Søvnløse netter

[91m]

Hei, dette er min første post så beklager om det blir mye på en gang.

Jeg skal kanskje bli far, eg føler det er stygt å skrive kanskje når moren insisterer på att eg er far.
Problemet er att med mine utregninger er det enda en kandidat, noe som er veldig vanskelig for meg.

For å forklare situasjonen bedre:

Vi er ikke sammen, meg og den gravide, vi har over lengre tid praktisert venner med fordeler, vi bor sammen og bestemte oss i høst for å få barn.

Pga arbeid er det noen helger vi er borte fra hverandre, helga rundt unfangelsen var en av disse helgene og den helgen tok barnemor med seg en tilfeldig hjem fra byn.

Barnemor fortalte meg om det og jeg brukte litt tid på å bearbeide det, gjort er gjort og det er fint lite man kan gjøre med det. Kondom skal ha blitt brukt, men på spørsmål rundt hendelsen har jeg ikke fått klare svar annet enn att fylla har skylla.

Vi testet ofte under prøveperioden og hadde en test i mellomtiden som var negativ, så kom den positive etter att mens uteble. Vi kjøpte ny med ukesindikator som gav oss svaret 2-3 uker. 3 uker er den min, 2 uker kan det vere begge sin. Ikkje helt det svaret eg hadde håpet på men er fint lite man kan gjøre, ett liv er i allefal under utvikling.

Ukene gikk og vi var i grunn en idyllisk familie, men så under en diskusjon roper ho att ho skulle ønske eg ikke var barnefaren

Min verden ramlet i grus, all usikkerhet kom tilbake, tankene går og eg har lyst å grine men får det ikkje til. Det er en stund siden nå men jeg har en søvnløs natt igjen. Stemningen siste tiden kan ikke beskrives som god, jeg prøver mitt beste for att mor og barn/foster skal ha det bra. Men føler meg utelatt, på sidelinjen og er redd og usikker.

Vi sover ikkje i samme seng, jeg får nesten ikkje lov å ta og kose på mage.

Jeg ønsker jo å respektere hennes "forbud" mot berøring, kan skjønne att med ømme bryster, kvalme, smerter i kroppen og en blære som er på 30 min timer att det er mye for henne. Men det var ikkje slik jeg hadde sett for meg det skulle bli når vi bestemte oss for å få barn.

Kanskje er det jeg som gikk inn i dette med feile forventninger, kanskje er dette en forbigående fase ikkje vet jeg.

Det eg ønsker er jo å dele opplevelsen, kunne vise min omsorg holde rundt begge og vere der fra dag til dag sammen som to som skal bli tre.

Nå føler jeg meg mer som en byrde mesteparten av tiden og lommebok resten. Forvist til min plass i sofaen, og hver gang eg får lov å ta på magen er det tydelig att det er mer av veldedighet enn fordi det er noe ho ønsker.

Beklager lang og til dels rotete tekst, men jeg måtte bare få det ut.

[Anonym bruker]

Hvorfor planla dere å få barn når dere ikke er sammen? Og hvorfor bor dere likevel sammen?

Hvis ukeindikatoren på graviditetstesten viste 2-3 uker er det vel umulig å si om det er du eller den andre som er faren. Det er jo mulig å bli gravid med kondom også om uhellet er ute, eller om man tok på kondomen litt sent. Og noen ganger kan sædceller leve i opp til 7 dager. Er det sædceller fra flere vil de også øke konkurransen om å nå egget.

I Norge får man ikke gjennom helsevesenet testet om far er far før barnet er født. Det er noen som tilbyr blodprøve av mor (og celleprøve av far), som påstår at de kan påvise farskap eller ei med veldig høy sikkerhet. Om det stemmer vet jeg ikke, men mener å ha lest noe om det. Da må jo mor også være villig til at det tas test.

Slik jeg ser det er dere i en veldig vanskelig situasjon. Du har gått med på å bli far med en kvinne som du ikke er sammen med. Dvs. at du også har gått med på å risikere å ev. se barnet ditt lite de første årene om dere ikke greier å fungere sammen i et forhold. For om mor flytter fra deg vil hun være barnets primære omsorgsperson, og du kan kun ha samvær tilpasset barnets beste.

Uansett tenker jeg at dere trenger hjelp! Jeg synes du skal forsøke å få henne med til familievernkontoret (fvk). Hvis du ringer og forteller situasjonen så vil jeg tro dere får rask time. Dere bor sammen nå, og da må dere nesten bare ta ansvar. Har dere mulighet til det økonomisk tror jeg at jeg ville tatt en test for å sjekke farskap. For det å gå gjennom hele svangerskapet og ikke vite med sikkerhet om du skal bli far eller ikke, det er forferdelig tøft, både for deg og henne. Og hvis du er faren så trenger dere uansett å få hjelp til bedre kommunikasjon, lære å ta hensyn til hverandre. Ut fra det du skriver tror jeg ikke dere takler dette alene. Du vil slite med usikkerheten og kanskje både frustrasjon, sinne og sorg - hun er full av hormoner og er sikkert også stresset fordi hun ikke kan være sikker på om du eller den andre er far til barnet hennes. Skal dere bli foreldre sammen så må dere lære dere å kommunisere og respektere hverandre, og med så mye usikkerhet og følelser så tror jeg det er bedre for dere å få profesjonell hjelp.

Ring familievernkontoret mandag. Og snakk med henne i morgen. Om hun nekter å bli med til fvk, ta timen selv slik at du har noen å lufte tanker med og finne gode måter å snakke med henne på.

Lykke til!

 

Anonymkode: 3e322...20e