Psykiatrisk diagnose/er og skal ha barn eller har barn? :)

[Twintipp]

Det er tilstrekkelig av enkelte symptomer som ofte i stor grad er hemmende i det daglige som ligger som et diagnosekriterie bak en psykiatrisk diagnose. 

Når det hemmer den enkelte i sin egen livsførsel, hvordan er det da forventet at vedkommende sine symptomer ikke skal påvirke et barn? Når du da ilegger ekstra stressorer som mye krav, lite søvn, enormt ansvar osv. For flere psykiske lidelser er søvn en viktig faktor for optimal fungering, når du sover minimalt over lang tid, samtidig som du hele tiden må sette egne behov til side, kan du da være sikker på at symptomene ikke forverres? Et barn er et omfattende ansvar, 24/7, og kan være en stor utfordring selv for de med god psykisk helse.

Jeg sier ikke at psykiatriske diagnoser er ensbetydende med dårlig omsorgsevne, men helt klart en et grunnlag for å vurdere sin kapasitet opp mot det store ansvaret det innebærer. Også det med videreføring av genetikk er hensyn man bør vie ekstra oppmerksomhet. 

Så, jeg ville gått mange runder i tenkeboksen før jeg satt barn til verden dersom jeg hadde hatt psykisk uhelse, ja. 

[Anonym bruker]

Jeg tror, og mener utfra egen erfaring, at det aller verste er foreldre som ikke forstår at de er syke, og/eller ikke anerkjenner at det kan være et problem for ungene. Det er ikke nødvendigvis et problem å vokse opp med syke foreldre, somatisk eller psykisk, dersom det er en del av oppvekstkonseptet. Unger kan vokse opp med mye rart, så lenge foreldrene tar ansvar for problemene og ikke påfører ungene skyld. En psykiatrisk diagnose er ikke avgjørende, har møtt mange foreldre som har slike diagnoser, som er nydelige foreldre for sine barn. Og foreldre som er elendige, selv om de «bare» har en somatisk diagnose.

Anonymkode: 29359...202

[Anonym bruker]

11 timer siden, Anonym bruker skrev:

Dette lurer jeg og på. Både jeg og partner tror jeg er bipolar. Egentlig veldig sikker. Men tør ikke la meg utrede. Hva om det meldes til barnevernet ved diagnose, automatisk? 😳 Jeg er ikke idiot, jeg vêr jeg er en god omsorgsgiver, og hadde barna vært i fare ville jeg gitt fra meg stafetten. 

 

Hilsen 35 år som nok burde hatt noen meds men som ikke tør å gjennomgpnpridesden for å få dem. Klarer meg godt med jobb osv, må bare være sykt streng på søvnrutiner, rutiner og stabilitet generelt. 

Anonymkode: 87bb4...e2e

Det meldes ikke automatisk til BV.

Anonymkode: 31731...297

[Anonym bruker]

38 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg tror, og mener utfra egen erfaring, at det aller verste er foreldre som ikke forstår at de er syke, og/eller ikke anerkjenner at det kan være et problem for ungene. Det er ikke nødvendigvis et problem å vokse opp med syke foreldre, somatisk eller psykisk, dersom det er en del av oppvekstkonseptet. Unger kan vokse opp med mye rart, så lenge foreldrene tar ansvar for problemene og ikke påfører ungene skyld. En psykiatrisk diagnose er ikke avgjørende, har møtt mange foreldre som har slike diagnoser, som er nydelige foreldre for sine barn. Og foreldre som er elendige, selv om de «bare» har en somatisk diagnose.

Anonymkode: 29359...202

Og foreldre som er friske, men elendige likevel...

Anonymkode: 31731...297

[Anonym bruker]

11 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hvilke diagnoser mener du at tilsier at man ikke kan ta vare på egne barn, og hvilke mener du er så milde at det ikke under noen omstendighet er forenelig med å evalueres som en dårlig forsørger i kjølvannet av diagnosen? Her tror jeg man ser hvert enkelt tilfelle og ikke kun diagnose. Selv om jeg er enig i at jeg automatisk tenker sczhizofren = nei nei ihht å være aleneforsørger, feks! 

Anonymkode: 87bb4...e2e

Diagnose i seg selv sier ikke så mye om funksjonsnivå eller omsorgsevner. 

Men i rusomsorgen er der nok mange skjebner som handler om en ubehandlet diagnose, der pasienten driver "selvmedisinering" med stoff eller alkohol. Og da er vi jo ved et punkt der ungene lider.

Anonymkode: 31731...297

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Nå har ikke jeg voldsom grad av Tourettes heller da.. Eller ADHD er ikke så ille. Tvangslidelse er ikke så belastende at jeg ikke klarer meg i arbeid eller i hverdagen. 😉 At mitt barn skulle ha arvet noe av det jeg har skal ikke være et problem. Enn de som er født uten armer og ben eller en av delene. Store sjanser for at ungen blir født uten armer eller ben også. Skjer det så må man bare gjøre det beste ut av det. Kjenner en uten armer og han har selv fått barn uten armer som igjen fikk barn uten armer. De klarer seg så bra i hverdagen at det er helt imponerende. 😉

Anonymkode: 4b6ed...063

Nå lyver du. For det er uhyre sjelden at et foster med så store utviklingsfeil overlever de første 3 månedene av svangerskapet. Så at der er "mange" som fødes uten armer eller ben er tull. Og enda mer tullete blir det når du påstår at de gjør det i 3 generasjoner.

Anonymkode: 31731...297

[Anonym bruker]

Fysiske sykdommer påvirker ikke omsorgsevne på den måten psykiatriske lidelser kan gjøre. 

Tourettes m.m er nevrologi, ikke psykiatri. Påvirker heller ikke omsorgsevne med mindre det følges av tilleggsdiagnoser som kan virke hemmende på livskvalitet (sterke tvangslidelser feks).

Har selv vokst opp med en mamma som elsket meg høyere enn noe annet, men som hadde en (diagnostisert) personlighetsforstyrrelse. De som påstår at en kan skjerme barna fra disse mer tunge lidelsene ønsker enten ikke å innse sannheten, eller de vet ikke hva det dreier seg om. 

Jeg har klart meg kjempefint gjennom livet, men min oppvekst har helt klart preget meg mye. Jeg tok mye ansvar for stemninger, oppgaver og følelser i vårt hjem som barn. Mamma var alltid i sentrum. Det var selvmordsforsøk og diverse. 

Omsorgsovertakelse hadde ikke vært riktig for oss etter min menig, men vi barna burde hatt omfattende oppfølging, støtte og veiledning. Dette fantes ikke da jeg var bare (er 40 nå).

Du som har en psykisk lidelse og ønsker deg barn: det kan selvfølgelig gå kjempefint  bare sørg for at du får hjelp til å se mammarollen gjennom andres briller og ta i mot gode råd. Det krever også en veldig stabil far.

 

 

 

Anonymkode: dbdba...4ed

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Fysiske sykdommer påvirker ikke omsorgsevne på den måten psykiatriske lidelser kan gjøre. 

Tourettes m.m er nevrologi, ikke psykiatri. Påvirker heller ikke omsorgsevne med mindre det følges av tilleggsdiagnoser som kan virke hemmende på livskvalitet (sterke tvangslidelser feks).

Anonymkode: dbdba...4ed

Det er ikke helt riktig. Det er ikke sånn at det kun er det motoriske og/eller det verbale som «henger seg opp». Ofte har personer med tourette syndrom andre hang-ups og rigiditet. 

Anonymkode: a8522...5b8

[Anonym bruker]

12 timer siden, Anonym bruker skrev:

Det er ikke helt riktig. Det er ikke sånn at det kun er det motoriske og/eller det verbale som «henger seg opp». Ofte har personer med tourette syndrom andre hang-ups og rigiditet. 

Anonymkode: a8522...5b8

Ikke jeg. Har kun små motoriske tics og litt problemer med matematikk.  Det er det eneste. 😉 Om dere ikke er spesialister eller psykiatere eller noe inne psykologi eller tourettes så ikke bable om noe dere ikke har peiling på.

Denne tråden har kommet litt ut av kontroll..

 

Anonymkode: 4b6ed...063

[Anonym bruker]

34 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ikke jeg. Har kun små motoriske tics og litt problemer med matematikk.  Det er det eneste. 😉 Om dere ikke er spesialister eller psykiatere eller noe inne psykologi eller tourettes så ikke bable om noe dere ikke har peiling på.

Denne tråden har kommet litt ut av kontroll..

 

Anonymkode: 4b6ed...063

Men hvis det er akkurat det jeg er - psykologspesialist - kan jeg da uttale meg? Du er sikkert spesialist på deg selv, så påstår ikke at du har vansker utover dine tics. 

Anonymkode: a8522...5b8