Har dere aldri kjeftet på barna deres?

[Anonym bruker]

Selvsagt bør man forholde seg rolig og ikke heve stemmen noen gang (hva ekspertene i dag mener), men er det slik at dette er normen i de norske husstander? Har du aldri blitt så trekt av barnet at du har hevet stemmen eller kjeftet på det? Enten som en spontan reaksjon, eller fordi du har vært sliten og frustrert etter mye tull og tøys?

Anonymkode: ed756...1f4

[sug lut]

Hvor kommer dette spørsmålet fra?

[litekreativtbrukernavn]

Joda, har spontant smelt hånden i bordet. Eller som i morges, når guttungen på 5år låste seg inn på badet midt i «morgenrushet» med mann som skal på jobb, lillebror på armen med full bæsjebleie (spedbarns bæsj, du vet sånn som renner over om man ikke bytter de raskt nok) og jeg selv har full blære...da kom et realt jungelbrøl fra mor etter at all pedagogikk var utprøvd, og d-ungen lo hardt «Nå klikker mamma!» på andre siden av døren 🤨

...men jeg forklarer alltid etterpå , og tar en prat om hvorfor det ble sånn. Og jeg kan gjerne si «unnskyld at jeg skrek til deg, det gjorde jeg fordi...». Akkurat i dag ble det mer «derfor får du ikke låse døren» prat, tror ikke jeg ba om unnskyldning for den -men han gjorde det i allefall.

[Anonym bruker]

Akkurat nå, sug lut skrev:

Hvor kommer dette spørsmålet fra?

Fra meg... en helt vanlig mor (tror jeg) som av og til føler meg som verdens mest mislykkede mor fordi det har hendt at jeg både har hevet stemmen og kjeftet på mitt barn når jeg har fått veldig nok... man skal jo ikke heve stemmen i det hele tatt uansett og hvertfall ikke kjefte... og man får inntrykk av at det er slik de aller fleste har det hjemme. Så det jeg lurer på er jo om jeg faktisk er en helt rævva mor eller om det egentlig er litt vanlig at man som forelder kan komme til å kjefte eller heve stemmen en gang i blant... 

Anonymkode: ed756...1f4

[sug lut]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Fra meg... en helt vanlig mor (tror jeg) som av og til føler meg som verdens mest mislykkede mor fordi det har hendt at jeg både har hevet stemmen og kjeftet på mitt barn når jeg har fått veldig nok... man skal jo ikke heve stemmen i det hele tatt uansett og hvertfall ikke kjefte... og man får inntrykk av at det er slik de aller fleste har det hjemme. Så det jeg lurer på er jo om jeg faktisk er en helt rævva mor eller om det egentlig er litt vanlig at man som forelder kan komme til å kjefte eller heve stemmen en gang i blant... 

Anonymkode: ed756...1f4

Det er selvsagt vanlig.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg har senket toneleiet og blitt streng i stemmen, men jeg tror aldr jeg har ropt og skreket, kaldt dem stygge ting eller egentlig kjeftet på dem.

Anonymkode: 53106...c1b

[Anonym bruker]

Jeg har 2 barn, begge tenåringer nå. Det ene barnet har jeg aldri kjeftet på, men har det barnet gjort noe galt, og man prater rolig til det, så blir det så utrolig lei seg. Kan ikke forestille meg hva som hadde skjedd, hvis jeg hadde kjeftet. Det andre barnet har ADHD, og er tøffere enn noe annet. Der har det blitt litt kjefting. Men det er og fordi barnet overhodet ikke hørte, pratet jeg med bare rolig stemme. Men selv om jeg har kjeftet, så har jeg aldri kalt barnet stygge ting, eller skreket hysterisk. 

Anonymkode: a3a1a...cd3

[Anonym bruker]

Det skjer her i huset, spesielt i perioder når grensene testes ekstra og de i tillegg er mye våkne om natta. Da har ikke jeg noe å gå på og det hender jeg sprekker. Vi tar alltid en god samtale etterpå hvor jeg forklarer hva jeg gjorde galt (kjeftet/snakket høyt og sint) og hvorfor det skjedde. Vi har også snakket om at mamma og pappa også er mennesker med følelser og at vi av og til gjør feil.

Vi har også snakket om at vi synes det er bra at de tester grensene og ønsker gode forklaringer på ting, men at når vi sier stopp så må de stoppe. Så kan vi forklare etterpå når alle har roet seg og vi har tid. Ofte sier vi stopp for at de ikke skal skade seg eller fordi at vi skal nå noe (f.eks skole/bhg). 

Jeg ser for øvrig at jo mer stresset jeg blir jo mer "galt" gjør de, så jeg jobber veldig med å stresse ned og gi beskjeder før det går for langt. 

Anonymkode: a8fa0...cf2

[Anonym bruker]

Mine barn (spesielt ett av dem) blir usikre når folk tar på seg en pedagogisk maske. Voksne har også følelser, og det hjelper ingenting å forsøke å sminke over disse følelsene. De gjennomskuer slikt fort. Den som reagerer mest kom skjevt ut med sin tidligere pedagogiske leder, som var overveldende pedagogisk til tider. Han følte seg aldri trygg på henne, og gikk mye heller til de andre voksne på avdelingen. Barna mine vet at jeg kan bli sint og heve stemmen. De vet også at jeg aldri vil gjøre dem vondt, og at jeg alltid beskytter dem. Jeg mister ikke besinnelsen, men snakker tydelig og klart. De vet alltid hvor de har meg. 

Anonymkode: 5d193...1db

[Anonym bruker]

Jo, alle gjør jo det. Med mindre man er umenneeskelig

Anonymkode: 82374...5d2

[cherry coke]

Jeg har en 12 åring.. selvsagt kjefter jeg. Kjefter ofte også. Ser ikke problemet. 12 åringen er ikke laget av porselen så hun tåler det

[Anonym bruker]

Selvsagt kan det bli kjeft, men prøver å prate med barnet først og fremst - men det skjer at tålmodigheten svinner ja.

MEN: ALDRI om jeg kjefter på barnet mitt i garderoben på skolen, hjemme når de har venner på besøk etc. Da ber jeg de evt. komme inn på kjøkkenet så vi tar en kjapp prat. Å kjefte på barnet foran deres venner eller i annen offentlighet er ydmykende og totalt feil spør du meg.

Hadde du likt at noen kjeftet høyrøstet på deg foran dine kollegaer eller i butikken?

Anonymkode: a1bf9...1b3

[Anonym bruker]

Hvordan skal disse barna som aldri har hørt mennesker heve stemmen overleve når de møter resten av verden? Hvordan lærer de hva følelser er hvis de voksne hjemme ikke viser ekte følelser? Jeg blir sint, fordi jeg er menneske. Jeg brøler ikke til mine barn, men jeg undertrykker ikke følelsene mine heller. Blir jeg sint, setter jeg ord på følelsene mine og det har jeg alltid gjort. Noen ganger med rolig stemme, andre ganger med streng stemme. Mine er ganske store nå, og de er empatiske mennesker, som tåler at barn i klassen er annerledes, de tåler en krangel, de setter ordnpp følelsene sine, og ber om unnskyldning når de gjør noe veldig dumt. 

Anonymkode: 5f87d...e68

[Anonym bruker]

Hever stemmen gjennomsnittlig 17 ganger per dag. 

Ingen dør av litt volum! 

Anonymkode: 6c987...c11

[Plutselig_gravid]

Jeg mister mer besinnelsen over ting som blir borte, enn ungene mine. F.eks når sikkert 10 smokker på mirakuløst vis har forsvunnet fra sengen og rommet til barnet i løpet av natten. Og du vet at hvis barnet ikke får en smokk i løpet av de neste 20 sekundene så blir det ikke søvn denne natta heller. Da blir jeg litt sånn "HVOR ER DE HELVETES SMOKKENE!!!".

Eller barnet endelig har sovnet og du lister deg forsiktig ut. Men så når du har fått den første foten over dørstokken, så klarer du selvfølgelig med den siste foten, å dulte borti en leke som spiller melodier. Høye og lange melodier...

Men hva er egentlig kjeft? Jeg korrigerer ungene mine, men jeg brøler ikke til dem. Likevel er det etter min definisjon kjeft. 

[Anonym bruker]

Jeg kjefter og hever stemmen hver dag jeg. Men jeg roper eller skriker aldri til ungene da. Men en god dose kjeft er det ingenting galt i  

Anonymkode: 594df...a9d

[Anonym bruker]

Mener du brøling, hi? Som i et veldig høyt volum der man står over dem og truer?

Nei, det gjør jeg ikke.

Anonymkode: c733a...301

[Knerten <3]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Selvsagt bør man forholde seg rolig og ikke heve stemmen noen gang (hva ekspertene i dag mener), men er det slik at dette er normen i de norske husstander? Har du aldri blitt så trekt av barnet at du har hevet stemmen eller kjeftet på det? Enten som en spontan reaksjon, eller fordi du har vært sliten og frustrert etter mye tull og tøys?

Anonymkode: ed756...1f4

Alle gjør det. Men det som skiller deg fra de dårlige foreldrene, er at du får dårlig samvittighet og er klar over at d er feil. Jeg får alltid så vondt etterpå når jeg blir sint og da snakker vi om det og ber om unnskyldning. Barna ber spontant selv om unnskyldning når det er de som har vært sinte, og sagt stygge ting til meg. Syns d er så fint at de klarer det. Vi er bare mennesker med følelser, og det er verre etter netter m lite søvn osv

[Anonym bruker]

1 time siden, cherry coke skrev:

Jeg har en 12 åring.. selvsagt kjefter jeg. Kjefter ofte også. Ser ikke problemet. 12 åringen er ikke laget av porselen så hun tåler det

Takk for at du sier det... Her mener 12 åringen jeg kjefter for mye. Det handler mest om grensesetting av internett - det blir det bråk ut av!!!! Hun har også klaget til sosiallærer om dette, jeg kjenner jeg blir litt småstressa av det!

Jeg er nødt til å sette grenser. Hadde hun kunne bestemme hadde hun sittet på telefonen døgnet rundt! Når jeg skrur av nettet (klokken 21.00) - så kan hun bli rasende! Jeg pleier si ifra 10 minutter før så hun rekker avslutte eventuelle samtaler med venner. 

Hun kan også bli sur i helgene! Samme problemet da. Hun vil sitte på mobilen hele dagen, mens jeg prøver få henne med ut en tur eller gjøre annet koselig i sammen. Det blir baaaare leven av det.... Hun sier, og jeg tror på henne, at venninnene hennes får være så mye de vil på telefonen. Jeg merker det når det plinger i ett sett frem til 01.30 på fredag og lørdagskvelder. I skoledager plinger det frem til midnatt. Helt villt synes jeg! 

Anonymkode: 07b69...e53

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Takk for at du sier det... Her mener 12 åringen jeg kjefter for mye. Det handler mest om grensesetting av internett - det blir det bråk ut av!!!! Hun har også klaget til sosiallærer om dette, jeg kjenner jeg blir litt småstressa av det!

Jeg er nødt til å sette grenser. Hadde hun kunne bestemme hadde hun sittet på telefonen døgnet rundt! Når jeg skrur av nettet (klokken 21.00) - så kan hun bli rasende! Jeg pleier si ifra 10 minutter før så hun rekker avslutte eventuelle samtaler med venner. 

Hun kan også bli sur i helgene! Samme problemet da. Hun vil sitte på mobilen hele dagen, mens jeg prøver få henne med ut en tur eller gjøre annet koselig i sammen. Det blir baaaare leven av det.... Hun sier, og jeg tror på henne, at venninnene hennes får være så mye de vil på telefonen. Jeg merker det når det plinger i ett sett frem til 01.30 på fredag og lørdagskvelder. I skoledager plinger det frem til midnatt. Helt villt synes jeg! 

Anonymkode: 07b69...e53

Nå har ikke jeg så store barn, men merker det allerede, at det er vanskelig med veldig forskjellige grenser i hjemmene. Men samtidig har jeg prøvd å lære dem at ting ikke er urettferdig. Selvom den ene spiser godteri hver dag, så er det ikke feil at min bare får det på lørdag. De må lære seg at ting ikke alltid er likt. Men forstår at den alderen der er vanskelig.. og nettbruk har kommet for å bli.... sukk..

Anonymkode: 0f4b9...84c

[Anonym bruker]

Ja selvfølgelig hender det. Jeg prøver å være rolig og pedagogisk og snakke ordentlig til dem, men en gang i blant er man bare en sliten mamma med frynsete tålmodighet og når strikken strekkes langt nok hender det at man kjefter. 

Anonymkode: 80a61...b2b

[Anonym bruker]

hever stemmen og blir skikkelig streng.. "nå er det nok" liksom..

Men kjefter ikke, og sier ikke stygge ting. Men det gjør jeg jo ikke til noen..

Anonymkode: 05b4b...eee

[Anonym bruker]

Å ja da!

akkurat som de blir sure og irriterte når deres venner ikke respekterer «stopp» og «nei» blir foreldre irriterte, sure og noen ganger sinte NPR ungene ikke hører etter eller respekterer regler og avtaler. Vi er kun mennesker vi også. Og det både vet IG skjønner ungene!

vi kan ikke snakke ihjel alt eller forstå ihjel alt. Noen ganger må vi voksne bestemme, si nei, si stopp eller avbryte ungene selv om de ikke liker det. Sånn er livet faktisk!

det hender jeg kjefter hvis det er nødvendig. Men jeg brøker svært svært skjelden. 

Anonymkode: 9221f...9e2

[Anonym bruker]

Neida, når mine barn er umulige, så bare prøver jeg å favne og romme alle følelsene de går og bærer inni seg. Og det gjør man best ved å dra fram en fløyte av enhjørninghorn, og spille små beroligende melodier på den. Og da faller de inn i refrenget alle sammen, og synger Barn av regnbuen sammen med meg, fra den nyfødte til attenåringen. Og ingen fremmede blir stående og glo på oss med sure blikk, neida, hvis dette skjer på kjøpesenteret så stiller de seg bare rundt oss og tenner lys og vugger i takt. Medsols, da. Og så sender de brev hjem til oss etterpå med ros av meg, for en rolig og snill mor jeg er og for et givende vesen jeg har. Noen har faktisk også sendt anbefalingsbrev på mine vegne til Vatikanet. Så det kan hende jeg blir den neste paven. Jeg er i tillegg nominert til Nobelprisen, og kan ikke fatte og forstå at ikke alle andre mødre også er det. 

Anonymkode: 8ac0d...294

[Anonym bruker]

Det hender jo.. Men det er et uttrykk for frustrasjon og manglende mestring i situasjonen. Ingenting å være stolt av, eller noe jeg ville forsvart meg for.

Å miste besinnelsen skjer...men det er noe jeg ber om unnskyldning for. Ikke en måte å oppdra barn på.

Synes det er vondt å se foreldre som kjefter på slitne barn i bhg eller butikken. Det hjelper jo ikke en dritt, og vi andre må høre på to som skriker samtidig 

Anonymkode: 01399...e14