Mas mas mas Dette går ikke lenger

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Nei, det er du som er håpløs. Selvsagt er relasjonen mellom mor og sønn ikke i det hele tatt lik sjef/ansatt. Og nettopp derfor må man slutte å snakke til barna som om man var en sjef. Det skader relasjonen i det lange løp. Man skal gi dem gradvis mer frihet og selvstendighet, og de vil belønne deg med lojalitet dersom du viser dem forståelse i denne fasen. For ethvert individ er det mer ødeleggende å ha et dårlig forhold til sine nærmeste enn det er å f eks ha et rotete rom i tenårene, eller slurve med lekser i 7.klasse. 

(Mht lekser så er det ellers skolen som har tildelt ungdommene disse oppgavene. Og derfor er gjennomføringa en avtale mellom lærer og elev. Læreren skal bruke SIN autoritet og ha SINE sanksjoner på dette. Lekser skal i tillegg være læringsfremmende - ikke gi barnet aversjon mot faget. Da virker de mot sin hensikt. Her er de bare blitt en brikke i maktkampen mellom mor og barn. Og dette kan jeg si fordi jeg selv underviser!) 

Anonymkode: 94607...ca0

 

Mødre som deg, er grunnen til at lærere river seg i håret. Lekser skal følges opp av foreldre. Du kan ikke bare si at "Det er en avtale mellom skole og elever, så jeg blander meg ikke". Sånn fungerer det ikke! 

Hvorfor insisterer vi på å være putegenerasjon?! 

Anonymkode: e961f...9f7

[Anonym bruker]

Noe av samme utfordringer på 13-åring her. Eksplosivt sint med stygt språk. Mitt andre barn er helt ulikt, så hypotesen om dårlig foreldre, kjøper jeg heller ikke.

Anbefaler å lese TENÅRINGSHJERNEN, bok som forklarer hva som foregår i hjernene til tenåringene. Utrolig interessant og fører til større tålmodighet og aksept hos meg.

Men, det med stygt språk er en utfordring. Prøver snakke til ham når det er rolig og god stemning om det vi forventer av ham, men han kommer oss ikke i møte, synes vi er alt for strenge med mobil (tar den når han skal legge seg) og spill (må gjøre lekser først). Tenker at å pøse på med kjærlighet og forsøke å få dem med på felles arbeidsoppgaver i heimen med å stryke dem med hårene, er veien å gå. Vanene hjemmefra tar de med seg i voksenlivet. Hardt mot hardt og trussel om konsekvenser får katastrofale følger her i heimen. Men, det er slik jeg har lyst til å gjøre det, hver dag. For å føle meg som en ordentlig og GOD mor, det er jo en viss standard jeg forventer- noen ting "går ikke an". Men, det viser seg å være umulig med idealsituasjonen.

Fy søren så utfordrende det er å ha barn! Må si jeg lærer ekstremt mye om meg selv og verden gjennom moderskapet. Frustrerende, ja, men også utrolig givende

Anonymkode: 8750f...333

[Anonym bruker]

35 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Vellykket fordi barnet begynner å grine hvis noen snakker hardt til deg?

Barn er forskjellige og trenger ulike oppdragerteknikker. Men felles for de fleste vil jeg tro, er at mas og kjeft ikke hjelper. Det vil man vel erfare etter år med det og, man kommer ingen vei når man for nte gang kjefter for klær som slenger rundt.

Anonymkode: 92aff...af1

Du må lære å lese først 😉 Trenger ikke snakke hardt til slike unger serru

Anonymkode: f136a...4c8

[Anonym bruker]

THE LETTER YOUR TEENAGER CAN'T WRITE YOU

Gretchen Schmelzer June 23, 2015

 

Dear Parent:

This is the letter I wish I could write.

 

This fight we are in right now. I need it. I need this fight. I can’t tell you this because I don’t have the language for it and it wouldn’t make sense anyway. But I need this fight. Badly. I need to hate you right now and I need you to survive it. I need you to survive my hating you and you hating me. I need this fight even though I hate it too. It doesn’t matter what this fight is even about: curfew, homework, laundry, my messy room, going out, staying in, leaving, not leaving, boyfriend, girlfriend, no friends, bad friends. It doesn’t matter. I need to fight you on it and I need you to fight me back.

 

I desperately need you to hold the other end of the rope. To hang on tightly while I thrash on the other end—while I find the handholds and footholds in this new world I feel like I am in. I used to know who I was, who you were, who we were. But right now I don’t. Right now I am looking for my edges and I can sometimes only find them when I am pulling on you. When I push everything I used to know to its edge. Then I feel like I exist and for a minute I can breathe. I know you long for the sweeter kid that I was. I know this because I long for that kid too, and some of that longing is what is so painful for me right now.

 

I need this fight and I need to see that no matter how bad or big my feelings are—they won’t destroy you or me. I need you to love me even at my worst, even when it looks like I don’t love you. I need you to love yourself and me for the both of us right now. I know it sucks to be disliked and labeled the bad guy. I feel the same way on the inside, but I need you to tolerate it and get other grownups to help you. Because I can’t right now. If you want to get all of your grown up friends together and have a ‘surviving-your-teenager-support-group-rage-fest’ that’s fine with me. Or talk about me behind my back--I don’t care. Just don’t give up on me. Don’t give up on this fight. I need it.

 

This is the fight that will teach me that my shadow is not bigger than my light. This is the fight that will teach me that bad feelings don’t mean the end of a relationship. This is the fight that will teach me how to listen to myself, even when it might disappoint others.

 

And this particular fight will end. Like any storm, it will blow over. And I will forget and you will forget. And then it will come back. And I will need you to hang on to the rope again. I will need this over and over for years.

I know there is nothing inherently satisfying in this job for you. I know I will likely never thank you for it or even acknowledge your side of it. In fact I will probably criticize you for all this hard work. It will seem like nothing you do will be enough. And yet, I am relying entirely on your ability to stay in this fight. No matter how much I argue. No matter how much I sulk. No matter how silent I get.

 

Please hang on to the other end of the rope. And know that you are doing the most important job that anyone could possibly be doing for me right now.

 

Love, Your Teenager

© 2015 Gretchen L Schmelzer Ph.D.

Anonymkode: 9ce21...9d6

[Anonym bruker]

12 timer siden, Anonym bruker skrev:

På hvilken måte har jeg sluppet det for langt ? Har regler, problemet er at det må masing til for at de følges. 

Det at mamma går i taket er ingen løsning med denne her. Har en som er flyttet hjemmenifra og hun klarer seg utmerket, en annen som bor hjemme som oppfører seg fint og gjør det han skal. Problemet mitt er at uansett metode så når jeg ikke inn til dette barnet. Det blir bare mas mas mas, ting blir jo gjort men relasjonen oss imellom blir skadet. 

 

Anonymkode: 41f0f...239

Unger er forskjellige, jeg har 5 veldig forskjellige. Noen er kjempe enkle, mens noen har vert mer utfordrende. De har jeg måtte følgt opp på en helt annen måte. De har fort skjønt at om de vil slippe mas, så gjør de det de får beskjed om. Tror mange foreldre i dag ikke orker å ta kampen med barna sine. Det at barnet ditt ikke har respekt for deg sier vel sitt...

Anonymkode: e7240...72b

[Anonym bruker]

12 timer siden, Anonym bruker skrev:

Nå er vel våre oppdragermetoder med kos og klapp og tilrettelegging mer enn litt kritisert også, så at det er umulig å lykkes med andre metoder, har jeg liten tro på. Nå er vel ikke dine unger voksene enda heller, så det fantastiske sluttresultatet ditt får vi ikke svar på riktig enda...

Anonymkode: f136a...4c8

Han som er 19 skal flytte ut i juni. Er han voksen nok for deg...? 

Anonymkode: 94607...ca0

[Anonym bruker]

12 timer siden, Anonym bruker skrev:

 

Mødre som deg, er grunnen til at lærere river seg i håret. Lekser skal følges opp av foreldre. Du kan ikke bare si at "Det er en avtale mellom skole og elever, så jeg blander meg ikke". Sånn fungerer det ikke! 

Hvorfor insisterer vi på å være putegenerasjon?! 

Anonymkode: e961f...9f7

Og det å fjernstyre barna så mye at vi til og med setter et klokkeslett på leksene deres, og minner dem på når det er - det er IKKE "putegenerasjon", altså? Frata dem ansvaret helt og holdent, og geleide dem gjennom det hele? 

Igjen - hvis du hadde lest mitt innlegg - jeg er SELV lærer. Og trekker ikke mødre inn i min avtale med eleven! Eleven får selv ta ansvar og eventuelt måtte face the music (meg!) når noe står ugjort. 

Men alt i alt gir jeg ikke lekser bare for å disiplinere ungdommene. Jeg gjør det kun for å bedre deres læringsarbeid. Tror du moren i denne tråden er med på å bedre eller forverre 12-åringens læring...? Jeg tror det siste. 

Anonymkode: 94607...ca0

[Anonym bruker]

Mamma gjorde ikke noe annet enn å kjefte og mase på meg i ungdomstiden. Det jeg trengte, var egentlig bare en klem. 

Anonymkode: fdaea...b23