbane ved hjelp av alkohol, tabletter eller annen rus. 

Hadde det ikke vært bittelitt lurere om foreldrene klarte å lese dem godt nok til å lære dem andre verktøy for mestring? Lære dem at nattesøvnen ikke kan rotes med, selv ikke i russetida? Lære dem at ørepropper er en fin ting og at mennesker med en belastende væremåte bør unngås? Lære dem å ta pauser? Lære dem at søndagen godt kan brukes som hviledag og at det ikke er feigt å tilbringe noen timer alene når man behøver ro?

Anonymkode: 8a9fc...eb4